Pedro Almodóvars Gulløve-vinner «The Room Next Door», Dag Johan Haugeruds konkurransefilm «Kjærlighet», Todd Phillips’ oppfølger «Joker: Folie à Deux» og Thomas Vinterbergs dramaseriedebut «Familier som vores» er blant titlene Aleksander Huser trekker fram i sin andre oppsummering fra årets filmfestival i Venezia.
Kjærlighetslaget i Venezia: (fra venstre) Marte J. Engebrigtsen, Tayo C. Jacobsen, Dag J. Haugerud, Andrea B. Hovig, Thomas Gullestad og Lars J. Holm. (Foto: Scanpix)
I helgen ble den 81. utgaven av filmfestivalen i Venezia avsluttet, og Gulløven ble tildelt Pedro Almodóvar for The Room Next Door. Selv om et par av de mest profilerte titlene ikke levde helt opp til forventingene, hadde årets festival et sterkt program med en rekke meget gode titler. Flere av vinnerfilmene omhandlet dessuten politiske temaer.
Med navn som Angelina Jolie, Lady Gaga, George Clooney, Brad Pitt, Nicole Kidman, Sigourney Weaver, Daniel Craig, Julianne Moore, Tilda Swinton, Joaquin Phoenix, Michael Keaton, Winona Ryder, Willem Dafoe, Jenna Ortega, Monica Bellucci, Ethan Hawke og Jude Law – for å nevne et utvalg – var stjernene definitivt tilbake i Venezia etter at fjorårets festival var preget av skuespillerstreiken i Hollywood. Fra journalistenes side ble det imidlertid murret mye om at de mest kjente skuespillerne ikke var tilgjengelige for intervjuer, men kun stilte opp i pressekonferansene for sine respektive filmer, i tillegg til å gå den røde løperen for de samme premierene.
Før vi avslutningsvis kommer tilbake til dette, skal vi ta for oss noen flere av høydepunktene fra selve filmprogrammet.
Den mest høythengende prisen gikk altså til The Room Next Door, som er Pedro Almodóvars første engelskspråklige langfilm. Her spiller Julianne Moore og Tilda Swinton to amerikanske venninner som gjenforenes da Swindons rollefigur har fått kreft – og filmen skildrer deres vennskap parallelt med at den tar opp temaet aktiv dødshjelp.
Den spanske filmskaperen skal lenge ha kviet seg for å lage film på engelsk, og det kan virke som han går litt forsiktig fram. Først prøvde han seg med to filmer i kortere format, hvorav den siste var fjorårets Strange Way of Life, som hadde Ethan Hawke og Pedro Pascal i hovedrollene (og ble vist i Cannes). Og når han nå tar skrittet over i spillefilmformatet med engelskspråklige skuespillere, har han valgt å begrense seg til et slags kammerspill med relativt få karakterer og innspillingssteder.
Til tross for dette, samt at den er basert på en roman, har The Room Next Door blitt en utpreget «Almodóvarsk» film. Det innebærer stadig et visst rom for digresjonsaktige avstikkere som involverer andre rollefigurer, om enn uten så hyppige og markante vendepunkter i handlingen som man ofte forventer fra filmskaperen. For denne fortellingens del er det imidlertid ingen innvending, da Almodóvar snarere viser seg fra sin mer bevegende og ettertenksomme side, slik han også gjorde i den nokså nylige Smerte og ære. Og med den ferske Gulløven fra Biennalen, må det kunne fastslås at han har taklet overgangen fra morsmålet med stort hell.
Det ble ingen priser fra hovedjuryen til Dag Johan Haugeruds Kjærlighet, men det skal på ingen måte ses som noe nederlag. Den Motlys-produserte filmen med engelsk tittel Love deltok i hovedkonkurransen på den viktige festivalen som første film på 38 år. Det er en stor seier i seg selv, som vil åpne ytterligere internasjonale dører for filmen, filmskaperen og trilogien Sex Drømmer Kjærlighet som helhet.
