«Jeg vil bare finne en del av livet mitt», sier Bashar Salih henimot slutten av Zaradasht Ahmeds helaftensdokumentar Løvene ved elven Tigris. Han graver frenetisk i den ruinhaugen som en gang var hans hus i gamlebyen i Mosul nord i Irak. Han leter etter restene av sitt gamle liv. Det livet han hadde før den islamske staten IS tok over Mosul i 2014. Nå er hans hus en ruin av falleferdige murvegger og hauger med murstein. Han graver og graver. Et lårbein fra en død IS-kriger dukker opp, og magasinet til våpenet hans. Bashar kaster beinet fra seg med en saftig ed. Slike beinrester finner han hele tiden. Så får han øye på noe i haugen av sand, murpuss og stein. Kanskje er det fotoalbumet han har lett etter? Men det viser seg å være noen plastposer. Nok en gang går han skuffet bort fra ruinen av sitt gamle liv.

Løvene ved elven Tigris hadde Norgespremiere under Arabiske Filmdager i Oslo i april. Forhåpentligvis får den snart premiere over hele landet. For dette er en film som er vel verd å se. Ahmeds film er ved aller første øyekast en stillferdig, forsiktig og kanskje til og med litt uvesentlig historie. Det er så mye dramatikk i historien til byen Mosul, så hvorfor fortelle akkurat denne historien? Men langsomt skrur Ahmed historien til, omdreining etter omdreining, til vi forstår hva det egentlig handler om og hva det er han vil fortelle. Under overflaten ligger andre og mørkere historier.

Løvene ved elven Tigris er en av disse filmene som ikke bare endrer karakter mens vi ser den, og stadig blir mer og mer engasjerende og gripende, men det er en film med en helt særegen etterglød. Det er en film som bare på overflaten er forsiktig og nøktern. Etter at man har sett filmen begynner man å tenke om og om igjen på livene til hovedpersonene Bashar Salih og Fakhri Al Jawal. Filmens temaer og de menneskene vi møter slipper ikke taket i oss med det første.

Zaradasht Ahmed er norsk-kurdisk filmskaper. Han har en bakgrunn som kunstner og journalist, men har i de siste årene mest av alt arbeidet med dokumentarfilm. Mest kjent av hans tidligere filmer er Nowhere to Hide (2016), som vakte oppsikt på Kortfilmfestivalen i 2017 og ble tildelt hovedprisen under IDFA året før. Selv om denne tidligere filmen har mye til felles med Ahmeds nye dokumentar, som for eksempel hvordan begge filmene fokuserer på det hverdagslige, alle de små unnselige øyeblikkene som ikke havner i en nyhetsreportasje, er Nowhere to Hide likevel svært annerledes i tone og form enn Løvene ved elven Tigris.

Nowhere to Hide skildrer sykepleieren Nori Sharif som arbeidet i Jalawla i Irak i tretten år. Men når filmen begynner er han og familien hans på flukt i sitt eget land. Han bruker kamera nærmest som en dagbok, og det han filmer gir et rystende bilde av hvordan Irak endrer seg i løpet av noen få år. Al-Qaida rykker stadig nærmere og blir en økende trussel i området der Nori og familien bor. På slutten av filmen må de forlate hus og hjem, og de bor i en provisorisk fangeleir helt på grensen til frontlinjen. Løvene ved elven Tigris er en mindre dramatisk film, i hvert fall på overflaten, og den har en mer stillferdig, nøktern og nedtonet tone. Krigen er nå over. Livet må gå sin gang også i Mosul, men alt har endret seg. Skyggene fra krigen ligger fremdeles over byen og menneskene som bor der.

