Angelina Jolie som operastjernen Maria Callas i Pablo Larraíns nye portrettfilm, Halina Reijns erotiske thriller «Babygirl» med Nicole Kidman og særlig Brady Corbets «The Brutalist» med Mona Fastvold som manusforfatter er blant høydepunktene så langt i Venezia. Mens vi venter på «Kjærlighet», har det også vært flere norske innslag på filmprogrammet.
Foto fra Husers favoritt så langt, «The Brutalist», med manus av Mona Fastvold og Brady Corbet.
Onsdag startet den 81. utgaven av filmfestivalen i Venezia, der Dag Johans Haugeruds Kjærlighet er med i hovedkonkurransen som først norske film på 38 år (den forrige var Oddvar Einarsons X i 1986). Kjærlighet har ikke blitt vist ennå, men i denne første rapporten skal vi ta for oss noen av konkurrentene og andre høydepunkter fra filmprogrammet så langt.
Festivalen åpnet med Beetlejuice Beetlejuice av Tim Burton, vist utenfor konkurranse. Med tanke på antallet filmer som følger opp gamle suksesser for tiden (og ikke minst Top Gun Mavericks inntjeningstall), burde denne kanskje ikke komme som noen overraskelse. Likevel føltes ikke Burtons skrudde spøkelseskomedie Beetlejuice (1988) som verken den mest opplagte eller nødvendige åttitallsfilmen å lage en oppfølger til så lenge etterpå. Men Beetlejuice Beetlejuice har like fullt blitt en svært fornøyelig film, som i beste forstand leverer hva man kan forvente.
Her vender Burton tilbake til flere av karakterene fra den første filmen. I senter for handlingen står Winona Ryders rollefigur, som ikke overraskende har blitt voksen – og nå selv har fått en obsternasig tenåringsdatter. Det hadde vel neppe blitt noen ny film om ikke Michael Keaton dukket opp igjen i tittelrollen, mens Willem Dafoe, Monica Bellucci og Jenna Ortega er blant de nye tilskuddene på rollelisten. I Beetlejuice Beetlejuice spøker både den samme humoren og fandenivoldskheten som preget første film – denne gangen hjulpet av mer digitale effekter, men med sjarmen, uttrykket og den absurdistiske tonen intakt. Og kanskje ligger det en hint i tittelen om at det også burde komme en tredje film?
Et tidlig høydepunkt på festivalen var Pablo Larraíns Maria, der Angelina Jolie spiller operastjernen Maria Callas. Den chilenske regissøren deltok også i hovedkonkurransen i fjor med Netflix-filmen Greven av Chile (El conde), som vant prisen for beste manus – til tross for at den i undertegnedes øyne hadde visse svakheter. Nå har han igjen laget en mer rendyrket biografifilm (som for øvrig også er kjøpt av Netflix), slik han sist gjorde med Prinsesse Diana-portrettet Spencer fra 2021. Særlig den felles koblingen til Aristoteles Onassis gjør imidlertid at filmen føles nærere beslektet med Jackie, Larraíns film om Jackie Kennedy fra 2016.
Filmens handling tar utgangspunkt i operadivaens siste dager i sin leilighet i Paris, men gjennom tilbakeblikk i et pillepåvirket sinn og et formodentlig imaginært intervju skildres mange sentrale deler av Callas’ liv. Ingen direkte original struktur, men den fungerer godt, og Maria er gjennomgående utført med regissørens elegante visuelle stil. Den delte stjernestatusen med Callas gjør Angelina Jolie til et interessant valg i hovedrollen, og det er unektelig gledelig å se en ordentlig filmstjerne gjøre en så fremragende rolletolkning som her. Man skal ikke se bort fra at Maria vil stikke av med en pris, og det mest sannsynlige er nok at den tildeles Jolie for sin skuespillerprestasjon.
