Neste uke arrangeres den 25. utgaven av Bergen internasjonale filmfestival. Aleksander Huser gir deg noen av høydepunktene fra det omfattende programmet, som rommer både nye norske filmer og fremtredende titler fra festivaler som Cannes, Berlin og Venezia.
Foto fra «On Becoming a Guinea Fowl».
Neste uke er det duket for jubileumsutgave av Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som i år arrangeres for 25. gang. Staselig nok åpner festivalen med norgespremiere på Dag Johan Haugeruds Kjærlighet, som forrige måned hadde sin verdenspremiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Venezia. Kjærlighet er som kjent siste film i Haugerud og Motlys’ trilogi Sex Drømmer Kjærlighet, og er i undertegnedes øyne også trilogiens sterkeste film.
Også BIFFs menneskerettighetsprogram Checkpoints åpner i år med en norsk film, nærmere bestemt Lena-Christin Kalles De rettsløse, som samtidig er en av ni langdokumentarer som konkurrerer om festivalens pris for beste norske dokumentar. I tillegg byr festivalen på flere norske kortfilmer, musikkvideoer og langfilmer – deriblant premiere på Paul Tunges nye spillefilm Invitasjon til selvransakelse.
Tradisjonen tro arrangerer BIFF dessuten sitt årlige konvent for filmformidling på Kulturhuset. Formidlingskonventet er denne gangen er lagt til torsdag 17. oktober, dagen etter festivalåpningen.
Som vanlig står også mye internasjonal dokumentar på filmprogrammet. Blant disse er Mati Diops Dahomey, som vant hovedprisen Gullbjørnen på årets filmfestival i Berlin og gjennom et knippe museumsgjenstander omhandler kolonialisme. Festivalen gir også anledning til å se palestinsk-norske No Other Land, som er regissert av et kollektiv bestående av to palestinske og to israelske filmskapere og produsert av norske Antipode Films. Den meget sterke dokumentaren om utraderingen av palestinske landsbyer i Masafer Yatta-området på Vestbredden ble belønnet med både publikumsprisen i Panorama-seksjonen og prisen for beste dokumentar under Berlinalen.
Kolonialisme, eller kanskje snarere avkolonialisering, er også et tema i Soundtrack to a Coup d’Etat, regissert av belgiske Johan Grimonprez. Samtidig kan filmen sorteres blant BIFFs mange dokumentarer om musikk. Med utgangpunkt i amerikansk jazz forteller den om begivenhetene på sekstitallet i kjølvannet av Kongos løsrivelse fra kolonimakten Belgia, og hvordan det ressursrike landet ikke minst ble offer for USAs ønske om tilgang til uran. Dette er en rystende og stadig aktuell film om kald stormaktskrig, lysskye etterretningsoperasjoner og FNs ikke alltid like handlekraftige rolle – hvor også flere fremtredende jazzmusikere er mer sentrale brikker i spillet enn man skulle tro, og ikke nødvendigvis helt frivillige sådan. Soundtrack to a Coup d’Etat åpnet også festivalen Mirage i Oslo denne uka, der den har en siste visning fredag kveld.
En annen tankevekkende dokumentar på programmet er Eternal You av Hans Block og Moritz Riesewieck. Denne amerikansk/tyske produksjonen tar opp et av de mange science fiction-aktige temaene som er blitt mer eller mindre realiserbar virkelighet, her i form av etterlatte som forsøker å opprettholde kontakt med avdøde partnere eller familiemedlemmer ved hjelp av kunstig intelligens og annen digital teknologi.
Som seg hør og bør har BIFF plukket ut en lang rekke filmer fra de største og viktigste internasjonale filmfestivalene. For å vende tilbake til Berlinalen, viser BIFF den tyske spillefilmen Sterben, som blant annet vant prisen for beste manus. Dette mørkt humoristiske, tre timer lange dramaet om døden er et særdeles mektig comeback fra regissør og manusforfatter Matthias Glasner, hittil mest kjent for Den frie vilje fra 2006. Etter å ha sett det meste av filmene i hovedkonkurransen i både Cannes og Venezia mener jeg fortsatt at Sterben er en opplagt kandidat til årets aller beste film, og kan derfor ikke unnlate å trekke fram denne. Sterben er blant BIFFs førpremierer, med ordinær kinopremiere allerede 18. oktober.
