«Eat my pussy!» «Put your tongue in the booty hole, now!» Ali Wong – selvskalaplassert som «a kind six» – ser kanskje søt og sped ut i sin hvite kjole, med flåkjeften er suveren om «getting dicked down» etter en skilsmisse, og singellivets opp- og nedjukk med eldre og yngre menn, og hull i hjertet i Ali Wong: Single Lady (Netflix). Hasan Minhaj: Off with His Head (Netflix) er også severdig, men jeg vil særlig anbefale å høre på Gary Gulmans (filmete, men vanskelig tilgjengelige) Born on 3rd Base på Spotify. Klasse.

Men det er severdige saker på kino også for tiden.

Hva viste hjemmefronten? – Nr. 24

Nye blikk på krigen? Intet nytt fra hjemmefronten? Ikke lenger se gutta på skauen for bare kontrær? I høst er det i hvert fall Quisling mot Kjakan på kino (og Rinnan i roman). 

Rapport er «en melding eller en innberetning om en hendelse, et utført oppdrag eller lignende», av re-, «tilbake, igjen» og apporter «bringe». (SNL) John Andreas Andersens Nr. 24 er en rapport. Med litt dans og drama. 

007. Nr. 91. Nr. 24. De fleste helter er fiktive. Gunnar Sønsteby var ekte. Den høyest dekorerte nær underspilles av Sjur Vatne Brean i sprengladete og likviderende Nr. 24, med få fakter og nøkterne replikker, som fra sagaene, eller nettopp en rapport, men med et buldrende alvor under, rommet av et enkelt «Ok» – eller en far som sier: «Du må gjøre din jobb. Så skal vi gjøre vår.» Her merkes Erlend Loes omgang med, og pauser i, det norske språket. 

«La oss snakke om verdier», sier en aldrende Sønsteby – i Erik Hivjus skikkelse – i åpningen av filmen til en forsamling skoleelever, som stiller tøffe spørsmål underveis, særlig ei ung jente. Til en mann som foretok seg noe. Selvbeskrevet som ikke så skvetten. Og temmelig trassig betyr jo det samme som utemmelig trassig. 

Dette er London. Og dette er Oslo. En tur ut i marka, forbanna uforberedt, gjør ham deretter forbanna grundig, og beholder ham i live, med flaks og god planlegging. Helse er ikke viktigst. Fred og frihet trumfer alt. Tortur. Likvideringer. Det er historier vi kanskje kjenner fra før. Men akkurat denne, skildret slik, er ny. Og har sin eksistensberettigelse. 

En detalj: Bruken av Radioheads «Exit Music (For a Film)» forstår jeg ikke. Den musikken tilhører ikke denne filmen, og kunne forblitt værende over ettertekstene til Romeo + Juliet (1996). 

Sexarbeiderpartipolitikk i den nye Cannes-komedien – Anora

Kapital, der. Hvorfor må Anora bli/gå? Sean Bakers vidunderlig uforutsigbare, seksuelt lekne og komisk hardtsparkende Anora er en sjelden type film, som fortjent vant Gullpalme og også kommer til å nå et stort publikum, og sannsynligvis stå lenge som en merkestein i nyere amerikansk uavhengig film. 

Lik blant annet Lynch og Tarantino før ham, ble Baker i vår en av få amerikanere med øverste utmerkelse i ofte alvorstunge Cannes, som etter å ha tabbet seg ut med Toni Erdmann synes å ha gitt ekstra anerkjennelse til utpreget komiske filmer de siste årene, med palmer til Ruben Østlunds Cannes-komedier The Square og Triangle of Sadness, Parasite – og nå Anora. 

«Hello, Oslo.» Før visningen på Vega scene hilser regissøren salen, med takk for støtten til indiefilm. Paret Vanya og Anora i filmen leder tankene mot Tsjekhov og Ibsen, og inspirasjonene synes mange, i en slags Home Alone, Pretty Woman og Indecent Proposal møter Pulp Fiction, Fargo, The Sopranos, Spring Breakers og Succession. Hæ?

Der The Florida Project levde på terskelen til Disney World, før den så sprang over den til slutt, er vi i Anora ganske raskt inn i rikdommers luftslott, der vår hovedperson fortsetter å selge det hun har. 

Mikey Madison bør løfte en Oscar for rollen. 

Touché uttalt som tusj. Anora skildrer en klassereise, én uke, tur/retur. Amerikansk avkledningsmanøvrerende sexarbeid møter russisk rikmannsinfantilisme, pent hus og penthouse. Og det er en heseblesende reise, fra lap dance til Vegas-bryllup, og dets forsøkte annullering. Anora handler også om kapital, den kroppslige og den pengemessige, som kan benyttes til seksuelle og andre slags transaksjoner, innskudd og uttak. 

Sukkerspinndagene går raskt over, og Anora må etter hvert også bruke kroppen til selvforsvar, blant annet i en av de morsomste og mørkeste voldsscenene på lenge, med den lille kvinnen mot de klumsete gangsterne. Vevre Madison, trassig og kantete, sparker blodig fra seg. 

