Den prisbelønte franske dramathrilleren Souleymane’s Story har spenning og intensitet som er en Misson Impossible-film verdig, samtidig som tilnærmingen er svært realistisk og tematikken er brennaktuell. 

Filmen handler om Souleymane, en papirløs innvandrer fra Guinea som jobber som sykkelbud for et appbasert matleveringsselskap i Paris, spilt av nykommeren Abou Sangaré. På grunn av mangelen på dokumenter står hovedpersonen uten rettigheter som arbeidstaker, med alt det medfører av utfordringer som også gjerne må løses fortløpende. 

I løpet av de to døgnene filmen følger Souleymane jobber han på sykkelen fra morgen til kveld, før han må rekke kveldsbussen til stedet som tilbyr losji til mennesker i hans situasjon. Parallelt med dette forbereder han et viktig møte om visumsøknaden han skal ha om nettopp to dager med de franske asylmyndighetene, som Souleymane håper vil gi ham oppholdstillatelse i landet.

– En motivasjon for å lage denne filmen kom under pandemi-nedstengingen. De eneste du kunne se i de tomme gatene i Paris var alle disse budene – og alle var afrikanere. Etter hva jeg forstod, var majoriteten av dem papirløse. Det synes jeg var veldig interessant og ønsket å lage en film om, forteller filmens regissør Boris Lojkine. 

Migrasjonens filmatiske muligheter

Rushprint møter ham sammen med hovedrolleinnehaver Sangaré i den franske hovedstaden for en samtale om Souleymane’s Story, som har vært en kinosuksess i hjemlandet og går på norske kinoer nå. 

– Jeg har alltid vært interessert i temaet migrasjon. Min første spillefilm, Hope, handlet om to afrikanske migranters reise til Europa. Filmen sluttet på Middelhavet, i det de ser lysene fra Spania. Jeg har ofte tenkt at jeg burde lage en slags oppfølger – ikke med de samme karakterene, men en film som forteller om hva som skjer med disse migrantene når de har kommet til Europa, sier Lojkine. 

Regissøren har besteforeldre som immigrerte til Frankrike fra Russland og Polen, men kan ikke si sikkert om det i tillegg lå en dypere motivasjon i hans egen familiebakgrunn.  

– Jeg er ikke min egen psykolog, så det er vanskelig for meg å svare på. Men jeg hadde også en mer filmatisk motivasjon. Migrasjon er det eneste temaet som kan forene de to sidene av film som jeg liker: Å lage en svært realistisk type film, en slags dokumentar-aktig «direct cinema», som samtidig har et episk aspekt, noe som på et vis er større enn livet. Kun historier om migrasjon lar deg forene disse to elementene, slår han fast. 

Forteller sin egen historie 

23 år gamle Sangaré gjør sin første filmrolle i Souleymane’s Story, som han har vunnet en rekke priser for. Disse inkluderer European Film Award for beste mannlige skuespiller og tilsvarende pris i Un Certain Regard-seksjonen på fjorårets filmfestival i Cannes, der filmen også fikk juryprisen, samt den franske César-prisen for beste mannlige oppdagelse/nykommer. 

Sangaré har selv bakgrunn og livssituasjon med klare paralleller til karakteren han spiller. Han ankom Frankrike fra Guinea som sekstenåring for å tjene penger til medisinsk behandling for sin mor, etter en farefull reise gjennom afrikanske land og over Middelhavet. Han har fått avslag på flere søknader om oppholds-/arbeidstillatelse, stått i fare for utsendelse fra landet og vært mangeårig papirløs innvandrer.  

På spørsmål om hva som appellerte til ham ved filmprosjektet, svarer skuespilleren at det først og fremst var muligheten til å få en lovlig jobb. 

– Jeg hadde lett etter arbeid i seks år. Fra jeg ankom Frankrike i 2017 og fram til 2023 var jeg ikke i stand til å finne en jobb, selv om jeg prøvde hardt. Så det var utenkelig for meg å si nei da Boris dukket opp og tilbød meg denne jobben. 

