Still fra The Recovery Channel – i kanalens kulturinnslag deler Linn Skåber ut The Fantastic Elephant Awards. Foto: Kristoffer Archetti Stølen

Det årlige konvent for filmformidling går av stabelen i morgen under Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) og er det fremste møtepunktet for aktører innen filmformidling. Her samles filmfestivaler, distributører, kinoer, filmklubber, cinematek, filmkritikere, politikere og øvrig bransje for en dag med foredrag, samtaler og debatter om de mest aktuelle problemstillingene og temaene innenfor filmformidling.  I denne sammenheng bør debatten om norske filmers suksess på kino slik den kommer til uttrykk i Aftenposten, 23. august nyanseres. Det er uhensiktsmessig å beskrive feltet vårt på en ensidig måte, uten å ta hensyn til de ulike strategiene og forutsetningene som ligger bak hver film. I kommentaren skapes det også et kunstig skille mellom kino og strømmetjenester. Her kommer et bidrag inn i debatten, først og fremst med tanke på de spesialiserte filmene som ikke nødvendigvis passer inn i en kommersiell distribusjonsmodell.

Mangfold av distribusjonsmodeller

For det første er store deler av bransjen svært opptatt av publikum, på alle nivåer. Både kommersielle kinoer, uavhengige kinoer, distributører, NFI, produsenter og filmskapere og  filmformidlere jobber kontinuerlig med å finne sine målgrupper og utvikle strategier for å nå dem. Det finnes stor interesse og kompetanse rundt dette, og det diskuteres hyppig på festivaler og i paneldebatter, både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. Dette må vi fortsette med, men på premisser som utvider våre horisonter om hva mangfold i filmopplevelser kan være.

Jeg er selv både regissør, manusforfatter og produsent i eget selskap, samt medeier i Filmbyrået Jack, et distribusjonsselskap startet av 12 filmskapere med mål om å gjøre flere ulike filmer tilgjengelige på kino. Dette initiativet er et forsøk på å møte utfordringer i dagens bransje, styrke kunstnerisk frihet og publikums tilgang til et større mangfold av filmopplevelser. 

Siden april har Filmbyrået Jack hatt filmen av The Recovery Channel i kinodistribusjon. The Recovery Channel er en hybrid-dokumentar som omhandler psykisk helse, menneskerettigheter og tvang i psykiatrien. Dette er en aktuell dokumentar med et positivt budskap som hittil har blitt vist på flere anerkjente festivaler nasjonalt og internasjonalt, samt på et stort Imapct event i Genève i samarbeid med Global Health Institute og Global Health Platform med backing fra Norges representant i FN.

Kunst og kultur er både avkobling, påkobling og tilkobling

Filmen har ikke blitt lansert bredt kommersielt, men vi har valgt en skreddersydd distribusjonsstrategi som passer både tematikk og målgruppe. Ambisjonen med The Recovery Channel har blant annet vært fortelle offentligheten hva tvang er, på en måte som både er tilgjengelig og visuelt sterk. Vi har laget en film som ikke bare er ambisiøs i innhold og form, men som også har et sterkt fokus på outreach og skape impact. Vårt fokus har vært å skape en kollektiv opplevelse i kinosalen som bidrar til å koble publikum sammen og åpne opp for viktige diskusjoner som reflekterer det norske samfunn. Ved hver visning samarbeider vi med pårørendeorganisasjoner, politikere, brukerorganisasjoner, DPS-er og sykehus for å forankre impact-arbeidet lokalt i byen vi besøker. Vi har hittil arrangert 44 spesialvisninger rundt omkring i landet med påfølgende panelsamtaler og skal fortsette frem til jul. Dette gir ringvirkninger inn i lokalmiljøene og helsevesenet.

Denne effekten ville vi ikke oppnådd om filmen hadde  havnet direkte på en strømmetjeneste.

Selv deltar jeg på hver eneste spesialvisning, jeg ser på det som en del av verket. Jeg vil møte publikum, lytte, bidra – det er både meningsfullt og givende. Dette krever mye arbeid og planlegging, men kan til gjengjeld også trekke folk til kinoen som vanligvis ikke går der; nylig var det en publikummer tilstede som fortalte at hun ikke hadde vært på kino på 20 år. 

Pågangsmotet til mange av mine kollegaer og distributører som jobber målrettet med lignende publikumsarbeid har vært til inspirasjon, fra Vær Her, Ola – en helt vanlig uvanlig fyr, Sau, Ibelin, til Søstre elsker evig med fler.

Et mangfold av suksesskriterier

Selv om noen filmer ikke nødvendigvis trekker et stort publikum, er arbeidet inn mot spesifikke målgrupper – som sjelden får sine historier fortalt –  av stor verdi. Dette er en viktig del av vårt ansvar som filmskapere – å gi publikum et mangfold av historier og perspektiver, og ikke kun kjente konsepter og dramaturgiske formler. Det betyr at både filmer i markedsordningen til NFI og kunstneriske konsulentvurderte filmer må få plass i det offentlige rom, filmer som trekker både et større  publikum, såvel som et mindre, men målrettet publikum. Ikke minst må kunstnerisk utforskning få plass. Ruben Østlunds første film Gitarmongo trakk 1000 personer til kinosalen. Noen hatet den, andre elsket den, men den bidro til å etablere Østlund som en ny stemme i filmverden. Poenget er at filmskapere må få prøve seg og bygge sitt publikum over tid og ikke kun vurderes ut i fra en kommersiell suksessmodell.

