Abderrahmane Sissako er blant verdensfilmens fremste filmskapere, og med Timbuktu var han en av favorittene til Gullpalmen i Cannes i fjor og senere Oscar som såkalt beste fremmedspråklige film. I en avskjedsscene i den vonde, men vakre filmen erklærer en mann kjærlighet til sin kone ved å si nøkternt:

«Du vet allerede det jeg ikke sier.»

Denne formuleringen traff meg veldig sterkt, og den enkle poesien i mannens kjærlighetserklæring er blant de spesifikke scenene jeg lar Film fra sør-gjest Sissako utdype.

– Jeg har sikkert gitt tusen intervjuer, men dette spørsmålet er et av de mest interessante. Det er veldig vanskelig å vise og forklare noe av stor betydning gjennom et kamera. For å gjøre dette, må man finne den enkleste måten. Og opphavet til denne replikken er veldig interessant, for den stod ikke i manuskriptet. Amatørskuespillere har en særegen sårbarhet. Jeg arbeidet med dem rett før innspillingen av scenen, slik at de har ting å spille på i øyeblikket innspillingen begynner. Jeg må først plassere dem i en posisjon med selvtillit. Dette er veldig viktig for meg. Og de er et par som elsker hverandre dypt. Jeg ba han som spiller Kidane finne noe inni seg selv. Det ble en veldig enkel samtale, hvor skuespilleren fant formuleringen basert på sin egen kulturs yttrykksmåter.

– Det er veldig viktig å uttrykke noe kulturspesifikt gjennom film. Og det er ikke i deres kultur å klemme, for eksempel. Men de føler sterkt. Og denne frasen sier alt. Det er hans egen poetiske formulering, basert på Tuareg-kulturen. De har et språk sterkt ladet med metaforer. Som da han sier at han ikke er redd for døden de kommer til å gi ham, siden han allerede har funnet et sted for den inne i seg. Dette var heller ikke i manuskriptet. For meg handler det om å skape situasjoner hvor ting vil oppstå underveis. Jeg blir slik det første publikummet. Og jeg må føle, siden jeg ikke forstår. Så jeg var nødt til å ta oversetteren min til side etter innspillingen og spørre hva det var han sa eksakt.

Best uten ball

En annen voldsomt sterk scene i Timbuktu skildrer forbudet mot å spille fotball, gjennom å vise en kamp spilt uten ball.

– Jeg hadde en håndskreven side med viktige ideer for filmen, som ikke var i manuskriptet. Min førsteassistent hadde denne listen. Innspillingsplanen ble lagt omkring disse viktige scenene. Denne ideen var konkretisert før vi skjøt filmen, men jeg skrev den ikke inn i manuskriptet. Hvis du leser at mennesker skal spille fotball uten ball, så ser det for spesielt ut. For å beholde det dramatiske elementet må du vente til du spiller inn og så klipper scenen og legger på musikk. Slike scener liker jeg ikke å skrive.

– Grunnen til at jeg laget Timbuktu var blant annet tematikken om «det forbudte». Jeg visste at byen var okkupert av jihadister som forbød fotball, musikk og tv, og jeg ville at det forbudte skulle vises frem. Derfor skrev jeg også scenen med kvinnen som blir slått fordi hun synger, som så gjør sine skrik om til sang. Slik viser vi at man aldri kan drepe skjønnheten, musikken. Dette viser også motstandens tone, de store seirene som skjer uten våpen. På samme måte forestilte jeg meg en scene med fotball uten ball, for å vise motstand. Da jeg begynte å forberede scenen, ga jeg ungdommene en ball å spille med, og de spilte fornøyd hver dag. Så fikk jeg en av skuespillerne til å trene dem. Etter det spilte vi inn kampen uten ball. Dette gjorde vi over to dager, med to kameraer, en dolly og en større innstilling. Det var en veldig enkel scene å spille inn, ikke vanskelig i det hele tatt. I klippen hadde vi mange bilder å velge mellom, og jeg ba klippeassistenten gjøre en rask montasje for moro skyld, og han var veldig glad for å kunne gjøre dette. Så jobbet han med klipperen og endret en del, for eksempel straffesparket i begynnelsen av scene. Og musikken er essensiell. For å bryte med denne anekdotiske, hverdagslige hendelsen, må man innføre en følelse. Derfor laget vi en slags koreografi av denne motstanden. Komponisten skrev musikken, og jeg ba ham å spille en spesiell tone hver gang spillerne sentret. Men da vi klippet det hele sammen til sist, tok vi noen toner ut, slik at det ikke ble for skjematisk.

