Høydepunkter fra Berlinalen 2024.

Høydepunkter fra Berlinalen 2024.

Blant høydepunktene på filmfestivalen i Berlin var tyske Matthias Glasners nye spillefilm «Sterben», den palestinsk-norske dokumentaren «No Other Land» og Renate Reinsves første amerikanske film «A Different Man». Aleksander Huser oppsummerer her årets utgave av Berlinalen.   

Foto: fra «No Other Land».

I helgen ble den 74. utgaven av Berlin internasjonale filmfestival avsluttet. Kvalitetsmessig var årets filmprogram på det jevne, vel å merke uten at det dermed var en festival blottet for høydepunkter. I denne rapporten skal vi ta for oss noen av disse – inkludert vinnerne av de viktigste prisene. 

For andre år på rad gikk Gullbjørnen til en dokumentar. Nærmere bestemt Dahomey av fransk-senegalisiske Mati Diop, som i 2019 vant Cannes-festivalens «andrepris» Grand Prix for spillefilmen Atlantics (tilgjengelig på Netflix og varmt anbefalt). I likhet med fjorårets vinner Adamant – Hjerterom på Seinen er Dahomey en fransk dokumentar, men den er i tillegg samprodusert med Senegal og Benin. Dermed er dette den andre filmen fra det afrikanske kontinentet som vinner den prestisjefylte hovedprisen på Berlinalen, etter sør-afrikanske U-Carmen eKhayelitsha i 2005. Diops dokumentar omhandler kolonialisme, et tema som dukker opp i en god del filmer for tiden, og forteller om 26 gjenstander frarøvet det historiske kongeriket Dahomey som skal returneres fra Paris til dagens Benin. 

Skammelig nok må det innrømmes at vinnerfilmen var blant dem undertegnede ikke fikk sett i løpet av de travle dagene på festivalen. Det gjelder dog ikke de øvrige prisvinnende filmene fra hovedkonkurransen.  

No Other Land

Palestinsk-norsk dokumentarprisvinner og Haugeruds Sex.

Før vi begir oss over til disse, skal vi imidlertid ta for oss en annen dokumentar. Palestinsk-norske No Other Land er en høyaktuell og svært sterk film om israelske bosettere på Vestbredden og den medfølgende brutale utryddelsen av palestinske landsbyer på samme sted. Filmen er regissert av et kollektiv bestående av to palestinske og to israelske aktiviser (henholdsvis Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor), et samarbeid som i seg selv kan gi et visst håp i en lite håpefull tid for denne regionen, med Antipode Films ved Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning som norsk samprodusent. De palestinske filmskaperne er selv fra en av de truede landsbyene i Masafer Yatta-området, som den nærgående og opprørende filmen skildrer gjennom flere år. 

No Other Land ble vist i sideprogrammet Panorama, der skeive, feministiske og tydelig politiske filmer vektlegges. Den ble ikke bare belønnet med publikumsprisen for beste dokumentar i Panorama-seksjonen, men også Berlinale Documentary Award, festivalens pris for beste dokumentar som ble opprettet i 2017. I år var tilsammen 20 dokumentarer fra hovedkonkurransen (filmene herfra var Diops Dahomey og Architecton av Victor Kossakovsky), Panorama og fire andre programseksjoner nominert til denne prisen. 4. mars åpner No Other Land Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo. 

I Panorama-seksjonen vistes også festivalens eneste norske majoritets-produksjon, Dag Johan Haugeruds Sex, som er produsert av Motlys og ble belønnet med tre eksterne priser. (Panorama er fra festivalens side ikke et eget konkurranseprogram.) 

Dette er som kjent første film i trilogien Sex Drømmer Kjærlighet, med norsk kinopremiere allerede førstkommende fredag, mens de to neste filmene kommer i løpet av året. Sex bærer regissør og manusforfatter Haugeruds markante og ikke så rent lite originale signatur i form så vel som innhold, og forteller om to heteroseksuelle mannlige feiere som konfronteres med sin egen (og til dels hverandres) seksualitet og maskulinitet. For Thorbjørn Harrs rollefigur sin del på grunn av en drøm om David Bowie, for Jan Gunnar Røises karakter sin del grunnet en mer eller mindre tilfeldig seksuell erfaring med en annen mann. Generelt prates det mye, uten at det er noen svakhet, da dialogen er både velskrevet, morsom og tankevekkende – i tillegg til at filmen vet å legge inn nødvendige pustepauser. Sex oppleves riktignok som en noe mindre film – i betydningen litt mer av en lettvekter – enn den etter undertegnedes syn mesterlige Barn, men dette inntrykket kan naturligvis endres når man ser trilogien som helhet.