Etter krigen

Bakgrunnen for Løvene ved elven Tigris er de tre årene mellom 2014 og 2017 da IS angrep og okkuperte Mosul, Iraks nest største by, med en befolkning på nesten to millioner mennesker. Elven Tigris renner gjennom Mosul, som var ment å bli kalifatets hovedstad. Mot slutten av IS-tiden ble Mosul gjenstand for kraftig bombing, i det som var en brutal ni måneder lang kamp om kontrollen over byen, og etter drøyt tre år ble byen frigjort. I kampene ble 11 000 drept, og 54 000 hus ble bombet i stykker. Store deler av den historiske gamlebyen ble ødelagt. FN har anslått at 80 % av gamlebyen ble lagt i ruiner.

I tillegg til krigens herjinger ble Mosul også gjenstand for en annen form for kulturell destruksjon, som er avgjørende for den historien Zaradasht Ahmed vil fortelle. Noe av det første IS gjorde etter at de hadde fått kontrollen over Mosul var å angripe og ødelegge store kulturskatter. Ikke bare avbildninger i hus og hjem, men IS-krigere gikk løs på gamle arkeologiske kulturskatter i Nasjonalmuseet med slegger og pressluftbor. Fortiden skulle viskes bort når en ny islamistisk stat skulle bygges. Mangetusen år gamle kulturskatter ble redusert til steinbiter i en kamp mot både fortiden og samtiden.

Dette er bakgrunnen for Løvene ved elven Tigris. Filmen stiller viktige spørsmål som har overføringsverdi og som handler om mer enn bare Mosul og Irak. Hva skjer med menneskene i krigen og deres forhold til fortiden og kulturelle skatter? Hvordan forsøker man å gjenskape et liv når alt man eide og elsket er blitt til hauger med murstein og støv? Hva skjer med et menneske når store deler av den kulturelle identiteten ligger begravet i ruinene? Det er dette Ahmed vil skildre og langsomt avdekke i lag på lag.

Hovedpersonene i Zaradasht Ahmeds film er Fakhri og Bashar. I tillegg spiller Fakhris venn Fadil en viktig rolle, men det er likevel Bashar og Fakhri det hele mest av alt handler om. Vi får ikke vite så mye om dem. Fakhri er tidligere offiser, men for lengst pensjonert. Bashar var kanskje fisker. Begge begynner de å bli gamle. Løvene ved elven Tigris er ikke interessert i å skape grundige og avrundete portretter av de mennene som skildres. Det er ikke deres ytre liv og hvem de var og er som er det avgjørende. Vi følger dem i deres hverdag og ser hvordan de på hver sin måte er merket av krigen og ødeleggelsene. Det er hvordan de på ulike måter forsøker å bearbeide tapet av kulturell identitet som står sentralt i filmen.

Begge bodde i gamlebyen. I filmens åpningsscene møter vi først Fakhri. Sammen med sin venn Fadil, som er musiker, rusler han rundt i det som engang var hans hjem i gamlebyen. «Jeg liker meg her», sier han, og Fadil tar fram fiolinen. «La oss spille her», sier han. De går i ruinene og fyller dem med musikk, nærmest som et symbolsk angrep på holdningene IS hadde. Så møter vi Bashar, som sitter på restene av taket på sitt gamle hus. «Dette var mitt tak», sier Bashar, «Jeg pleide å sitte her og se på elven og broen». Elven Tigris er den samme som før, men gamlebyen og mesteparten av de gamle husene er redusert til ruiner.

Fakhri og Bashar er begge besatt av fortiden og av gamle ting. Fakhri vil lage sitt eget museum, som nærmest ligner et gammeldags kuriosa-kabinett, mens Bashar vil bygge opp det ødelagte huset sitt igjen. Av Bashars flotte hus står bare en dørportal igjen, med en pen utsmykning dominert av de to løvene ved Tigris. Og den portalen har Fakhri lagt sin elsk på. Den vil være perfekt som inngang til hans lille museum. Men Bashar vil ikke selge for enhver pris. Portalen ble laget i 1950 og betyr mye for ham. «Sjelen min befinner seg fremdeles i dette huset», sier han et sted i filmen. Selv om huset hans trolig vil bli helt jevnet med jorden, slik at et nytt hus en gang kan bygges, klamrer han seg fast til fortiden på sin spesielle måte. 