Andre Berlin-filmer verdt å nevne (uten at dette nødvendigvis dekker alle) er Claire Burgers empatiske, skeive utvekslingselevdrama Langue Étrangère, østerrikske Severin Fiala og Veronika Franz’ dypt forstyrrende periodedramathriller The Devil’s Bath, Viktor Kossakovskys monumentale arkitektur- og natur-dokumentar Architecton, den nepalske, Sørfond-støttede Shambhala av Min Bahadur Bham (med Ape & Bjørn som norsk co-produsent), Margherita Vicarios kostymemusikal Gloria! – Mirakelet i Veneto og den forførende og samtidig regimekritiske iranske spillefilmen En liten bit av kaken (My Favourite Cake) av Maryam Moghadam og Behtash Sanaeeha. Flere av disse er omtalt i undertegnedes rapport fra Berlinalen. Som det fremgår av de norske titlene, er de to sistnevnte filmene førpremierer.
En anbefalingsverdig raritet som ble vist i Berlin (men hadde verdenspremiere i Sundance) er de amerikanske brødrene David og Nathan Zellners Sasquatch Sunset, som skildrer en liten gruppe sasquatcher (også kjent som «bigfoots») i den nordamerikanske villmarken. Disse gestaltes av lite gjenkjennelige Riley Keough og Jesse Eisenberg med fler, i en dialogfri spillefilm som er en slags nåtidsversjon av Ildkrigen på fleinsopp – eller kanskje heller fluesopp. Sasquatch Sunset kan også føre tankene til første akt av 2001: En romodyssé, om enn ispedd rikelige doser kjønnsdrift og andre kroppslige funksjoner, samt tilsvarende mengder lettere absurd humor.
Rar nok er så absolutt også amerikanske I Saw the TV Glow, regissert av Jane Schoenbrun. Dette er en surrealistisk sjangercocktail med high school-film så vel som grøsser i miksen, og rommer både LHBT-tematikk og tidsriktig nittitallsnostalgi. Det siste manifesterer seg tydeligst gjennom en fiktiv tv-serie som står sentralt i den gåtefulle handlingen, samtidig som filmen gir klare assosiasjoner til Donnie Darko fra 2001 – hvilket igjen betyr at David Lynch spøker i korridorene. I Saw the TV Glow er også Månedens film på Cinemateket i Oslo i oktober.
En førpremiere som fort kan bli en «snakkis» under BIFF er Irlands Oscar-kandidat Kneecap, som vant publikumsprisen i Sundance-festivalens NEXT-program. Dette er en fengende fiksjonsframstilling av historien om hip hop-gruppa med samme navn, som ikke minst har gjort seg bemerket for å rappe på irsk. I filmen regissert av Rich Peppiatt spiller Kneecap-trioen seg selv, mens Michael Fassbender dukker opp i en sentral birolle. Kneecap kan føre tankene til Trainspotting, The Commitments og 8 Mile, og byr på en heftig miks av musikk, hedonisme, opprør og språkkamp. Spillefilmen skal etter planen ha ordinær kinopremiere i januar.
I tillegg til Haugeruds åpningsfilm, har BIFF rukket å snappe opp flere spennende titler fra årets filmfestival i Venezia. Den mest kunstnerisk kompromissløse filmen i hovedkonkurransen herfra var den georgiske spillefilmen April av Dea Kulumbegashvili, som vel fortjent vant juryens spesialpris. Relativt ukonvensjonell er også den greske filmskaperen Athina Rachel Tsangaris Harvest, et britisk middelalder-thrillerdrama med «folk horror»-elementer vel verdt en anbefaling. Blant førpremierene på BIFF er dessuten spanske Pedro Almódovars første engelskspråklige spillefilm The Room Next Door, som ble belønnet med selveste Gulløven på samme festival. Filmene er omtalt (sammen med norske Kjærlighet) i undertegnedes rapport fra filmfestivalen i Venezia.
På programmet står dessuten en film fra fjorårets filmfestival i Venezia, som ikke har fått ordinær norsk kinodistribusjon. Michel Francos første amerikanske produksjon Memory er en noe mindre mørk film enn man kan forvente fra den meksikanske filmskaperen, med Jessica Chastain og Peter Sarsgaard i hovedrollene. Sistnevnte ble belønnet med prisen for beste mannlige skuespiller i Venezia 2023 for sin rolle som demensrammet, ikke særlig gammel mann i det finstemte dramaet.
