Vi er klare for å rykke inn med en ny kulturminister for å ta det neste steget i filmpolitikken og etablere Filmløftet 2.0, sa Arild Grande, mediepolitiske talsmann i Arbeiderpartiet, da Rushprint intervjuet ham i 2017. To år senere, rett før pandemien, presenterte hans etterfølger Anette Trettebergstuen Arbeiderpartiets alternative budsjett. Det trengs et stort løft, og vi vil gi det løftet når vi kommer i regjering igjen, lovet hun.

Vi vet jo hvordan det gikk. Vi fikk det største antiklimakset i moderne filmpolitikk. Få av de større grepene hun gikk i bresjen for i opposisjon ble gjennomført i regjering. Hennes etterfølger har valgt en mer pragmatisk holdning og nøyer seg med å snakke om barn, mangfold og kinoens plass i regionene. Ingen grunn til å love mer enn man kan holde. De største politiske utfordringene – som etableringen av en medfinansieringsordning og en mer ekspansiv insentivordning – vil kreve mer politisk makt, teft og erfaring enn noen kulturminister har hatt i moderne tid. Selv arkitekten bak Filmløftet 1.0, maktpolitikeren Trond Giske, ville fått nok å bryne seg på der.

Elisabeth Sjaastad i Filmforbundet og Åse Kringstad i Virke Produsentforenigen er ikke de eneste som etterlyser initiativ og handling fra politikerne. De siste årene har bransjens viktigste enkeltsaker glippet hver gang de har vært innen rekkevidde. Lenge så det ut som det bare var byråkratiets sendrektighet som hindret en medfinansieringsordning fra å bli vedtatt på Stortinget. Men så snudde regjeringen uventet og viste til at OECD ikke ville akseptere en slik ordning. De ga ingen begrunnelse og viste heller ikke til konkrete uttalelser fra OECD. De har heller ikke villet kommentere det faktum at danskene har fått til en slik ordning uten problemer. I januar og februar skal ordningen på nytt opp i Stortinget – det er siste sjansen til å få den vedtatt.

Det kan virke som om filmpolitikken er satt på vent. Det var naturlig at bransjen og Norsk filminstitutt (NFI) trengte tid på å komme seg etter pandemien, en periode der man var nødt til å snu seg rundt og improvisere. Men de bekymringsverdige tendensene vi så tegn til før pandemien har bare forsterket seg i ettertid. Jeg tenker ikke på at deler av kinopublikummet fortsatt uteblir, selv om det er bekymringsverdig nok. Nei, jeg tenker på hvordan NFI har trukket seg mer og mer inn i sitt byråkratiske skall og bransjen synes å ha nok med å holde hodet over vannet. Vi har tidligere berørt hjerneflukten fra NFI som har tappet avdelingene for sterke fagpersoner. Vi vet ikke hva slags kommunikasjon som foregår mellom NFI og KUD, men om vi skal anvende den praktiske filmpolitikken som barometer, foregår det ikke mye dynamisk eller kreativ tenkning. Ett lyspunkt er det likevel at direktøren åpent lobber for en mer ekspansiv insentivordning.

Success is survival, sa Leonard Cohen i sin tid. Det kan også stå som bransjens motto i disse dager. Cohen var filosofisk, mens bransjen er i panisk overlevelses-modus, med synkende produksjonsvolum, utflagging og en voksende kostnadsspiral som tilskuddene ikke holder tritt med. Klor dere fast og heng med fram til 2026, har beskjeden vært på film- og tv-festivalenes markeder siste året. Først da tror man at utsiktene vil bedre seg. I mellomtiden gjelder det å grave seg ned og bruke så lite energi og penger som mulig. Kanskje vil det resultere i flere oppfinnsomme lavbudsjettmanus, men noen langsiktig og offensiv tenkning er det lite rom for i denne bunkers-tilværelsen.

Vi lever i en tid der det abnorme er blitt den nye normalen. Unntakstilstand er det eneste bransjen nå kjenner, etter flere tiår med strukturelle og teknologiske omveltninger. Når KI-spøkelset nå for alvor melder seg, må bransjen nok en gang hente fram sine improvisatoriske evner.

Men heller ikke denne gangen greier de dette alene. Slik det kom fram under bransjens KI-seminar for et par uker siden, står vi overfor et veiskille som vil få digitaliseringen til å framstå som et hvileskjær. Derfor må også politikerne nå bevege seg ut av sin komfortsone og våge å vise visjoner. Når de skyr unna i så viktige spørsmål som medfinansiering, er det ikke noe som tilsier at de vil vise handlekraft overfor de dilemmaene KI vil sette oss i. Regjeringen får en ny sjanse på nyåret. Det kan bli et historisk vedtak. Eller en forspilt mulighet. Det er på tide å fylle Filmløftet 2.0 med konkret innhold.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.