Another End og A Different Man

Dobbel Reinsve i hovedkonkurransen.

Med hele to filmer i hovedkonkurransen, som begge ble vist i festivalens første helg, gjorde Renate Reinsve seg sterkt bemerket på Berlinalen. Best av dem er hennes første amerikanske film A Different Man, regissert av Aaron Schimberg. Her spiller Sebastian Stan – som ble belønnet med prisen for beste hovedrolle – en mann med ansiktsdeformasjon grunnet nevrofibromatose, ikke helt ulik skuespiller Adam Pearson (fra Under the Skin av Jonathan Glazer og Kristoffer Borglis Drib), som også medvirker i filmen. Gjennom en ny behandlingsform får hovedkarakteren imidlertid mulighet til å endre utseendet, og blir med dette en ny mann. Etter hvert får han dessuten rollen som sitt tidligere jeg i en teateroppsetning av Reinsves rollefigur, men skal erfare at den livsomveltende forandringen ikke utelukkende er til det bedre. A Different Man var blant de klare høydepunktene på festivalen, og er en smart, idérik og mørkt humoristisk indie-film som kan gi assosiasjoner til vår egen, tidligere nevnte Borgli. 

I Another End, regissert av italienske Piero Messina, spiller Reinsve mot Gael García Bernal, Bérénice Bejo og Olivia Williams. Denne melankolske og filosofiske filmen (som ikke vant noen pris) tar utgangspunkt i et science fiction-konsept der man kan lagre minner digitalt, og gjennom «verter» som stiller sine kropper til disposisjon kan etterlatte tilbringe avgrenset ekstra tid med dem man nylig har mistet, om enn i en annens legeme. I filmen spiller García Bernal en sorgtynget mann som velger å vekke sin kone til live igjen gjennom Reinsves vertskropp. Another End er en interessant fabel om tap, identitet og minner med en besnærende grunnidé, men framstår noe rotete i tone så vel som struktur – selv om en snedig vending mot slutten retter opp en del av dette inntrykket. Og Reinsve gjør uansett en utmerket skuespillerprestasjon, som omfatter både vertsfiguren og den avdøde kvinnen som bringes tilbake i henne. 

A Traveler’s Needs

Snodige og mindre opplagte prisvinnere. 

Berlinalens skuespillerpriser har blitt kjønnsnøytrale, og i tillegg til den nevnte prisen til Stan for beste hovedrolle i A Different Man, gikk prisen for beste birolle til Emily Watson for sin rolle i festivalens åpningsfilm Small Things Like These. Watson gjør ingen dårlig rolleprestasjon i filmen, som er basert på romanen med samme navn av Claire Keegan. Det samme gjelder dens hovedrolleinnehaver Cillian Murphy. Men Small Things Like These var ikke noen spesielt sterk åpningsfilm, og man kan mistenke at det irske dramaet til dels var valgt for at Oscar-aktuelle Murphy skulle kaste glans over festivalens første kveld. At Matt Damon i tillegg var tilstede som en av filmens produsenter kan også ha hatt betydning. 

Filmen er regissert av flamske Tim Mielants, som også samarbeidet med Murphy på tredje sesong av Peaky Blinders, mens manusforfatter Enda Walsh har samarbeidet med selveste David Bowie om teaterstykket Lazarus. Dette er åpenbart en film med gode intensjoner, som forteller om nonneklostrenes makt over lokalsamfunn og særlig unge kvinners skjebne i Irland på åttitallet – men den historiske konteksten formidles på en måte som krever en viss forhåndskunnskap hos publikum, og filmen er også i overkant tilbakeholden med informasjon om det øvrige dramaet karakterene gjennomlever. 

Festivalens nest gjeveste pris, Sølvbjørnen Grand Jury Prize, gikk til A Traveler’s Needs av sørkoreanske Hong Sang-soo. Dette er en sjarmerende og underfundig liten film med flere pussige grep, deriblant replikker som gjentas av forskjellige karakterer i ulike scener, hvor Isabelle Huppert spiller en reisende fransk kvinne som underviser sørkoreanere i morsmålet sitt etter en uortodoks og mer følelsesbasert metode. 