Vidt vann

En tredje scene som rammer hardt inneholder en dødelig slåsskamp, skildret delvis på stor avstand i en statisk totalinnstilling.

– Ideen til fiskerens død kom fra et stort overblikksutsyn. Fotografen ville filme alt i en stor totalinnstilling, men jeg ville begynne scenen annerledes, med nærere utsnitt. Først etter døden trenger jeg dette store bildet, sa jeg til ham. Hvis vi bare filmer fra langt unna blir det for mye «film». Intensjonen blir for stor. Og det er forferdelig. Døden trenger virkelighet og nærhet. Så jeg var helt sikker. Og det var et veldig interessant øyeblikk siste innspillingsdag. Vi hadde reist veldig langt, over 700 kilometer. Vi skjøt de nære bildene først, og så forflyttet vi oss raskt før sola gikk ned. Vi gjorde bare én tagning. Vi var for langt unna til å kommunisere godt, selv om vi hadde walkie talkie. Det var veldig vanskelig å få fortalt skuespilleren at han skulle komme tilbake, og så gjøre alt på nytt igjen. Så jeg sa til fiskeren at jeg når deg ikke siden du er så langt unna. Så gå i en strak linje, og dø her, men ta den tiden du trenger. Denne innstillingens betydning er viktig. For publikum er det ikke sikkert symbolikken betyr det samme som for meg. Men man må skape med tanke på seg selv, ikke publikum. For meg betyr dette at både Kidane og fiskeren er ofre. Den ene dør her nå, mens den ene vandrer den andre veien mot døden. Sånn er livet. Og musikken begynner da han er midtveis i bildet, siden publikum trenger følelsesmessig hjelp til å glemme den døde mannen et øyeblikk.

Sissako arbeidet nå for første gang med fotografen Sofian El Fani.

– Det var interessant å bytte fotograf til Sofian. Jeg tenkte at for denne filmen trenger jeg en annen. Så jeg valgte han, som har jobbet med Kechiche. De har sammen brukt mye skulderholdt kamera, og mange nærbilder. I begynnelsen la jeg meg ikke oppi for mye, og den første uka observerte jeg bare. Men da vi begynte å filme ansikter, begynte han veldig nært. Og det ble for nære utsnitt for meg. Jeg sa til ham at det var for nært, men han sa: Se så vakker hun er. Men jeg sa at hvis hun begynner å snakke nå, så vil undertekstene dekke munnen hennes. Hvordan kan du tenke på undertekstene nå, sa han. Men det er få mennesker som forstår Tuareg, så undertekster må til, og bildet er veldig viktig. Så jeg sa: Vær så snill, gjør bildene større. Og jeg gjør maks to tagninger, siden fotografen ofte ber meg meg om det. For meg ville det vært ok med én tagning.

Være far

Trass mørk tematikk, gir filmen håp.

– Mot slutten av filmen er det viktig å gjøre et valg. Det var viktig for meg at denne skildringen av Timbuktu tatt av jihadister ikke kunne ende lykkelig. Og virkeligheten var vanskeligere enn hva jeg kan filme og fortelle. Barn er fremtiden, og jeg vil aldri kunne drepe et barn på film. Aldri. I det triste trenger vi barnets lys. Og håpet ligger i åpningen, i den løpende gasellen. Jeg måtte slåss for å filme gasellen, siden det var vanskelig for produksjonen. Men det var det viktigste for meg å få til. I Mauritania er det få gaseller, men jeg visste om en som hadde fem stykker. Han bodde 1500 kilometer unna. Vi dro dit. Jeg sa til ham at jeg trengte to. Han sa at han måtte få igjen gasellen. Men det er ikke bare bare i ørkenen. Så det ble foreslått å bruke et annet lokalt dyr. Men for meg er gasellen symbolet på skjønnhet, harmoni, sårbarhet, makt og håp. Skjønnheten er i fare, harmonien er i fare. Og håpet ligger i gasellens flukt. Jihadistene ønsker å fjerne det skjønne og harmoniske. Og det første som sies i filmen er «slit henne ut, ikke drep henne». De vil skape et nytt samfunn, og hvis du dreper alle, kan du ikke skape et nytt samfunn. Jeg bruker bildet igjen i slutten, og for meg symboliserer det håp.