Kjærlighet har da også blitt en svært god film, som med sin varme og humanistiske tone føltes som et friskt pust i programmet. På sitt umiskjennelige vis utforsker Haugerud alvorlige spørsmål med letthet og humor, i dette tilfellet særlig knyttet til mindre konvensjonelle former for kjærlighet. Som de fleste filmene hans er Kjærlighet dialogdrevet, men dialogen er så godt skrevet og spilt at dette er en av filmens fremste styrker. Samtidig vet regissør og klipper å ta pauser fra praten, og både musikken og den visuelle skildringen av Oslo (i aksen fra Rådhuset til Nesodden og fergeturen som forbinder disse) bidrar vesentlig til en lun og stemningsfull film. (Les også vårt intervju med Haugerud fra Venezia.)
Vi skal ikke vie plass til alle prisvinnerne her. To av de viktigste, The Brutalist av Brady Corbet (som vant prisen for beste regissør) og Babygirl med Nicole Kidman (beste kvinnelige skuespiller), er dessuten tidligere omtalt i undertegnedes første rapport fra festivalen.
Vel verdt å trekke fram er imidlertid vinneren av juryens spesialpris (som norske Oddvar Einarsons X vant i 1986), den georgiske filmen April av Dea Kulumbegashvili. Filmskaperen langfilmdebuterte med den glimrende Beginning i 2020, og hennes nye spillefilm er et enda mer kompromissløst, mørkt og dvelende drama som konfronterer konservative holdninger i hjemlandet, mens fortellingen er subjektivt forankret i en enigmatisk kvinnelig hovedkarakter.
Her dreier det seg om en lege som utfører ulovlige aborter i en mindre georgisk landsby, noe som gir filmen en tydelig politisk side. På samme tid utforsker den hovedpersonens egne seksuelle drifter. April er en formsterk film innen retningen som gjerne kalles «slow cinema», og kombinerer realisme med drømmeaktige, surrealistiske sekvenser, bundet sammen av temaene natur og seksualitet. Man kan innvende at April er hakket for gåtefull, men dette bidrar også til en filmopplevelse som sitter igjen lenge, så det kan vel så gjerne anses som en styrke.
Brasilianske Walter Salles, kjent for blant annet Brasils hjerte (1997) og Motorsykkeldagbøkene (2004), har regissert I’m Still Here (Ainda Estou Aqui), som ble belønnet med prisen for beste manus, skrevet av Murilo Hauser og Heitor Lorega. Filmen utspiller seg i Brasil da landet var et militært diktatur på begynnelsen av 70-tallet, og beretter om bortføringen av den tidligere politikeren Rubens Paiva. Handlingen følger hans kone Eunice Paiva, fremragende spilt av Fernanda Torres, som i likhet med resten av familien holdes i uvisshet om hans skjebne – og strekker seg etter hvert over flere tiår. Dette velfortalte dramaet blir naturligvis ikke mindre gripende og opprørende av at det skildrer en virkelig familie, og er basert på en bok av Rubens og Eunice Paivas sønn Marcelo Rubens Paiva.
Blant filmene det var knyttet store forventninger til i hovedkonkurransen var Todd Phillips’ oppfølger til Gulløve-vinneren Joker fra 2019. Joker: Folie à Deux vant på sin side ingen priser, og må sies å være en smule skuffende. Filmen tar unektelig noen modige valg, deriblant at den kan kategoriseres som en musikal, men med Lady Gaga som Joaquin Phoenix’ motspiller er det vel heller ikke fullstendig unaturlig å ty til musikalske innslag. Hun spiller en ny variant av DC-karakteren Harley Quinn, her en ung beundrer av Arthur «Joker» Fleck – som nå stilles for retten for udådene han utførte sist. Handlingen sentrerer seg i stor grad rundt denne rettsaken, og følgelig i for stor grad om hendelser fra forrige film. Relasjonen mellom Fleck og Quinn er dog interessant nok, men overdøves litt av alle de gamle slagerne de skal synge til hverandre.
I et stadig superhelt-tungt kinorepertoar er det så avgjort gledelig å se en film som bryter så radikalt med denne sjangerens konvensjoner. Men siden Joker: Folie à Deux nærmest føles som en «companion piece» eller forlengelse av den første filmen, hadde den formodentlig vært tjent med å komme kortere tid etter denne.
Luca Guadagnino er en av de mest profilerte regissørene fra festivalens hjemland, med stor internasjonal suksess. I fjor skulle Biennalen åpne med hans film Challengers, men den gikk ut av programmet da filmens lansering ble utsatt på grunn av den pågående streiken. I år deltok han imidlertid i hovedkonkurransen med sin nye spillefilm Queer, basert på William S. Burroughs’ bok med samme navn.