Det er rart og gøy, og rart at det er så gøy. Til sist skildrer Anora en kompleks menneskelighet og seksualitet, der man selv skrevs på topp i førersetet kan synke sammen i gråt.

Gå ikke glipp av årets beste film på kino. 

Film fra sør – Black Tea

«Det er unødvendig å fortelle deg noe du allerede vet.» En variant av en sterk(ere) replikk fra en tidligere film: «Du vet allerede det jeg ikke sier.» Ti år mellom filmer er lenge. Og Film fra sør-festivalen viser snart blant annet Black Tea, Abderrahmane Sissakos første film siden Timbuktu (2014) – les intervju fra dengang her – laget sammen med Kessen Tall. 

Det klatrer en svart maur oppover en hvit brudekjole i tvil. Bryllup, blikk, «Nei». Bruden avslører seg. «It’s a new dawn.» Fra Afrika til Asia, te og svart te. Black Tea har utsøkt kinematografi, preget av svart og rødt, og en særegen bruk av blant annet innstillinger gjennom vinduer eller via speil, samt overtoninger, der to eller flere bilder legges over hverandre, slik en gjennomsiktig kultur limes inntil en annen, klemt i en (dis)harmonisk lagrikdom.

«Sjokoladebyen» møtes for eksempel av rasisme, inkludert sammenligninger med slanger og apekatter. «Fra nå av henger alle ting sammen med hverandre», sies det. Og Sissako fortsetter å skape verdensfilm som folder kartet forsiktig sammen, som viser hvor lite det er sammenlignet med terregnet, og at fram og tilbake ikke alltid er like langt.

Menneskene lukter og smaker på teen, i kulturmøter som trenger tid til å trekke. Det er knuste tallerkner og bilrute, og lengsler som strekker seg forbi den ved siden av i senga, til sommerfuglidyll i erotisk bølgende temarker. Hvordan finne en partner, for seg selv, for sitt voksne barn? 

Se filmen, og bli (u)tørst. 

Dødsrik – Beetlejuice og Beetlejuice Beetlejuice

«Beetlejuice, Beetlejuice, Beetlejuice.» Omkring halloween er åttitallets Beetlejuice og strømmeaktuelle Beetlejuice Beetlejuice åpenbare titler. «The after life is so random», sier Jenna Ortega i dobbelttitteloppfølgeren, der Monica Bellucci suger dødsskiten ut av andre kvestede og sammensydde. 

Nyskvisingen er morsommere («Right Here Waiting»-serenade, anyone?), mer oppfinnsom, smartere og mer spennende enn originalen. Det er mer på spill, med bedre kostymer og bedre effekter, som da influensere suges inn i sin egen selfie, og tegnefilm(meta)fysikkens lover las regjere. Med The Joker maktesløs hersker Beetlejuice, i en utvunget og fri, leken oppfølger, vel verdt et besøk, en halloweenklassiker allerede, og Burtons beste på lenge – i svevet igjen.

Del to av nyinnspillingen og universutvidelsen av Ronja Røverdatter (Netflix) derimot,  forblir, lik del én, for meg en emosjonell «ulv, ulv» (inkludert en ihjelsunget nattasang, brukt til det kjedsommelige i scene etter scene), der de nye sidesporene strømmesjablongmessig fortsetter å gå seg vill. Serien er best når den ligger nær Lindgrens tekst og originalfilmen, som dessverre også begge får avslørt sine mange grunnleggende svakheter gjennom denne nye oppmerksomheten.

Id-iot – Hjerte til hjerte

Det finnes ingen små roller, bare smålige. Og ansikt kan ikke vinnes, kun tapes. Hvordan står det egentlig til med den norske pinlighetshumoren anno 2024? Linn Skåber skyter fra seg i åpningssekundene av en lenge etterlengtet sesong 3 av Hjerte til hjerte (NRK), i regi av Marit Åsleins nøkterne naivisme og sobre stemme, der en mentalt uhelset, blidpolar «Linn Skåber» – i ett øyeblikk helt i hundre (Weinstein-gåstol og jukking i Dagsnytt 18), i neste snurt og furt og helt nede («Jeg er veldig, veldig kjent»), som en toddler, som verken kjenner besøkelsestid eller -rom – skal spille Kristin Kirkemo i serien Ingen tegn til kamp for Netflix.

Fomo, yolo, koko.

Med festlig feilinnstilte sosiale antenner spinner «Skåber» sukkerspinn av sine (og våre alles?) verste impulser, og ter seg som et lite barn med påstått rettferdighetssans, men selvsagt kun på egne vegne («Hvis Andrea skal synge, skal jeg og»), surrende rundt i seg og sitt, uten snev av selvinnsikt, styrt av lystløgnens snøballeffekt, helt uten «kontroll over narrativet». Grådig, smålig og nedrig tester hun bevisst og ubevisst de slu dødssyndene, inkludert overgrepshumor, og i stedet for å ligge flat og lavt, snubler hun heller skranglende, og bjudar på.

