Foto fra den japanske filmen «Renoir» - et av høydepunktene denne uken.

Er vi dypt inne i den nye middels–alderen? Alt blir tilsynelatende dårligere eller ødelagt – nedvurdert, nedskalert eller nedlagt. Politikk, arbeidsliv, kunst og kultur. Nei? Der er selvsagt lysglimt. Endelig kinoaktuelle Renoir er for eksempel en ny japansk film av aller ypperste merke, og Chie Hayakawas oppvekstskildring er utvilsomt en av årets aller sterkeste kinoopplevelser. Gå å se den mens du kan. 

Om ikke annet for noen få sekunder ti minutter inn i filmen, da vår unge hovedperson sitter bakpå morens sykkel med skolesekken på ryggen. Vinden blåser i morens skjorte, blafrende lik et opprørt bølgende seil, som datteren så fascinert forsiktig – og hastig – berører så vidt med fingertuppene, lik nølingen over en musepeker. Jeg er ikke i stand til å si noe klokt om hva dette egentlig eventuelt betyr, men det opplevdes uansett dypt bevegende da jeg så filmen for første gang. 

Det gjennomsiktige sløret foran det du strekker deg mot. Berøringen som ikke kjennes. La oss kalle det filmpoesi.

Ellers er skolefilmen Roommates (Netflix) helt grei, og nå offisielt høyst ujevne Euphoria (HBO Max) har «feiret» bryllup. «I don’t want my boobs to melt too quickly», sier Cassie (Sydney Sweeney) om bryllupsparisskulpturen. Men en ubuden gjest krasjer kalaset, og uten avklippet titil er bare ni tær tilbake. Ellers fins en westernkul scene med et geværløp som midlertidig bling- og jakkehenger, og visdomsord om at gresset alltid er grønnere ved septiktanken. Men det hele styrer mot The Idol-land, hvilket lover dårlig for seriens ettermæle. 

Siste korinterbrev – Ekteskap og Parting

Alt var jo som vi vet bedre før. Også norske obskuriteter. På NRK kan du for eksempel se fjernsynsteateret Ekteskap (Eli Skolmen Ryg, 1978) (kan ses her), en adaptasjon av Amalie Skrams «Knut Tandberg». Norsk naturalisme møter modernisme og såpeopera.

Piano, maleri, ro, men så, rop om «Mamma!». «Aldri fred å få et øyeblikk.» Det TV-teatrale mikset med kinofilmatiske lengselsminneklipp, ispedd håndholdt kamera i skakknær subjektive innstillinger. Mannens insistering på at det er «faen til forskjell!» på hans og hennes arbeid. 

Zoom, nye minner, gjentakelser, repriser, forsøkte omfavnelser, også i stilisert, sort dekor, i en kunstfilmtradisjon etter og med blant andre Antonioni, Bergman, Resnais og Løkkeberg – lenge før Trier og Vogt. «Hvorfor svarer De ikke?» «De spør meg jo ikke om noe.» Meget bra. 

Jeg har også nylig, ved hjelp av Nasjonalbiblioteket, endelig oppsporet og fått se Liv Ullmanns manus- og regidebut, kortfilmen Parting – fra den nesten helt glemte antologifilmen Love (1982), også med bidrag fra Mai Zetterling og Joni Mitchell – et usedvanlig vakkert stykke humanistisk og nådefull filmskaping, som først ligner neorealistiske Umberto D, her med en gammel manns oppvåkning og påkledningsrutine, inkludert et bad og en katt, før et svært rørende og hjerteskjærende besøk hos kona på sykehjem, der han mater henne med drikke og leser trofast fra korinterne om håp og kjærligheten. 

Filmen er et funn! Jeg vil vise Parting i en forelesningsrekke om norsk filmhistorie i høst. Stay tuned. 

Sovjetisk mise-en-scéne – To anklagere

Anklagesang. Svakelige arbeidere ankommer fabrikken. Kinoaktuelle Sergei Loznitsas stillferdig skremmende To anklagere blodskriver om Stalins terror-regime på 1930-tallet, men kunne like vondt handlet om vår samtid. 