Daniel Craig spiller her forfatterens alter ego, og filmen skildrer hans relasjon på førtitallet til en yngre soldat i et «ex-pat»-miljø med amerikanske homofile i Mexico, før den etter hvert beskriver en reise inn i den søramerikanske regnskogen på jakt etter det hallusinogene stoffet yage. Den relativt løst strukturerte handlingen kan føles noe uforløst, og selv om Queer har noen åpenbare fellestrekk med Guadagninos definitive gjennombrudd Call Me By Your Name, er ikke denne blant hans beste filmer. Men Craig skal berømmes for et spennende rollevalg fra sin side, og Queer er et hederlig og besnærende forsøk på å ta den svært så populære «biopic»-sjangeren i noen nye retninger.
Med sin andre langfilm Attenberg startet Athina Rachel Tsangari den såkalte «Weird Wave» innen gresk film sammen med Yorgos Lanthimos for nærmere 15 år siden. Hennes forrige spillefilm var Chevalier fra 2015, og nå er hun endelig tilbake med sin første engelskspråklige film, som vistes i hovedkonkurransen. Harvest er en fortelling fra et sted- og tidsmessig udefinert middelaldersk England som inneholder mange elementer man gjerne ser i «folk horror», men er snarere et drama med spenningselementer. Filmens innadvendte hovedkarakter, spilt av Caleb Landry Jones, befinner seg i en mellomposisjon mellom bønder og adel da landsbyen hans trues av dramatiske omveltninger. Tsangari forsøker seg her på noe litt annet enn den klassiske fortellingen om den motvillige helten som til slutt står opp mot overmakten, noe som kan gjøre at filmen føles frustrerende og til dels uforløst. Det betyr dog ikke at forsøket er fullstendig mislykket. Harvest er så absolutt en interessant film, som i tillegg til den noe ukonvensjonelle dramaturgien har klare kvaliteter i skuespill, periodeskildring og atmosfære.
Programmet i Venezia byr også på en rekke TV-serier som vises utenfor konkurranse, og en av disse var danske Thomas Vinterbergs dramaseriedebut Familier som vores. Premisset for miniserien er at havet har steget så høyt at Danmark må stenge ned – og alle innbyggerne er nødt til å starte en ny tilværelse i et annet land. Her er det altså vi europeere som skal stå for en ny flyktningestrøm, og handlingen sentrerer seg rundt en av disse familiene. Den spennende, dystopiske og forstemmende aktuelle Familier som vores har blant andre Nikolaj Lie Kaas, Asta Kamma August, Paprika Steen, David Dencik og debutant Amaryllis April August på rollelista, og er med unntak av en episode fotografert av norske Sturla Brandth Grøvlen. Undertegnede fikk sett de første fire episodene, og ser fram til de siste tre – som også vistes på festivalen, men i adskilte visninger fra første bolk.
Blant dokumentarene som ble vist utenfor konkurranse var Göran Hugo Olssons nærmere tre og en halv time lange Israel Palestina på svensk TV 1958-1989. Som det framgår av tittelen, er dette en kompilasjon av arkivklipp i tråd med samme regissørs The Black Power Mixtape 1967-1975, her samlet inn fra svensk TVs dekning av Israel/Palestina-konflikten fra fjernsynets start og ut åttitallet. Med det gir dokumentaren et omfattende innblikk i konfliktens historiske utvikling, og viser samtidig hvordan nyhetsinnslag, debattprogram og lignende har valgt å dekke dette gjennom tiårene. Kanskje ikke overraskende er mye av materialet sterkt og opprørende.
Som siste film i denne oppsummeringen skal en annen av dokumentarene fra festivalen nevnes – om den da ikke heller bør kalles en hybridfilm. Blant den amerikanske «indie»-regissørens Alex Ross Perrys tidligere spillefilmer er Her Smell fra 2018, der Elisabeth Moss spiller hovedrollen som en fiktiv rockestjerne. Med Pavements, som ble vist i sideprogrammet Orizzonti, har han laget en ukonvensjonell musikkdokumentar om det amerikanske 90-tallsbandet Pavement. Filmen forteller ikke bare om rockegruppas historie og gjenforening de siste årene, men omhandler både en biografisk spillefilm om bandet og en scenemusikal med låtene dere. Disse ingrediensene blandes på lekent, anarkistisk og til tider ironisk vis i en film som forbilledlig nok prøver å gjøre noe nytt og annerledes med musikkdokumentarsjangeren – og resultatet passer ypperlig til Pavements lekne, anarkistiske og til tider ironiske musikalske univers.