Ikke overraskende har en god del filmer fra årets Cannes-festival funnet veien til BIFF, om enn litt færre fra hovedkonkurransen enn i fjor. Blant disse er Sean Bakers Gullpalme-vinner Anora, som har fått æren av å avslutte festivalen i Bergen før den slippes på norske kinoer 25. oktober. Anora var så avgjort en verdig Cannes-vinner, der Baker viser seg fra en hakket mer tilgjengelig side enn i sin forrige film Red Rocket. Det har resultert i en både medrivende og «edgy» film om en stripper som innleder et forhold til sønnen til en russisk oligark, og kan muligens best klassifiseres som en thrillerkomedie.
Fra samme hovedkonkurranse har vi indiske Payal Kapadias lavmælte og betagende spillefilmdebut All We Imagine as Light, som vant Cannes-festivalens nest gjeveste pris Grand Prix og får norsk kinopremiere på nyåret. Andre førpremierer fra Cannes’ konkurranseprogram er iranske Mohammad Rasoulofs ypperlig fortalte og politisk skarpladede Special Award-vinner The Seed of the Sacred Fig, svenske Magnus von Horns stilsikre danske skillingsvise Piken med nålen, franske Agathe Riedingers spillefilmdebut Wild Diamond og italienske Paolo Sorrentinos Parthenope. David Cronenbergs nyeste body horror-film The Shrouds, som også er blant BIFFs utvalgte fra Cannes-konkurransen, har på sin side ingen norsk distributør så langt.
Mange av filmene fra Cannes er omtalt i undertegnedes to rapporter fra festivalen (med vekt på hovedkonkurransen), som kan leses her og her.
BIFF har i tillegg plukket ut en rekke interessante titler fra det viktige Cannes-sideprogrammet Un Certain Regard. Blant disse er den kinesiske spillefilmen Black Dog av Guan Hu, som vant prisen for beste film i programmet (i konkurranse med blant andre norske Armand), den latviske animasjonsfilmen Flow og islandske Rúnar Rúnarssons utsøkte sorgdrama Ljósbrot – som alle får førpremiere på festivalen. Regissør og manusforfatter Rúnarsson er for øvrig blant årets festivalgjester.
Fra samme program i Cannes er BIFFs «centerpiece» (hovedfilm midtveis i festivalen), On Becoming a Guinea Fowl, som er den zambiske filmskaperen Rungano Nyonis etterlengtede andre spillefilm etter I Am Not a Witch fra 2017. For denne nye filmen vant hun Un Certain Regard-juryens pris for beste regi, delt med Roberto Minervini for The Damned, som også vises i Bergen. Øvrige Un Certain Regard-titler på BIFF-menyen er Santosh, en feministisk politithriller fra India regissert av Sandhya Suris, den gresk-franske skuespilleren Ariane Labeds første spillefilm som regissør, September Says, samt Boris Lojkines svært intense skildring av livet som papirløs innvandrer i Frankrike, The Story of Souleymane, som ble belønnet med både juryprisen og prisen for beste mannlige skuespiller til hovedrolleinnehaver Abou Sangare.
Det omfattende programmet inneholder langt mer å utforske enn vi har plass til å ta med her. Avslutningsvis skal vi bare kort nevne noen flere av BIFFs musikkdokumentarer, som i tillegg til norske filmer som Brev til Håkon Banken av Sven Arild Storberget og Martin Walther, Hva vi snakker om når vi snakker om musikk av Mats Andersen, Innerst i tonen av Torstein Grude og Mahler 8. av Marius Marthinussen Søreide, inkluderer portrettfilmer om Paul Simon, Peaches, Genesis P-Orridge og Brian Eno. Samt Alex Ross Perrys sjangeroverskridende Pavements om det amerikanske nittitallsbandet Pavement, også denne blant de ferske titlene fra årets filmfestival i Venezia.
Den 25. utgaven av Bergen internasjonale filmfestival arrangeres i perioden 16.-24. oktober 2024. Se www.biff.no for komplett program og mer informasjon.