En tung dør låses opp, og en rekke slitne menn tusler inn. Langvarige, statiske innstillinger, lik hos Dovzhenko eller Sokurov. Strukturers tyngde, østblokkbygningers bestandighet og menneskers små bevegelser, fengslet for påstått «samfunnsfiendtlig virksomhet». Urimelige mistanker. En mann blir bedt om å brenne brev fra anklagete, men leser først anstendig enkelte høyt for seg selv (og oss) – og stikker unna ett. «Kommunistisk rettferdighet.»  

To anklagere er europeisk kunstfilm av gamleskolen. En fersk advokat forsøker å ta ansats på systemsvikten og tror ikke på påstander om smittefare, men insisterer på å møte en eldre fange, som han til sist, etter låste dører, korridorer, nye låste dører, nye korridorer og nye dumskulende vakter, finner krokbøyd og såret innerst i hjørnet på cella, til vitnesbyrd hvisket og skrevet i blod, hud, host og hark.

 På toget til Moskva forteller en annen gammel mann om Lenins almisser og beskjeden han fikk den gang: «Kom tilbake i morgen.» Men morgendagen kommer jo aldri. Det er alltid i dag. «Hvilken vei er utgangen?» spør senere en annen mann, lik Roy Anderssons nedsotete møbelhandler Kalles fortvilte spørsmål i Sanger fra andre etasje (2000): «Är det någon som vet hur man kan ta sig härifrån?». Vår mann insisterer på nye møter. Venteværelse. Riksadvokaten. Tilbaketog og «en skål for lov og orden» med «kamerater». Fins frihet for en hederlig Sovjet-borger med samvittighet? 

Michael og Miranda learns to pop – The Devil Wears Prada 2 og Michael 

De lager dem forsøksvis fortsatt slik, også i Sambandsstatene. Kinoaktuelle The Devil Wears Prada 2 er en fortsettelse i dypeste forstand, ikke bare av en filmfortelling påbegynt to tiår tilbake, men av en type klassisk fortellende film som hadde sin første storhetstid båret som et bredt vinnerbelte om midjen av det tjuende århundret. 

Nå moderne klassiker The Devil Wears Prada (David Frankel, 2006) åpnet med at heltinnen håndbakdytter morgendusjduggen av speilet og pusser tennene, kler seg, før et sursøtmøte med klakører, ei heks and the city, Meryl Streep som mesterlig nedspiller og kåpekaster, ei snerpe med snurpelepper. Til sist går de hvert til sitt.

Oppfølger The Devil Wears Prada 2 åpner med at tjue år gammel vanndamp på ny dyttes av badespeilflaten, før flere vink til originalen – hei, to belter holdt fram – i løpet av de første minuttene. Kosekomisk briljante Anne Hathaway er som en Audrey Hepburn og Diane Keaton i ett, Tucci er Tucci, og Streep er Streep, som med små rykninger omkring øyne eller munn, kast på luggen eller av og på med briller her kroppsliggjør en etter hvert gjenfunnet standhaftig styrke. For nå må de igjen hjelpes ad gitt. 

«Boy, I love working.» Motekom The Devil Wears Prada 2 er også en journalistisk klagesang og magasinelegi, en ublu hyllest og feiring av herlig arbeid, ambisjon og skjønnhet – og gledelig overraskende langt bedre enn den hadde behøvd å være. 

The emperor wears nada. Men hva har Gud på seg, mon tro? Noe glorete?

Mannen i narrespeilet. Bio er kino. Folk sklir baklengs ut av salen etter å ha sett Antoine Fuquas musikkfokuserte blockbuster Michael, som skildrer den (u)virkelig(e) amerikanske drømmen – og hvordan lage stål av nerver. Åpningssekundenes «Hi, hi!» og en liveversjon av «Wanna Be Startin’ Somethin’» nøkker i nervenes bassganger og frampeker filmen med konsertforventning, før et tilbakeblikk til barndomsstueøving og spennet mellom farens «ait» og «right», en første gig, stoltheten, så beltet, «big nose»-kommentar og Peter Pan lest under dyna, og Oz i turnebilen. På TV, tegnefilmer, The Three Stooges, Chaplin, James Brown, Jackie Wilson, Fred Astaire og Gene Kelly. Etterligne så statisk elektrisitet stikker mellom skjerm og pjokk, splitt og spagat.

Filmen slutter med en nærbilde av et ansikt med en underarm halvt foran. Vi har ham selvsagt heller ikke nå. Det er kanskje heller ingen kjerne å lete etter. Kongen av pop er et simulakrum og sin egen imitasjon. Men mer innflytelsesrik enn noen på popkulturen vi lever i i dag.