Sølvbjørnen Jury Prize gikk noe uventet til Bruno Dumonts The Empire. Den egenartede og ofte kompromissløse franske filmskaperen har med dette overraskende nok laget et slags science fiction-epos, som ikke desto mindre framstår som akkurat hva man kunne forvente av en science fiction-film signert Dumont. Typisk nok utspiller den seg på den franske landsbygda, der en Star Wars-lignende, men samtidig kristendomsfundert kamp mellom det gode og onde utkjempes, ispedd ikke helt vellykkede humoristiske elementer. Filmen faller litt mellom sjangermessige stoler, og det er heller ikke lett å få tak på hva Dumont ønsker å formidle med den, men en mulig tolkning kan være at religionen ikke har større rot i virkeligheten enn sci fi-fabler á la nettopp Star Wars. 

Vel så snodig og ukonvensjonell som begge disse filmene er Pepe av dominikanske Nelson Carlos De Los Santos Arias, som ble belønnet med prisen for beste regi. Filmen beretter om en flodhest som fraktes illegalt fra det afrikanske kontinentet til narkobaronen Pablo Escobars private dyrepark i Colombia, og som gis navnet Pepe av pressen da den rømmer og beveger seg fritt og, for noen av de lokale menneskene, truende i landets natur. Pepe er en formmessig eksperimentell film (igjen med kolonialismetematikk) som delvis fortelles på ulike språk av den firbente hovedpersonen selv, men blir for løssluppen og ufokusert til for eksempel å kunne måle seg med Jerzy Skolimowskis fengslende eselepos IO fra Cannes-festivalen i 2022.

Sterben

Mesterlig comeback fra Matthias Glasner.

Tyske Matthias Glasner er best kjent for den nærmere tre timer lange og usedvanlig forstyrrende Den frie vilje fra 2006. Etter dette har han blant annet regissert den norsk-co-produserte Nåde fra 2012, men mest arbeidet innfor TV-formatet, og ikke markert seg i nærheten av hva han gjorde med Den frie vilje. Nå er han imidlertid tilbake med nok en tre timer lang og ikke så rent lite mesterlig film. Sterben (med internasjonal tittel Dying) vant hovedjuryens pris for beste manus, skrevet av Glasner selv, samt to eksterne priser fra den tyske sammenslutningen av arthouse-kinoer og Berliner Morgenposts leserjury.

Dette virkelighetsnære, etisk utfordrende og ypperlig fortalte dramaet handler om en familie som på flere vis må forholde seg livets slutt, strukturert i kapitler fra de ulike familiemedlemmenes synsvinkler. Det vil være en overdrivelse å kalle Sterben en lystig film, men den er heller ikke fullt så dyster og krevende som Den frie vilje, og behandler sitt høyst alvorlige tema med innslag av humor og håp, samt ikke minst en beundringsverdig kompleksitet i både fortelling og karakterskildringer. I undertegnedes øyne var dette Berlinalens desidert beste film, som til tross sin omfangsrike spilletid så avgjort fortjener å finne veien til norske kinoer. 

Sist, men ikke minst blant vinnerne i hovedkonkurransen, gikk Sølvbjørnen for «Outstanding Artistic Contribution» til filmfotograf Martin Gschlacht for den østerrikske spillefilmen Des Teufels Bad (The Devil’s Bath), som er regissert av Veronika Franz og Severin Fiala og produsert av Ulrich Seidl. Filmen er basert på historiske nedtegnelser fra Østerrike på 1700-tallet, og forteller om en kvinne som sliter med å finne seg til rette i det nye bondesamfunnet hun giftes inn i. Den velfortale og dypt ubehagelige Des Teufels Bad inneholder klare «folk horror»-elementer, men er vel så mye en psykologisk dramathriller om psykisk uhelse og religiøse overbevisninger, og var blant de aller beste filmene på Berlinalen. 

My Favourite Cake

Sørfond-støttet tunisisk film og dansk fengselsthriller.

My Favourite Cake av Maryam Moghaddam og Behtash Sanaeeha, som ikke kunne delta på Berlinalen fordi de ble nektet utreise av myndighetene i hjemlandet Iran, var blant manges favoritter. Spillefilmen, som er samprodusert med blant annet Sverige, er et kammerspill som forteller en i utgangspunktet søt historie om en enslig, eldre iransk kvinne og hennes møte med en mann på samme alder. Handlingen blir mer alvorspreget etter hvert, men også i de lettere partiene av My Favourite Cake ligger det betydelig opprør og modig regimekritikk. Filmen fikk ingen pris fra den internasjonale hovedjuryen under ledelse av Lupita Nyong‘o, men vant både filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs og den økumeniske juryens pris for beste film i hovedkonkurransen. 