Sangaré hadde verken erfaring med å være sykkelbud eller skuespiller, og har en svært ydmyk holdning til egne prestasjoner i så måte. 

– Hva enn jeg gjør og uttrykker i filmen, så kommer det i svært liten grad fra meg. Jeg fikk opplæring i alt som hadde med å gjøre med bud-yrket og hvordan man oppfører seg foran kamera. Alt er fordi Boris hjalp og lærte meg, sier han. 

Lojkine er imidlertid av en ganske annen oppfatning.  

– Det er jeg åpenbart ikke enig i. Det er ikke sant. Karakteren Souleymane kommer i stor grad fra Abou. Vi hadde naturligvis et manus før han kom på casting og ble del av prosjektet. Men hvordan Souleymane framstår og oppfører seg – det er ham, innvender regissøren. 

– Selvfølgelig måtte jeg av og til fortelle hvor han skulle bevege seg I forhold til kamera og lys og sånt, men det er ikke essensielt. Det essensielle er måten han er på foran kamera, og det kan man egentlig ikke lære noen. Det er vanskelig å forklare, men kameraet liker ham. Det så vi allerede i de første testene. Når Abou blir filmet, oppstår det mye i ansiktet hans som han kanskje heller ikke selv er bevisst på, men som er en viktig del av å være skuespiller. Kall det gjerne en slags magi. 

Regissøren påpeker dessuten at historien som rollefiguren Souleymane til slutt forteller i møtet med asylmyndighetene, er Sangarés egen historie. 

Hvordan var det for ham som skuespiller å gjenoppleve disse åpenbart traumatiske erfaringene gjennom arbeidet med filmen? 

– Erfaringene mine har vært traumatiserende helt fra begynnelsen, da jeg var barn. Det har vært svært utfordrende, som er grunnen til at jeg valgte å forlate landet mitt. Da Boris hyret meg for denne filmen, spurte han meg om historien som lå til grunn for at jeg reiste til Frankrike. Og da jeg fortalte ham historien min, spurte han om jeg gikk med på å fortelle den i slutten av filmen, som en del av fortellingen. Det sa jeg ja til, svarer Sangaré. 

– Å kunne fortelle min egen historie og integrere den i filmen har vært frigjørende for meg. Dels fordi folk omsider fikk vite hva det hele dreide seg om, men det var også frigjørende på et personlig plan å dele historien om min mor og min egen reise, utdyper han. 

Papirene som endrer alt

Regissør Lojkine forteller at han helt fra starten av prosjektet ønsket å lage en film om et sykkelbud. Han visste imidlertid ikke hva historien skulle gå ut på, og gjorde intervjuer med mange bud som research til prosjektet. 

– Jeg tenkte mye på hva som ville være en god historie rundt dette. Kunne det være om et bud får frastjålet sykkelen sin? Noe man forsåvidt allerede har sett en film om, sier han med henvisning til Vittorio De Sicas neorealistiske klassiker Sykkeltyvene fra 1948. 

– Da jeg snakket med disse budene, fortalte de at de opplevede å få frastjålet syklene sine – men da kjøpte de bare en ny sykkel veldig billig på svartebørsen. Det slo meg at i dagens samfunn er ikke materielle goder viktige på samme måte, fordi de er mye lettere å erstatte enn i 40-tallets Italia. Om man mister telefonen sin er det selvfølgelig svært irriterende, men den kan også erstattes. Problemet er ikke egentlig materielle ting, fortsetter filmskaperen. 

– Det virkelige problemet for mange som arbeider som dette på gatene i Paris, og som jeg kunne bygge dramaet rundt, er dokumenter. Om man får de rette dokumentene, endrer alt seg. Da kan man få en ordentlig jobb. Man kan skaffe seg utdanning, sosialhjelp og bolig. For disse menneskene endrer livet seg fullstendig med disse papirene.  