Michael er av og for romantiske barn, en (van)skapelsesberetning og både et posthumautorisert – og dermed apokryft – evangelium, gammelt og nytt testamente om en falsk frelsers fødsel og fall. Som om han var en slags Messias-erstatning skildres nettopp særlig «de tapte årene» fra Jesu historie, årene fra om lag 12 til 30, tilblivelsen av en rad og rekke ikoniske øyeblikk, lett nyvinklet, geleidet av disiplene Suzanne de Passe og Berry Gordy hos Motown, vakt Bill Bray, produsent Quincy Jones og advokat John Branca. Mor beskriver intet mindre enn sønnens «very special light», og popkongen besøker da også stadig flere syke barn, lik en helende Kristus-figur. 

Michael er også en bo hjemme-rapsodi med en drøm om patricidet: Min far, min far, hvorfor har du ikke forlatt meg? Så, frigjøring inn i et nytt fangenskap, bolig i en zoos aldriland. Peter Pans uhyggelig usynkrone skygge. Gjemme seg eller angripe, lik en sjimpanse. En boble.

Dra seg baklengs. Regresjon. Ingen kulturpersonligheter fikk meg til å føle mer – eller danse mer alene – enn Michael Jackson i barndommen. The Legend Continues-videokassetten. «I Want You Back», tidenes poplåt, både på en rockehistorieplate og en kassett søstera mi fikk av ei venninne. Den første CD-platen jeg spilte noen sinne var Bad. Årene 1991-93 husker jeg delvis strukturert etter musikkvideoene til de mange singlene fra Dangerous. Oprah-intervju og Bucuresti-konsert på epokegjørende, stadig mer slitte videoopptak. «She’s out of my… life!» Valle Hovin x2. Og langt senere, O2-billetten som aldri ble brukt.

Michael er tidvis sterkt bevegende, du-dum, du-dum, med «Don’t Stop ’til You Get Enough», «melting, like hot candle wax», eller en leid lamas klankende rytme mot brosteinene, kroppskunstnernes «Beat It»-dansekoreografi som «a school of fish», ikke mot strømmen, men med Michael i front av fiskestimen, en gallionsfigur if ever. Han snakker seg selv forsiktig opp med å hviske inn i studiomikrofonen at han er «the greatest of all time».

Menneskenaturen. Nesten for ikonisk Ikaros fløy han på en Pepsi-reklameinnspilling bokstavelig for nær rampelyset og ble brent av gnisten, som lik en heslig ånd landet og tok fatt i hår og hodebunn, nedsmeltet til et voksaktig månelandskap, og et videre liv i lidelse og smertestillelse. 

Hvis det kommer en oppfølger, for eksempel med tittelen Jackson, så håper jeg at den er langt modigere, ærligere og strengere mot sitt analyseobjekt. Han, og alle han var i kontakt med, fortjener det. 

Det vakre, lekne spillet – Ronaldinho: Den eneste ene (Netflix) 

«Fotbaill’n den e’ roind» «Se hva han gjorde!» Jeg har sett Ronaldinho spille for Barcelona på Nou Camp, i en 2-0-kamp mot Mallorca for omtrent tjue år siden. Kongen av måfå lever nå livet etter en lang fotballkarriere. Ronaldinho flyttet Rivelinos venstrefotsdragning over på høyrefoten, ei elegant dragningsfinte som først lar ballen rulle litt med, rundt og over lilletåa, snart foran de andre tærne, før stortåa straks smekker den i motsatt retning, lik et flipperspills klaskarm.

Brasilianeren var kanskje den siste virkelige ballkunstner. Løpedansende trikset han ballen hele veien for å hente faren hjem fra baren til middag. Storebror fikk proffkontrakt og hus med svømmebasseng, og før faren tragisk døde av hjerteinfarkt der i vannet kun 42 år gammel sa han til sønnens trener at han virkelig gode har jeg hjemme. Ronaldinho var 8 år.

Han lærte blindpasninger av basketspillerne i NBA, ble stjerne i PSG, Barcelona og VM. Prøvde han virkelig å skyte det frisparket over Seaman i England-buret? Joga bonito. Brasils Ronaldo og Argentinas Messi er blant dem som stiller til intervju. Litt unødvendig repetetiv til tross, pensum før VM.