Noen flere filmer fra konkurranseprogrammet skal også nevnes, uten at disse ble belønnet med priser.

Russiske Victor Kossakovsky, som sist regisserte den norske filmen Gunda som hadde premiere i festivalens Encounters-program i 2020, deltok i hovedkonkurransen med Architecton. Dette er nok en observerende dokumentar, denne gangen om arkitektur, men også i stor grad om natur. Architecton er en mektig, meditativ og betagende filmatisk refleksjon om menneskers inngripen i naturen – og om naturens tilsvarende voldsomme tilstedeværelse. 

Som eneste nordiske majoritetsproduksjon i hovedkonkurransen deltok svenske Gustav Möller, som langfilmdebuterte med den danske thrilleren Den skyldige fra 2018, med sin nye danske spillefilm Vogter (Sons). Også dette er en spenningsfilm, der Sidse Babett Knudsen spiller en fengselsbetjent som tar noen drastiske valg i møtet med en innsatt knyttet til hennes egen fortid. Etter en solid oppbygning taper filmen seg, da historien blir for kompakt i forhold til karakterenes dilemmaer og konsekvensene av disse. Selv om Vogter har åpenbare kvaliteter i skuespill, dramaturgi og teknisk utførelse, må den derfor sies å være noe skuffende – ikke minst målt opp mot debutfilmen. 

Norske selskaper var involvert som minoritetsprodusenter på flere av filmene i det samme konkurranseprogrammet. Blant disse var den Sørfond-støttede tunisiske filmen Who Do I Belong To av Meryam Joobeur, med Dyveke Bjørkly Graver og Andrea Berentsen Ottmar fra Eye Eye Pictures som co-produsenter. Filmen handler om en familie på den tunisiske landsbygda med to sønner som har forlatt dem for å bli ISIS-krigere – hvorav en av dem returnerer med en taus, niqab-kledd kone og må holdes skjult for omgivelsene. Dette er en velregissert og stemningsfull film som tar opp aktuelle problemstillinger om ekstremisme og lojalitet, men det må innvendes at den helhetlig sett blir litt vel gåtefull, med et klimaks som ikke føles tilstrekkelelig forløsende. Like fullt bør Who Do I Belong To kunne finne veien til norske kinoer, og da spesielt norske festivaler. 

La Cocina.

Språkutveksling og hektisk kjøkkendrama.

Til sist skal ytterligere to konkurransefilmer trekkes fram, som begge var blant undertegnedes favoritter (igjen uten å være blant prisvinnerne). 

Franske Claire Burgers Langue Étrangère er en historie om en tenåringsjente fra Strasbourg som drar som utvekslingselev til en politisk engasjert jevngammel jente i Leipzig. Spillefilmen har en smart og godt fungerende struktur hvor den tyske venninnen deretter besøker henne i Strasbourg, slik at vi får innblikk i begge de sentrale karakterens verdener – som ikke nødvendigvis er helt som den franske 17-åringen har gitt inntrykk av. Langue Étrangère er en medrivende og empatisk fortelling om vennskap, usikkerhet, aktivisme og kjærlighet, med svært solide rolleprestasjoner fra de unge skuespillerne. 

La Cocina er den meksikanske regissøren Alonso Ruizpalacios første engelskspråklige film, men poenget her er vel så mye et mangfold av språk og nasjonaliteter, inkludert illegale immigranter, i et intenst drama som i hovedsak utspiller seg på kjøkkenet til en travel diner i dagens New York. Sentralt i handlingen står en av kokkene, spilt Raúl Briones, som håper å få arbeidstillatelse men mistenkes for å ha stjålet penger fra kassa, mens Rooney Mara spiller en servitør han har et nokså upresist definert forhold til. Den meksikansk/amerikanske La Cocina, som for øvrig er basert på et teaterstykke av Arnold Wesker fra 1957, evner kanskje ikke å avslutte på en fullt ut tilfredsstillende måte, men er likevel en virtuos, visuelt oppfinnsom og jevnt over meget imponerende film. 

Den 74. utgaven av Berlin internasjonale filmfestival ble arrangert i perioden 15.-25. februar.