La oss så vende tilbake til stjernene, som stilte på den røde løperen og festivalens pressekonferanser for filmene de medvirket i. Men det skal i liten grad ha blitt arrangert såkalte «junkets» med intervjuer for de største filmtitlene med de tilhørende største skuespillernavnene (visse unntak kan riktignok ha blitt gjort for utvalgte publikasjoner). Tendensen skal ha pågått en stund på de store festivalene, men slo angivelig ut i full blomst på årets Venezia-festival, noe flere journalister protesterte mot i et åpent brev publisert 29. august.
Mange av journalistene, som i stadig økende grad er frilansere, er avhengig av muligheten for intervjuer med profilerte navn for å rettferdiggjøre deltakelsen på festivalene. Under festivalene gjør de gjerne også intervjuer på mindre filmer fra programmet. Om journalistene som en følge av manglende intervjutilgang vil droppe å delta på festivalene, vil det også gå utover de smalere festivalfilmene, som har større behov for deres oppmerksomhet.
Biennalens festivalleder Alberto Barbera uttalte på den innledende jurypressekonferansen at han ikke var klar over situasjonen, men lovte at han skulle forsøke å legge press på studioene. Barbera påpekte imidlertid at det ikke er festivalen som arrangerer slike intervjuer, som er del av filmenes markedsstrategi. Selv om intervjuer med de mest berømte skuespillerne ikke nødvendigvis er den mest dyptgående eller faglig funderte mediedekningen, synes dette ikke desto mindre som en lite fornuftig utvikling i det etablerte «økosystemet», der journalistenes tilstedeværelse på festivalene er et vesentlig ledd.
Den 81. internasjonale filmfestivalen i Venezia (Biennalen) ble arrangert i perioden 28. august til 7. september 2024.
Les første delen av oppsummeringen fra Venezia.
Pedro Almodóvars Gulløve-vinner «The Room Next Door», Dag Johan Haugeruds konkurransefilm «Kjærlighet», Todd Phillips’ oppfølger «Joker: Folie à Deux» og Thomas Vinterbergs dramaseriedebut «Familier som vores» er blant titlene Aleksander Huser trekker fram i sin andre oppsummering fra årets filmfestival i Venezia.
Kjærlighetslaget i Venezia: (fra venstre) Marte J. Engebrigtsen, Tayo C. Jacobsen, Dag J. Haugerud, Andrea B. Hovig, Thomas Gullestad og Lars J. Holm. (Foto: Scanpix)
I helgen ble den 81. utgaven av filmfestivalen i Venezia avsluttet, og Gulløven ble tildelt Pedro Almodóvar for The Room Next Door. Selv om et par av de mest profilerte titlene ikke levde helt opp til forventingene, hadde årets festival et sterkt program med en rekke meget gode titler. Flere av vinnerfilmene omhandlet dessuten politiske temaer.
Med navn som Angelina Jolie, Lady Gaga, George Clooney, Brad Pitt, Nicole Kidman, Sigourney Weaver, Daniel Craig, Julianne Moore, Tilda Swinton, Joaquin Phoenix, Michael Keaton, Winona Ryder, Willem Dafoe, Jenna Ortega, Monica Bellucci, Ethan Hawke og Jude Law – for å nevne et utvalg – var stjernene definitivt tilbake i Venezia etter at fjorårets festival var preget av skuespillerstreiken i Hollywood. Fra journalistenes side ble det imidlertid murret mye om at de mest kjente skuespillerne ikke var tilgjengelige for intervjuer, men kun stilte opp i pressekonferansene for sine respektive filmer, i tillegg til å gå den røde løperen for de samme premierene.
Før vi avslutningsvis kommer tilbake til dette, skal vi ta for oss noen flere av høydepunktene fra selve filmprogrammet.
Den mest høythengende prisen gikk altså til The Room Next Door, som er Pedro Almodóvars første engelskspråklige langfilm. Her spiller Julianne Moore og Tilda Swinton to amerikanske venninner som gjenforenes da Swindons rollefigur har fått kreft – og filmen skildrer deres vennskap parallelt med at den tar opp temaet aktiv dødshjelp.