Neste uke arrangeres den 25. utgaven av Bergen internasjonale filmfestival. Aleksander Huser gir deg noen av høydepunktene fra det omfattende programmet, som rommer både nye norske filmer og fremtredende titler fra festivaler som Cannes, Berlin og Venezia.
Foto fra «On Becoming a Guinea Fowl».
Neste uke er det duket for jubileumsutgave av Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som i år arrangeres for 25. gang. Staselig nok åpner festivalen med norgespremiere på Dag Johan Haugeruds Kjærlighet, som forrige måned hadde sin verdenspremiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Venezia. Kjærlighet er som kjent siste film i Haugerud og Motlys’ trilogi Sex Drømmer Kjærlighet, og er i undertegnedes øyne også trilogiens sterkeste film.
Også BIFFs menneskerettighetsprogram Checkpoints åpner i år med en norsk film, nærmere bestemt Lena-Christin Kalles De rettsløse, som samtidig er en av ni langdokumentarer som konkurrerer om festivalens pris for beste norske dokumentar. I tillegg byr festivalen på flere norske kortfilmer, musikkvideoer og langfilmer – deriblant premiere på Paul Tunges nye spillefilm Invitasjon til selvransakelse.
Tradisjonen tro arrangerer BIFF dessuten sitt årlige konvent for filmformidling på Kulturhuset. Formidlingskonventet er denne gangen er lagt til torsdag 17. oktober, dagen etter festivalåpningen.
Som vanlig står også mye internasjonal dokumentar på filmprogrammet. Blant disse er Mati Diops Dahomey, som vant hovedprisen Gullbjørnen på årets filmfestival i Berlin og gjennom et knippe museumsgjenstander omhandler kolonialisme. Festivalen gir også anledning til å se palestinsk-norske No Other Land, som er regissert av et kollektiv bestående av to palestinske og to israelske filmskapere og produsert av norske Antipode Films. Den meget sterke dokumentaren om utraderingen av palestinske landsbyer i Masafer Yatta-området på Vestbredden ble belønnet med både publikumsprisen i Panorama-seksjonen og prisen for beste dokumentar under Berlinalen.
Kolonialisme, eller kanskje snarere avkolonialisering, er også et tema i Soundtrack to a Coup d’Etat, regissert av belgiske Johan Grimonprez. Samtidig kan filmen sorteres blant BIFFs mange dokumentarer om musikk. Med utgangpunkt i amerikansk jazz forteller den om begivenhetene på sekstitallet i kjølvannet av Kongos løsrivelse fra kolonimakten Belgia, og hvordan det ressursrike landet ikke minst ble offer for USAs ønske om tilgang til uran. Dette er en rystende og stadig aktuell film om kald stormaktskrig, lysskye etterretningsoperasjoner og FNs ikke alltid like handlekraftige rolle – hvor også flere fremtredende jazzmusikere er mer sentrale brikker i spillet enn man skulle tro, og ikke nødvendigvis helt frivillige sådan. Soundtrack to a Coup d’Etat åpnet også festivalen Mirage i Oslo denne uka, der den har en siste visning fredag kveld.
En annen tankevekkende dokumentar på programmet er Eternal You av Hans Block og Moritz Riesewieck. Denne amerikansk/tyske produksjonen tar opp et av de mange science fiction-aktige temaene som er blitt mer eller mindre realiserbar virkelighet, her i form av etterlatte som forsøker å opprettholde kontakt med avdøde partnere eller familiemedlemmer ved hjelp av kunstig intelligens og annen digital teknologi.
Som seg hør og bør har BIFF plukket ut en lang rekke filmer fra de største og viktigste internasjonale filmfestivalene. For å vende tilbake til Berlinalen, viser BIFF den tyske spillefilmen Sterben, som blant annet vant prisen for beste manus. Dette mørkt humoristiske, tre timer lange dramaet om døden er et særdeles mektig comeback fra regissør og manusforfatter Matthias Glasner, hittil mest kjent for Den frie vilje fra 2006. Etter å ha sett det meste av filmene i hovedkonkurransen i både Cannes og Venezia mener jeg fortsatt at Sterben er en opplagt kandidat til årets aller beste film, og kan derfor ikke unnlate å trekke fram denne. Sterben er blant BIFFs førpremierer, med ordinær kinopremiere allerede 18. oktober.