Høydepunkter fra Berlinalen 2024.

Høydepunkter fra Berlinalen 2024.

Blant høydepunktene på filmfestivalen i Berlin var tyske Matthias Glasners nye spillefilm «Sterben», den palestinsk-norske dokumentaren «No Other Land» og Renate Reinsves første amerikanske film «A Different Man». Aleksander Huser oppsummerer her årets utgave av Berlinalen.   

Foto: fra «No Other Land».

I helgen ble den 74. utgaven av Berlin internasjonale filmfestival avsluttet. Kvalitetsmessig var årets filmprogram på det jevne, vel å merke uten at det dermed var en festival blottet for høydepunkter. I denne rapporten skal vi ta for oss noen av disse – inkludert vinnerne av de viktigste prisene. 

For andre år på rad gikk Gullbjørnen til en dokumentar. Nærmere bestemt Dahomey av fransk-senegalisiske Mati Diop, som i 2019 vant Cannes-festivalens «andrepris» Grand Prix for spillefilmen Atlantics (tilgjengelig på Netflix og varmt anbefalt). I likhet med fjorårets vinner Adamant – Hjerterom på Seinen er Dahomey en fransk dokumentar, men den er i tillegg samprodusert med Senegal og Benin. Dermed er dette den andre filmen fra det afrikanske kontinentet som vinner den prestisjefylte hovedprisen på Berlinalen, etter sør-afrikanske U-Carmen eKhayelitsha i 2005. Diops dokumentar omhandler kolonialisme, et tema som dukker opp i en god del filmer for tiden, og forteller om 26 gjenstander frarøvet det historiske kongeriket Dahomey som skal returneres fra Paris til dagens Benin. 

Skammelig nok må det innrømmes at vinnerfilmen var blant dem undertegnede ikke fikk sett i løpet av de travle dagene på festivalen. Det gjelder dog ikke de øvrige prisvinnende filmene fra hovedkonkurransen.  

No Other Land

Palestinsk-norsk dokumentarprisvinner og Haugeruds Sex.

Før vi begir oss over til disse, skal vi imidlertid ta for oss en annen dokumentar. Palestinsk-norske No Other Land er en høyaktuell og svært sterk film om israelske bosettere på Vestbredden og den medfølgende brutale utryddelsen av palestinske landsbyer på samme sted. Filmen er regissert av et kollektiv bestående av to palestinske og to israelske aktiviser (henholdsvis Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor), et samarbeid som i seg selv kan gi et visst håp i en lite håpefull tid for denne regionen, med Antipode Films ved Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning som norsk samprodusent. De palestinske filmskaperne er selv fra en av de truede landsbyene i Masafer Yatta-området, som den nærgående og opprørende filmen skildrer gjennom flere år. 

No Other Land ble vist i sideprogrammet Panorama, der skeive, feministiske og tydelig politiske filmer vektlegges. Den ble ikke bare belønnet med publikumsprisen for beste dokumentar i Panorama-seksjonen, men også Berlinale Documentary Award, festivalens pris for beste dokumentar som ble opprettet i 2017. I år var tilsammen 20 dokumentarer fra hovedkonkurransen (filmene herfra var Diops Dahomey og Architecton av Victor Kossakovsky), Panorama og fire andre programseksjoner nominert til denne prisen. 4. mars åpner No Other Land Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo. 

I Panorama-seksjonen vistes også festivalens eneste norske majoritets-produksjon, Dag Johan Haugeruds Sex, som er produsert av Motlys og ble belønnet med tre eksterne priser. (Panorama er fra festivalens side ikke et eget konkurranseprogram.) 

Dette er som kjent første film i trilogien Sex Drømmer Kjærlighet, med norsk kinopremiere allerede førstkommende fredag, mens de to neste filmene kommer i løpet av året. Sex bærer regissør og manusforfatter Haugeruds markante og ikke så rent lite originale signatur i form så vel som innhold, og forteller om to heteroseksuelle mannlige feiere som konfronteres med sin egen (og til dels hverandres) seksualitet og maskulinitet. For Thorbjørn Harrs rollefigur sin del på grunn av en drøm om David Bowie, for Jan Gunnar Røises karakter sin del grunnet en mer eller mindre tilfeldig seksuell erfaring med en annen mann. Generelt prates det mye, uten at det er noen svakhet, da dialogen er både velskrevet, morsom og tankevekkende – i tillegg til at filmen vet å legge inn nødvendige pustepauser. Sex oppleves riktignok som en noe mindre film – i betydningen litt mer av en lettvekter – enn den etter undertegnedes syn mesterlige Barn, men dette inntrykket kan naturligvis endres når man ser trilogien som helhet.