Zaradasht Ahmeds film følger de to mennene i deres slentrende, men stille og desperate jakt på fortiden i form av materielle ting. Bashars hustru er ikke like knyttet til gamle ting, og spør sin mann når han virkelig har tid til å gå til den gamle husruinen, men Bashar tar med seg sin gamle far til huset for å minnes det som engang var, og han avviser alle forsøk fra Fakhris side på å kjøpe portalen med løvene. Også Fakhris hustru er mest overbærende overfor ektemannens samlemani når det gjelder alt gammelt skrot.

Følelsesarkeologi

Løvene ved elven Tigris handler mest av alt om følelser og identitet, og om hvordan de materielle omgivelsene er avgjørende for vår identitetsbygging og identitetsarbeid. Ahmeds film skildrer ulike strategier for å skape og gjenskape en identitet som er lagt i ruiner, på samme måte som husene som folk engang bodde i er blitt hauger med murstein. Livet er vendt tilbake til Mosul, og det kulturlivet som var forbudt under islamistisk styre blomstrer også opp igjen. Fadil kan ta fram sin fiolin og sin oud, som han gjemte i de årene IS regjerte, men parallelt med gjenoppbyggingen av landet må også følelsene bearbeides og identiteten gjenoppbygges.

Fakhri og Bashar makter ikke å legge fortiden bak seg og starte på nytt. De er besatt av den tapte tiden. Og de er besatt av fortiden i dens mest tinglige form. Det er som om tingene de er så opptatt av er koagulerte følelser og minner. Tiden selv har stivnet og blitt til stein og ting, og den eneste måten de kan gjenoppbygge sin identitet på er å søke etter gamle ting. På to svært ulike måter ser vi hvordan Bashar og Fakhri bearbeider krigens og ødeleggelsenes trauma. De tingene de samler på, eller leter etter i ruinene, er som sår som de ikke riktig kan forklare nærmere hva er, men som de samtidig ikke kan la være å ustanselig pirke på.

Fakhris museum er et gammeldags kuriosa-kabinett eller raritetskabinett. Alt mulig rart samles side ved side, gamle bilder og gamle fjernsynsapparater, mortere og små figurer, musikkassetter og pengesedler. Og midt oppe i alle tingene, som han kjøper på markedet eller får av venner, plasserer han store bilder av seg selv. Han troner i full mundur mellom tingene, for eksempel et portrett av ham i uniform med medaljer som viser hans kulturelle posisjon. Tydeligere kan det ikke vises hvordan det er ham selv og hans ruinerte kulturelle identitet han møysommelig bygger opp igjen. Museet handler ikke bare om fortiden og minner om en svunnen og tapt tid, men også om Fakhri selv.

Tingene Fakhri samler på, eller som Bashar leter etter i husruinen sin, har både affeksjonsverdi og symbolverdi. De to mennene er likevel svært forskjellige, og det bidrar til å skape spenninger i materialet og temaene i Ahmeds film. For Fakhri handler det ikke bare om å bygge et slags museum omkring seg selv, men også om å gjøre det motsatte av IS. Der IS ville starte fra år null, og redusere all fortid til støv, vil Fakhri bringe fortiden og kulturen tilbake. 

Dermed er ikke alder eller autentisitet så viktig for ham heller. Dørportalen som han har lagt sin elsk på er ikke så veldig gammel, men ble laget i 1950, men Fakhri behandler den som en antikvitet. Den spesielle blandingen av affeksjons- og symbolverdi som alt gammelt får for ham, uansett alder, smitter også over på det som ser ut som om det er gammelt eller som er en kopi av det gamle. Han sørger for at Bashars dørportal 3D-scannes, og når han får en liten 3D-printet modell av dørportalen blir han overveldet av takknemlighet. Og den lille kopien får umiddelbart en plass i hans museum. Begeistringen deles også av Bashar. Fakhri gir en kopi av kopien til Bashar som også lyser opp. Og Bashar sier at faren også vil bli lykkelig når de har en liten kopi å se på.