Hjerte til hjerte tilhører en tradisjon, men har en særegen tone, ulik David, Gervais, Baron Cohen, Klovn eller Giertsen. Få kvinner har hatt hovedrollen i slike serier. Veep er kanskje et eksempel. Så det er ekstra moro med inkongruent solosang, kleine klemmer eller håndgemeng på Nationaltheatret, med replikker som fra Henrik Mestad da Lasse Lindtner forsvares fysisk av kone Otters i brytekamp med «Skåber»: 

«Ikke spark, Anne Marie!»

Serie-Norges svar på pølse i lompe. Grådig godt. 

Nyriket – Lykkeland

«Stay on these roads»? Gå til grunne i dypet? 71077345 – eller ShELLOIL – var et av de kantete ordene man kunne skrive med tall på digital kalkulator snudd oppned. Sesong tre av Lykkeland (NRK) – med Herman Flesvig som ny komponent, med en knapp for alt – handler om tiden etter Makta, da vi lot det swinge mens mørket senket seg og Solo trodde den var Cola, da lykkelandet kom til verden, da nyriket Norge ga seg selv lillefingeren, og tok hele havbunnen. Det norske hus består i dag av oljefondsmurte sokkelleiligheter. 

Mistet finger sys på igjen, men tillater automatisering og fjernstyring av boredekk arbeid for armene? Kaffe blir servert med maskinarm – svart væske, kaffe som olje – denne mekaniske og elektroniske menneskeforlengelsen som også er en amputasjon.

Det seiles med sjøsprøyt i vannskorpa ved en havn, der de etablerte voksnes utferdstrangsynthet gir datteren brus på en mandag. «Det er gode tider», sies det, og åpningen av første episode er noe kantete i rytmen, med samtaler som går trått, før det tar seg opp, eller ned, til simulerte dypdykk, med trykk, uvelstand og skjelvende dykkerpsyke. «Sånn går det når du blir gammal.»

Lykkeland er en kvalitetsoverbygning mellom Våre beste år og Milliardærøya, med karakterer med (vel) klare buer. Sesongen avsluttes med et velkommen. Tør man håpe at det ikke blir avvikling, men videre utvinning?

«USA! USA! USA!» – UXA, America’s Burning, Breath of Fire og It’s Florida, Man

«Never underestimate a dummy», forteller Minions: Historien om Gru (2022). Og snart kan Donald Trump igjen bli valgt til president i USA. Den seneste episoden av Last Week Tonight with John Oliver omhandler Trumps planer for massedeportasjoner, et juridisk, moralsk og logistisk mareritt, og Lee Greenwoods «God bless the USA», samt hans mindre kjente «God bless you Canada». Wai-, what?

«I’ll see you down the road» høres i episode 5 av UXA (NRK), «Håpets folk», om eldre bilboere, på store rullende hjul fremfor innenfor faste vegger, på mindre rullende hjul på skateboard, mennesker som bedriver fusjonsforsøk, og en heltemodig farfrafallen ung mann med vettet i behold etter oppvekst i voldelige konspirasjonsomgivelser. 

I essaydokumentarfilmen America’s Burning (Apple TV) forestilles en andre borgerkrig, tidvis hysterisk i sin overstemme, men balansert av mer sindige talkings heads, i en montasje som syr et dels mørkt, dels lyst lappeteppe av de enn så lenge forente stater, samlet sett med et håpløst og håpefullt budskap om samhold. 

Så hvem er de da, disse amerikanerne? Antologidokukomidramaet It’s Florida, Man (Max) åpner med en flortelling om avkuttete tær og kannibalisme, før en enarmet mann – «not the sharpest tool in the shed, but I’ll stab you with the sharpest tool!» – forteller om da han fikk en arm revet av av alligator, og hvordan han stadig ønsker å bli en del av sumpen. En arbeidende havfrøken og praktiserende heks får sparken etter mobbing, og hevnkjøper huset ved siden av sin kollega, som naboen fra helvete, for nakelritualer i hagen. Og en forsmådd mann forsøker å brenne ned elskerens hus, for så bli frikjent etter et «drag queen defence», til forsoning og tilgivelse. 

«We call it spiritual materialism.» Katie Griggs, konspiritualist og selghjelps-«Guru Jagat» (sic), er en fraværende hovedperson i yogakultskildringen Breath of Fire (Max), der greed er guru i the yogic sciences, for sårbare mennesker på søken, som bes meditere for økonomisk suksess, i en omsettbar åndelighet – healthy, happy, holy – der til og med tienden er uppet til 11 prosent: ellevten. 

«Shake and bake», og pust ut gjennom ørene. Gjennom generasjoner er mennesker og deres familier gjort avhengige og utsatt for voldsomme svik av spirituelle svindlere, forkvaklet sikhisme, yogamat(t)erialisme, timesvis yoga for fem rosiner, ubetalt arbeid, ydmykelser, mishandling og voldtekter, beskrevet slik av en tidligere guru, som ikke bedrev yoga selv, og hvis favorittmat var Taco Bell: «Rape is always invited.»