Another End og A Different Man

Dobbel Reinsve i hovedkonkurransen.

Med hele to filmer i hovedkonkurransen, som begge ble vist i festivalens første helg, gjorde Renate Reinsve seg sterkt bemerket på Berlinalen. Best av dem er hennes første amerikanske film A Different Man, regissert av Aaron Schimberg. Her spiller Sebastian Stan – som ble belønnet med prisen for beste hovedrolle – en mann med ansiktsdeformasjon grunnet nevrofibromatose, ikke helt ulik skuespiller Adam Pearson (fra Under the Skin av Jonathan Glazer og Kristoffer Borglis Drib), som også medvirker i filmen. Gjennom en ny behandlingsform får hovedkarakteren imidlertid mulighet til å endre utseendet, og blir med dette en ny mann. Etter hvert får han dessuten rollen som sitt tidligere jeg i en teateroppsetning av Reinsves rollefigur, men skal erfare at den livsomveltende forandringen ikke utelukkende er til det bedre. A Different Man var blant de klare høydepunktene på festivalen, og er en smart, idérik og mørkt humoristisk indie-film som kan gi assosiasjoner til vår egen, tidligere nevnte Borgli. 

I Another End, regissert av italienske Piero Messina, spiller Reinsve mot Gael García Bernal, Bérénice Bejo og Olivia Williams. Denne melankolske og filosofiske filmen (som ikke vant noen pris) tar utgangspunkt i et science fiction-konsept der man kan lagre minner digitalt, og gjennom «verter» som stiller sine kropper til disposisjon kan etterlatte tilbringe avgrenset ekstra tid med dem man nylig har mistet, om enn i en annens legeme. I filmen spiller García Bernal en sorgtynget mann som velger å vekke sin kone til live igjen gjennom Reinsves vertskropp. Another End er en interessant fabel om tap, identitet og minner med en besnærende grunnidé, men framstår noe rotete i tone så vel som struktur – selv om en snedig vending mot slutten retter opp en del av dette inntrykket. Og Reinsve gjør uansett en utmerket skuespillerprestasjon, som omfatter både vertsfiguren og den avdøde kvinnen som bringes tilbake i henne. 

A Traveler’s Needs

Snodige og mindre opplagte prisvinnere. 

Berlinalens skuespillerpriser har blitt kjønnsnøytrale, og i tillegg til den nevnte prisen til Stan for beste hovedrolle i A Different Man, gikk prisen for beste birolle til Emily Watson for sin rolle i festivalens åpningsfilm Small Things Like These. Watson gjør ingen dårlig rolleprestasjon i filmen, som er basert på romanen med samme navn av Claire Keegan. Det samme gjelder dens hovedrolleinnehaver Cillian Murphy. Men Small Things Like These var ikke noen spesielt sterk åpningsfilm, og man kan mistenke at det irske dramaet til dels var valgt for at Oscar-aktuelle Murphy skulle kaste glans over festivalens første kveld. At Matt Damon i tillegg var tilstede som en av filmens produsenter kan også ha hatt betydning. 

Filmen er regissert av flamske Tim Mielants, som også samarbeidet med Murphy på tredje sesong av Peaky Blinders, mens manusforfatter Enda Walsh har samarbeidet med selveste David Bowie om teaterstykket Lazarus. Dette er åpenbart en film med gode intensjoner, som forteller om nonneklostrenes makt over lokalsamfunn og særlig unge kvinners skjebne i Irland på åttitallet – men den historiske konteksten formidles på en måte som krever en viss forhåndskunnskap hos publikum, og filmen er også i overkant tilbakeholden med informasjon om det øvrige dramaet karakterene gjennomlever. 

Festivalens nest gjeveste pris, Sølvbjørnen Grand Jury Prize, gikk til A Traveler’s Needs av sørkoreanske Hong Sang-soo. Dette er en sjarmerende og underfundig liten film med flere pussige grep, deriblant replikker som gjentas av forskjellige karakterer i ulike scener, hvor Isabelle Huppert spiller en reisende fransk kvinne som underviser sørkoreanere i morsmålet sitt etter en uortodoks og mer følelsesbasert metode. 