Rett inn i pågående innvandringsdebatt 

Souleymane’s Story har ikke blitt mindre aktuell av at franske myndigheter i den siste tiden har ført en strengere innvandringspolitikk, med uttrykte ønsker om å gå hardere til verks mot udokumenterte innvandrere og sende ut mennesker uten permanent oppholdstillatelse. Filmen har da også blitt vist for landets nasjonalforsamling for å belyse situasjonen.  

Er det et budskap i filmen som dere ønsker å formidle, med tanke på Frankrikes innvandringspolitikk og utenlandsk arbeidskraft? 

– Jeg liker ikke å si at det er et budskap i filmen, snarere at den er en opplevelse. Jeg tilbyr tilskueren en på sett og vis veldig enkel opplevelse: Å erfare verden gjennom to dager i skoene til en av byenes mange sykkelbud, som man vanligvis kanskje bare samhandler kort med, svarer Lojkine. 

– Det varierer nok hva folk får ut av den opplevelsen. Men jeg vet at en del har fått en sterk og særegen følelsesmessig reaksjon av filmen. Det er en reaksjon som fører med seg mange spørsmål om samfunnet vårt, om hvem vi er og hvordan vi lever. Og om alle disse menneskene rundt oss som vi ser hver dag, men ikke kjenner, legger han til. 

– For meg formulerer heller ikke filmen et budskap, men et spørsmål. Om folk som meg. Jeg ankom landet som mindreårig og søkte om å bli anerkjent som mindreårig, men det ble jeg ikke. Spørsmålet er hva som skjer med disse menneskene som ikke faller inn i kategoriene for asylsøkere som må flykte fra landet sitt på grunn av krig eller politiske forhold. Hva skjer så med folk som meg, som kommer til landet og ønsker å jobbe her, om man ikke passer inn i asylsystemets krav, svarer Sangaré på det samme spørsmålet. 

Jobber som lastebilmekaniker

Selv om du ikke nødvendigvis mener at filmen skal ha et direkte politisk budskap, Boris, hva tenker du om denne nye app-baserte yrkessituasjonen for sykkelbud og andre, som blir stadig mer utbredt i arbeidsmarkedet? 

– Det pågår en kamp over hele verden om hvorvidt folk som arbeider for disse app-selskapene skal anses som ansatte eller frilansere. I Frankrike og store deler av verden for øvrig, anses de nå som frilansere. Det betyr at selskapene ikke har noe arbeidsgiveransvar for dem. Om budene havner i en ulykke eller blir syke, står de alene. Mange av dem er unge og tenker at det går greit, men man forblir jo ikke ung i all framtid. Dette er en ny form for utbytting, som står i motsetning til alt man har opparbeidet av sosiale rettigheter i Europa siden 1800-tallet. For meg er det dypt problematisk, svarer Lojkine. 

– Det er heller ikke tilfeldig at mange av dem som jobber for disse app’ene også er papirløse innvandrere, for disse menneskene er de mest utnyttede i dag. De er hva Marx kalte filleproletariatet. 

I januar i år, samme måned som dette intervjuet ble gjort, fikk Sangaré med sitt fjerde forsøk omsider innvilget arbeidsvisum i Frankrike, om enn foreløpig kun for ett år. Selv om arbeidstillatelsen er som mekaniker, et yrke han har tilegnet seg i løpet av årene han har tilbragt i landet, har oppmerksomheten rundt Souleymane’s Story og Sangarés medvirkning i filmen formodentlig hatt betydning for innvilgelsen.

Kan du si noe om dine planer framover, har du noen nye filmroller på trappene? 

– Jeg vil ta flere roller om muligheten dukker opp og jeg blir tilbudt en interessant rolle. Men drømmen min har alltid vært å være mekaniker på tyngre lastebiler, og det er hva jeg begynte å jobbe som for bare noen få dager siden. Så nå har jeg det som yrke, svarer Sangaré, og avslutter: 

– Men om det dukker opp nye filmroller – hvorfor ikke?

Souleymane’s Story vises for tiden på norske kinoer.