Andre Berlin-filmer verdt å nevne (uten at dette nødvendigvis dekker alle) er Claire Burgers empatiske, skeive utvekslingselevdrama Langue Étrangère, østerrikske Severin Fiala og Veronika Franz’ dypt forstyrrende periodedramathriller The Devil’s Bath, Viktor Kossakovskys monumentale arkitektur- og natur-dokumentar Architecton, den nepalske, Sørfond-støttede Shambhala av Min Bahadur Bham (med Ape & Bjørn som norsk co-produsent), Margherita Vicarios kostymemusikal Gloria! – Mirakelet i Veneto og den forførende og samtidig regimekritiske iranske spillefilmen En liten bit av kaken (My Favourite Cake) av Maryam Moghadam og Behtash Sanaeeha. Flere av disse er omtalt i undertegnedes rapport fra Berlinalen. Som det fremgår av de norske titlene, er de to sistnevnte filmene førpremierer.
En anbefalingsverdig raritet som ble vist i Berlin (men hadde verdenspremiere i Sundance) er de amerikanske brødrene David og Nathan Zellners Sasquatch Sunset, som skildrer en liten gruppe sasquatcher (også kjent som «bigfoots») i den nordamerikanske villmarken. Disse gestaltes av lite gjenkjennelige Riley Keough og Jesse Eisenberg med fler, i en dialogfri spillefilm som er en slags nåtidsversjon av Ildkrigen på fleinsopp – eller kanskje heller fluesopp. Sasquatch Sunset kan også føre tankene til første akt av 2001: En romodyssé, om enn ispedd rikelige doser kjønnsdrift og andre kroppslige funksjoner, samt tilsvarende mengder lettere absurd humor.
Rar nok er så absolutt også amerikanske I Saw the TV Glow, regissert av Jane Schoenbrun. Dette er en surrealistisk sjangercocktail med high school-film så vel som grøsser i miksen, og rommer både LHBT-tematikk og tidsriktig nittitallsnostalgi. Det siste manifesterer seg tydeligst gjennom en fiktiv tv-serie som står sentralt i den gåtefulle handlingen, samtidig som filmen gir klare assosiasjoner til Donnie Darko fra 2001 – hvilket igjen betyr at David Lynch spøker i korridorene. I Saw the TV Glow er også Månedens film på Cinemateket i Oslo i oktober.
En førpremiere som fort kan bli en «snakkis» under BIFF er Irlands Oscar-kandidat Kneecap, som vant publikumsprisen i Sundance-festivalens NEXT-program. Dette er en fengende fiksjonsframstilling av historien om hip hop-gruppa med samme navn, som ikke minst har gjort seg bemerket for å rappe på irsk. I filmen regissert av Rich Peppiatt spiller Kneecap-trioen seg selv, mens Michael Fassbender dukker opp i en sentral birolle. Kneecap kan føre tankene til Trainspotting, The Commitments og 8 Mile, og byr på en heftig miks av musikk, hedonisme, opprør og språkkamp. Spillefilmen skal etter planen ha ordinær kinopremiere i januar.
I tillegg til Haugeruds åpningsfilm, har BIFF rukket å snappe opp flere spennende titler fra årets filmfestival i Venezia. Den mest kunstnerisk kompromissløse filmen i hovedkonkurransen herfra var den georgiske spillefilmen April av Dea Kulumbegashvili, som vel fortjent vant juryens spesialpris. Relativt ukonvensjonell er også den greske filmskaperen Athina Rachel Tsangaris Harvest, et britisk middelalder-thrillerdrama med «folk horror»-elementer vel verdt en anbefaling. Blant førpremierene på BIFF er dessuten spanske Pedro Almódovars første engelskspråklige spillefilm The Room Next Door, som ble belønnet med selveste Gulløven på samme festival. Filmene er omtalt (sammen med norske Kjærlighet) i undertegnedes rapport fra filmfestivalen i Venezia.
På programmet står dessuten en film fra fjorårets filmfestival i Venezia, som ikke har fått ordinær norsk kinodistribusjon. Michel Francos første amerikanske produksjon Memory er en noe mindre mørk film enn man kan forvente fra den meksikanske filmskaperen, med Jessica Chastain og Peter Sarsgaard i hovedrollene. Sistnevnte ble belønnet med prisen for beste mannlige skuespiller i Venezia 2023 for sin rolle som demensrammet, ikke særlig gammel mann i det finstemte dramaet.