Den spanske filmskaperen skal lenge ha kviet seg for å lage film på engelsk, og det kan virke som han går litt forsiktig fram. Først prøvde han seg med to filmer i kortere format, hvorav den siste var fjorårets Strange Way of Life, som hadde Ethan Hawke og Pedro Pascal i hovedrollene (og ble vist i Cannes). Og når han nå tar skrittet over i spillefilmformatet med engelskspråklige skuespillere, har han valgt å begrense seg til et slags kammerspill med relativt få karakterer og innspillingssteder.
Til tross for dette, samt at den er basert på en roman, har The Room Next Door blitt en utpreget «Almodóvarsk» film. Det innebærer stadig et visst rom for digresjonsaktige avstikkere som involverer andre rollefigurer, om enn uten så hyppige og markante vendepunkter i handlingen som man ofte forventer fra filmskaperen. For denne fortellingens del er det imidlertid ingen innvending, da Almodóvar snarere viser seg fra sin mer bevegende og ettertenksomme side, slik han også gjorde i den nokså nylige Smerte og ære. Og med den ferske Gulløven fra Biennalen, må det kunne fastslås at han har taklet overgangen fra morsmålet med stort hell.
Det ble ingen priser fra hovedjuryen til Dag Johan Haugeruds Kjærlighet, men det skal på ingen måte ses som noe nederlag. Den Motlys-produserte filmen med engelsk tittel Love deltok i hovedkonkurransen på den viktige festivalen som første film på 38 år. Det er en stor seier i seg selv, som vil åpne ytterligere internasjonale dører for filmen, filmskaperen og trilogien Sex Drømmer Kjærlighet som helhet.
Kjærlighet har da også blitt en svært god film, som med sin varme og humanistiske tone føltes som et friskt pust i programmet. På sitt umiskjennelige vis utforsker Haugerud alvorlige spørsmål med letthet og humor, i dette tilfellet særlig knyttet til mindre konvensjonelle former for kjærlighet. Som de fleste filmene hans er Kjærlighet dialogdrevet, men dialogen er så godt skrevet og spilt at dette er en av filmens fremste styrker. Samtidig vet regissør og klipper å ta pauser fra praten, og både musikken og den visuelle skildringen av Oslo (i aksen fra Rådhuset til Nesodden og fergeturen som forbinder disse) bidrar vesentlig til en lun og stemningsfull film. (Les også vårt intervju med Haugerud fra Venezia.)
Vi skal ikke vie plass til alle prisvinnerne her. To av de viktigste, The Brutalist av Brady Corbet (som vant prisen for beste regissør) og Babygirl med Nicole Kidman (beste kvinnelige skuespiller), er dessuten tidligere omtalt i undertegnedes første rapport fra festivalen.
Vel verdt å trekke fram er imidlertid vinneren av juryens spesialpris (som norske Oddvar Einarsons X vant i 1986), den georgiske filmen April av Dea Kulumbegashvili. Filmskaperen langfilmdebuterte med den glimrende Beginning i 2020, og hennes nye spillefilm er et enda mer kompromissløst, mørkt og dvelende drama som konfronterer konservative holdninger i hjemlandet, mens fortellingen er subjektivt forankret i en enigmatisk kvinnelig hovedkarakter.
Her dreier det seg om en lege som utfører ulovlige aborter i en mindre georgisk landsby, noe som gir filmen en tydelig politisk side. På samme tid utforsker den hovedpersonens egne seksuelle drifter. April er en formsterk film innen retningen som gjerne kalles «slow cinema», og kombinerer realisme med drømmeaktige, surrealistiske sekvenser, bundet sammen av temaene natur og seksualitet. Man kan innvende at April er hakket for gåtefull, men dette bidrar også til en filmopplevelse som sitter igjen lenge, så det kan vel så gjerne anses som en styrke.