Sølvbjørnen Jury Prize gikk noe uventet til Bruno Dumonts The Empire. Den egenartede og ofte kompromissløse franske filmskaperen har med dette overraskende nok laget et slags science fiction-epos, som ikke desto mindre framstår som akkurat hva man kunne forvente av en science fiction-film signert Dumont. Typisk nok utspiller den seg på den franske landsbygda, der en Star Wars-lignende, men samtidig kristendomsfundert kamp mellom det gode og onde utkjempes, ispedd ikke helt vellykkede humoristiske elementer. Filmen faller litt mellom sjangermessige stoler, og det er heller ikke lett å få tak på hva Dumont ønsker å formidle med den, men en mulig tolkning kan være at religionen ikke har større rot i virkeligheten enn sci fi-fabler á la nettopp Star Wars. 

Vel så snodig og ukonvensjonell som begge disse filmene er Pepe av dominikanske Nelson Carlos De Los Santos Arias, som ble belønnet med prisen for beste regi. Filmen beretter om en flodhest som fraktes illegalt fra det afrikanske kontinentet til narkobaronen Pablo Escobars private dyrepark i Colombia, og som gis navnet Pepe av pressen da den rømmer og beveger seg fritt og, for noen av de lokale menneskene, truende i landets natur. Pepe er en formmessig eksperimentell film (igjen med kolonialismetematikk) som delvis fortelles på ulike språk av den firbente hovedpersonen selv, men blir for løssluppen og ufokusert til for eksempel å kunne måle seg med Jerzy Skolimowskis fengslende eselepos IO fra Cannes-festivalen i 2022.

Sterben

Mesterlig comeback fra Matthias Glasner.

Tyske Matthias Glasner er best kjent for den nærmere tre timer lange og usedvanlig forstyrrende Den frie vilje fra 2006. Etter dette har han blant annet regissert den norsk-co-produserte Nåde fra 2012, men mest arbeidet innfor TV-formatet, og ikke markert seg i nærheten av hva han gjorde med Den frie vilje. Nå er han imidlertid tilbake med nok en tre timer lang og ikke så rent lite mesterlig film. Sterben (med internasjonal tittel Dying) vant hovedjuryens pris for beste manus, skrevet av Glasner selv, samt to eksterne priser fra den tyske sammenslutningen av arthouse-kinoer og Berliner Morgenposts leserjury.

Dette virkelighetsnære, etisk utfordrende og ypperlig fortalte dramaet handler om en familie som på flere vis må forholde seg livets slutt, strukturert i kapitler fra de ulike familiemedlemmenes synsvinkler. Det vil være en overdrivelse å kalle Sterben en lystig film, men den er heller ikke fullt så dyster og krevende som Den frie vilje, og behandler sitt høyst alvorlige tema med innslag av humor og håp, samt ikke minst en beundringsverdig kompleksitet i både fortelling og karakterskildringer. I undertegnedes øyne var dette Berlinalens desidert beste film, som til tross sin omfangsrike spilletid så avgjort fortjener å finne veien til norske kinoer. 

Sist, men ikke minst blant vinnerne i hovedkonkurransen, gikk Sølvbjørnen for «Outstanding Artistic Contribution» til filmfotograf Martin Gschlacht for den østerrikske spillefilmen Des Teufels Bad (The Devil’s Bath), som er regissert av Veronika Franz og Severin Fiala og produsert av Ulrich Seidl. Filmen er basert på historiske nedtegnelser fra Østerrike på 1700-tallet, og forteller om en kvinne som sliter med å finne seg til rette i det nye bondesamfunnet hun giftes inn i. Den velfortale og dypt ubehagelige Des Teufels Bad inneholder klare «folk horror»-elementer, men er vel så mye en psykologisk dramathriller om psykisk uhelse og religiøse overbevisninger, og var blant de aller beste filmene på Berlinalen. 

My Favourite Cake

Sørfond-støttet tunisisk film og dansk fengselsthriller.

My Favourite Cake av Maryam Moghaddam og Behtash Sanaeeha, som ikke kunne delta på Berlinalen fordi de ble nektet utreise av myndighetene i hjemlandet Iran, var blant manges favoritter. Spillefilmen, som er samprodusert med blant annet Sverige, er et kammerspill som forteller en i utgangspunktet søt historie om en enslig, eldre iransk kvinne og hennes møte med en mann på samme alder. Handlingen blir mer alvorspreget etter hvert, men også i de lettere partiene av My Favourite Cake ligger det betydelig opprør og modig regimekritikk. Filmen fikk ingen pris fra den internasjonale hovedjuryen under ledelse av Lupita Nyong‘o, men vant både filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs og den økumeniske juryens pris for beste film i hovedkonkurransen. 