Regissøren bruker lang tid mellom sine filmer.

– Det gikk sju år mellom Bamako og Timbuktu. Jeg liker ikke å ha faste avtaler med filmen. Jeg ønsker å føle øyblikkket for å lage noe. I mellomtiden lever jeg stille og enkelt. Og mellom disse filmene fikk jeg to jenter. Film er egentlig ikke nødvendig. Jeg er veldig overrasket over at ingen har skrevet om at filmen handler om å være far. De fleste har skrevet om jihad og andre ting. Da jeg skrev manuskriptet var jenta i filmen tre år, på samme alder som min andre datter. Da jeg dro til en stor flyktningeleir med Tuareg-flyktninger, var det vanskelig å finne en interessant jente på tre år med en mor som tillot at hun ble med i en film. Men så var det ei jente som stadig dukket opp på bildene vi tok hver dag. Og Layla ble Toya i filmen. Da jeg og assistenten min satte oss i bilen, sa han at vi måtte finne en rolle til henne. Du kan endre «tre år» til «tolv år» i manuskriptet, sa jeg. Så jeg endret manus helt. Det er veldig viktig å være i virkeligheten, i livet. Helt, hele tiden. De viktigste tingene skjer ikke ut fra ha jeg har skrevet i manuskriptet. Dette er det viktig å skrive om. Hvis jeg ikke hadde fått barn, ville jeg aldri ha laget Timbuktu. Dersom jeg ikke hadde blitt far, hadde jeg ikke laget denne filmen.

Sissako er ingen cinefil.

– For meg var det først da jeg begynte på filmskole i Moskva at jeg så mye film: John Ford, Cassavetes, Antonioni, Bresson, Pasolini, Fellini, Tarkovskij. Og så tenkte jeg: Hvorfor fortsette med dette, hvordan kan jeg klare å lage noe slikt? For meg ble det viktig å bruke bilder og film til å snakke om livet omkring meg. Et hvert liv ligner et annet liv, selv om farger og relieff er annerledes. Det var en vanskelig måte å lære film på. Før filmskolen hadde jeg kanskje sett fire filmer. Og da jeg senere bodde i Paris kunne det gå et helt år uten at jeg så en film. Men satt jeg i en jury, så jeg en del filmer. Hvis jeg nå oppdager filmer, er det fordi noen har anbefalt meg å se dem. Og i 99 prosent av gangene blir jeg fullstendig beveget. Jeg blir så glad, og kan aldri ta bil eller bane hjemover etterpå. Jeg må gå, minimum i en halvtime. Etter at jeg så Stalker, gikk jeg i to timer. Så film er også viktig for meg. Jeg kan for eksempel gråte mye av en film. Av samtidige regissører jeg setter stor pris på vil jeg nevne Scorsese og Inarritu. Jeg liker mye av energien i meksikansk film.

Sissakos neste film vil spilles inn i Kina og Afrika.

– Arbeidstittelen er The Perfumed Hill, og filmen skal handle om Kina i Afrika og afrikanere i Kina. Det er en kjærlighetshistorie. Jeg hadde ideen til dette prosjektet allerede for mange år siden, i Waiting for Happiness, med en liten kjærlighetshistorie mellom en kinesisk mann og en afrikansk kvinne. Jeg vil begynne å skrive manuskriptet i januar. Så vil jeg reise i Kina og Afrika, og forhåpentlig vil jeg skyte filmen i 2017.