Brasilianske Walter Salles, kjent for blant annet Brasils hjerte (1997) og Motorsykkeldagbøkene (2004), har regissert I’m Still Here (Ainda Estou Aqui), som ble belønnet med prisen for beste manus, skrevet av Murilo Hauser og Heitor Lorega. Filmen utspiller seg i Brasil da landet var et militært diktatur på begynnelsen av 70-tallet, og beretter om bortføringen av den tidligere politikeren Rubens Paiva. Handlingen følger hans kone Eunice Paiva, fremragende spilt av Fernanda Torres, som i likhet med resten av familien holdes i uvisshet om hans skjebne – og strekker seg etter hvert over flere tiår. Dette velfortalte dramaet blir naturligvis ikke mindre gripende og opprørende av at det skildrer en virkelig familie, og er basert på en bok av Rubens og Eunice Paivas sønn Marcelo Rubens Paiva.
Blant filmene det var knyttet store forventninger til i hovedkonkurransen var Todd Phillips’ oppfølger til Gulløve-vinneren Joker fra 2019. Joker: Folie à Deux vant på sin side ingen priser, og må sies å være en smule skuffende. Filmen tar unektelig noen modige valg, deriblant at den kan kategoriseres som en musikal, men med Lady Gaga som Joaquin Phoenix’ motspiller er det vel heller ikke fullstendig unaturlig å ty til musikalske innslag. Hun spiller en ny variant av DC-karakteren Harley Quinn, her en ung beundrer av Arthur «Joker» Fleck – som nå stilles for retten for udådene han utførte sist. Handlingen sentrerer seg i stor grad rundt denne rettsaken, og følgelig i for stor grad om hendelser fra forrige film. Relasjonen mellom Fleck og Quinn er dog interessant nok, men overdøves litt av alle de gamle slagerne de skal synge til hverandre.
I et stadig superhelt-tungt kinorepertoar er det så avgjort gledelig å se en film som bryter så radikalt med denne sjangerens konvensjoner. Men siden Joker: Folie à Deux nærmest føles som en «companion piece» eller forlengelse av den første filmen, hadde den formodentlig vært tjent med å komme kortere tid etter denne.
Luca Guadagnino er en av de mest profilerte regissørene fra festivalens hjemland, med stor internasjonal suksess. I fjor skulle Biennalen åpne med hans film Challengers, men den gikk ut av programmet da filmens lansering ble utsatt på grunn av den pågående streiken. I år deltok han imidlertid i hovedkonkurransen med sin nye spillefilm Queer, basert på William S. Burroughs’ bok med samme navn.
Daniel Craig spiller her forfatterens alter ego, og filmen skildrer hans relasjon på førtitallet til en yngre soldat i et «ex-pat»-miljø med amerikanske homofile i Mexico, før den etter hvert beskriver en reise inn i den søramerikanske regnskogen på jakt etter det hallusinogene stoffet yage. Den relativt løst strukturerte handlingen kan føles noe uforløst, og selv om Queer har noen åpenbare fellestrekk med Guadagninos definitive gjennombrudd Call Me By Your Name, er ikke denne blant hans beste filmer. Men Craig skal berømmes for et spennende rollevalg fra sin side, og Queer er et hederlig og besnærende forsøk på å ta den svært så populære «biopic»-sjangeren i noen nye retninger.
Med sin andre langfilm Attenberg startet Athina Rachel Tsangari den såkalte «Weird Wave» innen gresk film sammen med Yorgos Lanthimos for nærmere 15 år siden. Hennes forrige spillefilm var Chevalier fra 2015, og nå er hun endelig tilbake med sin første engelskspråklige film, som vistes i hovedkonkurransen. Harvest er en fortelling fra et sted- og tidsmessig udefinert middelaldersk England som inneholder mange elementer man gjerne ser i «folk horror», men er snarere et drama med spenningselementer. Filmens innadvendte hovedkarakter, spilt av Caleb Landry Jones, befinner seg i en mellomposisjon mellom bønder og adel da landsbyen hans trues av dramatiske omveltninger. Tsangari forsøker seg her på noe litt annet enn den klassiske fortellingen om den motvillige helten som til slutt står opp mot overmakten, noe som kan gjøre at filmen føles frustrerende og til dels uforløst. Det betyr dog ikke at forsøket er fullstendig mislykket. Harvest er så absolutt en interessant film, som i tillegg til den noe ukonvensjonelle dramaturgien har klare kvaliteter i skuespill, periodeskildring og atmosfære.