Ikke alle filmer er laget for kommersiell suksess og måles etter antall solgte billetter. Mange av mine tidligere filmer har også blitt beskrevet som brukskunst, ettersom de har en lang levetid og fortsetter å være relevante årevis etter at de er laget. For eksempel viste jeg nylig min tidligere film Making Sense Together (2018) for 150 studenter ved OsloMet. Dette er en film jeg laget for seks år siden, og den vises hvert år for nye kull av tverrfaglige studenter som finner filmen svært relevant for sin arbeidsdag og er et eksempel på at noen filmer har en verdi som går utover et kommersielt tidsvindu. Det samme gjelder filmer som oppnår gode tall via Den kulturelle skolesekken som f.eks. Rekonstruksjon Utøya. 

Kunstig skille mellom kino og strømming

Er det riktig at bransjen ser på strømmetjenestene som den store stygge ulven slik Aftenpostens journalist hevder ? Jeg mener nei. Strømmetjenester har utvilsomt gitt flere mulighet til å få erfaring og til å nå et bredere publikum. Samtidig er det avgjørende at disse aktørene også bidrar økonomisk til de landene de opererer i, noe vi fortsatt venter på gjennom implementeringen av AMT-direktivet.

Et annet viktig poeng i denne sammenhengen er at strømmetjenester heller ikke publiserer publikumstall.

Det lages mange serier og brukes millioner av kroner på serier som få ser. Det er heller ikke sånn at det ene utelukker det andre. Etter at en film har vært rundt på kinoturen, gjør mange filmer det bra hos strømmetjenestene fordi filmen allerede er på radaren hos publikum.

Artikkelforfatteren foreslår NRK som en lanseringskanal for dokumentarer – joda, hadde det bare vært så enkelt. NRK har begrensede budsjetter, og det er kun et fåtall dokumentarer som får produksjonsmidler. Selv om NRK absolutt kan være en god lanseringsplattform, hvor man også kan lage redaksjonelle saker i tilknytning til filmene, er det et trangt nåløye. NRK presenterte sin strategi på det årlige Dokumentarkonventet på Solstrand i desember 2023, hvor de la vekt på algoritmestyrt innholdsvalg. Her risikerer man å gjøre norsk dokumentarfilm enda mindre tilgjengelig for publikum og prioritere filmer basert på seertall fremfor innholdets kunstneriske eller samfunnsmessige verdi. Dette illustrerer at vi ikke kan overlate filmformidlingen til markedets eller plattformenes logikk alene.

Tall og kontekst

Det finnes flere måter å tolke publikumstall på, sammenligning mellom ulike filmer kan være misvisende hvis man ikke tar kontekst og strategi i betraktning. Med The Recovery Channel har strategien vært  å fokusere på spesialvisninger, hvor vi har et besøk på mellom 30-100 personer per visning. Dette gir oss en inndekning på nesten 30 %, som er langt over landsgjennomsnittet. Det er også verdt å merke seg forskjellene i antall saler. The Recovery Channel har blitt vist i 53 ordinære kinosaler, mens f.eks. Konvoi i 433 osv. Filmens produksjonsbudsjett på 4,5 millioner kroner går godt sammen med vår strategi. Sammenligningene av filmer må derfor ta i betraktning både budsjett og distribusjonsstrategi.

Myten om den røde løperen

Som kollega Elsa Kvamme skrev: «Drivkraften bak ønsket om presentere dokumentarer i kinosalene er neppe, som May Synnøve Rogne hevder, prestisjen i røde løpere. Det er snarere et ønske om å dele noe man brenner for med andre i et felles rom. Dette er en del av et urgammelt demokratisk prosjekt, hvor man deler smerten, komikken eller sinnet menneskelige dramaer kan utløse, og etterpå samles til samtale rundt leirbålet.» Å fylle en sal på Colosseum er en svært god måte å starte reisen ut til publikum. Som de fleste vet utgjør den rød løperen eller «festival-livet» 0.001 promille av arbeidstiden vår. Vi blir ikke høye på oss selv av dette. De fleste filmskapere, produsenter og distributører jobber «skiftarbeid», regissører tjener under gjennomsnitt i årslønn, har ikke ansatte-rettigheter eller stabil inntekt. Filmskapere og produsenter tar risiko hver eneste dag. Festivallivet er hardt arbeid. Det er haugevis av møter, presentasjoner av prosjekter, pitching, dårlig senger, billige hotell, finanseringsarbeid, deltagelse på kompetansehevende fag laber, Q and A, paneler, nettverksjobbing. Overhodet ikke glamorøst. Filmene som lages og distribueres gir kompetanseheving for mange yrkesgrupper og skaper mange arbeidsplasser i samfunnet vårt. 

Til slutt vil jeg hente frem det Ytringsfrihetskommisjonen slår fast:

«Infrastrukturkravet innebærer for kunstens del at det finnes et omfattende system av institusjoner som kan legge til rette for å skape, produsere, bearbeide, oppleve og analysere kunst. Det er et statlig ansvar å legge til rette for at denne infrastrukturen er levende, det kan ikke overlates til markedet alene. Det er på den annen side heller ikke statens ansvar alene. Dette er det bred konsensus om i norsk politikk» (s.298)

Publikum trenger ikke ensretting. Kunstnerisk frihet og ytringsfrihet må beskyttes, et mangfold av filmer, både kommersielle og kunstneriske, med brede og smale målgrupper, bidrar til et rikt offentlig rom. La dem leve side om side.

Ellen Ugelstad er produserende regissør og daglig leder av Twentyone Pictures. Medeier i Filmbyrået Jack.

For en utdypning om ytringsfrihet i filmbransjen les innlegget skrevet av Norske Filmregissører, Norsk Filmforbund og Norske Dramatikere her: Ytringsfriheten i filmbransjen.