Det mange andre ville se på som skrot får umiddelbart en helt spesiell verdi for Fakhri og Bashar. Felles har de en besettelse over det tapte, men det tar ulike former. Bashars hus har blitt et spesielt symbol for ham. «Det er bare stein nå», sier han et sted i filmen, «men dette huset gir fremdeles liv». Identitet er for Bashar og Fakhri knyttet til steder og tid, og sterkt knyttet til en tapt kultur som bare finnes i rester og fragmenter.

Kulturskatter i krig

Løvene ved elven Tigris skaper ikke bare en kontrast mellom Fakhri og Bashar og deres kamp for å avdekke og samle kulturelle artefakter som har ulik affeksjons- og symbolverdi. Filmen skaper også en kontrast mellom det tinglige identitetsarbeidet til de to vanlige mennene, og hvordan Irak som nasjon møysommelig gjenskaper den fortiden som IS ønsket helt å ødelegge og viske bort.

I filmen vender vi flere ganger tilbake til Nasjonalmuseet i Mosul. Vi ser videoopptak tatt av IS av hvordan islamister angriper kunsten og tingene fra fortiden, og vi ser hvordan dagens arkeologer møysommelig forsøker å sette sammen alle bitene av det som en gang var umistelige kulturskatter. I en scene ser vi et stort bord med hundrevis av biter av det som en gang var en kulturskatt. En konservator er imidlertid optimistisk. Langsomt setter de bitene av kunstskattene sammen som om de var store puslespill. Disse scenene er ladet med en blanding av sorg og optimisme som er ekstra gripende.

Et viktig tema i filmen er knyttet til ulike former for kulturetikk. Både Bashar og Fakhri slår fast hele tiden at kultur har både identitet og en pris. Fakhri vil ikke ta ting han finner i ruinene, fordi de tross alt eies av noen, og han foretrekker å kjøpe ting av eiere eller på markedet. Bashar har samme etiske holdning. Han irriteres av unge menn som samler metall og annet skrot i ruinene for å selge det, og i en dramatisk scene oppdager han en ung mann som vil plyndre hans eget hus. Mannen bare avfeier argumentene til Bashar, og det hele blir til en opphetet konfrontasjon. Bashar kaster stein på mannen, for å få ham til å forlate ruinen av sitt hus, og mannen er i ferd med å svare. Fotografen, som er regissør Ahmed selv, må gripe inn og stoppe det hele før noen blir skadet. Et kort øyeblikk flammer gemyttene opp, og er i ferd med å utløses i vold, bare over tilsynelatende verdiløse ting. Men materielle ting og kulturelle objekter omfattes også av etiske avveininger, selv om Fakhri og Bashars holdninger er veldig forskjellige.

Selv om Løvene ved elven Tigris har en melankolsk og nærmest elegisk tone, som understrekes av musikken og den ettertenksomme klipperytmen, preges filmen også av håp og optimisme. Samtidig som vi møter Fakhri, Fadil og Bashar ser vi også hvordan Mosul langsomt vender tilbake til livet igjen. Markedene dukker opp igjen, og forretningslivet tar seg opp. Barn leker i nye lekeparker. Teateret begynner sine prøver igjen, og Fadil behøver ikke være livredd når han tar fram fiolinen sin lenger, den som han gjemte i et ventilasjonsrør i flere år under IS. Og over alt i byen ser vi hvordan falleferdige bygninger demoleres og gir rom til det som skal bli en ny by. Byen og landet bygges opp på ny.