Programmet i Venezia byr også på en rekke TV-serier som vises utenfor konkurranse, og en av disse var danske Thomas Vinterbergs dramaseriedebut Familier som vores. Premisset for miniserien er at havet har steget så høyt at Danmark må stenge ned – og alle innbyggerne er nødt til å starte en ny tilværelse i et annet land. Her er det altså vi europeere som skal stå for en ny flyktningestrøm, og handlingen sentrerer seg rundt en av disse familiene. Den spennende, dystopiske og forstemmende aktuelle Familier som vores har blant andre Nikolaj Lie Kaas, Asta Kamma August, Paprika Steen, David Dencik og debutant Amaryllis April August på rollelista, og er med unntak av en episode fotografert av norske Sturla Brandth Grøvlen. Undertegnede fikk sett de første fire episodene, og ser fram til de siste tre – som også vistes på festivalen, men i adskilte visninger fra første bolk.
Blant dokumentarene som ble vist utenfor konkurranse var Göran Hugo Olssons nærmere tre og en halv time lange Israel Palestina på svensk TV 1958-1989. Som det framgår av tittelen, er dette en kompilasjon av arkivklipp i tråd med samme regissørs The Black Power Mixtape 1967-1975, her samlet inn fra svensk TVs dekning av Israel/Palestina-konflikten fra fjernsynets start og ut åttitallet. Med det gir dokumentaren et omfattende innblikk i konfliktens historiske utvikling, og viser samtidig hvordan nyhetsinnslag, debattprogram og lignende har valgt å dekke dette gjennom tiårene. Kanskje ikke overraskende er mye av materialet sterkt og opprørende.
Som siste film i denne oppsummeringen skal en annen av dokumentarene fra festivalen nevnes – om den da ikke heller bør kalles en hybridfilm. Blant den amerikanske «indie»-regissørens Alex Ross Perrys tidligere spillefilmer er Her Smell fra 2018, der Elisabeth Moss spiller hovedrollen som en fiktiv rockestjerne. Med Pavements, som ble vist i sideprogrammet Orizzonti, har han laget en ukonvensjonell musikkdokumentar om det amerikanske 90-tallsbandet Pavement. Filmen forteller ikke bare om rockegruppas historie og gjenforening de siste årene, men omhandler både en biografisk spillefilm om bandet og en scenemusikal med låtene dere. Disse ingrediensene blandes på lekent, anarkistisk og til tider ironisk vis i en film som forbilledlig nok prøver å gjøre noe nytt og annerledes med musikkdokumentarsjangeren – og resultatet passer ypperlig til Pavements lekne, anarkistiske og til tider ironiske musikalske univers.
La oss så vende tilbake til stjernene, som stilte på den røde løperen og festivalens pressekonferanser for filmene de medvirket i. Men det skal i liten grad ha blitt arrangert såkalte «junkets» med intervjuer for de største filmtitlene med de tilhørende største skuespillernavnene (visse unntak kan riktignok ha blitt gjort for utvalgte publikasjoner). Tendensen skal ha pågått en stund på de store festivalene, men slo angivelig ut i full blomst på årets Venezia-festival, noe flere journalister protesterte mot i et åpent brev publisert 29. august.
Mange av journalistene, som i stadig økende grad er frilansere, er avhengig av muligheten for intervjuer med profilerte navn for å rettferdiggjøre deltakelsen på festivalene. Under festivalene gjør de gjerne også intervjuer på mindre filmer fra programmet. Om journalistene som en følge av manglende intervjutilgang vil droppe å delta på festivalene, vil det også gå utover de smalere festivalfilmene, som har større behov for deres oppmerksomhet.
Biennalens festivalleder Alberto Barbera uttalte på den innledende jurypressekonferansen at han ikke var klar over situasjonen, men lovte at han skulle forsøke å legge press på studioene. Barbera påpekte imidlertid at det ikke er festivalen som arrangerer slike intervjuer, som er del av filmenes markedsstrategi. Selv om intervjuer med de mest berømte skuespillerne ikke nødvendigvis er den mest dyptgående eller faglig funderte mediedekningen, synes dette ikke desto mindre som en lite fornuftig utvikling i det etablerte «økosystemet», der journalistenes tilstedeværelse på festivalene er et vesentlig ledd.
Den 81. internasjonale filmfestivalen i Venezia (Biennalen) ble arrangert i perioden 28. august til 7. september 2024.
Les første delen av oppsummeringen fra Venezia.