Ikke overraskende har en god del filmer fra årets Cannes-festival funnet veien til BIFF, om enn litt færre fra hovedkonkurransen enn i fjor. Blant disse er Sean Bakers Gullpalme-vinner Anora, som har fått æren av å avslutte festivalen i Bergen før den slippes på norske kinoer 25. oktober. Anora var så avgjort en verdig Cannes-vinner, der Baker viser seg fra en hakket mer tilgjengelig side enn i sin forrige film Red Rocket. Det har resultert i en både medrivende og «edgy» film om en stripper som innleder et forhold til sønnen til en russisk oligark, og kan muligens best klassifiseres som en thrillerkomedie.
Fra samme hovedkonkurranse har vi indiske Payal Kapadias lavmælte og betagende spillefilmdebut All We Imagine as Light, som vant Cannes-festivalens nest gjeveste pris Grand Prix og får norsk kinopremiere på nyåret. Andre førpremierer fra Cannes’ konkurranseprogram er iranske Mohammad Rasoulofs ypperlig fortalte og politisk skarpladede Special Award-vinner The Seed of the Sacred Fig, svenske Magnus von Horns stilsikre danske skillingsvise Piken med nålen, franske Agathe Riedingers spillefilmdebut Wild Diamond og italienske Paolo Sorrentinos Parthenope. David Cronenbergs nyeste body horror-film The Shrouds, som også er blant BIFFs utvalgte fra Cannes-konkurransen, har på sin side ingen norsk distributør så langt.
Mange av filmene fra Cannes er omtalt i undertegnedes to rapporter fra festivalen (med vekt på hovedkonkurransen), som kan leses her og her.
BIFF har i tillegg plukket ut en rekke interessante titler fra det viktige Cannes-sideprogrammet Un Certain Regard. Blant disse er den kinesiske spillefilmen Black Dog av Guan Hu, som vant prisen for beste film i programmet (i konkurranse med blant andre norske Armand), den latviske animasjonsfilmen Flow og islandske Rúnar Rúnarssons utsøkte sorgdrama Ljósbrot – som alle får førpremiere på festivalen. Regissør og manusforfatter Rúnarsson er for øvrig blant årets festivalgjester.
Fra samme program i Cannes er BIFFs «centerpiece» (hovedfilm midtveis i festivalen), On Becoming a Guinea Fowl, som er den zambiske filmskaperen Rungano Nyonis etterlengtede andre spillefilm etter I Am Not a Witch fra 2017. For denne nye filmen vant hun Un Certain Regard-juryens pris for beste regi, delt med Roberto Minervini for The Damned, som også vises i Bergen. Øvrige Un Certain Regard-titler på BIFF-menyen er Santosh, en feministisk politithriller fra India regissert av Sandhya Suris, den gresk-franske skuespilleren Ariane Labeds første spillefilm som regissør, September Says, samt Boris Lojkines svært intense skildring av livet som papirløs innvandrer i Frankrike, The Story of Souleymane, som ble belønnet med både juryprisen og prisen for beste mannlige skuespiller til hovedrolleinnehaver Abou Sangare.
Det omfattende programmet inneholder langt mer å utforske enn vi har plass til å ta med her. Avslutningsvis skal vi bare kort nevne noen flere av BIFFs musikkdokumentarer, som i tillegg til norske filmer som Brev til Håkon Banken av Sven Arild Storberget og Martin Walther, Hva vi snakker om når vi snakker om musikk av Mats Andersen, Innerst i tonen av Torstein Grude og Mahler 8. av Marius Marthinussen Søreide, inkluderer portrettfilmer om Paul Simon, Peaches, Genesis P-Orridge og Brian Eno. Samt Alex Ross Perrys sjangeroverskridende Pavements om det amerikanske nittitallsbandet Pavement, også denne blant de ferske titlene fra årets filmfestival i Venezia.
Den 25. utgaven av Bergen internasjonale filmfestival arrangeres i perioden 16.-24. oktober 2024. Se www.biff.no for komplett program og mer informasjon.