Mot slutten av filmen er det til og med som om kultur og natur står på samme side. I en av mange presist avstemte kontrastmontasjer ser vi hvordan Bashar ligger på gresset i det som engang var hans hus, mens Fakhri og Fadil går ned til bredden av Tigris. For Bashar har til og med gresset og ugresset som gror der huset hans en gang sto en særegen kvalitet, og Fakhri og Fadil observerer hvordan trekkfuglene er kommet tilbake til byen. Under krigen, og spesielt under bombarderingen, holdt fuglene seg borte. Nå er de kommet tilbake igjen.

Samtidsarkeologi

Løvene ved elven Tigris er en skildring av livet etter krigen og IS-okkupasjonen av Mosul. Det er et både håpefullt og melankolsk bilde av hvordan livet vender tilbake i Mosul, og hvordan gamlebyens ruiner langsomt skal bli til noe nytt. Det er også en film om to menn som på svært forskjellige måter ønsker å gjenopprette en kontakt med fortiden igjen, etter at IS forbød alt fra musikk og avbildninger til røyking. Zaradasht Ahmeds film er en form for samtidsarkeologi, der holdninger og følelser langsomt avdekkes. Vi ser hvordan fortidens ting får en helt bestemt affeksjons- og symbolverdi, både fordi det handler om personlig identitet og fordi det handler om en større nasjonal kulturell identitet.

Interessant nok er det som om menn har vanskeligere for å gi slipp på fortiden enn kvinner. Den nostalgiske hjemlengsel som husruinen til Bashar eller de mange gamle tingene til Fakhri utløser for mennene, deles ikke av deres hustruer. «Det er som når noen dør», sier Bashars hustru til ham når han tar henne med til ruinen av deres gamle hus, «De kan ikke bringes tilbake til livet». Heller ikke Fakhris hustru forstår helt ektemannens besettelse. «Det tar meg til en annen tid», sier Fakhri, «Hver ting er som et av mine barn».

Løvene ved elven Tigris er en form for følelsesarkeologi også, der Zaradasht Ahmed vil grave ut og vise fram de komplekse og sammensatte følelsene som griper oss i forbindelse med hus og hjem, kulturell tilknytning og tapt tid. Ofte er det kontrastklipp eller vekslende scener som bidrar til å skape en elegant, men kompleks form i filmen som er effektiv og meningsfull. Noen ganger skapes skarpe kontraster, andre ganger etableres forbindelser som ved første øyekast ikke oppdages, men som langsomt synker inn etter hvert. «Jeg bare må ha disse løvene», sier Fakhri, og vi nærmest ser hvordan besettelsen rir den pertentlige eks-offiseren. Og for Bashar er noen gamle støvete fiskegarn og rester av tau et symbol på alt det han engang hadde, men som nå er gått tapt. Om de finner tilbake sin identitet i denne besatte jakten, eller kanskje mister den en gang til, blir opp til oss tilskuere å avgjøre.

Zaradasht Ahmeds stillferdige film observerer livet i Mosul etter krigen. Den gir håp, men løfter også fram mange av de mørke understrømmene som finnes i landet og som også preger den gripende følelsesarkeologien. I en sekvens klippes det mellom to følelsesmessige ytterpunkter, som for å vise fram kontrastene i dagliglivet i Nord-Irak. Først ser vi hvordan representanter fra Røde Halvmåne frakter bort likpose etter likpose etter at en massegrav med 139 kropper er blitt funnet i ruinene. En soldat dokumenterer det hele med kamera, slik at det hele er bevart for ettertiden. Så klippes det brått til en lystig feiring. Det er kaker som skjæres opp med sabel og bord som bugner av søtsaker. Og midt i det hele dokumenterer Fakhri feiringen med sitt kamera. Han også tar bilde etter bilde og bevarer det hele i fotografisk form. Slik veksler også Løvene ved elven Tigris mellom fortvilelse og håp, mellom mørke og lys, og mellom mørk fortid og en mer håpefull nåtid. 

Dette er artikkel nummer 125 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.