Noen flere filmer fra konkurranseprogrammet skal også nevnes, uten at disse ble belønnet med priser.

Russiske Victor Kossakovsky, som sist regisserte den norske filmen Gunda som hadde premiere i festivalens Encounters-program i 2020, deltok i hovedkonkurransen med Architecton. Dette er nok en observerende dokumentar, denne gangen om arkitektur, men også i stor grad om natur. Architecton er en mektig, meditativ og betagende filmatisk refleksjon om menneskers inngripen i naturen – og om naturens tilsvarende voldsomme tilstedeværelse. 

Som eneste nordiske majoritetsproduksjon i hovedkonkurransen deltok svenske Gustav Möller, som langfilmdebuterte med den danske thrilleren Den skyldige fra 2018, med sin nye danske spillefilm Vogter (Sons). Også dette er en spenningsfilm, der Sidse Babett Knudsen spiller en fengselsbetjent som tar noen drastiske valg i møtet med en innsatt knyttet til hennes egen fortid. Etter en solid oppbygning taper filmen seg, da historien blir for kompakt i forhold til karakterenes dilemmaer og konsekvensene av disse. Selv om Vogter har åpenbare kvaliteter i skuespill, dramaturgi og teknisk utførelse, må den derfor sies å være noe skuffende – ikke minst målt opp mot debutfilmen. 

Norske selskaper var involvert som minoritetsprodusenter på flere av filmene i det samme konkurranseprogrammet. Blant disse var den Sørfond-støttede tunisiske filmen Who Do I Belong To av Meryam Joobeur, med Dyveke Bjørkly Graver og Andrea Berentsen Ottmar fra Eye Eye Pictures som co-produsenter. Filmen handler om en familie på den tunisiske landsbygda med to sønner som har forlatt dem for å bli ISIS-krigere – hvorav en av dem returnerer med en taus, niqab-kledd kone og må holdes skjult for omgivelsene. Dette er en velregissert og stemningsfull film som tar opp aktuelle problemstillinger om ekstremisme og lojalitet, men det må innvendes at den helhetlig sett blir litt vel gåtefull, med et klimaks som ikke føles tilstrekkelelig forløsende. Like fullt bør Who Do I Belong To kunne finne veien til norske kinoer, og da spesielt norske festivaler. 

La Cocina.

Språkutveksling og hektisk kjøkkendrama.

Til sist skal ytterligere to konkurransefilmer trekkes fram, som begge var blant undertegnedes favoritter (igjen uten å være blant prisvinnerne). 

Franske Claire Burgers Langue Étrangère er en historie om en tenåringsjente fra Strasbourg som drar som utvekslingselev til en politisk engasjert jevngammel jente i Leipzig. Spillefilmen har en smart og godt fungerende struktur hvor den tyske venninnen deretter besøker henne i Strasbourg, slik at vi får innblikk i begge de sentrale karakterens verdener – som ikke nødvendigvis er helt som den franske 17-åringen har gitt inntrykk av. Langue Étrangère er en medrivende og empatisk fortelling om vennskap, usikkerhet, aktivisme og kjærlighet, med svært solide rolleprestasjoner fra de unge skuespillerne. 

La Cocina er den meksikanske regissøren Alonso Ruizpalacios første engelskspråklige film, men poenget her er vel så mye et mangfold av språk og nasjonaliteter, inkludert illegale immigranter, i et intenst drama som i hovedsak utspiller seg på kjøkkenet til en travel diner i dagens New York. Sentralt i handlingen står en av kokkene, spilt Raúl Briones, som håper å få arbeidstillatelse men mistenkes for å ha stjålet penger fra kassa, mens Rooney Mara spiller en servitør han har et nokså upresist definert forhold til. Den meksikansk/amerikanske La Cocina, som for øvrig er basert på et teaterstykke av Arnold Wesker fra 1957, evner kanskje ikke å avslutte på en fullt ut tilfredsstillende måte, men er likevel en virtuos, visuelt oppfinnsom og jevnt over meget imponerende film. 

Den 74. utgaven av Berlin internasjonale filmfestival ble arrangert i perioden 15.-25. februar.

MENY