Vi skal holde oss til stjernene, som er tilbake på den røde løperen i Venezia etter fjorårets streik. Søndag gjestet George Clooney og Brad Pitt festivalen til stor ståhei med Spider-Man-regissøren Jon Watts’ Wolfs, der de to selebritetene gjenforenes på lerretet. Eller snarere på hjemmeskjermene, da filmen får en begrenset kinolansering, tilsynelatende kun i USA, før den slippes globalt på strømmetjenesten Apple+. I Wolfs spiller de to «fiksere» som hyres inn for å rydde opp etter diverse lyssky virksomhet, et yrke man utfører like alene som det gjøres diskret. Men uventede omstendigheter tvinger det ikke nødvendigvis umake paret til å inngå et motvillig samarbeid. Wolfs kan ikke akkurat sies å innta upløyd mark, og er nesten en slags kompisvariant av Pitt & Jolie-filmen Mr. & Mrs. Smith (som nylig fikk en overraskende god nyinnspilling i serieformat). Ikke desto mindre er dette en underholdende thrillerkomedie som nok kunne ha fylt en del seter på norske kinoer, hadde omstendighetene villet det. Filmen ble vist utenfor konkurranse.
Nicole Kidman har hovedrollen i Halina Reijns Babygirl, som deltar i hovedkonkurransen. I denne filmen spiller Kidman en toppsjef innen robotteknologi som innleder et forhold til en mye yngre praktikant for å leve ut sine skjulte fantasier, til tross for at ting heller ikke synes å stå altfor dårlig til på hjemmefronten. Dette er en medrivende og smart film om drifter, utroskap og ambisjoner, og med sin moderne arbeidslivssetting er den en vital og tidsriktig oppdatering av den erotiske thrillersjangeren, som synes å ha fått et visst oppsving i det siste. Babygirl skal også berømmes for sin snedighet i et par sentrale musikkvalg, som både føles direkte kommenterende til handlingen og kan gi en fornemmelse av underliggende alvor gjennom artistenes virkelige skjebner. Og ikke minst for at den forsmådde ektemannen spilles av Antonio Banderas – et rollevalg det er vanskelig ikke å sette pris på, med sitt aldri så lille hint av ironi.
Nederlandske Reijn regisserte sist den forfriskende grøsseren Bodies Bodies Bodies (2022), og selv om ordet «forfriskende» også passer svært godt om Babygirl, har den nye filmen sjangermessig mer til felles med spillefilmdebuten Instinct (2019), som ble vist på Bergen internasjonale filmfestival og står oppført med norsk kinopremiere i januar. Samtidig tar Reijn med seg de fengende formgrepene fra Bodies Bodies Bodies i Babygirl, og befester seg som en spennende, relativt ny filmskaper – som ikke er helt unaturlig å sammenligne med Emerald Fennell (Promising Young Woman, Saltburn). Også Kidman gjør en ypperlig prestasjon i denne hovedrollen, men Babygirl er til tider såpass «over toppen» at den vil splitte publikum – vel å merke med undertegnede på den begeistrede siden. Og om filmen vinner en pris, blir det kanskje vel så sannsynlig for regi eller manus.
Alle de hittil nevnte filmene er amerikanske produksjoner, og det skal heller ikke helt stoppe her. Verdt å bemerke er imidlertid at Beetlejuice Beetlejuice er den eneste som ikke er samprodusert med en andre land.
Den australske regissøren Justin Kurzel deltar i hovedkonkurransen med den kanadiske thrilleren The Order, som har Jude Law i hovedrollen og Nicholas Hoult, Tye Sheridan og Odessa Young i sentrale biroller. Kurzels forrige spillefilm Nitram, som ble vist på norske kinoer, handlet om gjerningsmannen bak den største skytemassakren i Australia i nyere tid. For sin rolle i filmen ble Caleb Landry Jones belønnet med prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes i 2021, samme år som Renate Reinsve vant i den kvinnelige skuespillerkategorien.
Denne gangen har Kurzel laget en mer rendyrket sjangerfilm, men ikke uten sammenfallende trekk med Nitram. Også The Order er basert på faktiske voldshendelser, her en nynazistisk gruppering i USA som utførte en rekke terroraksjoner på 80-tallet, med mål om å gjennomføre en væpnet revolusjon. Dette er en spennende, bunnsolid og stadig rystende aktuell film, hvor skuespiller Law utmerker seg med en nyanserik tolkning av den klassiske, hardbarkede etterforskerrollen.
Vi må fortsatt vente en stund på Kjærlighet. Dag Johan Haugeruds film vises først på fredag, dagen før festivalavslutningen med prisutdeling. Men det har allerede vært en film i hovedkonkurransen med et betydelig norsk bidrag.
Brady Corbet er nemlig omsider klar med sin nye spillefilm The Brutalist, som han i likhet med de foregående The Childhood of a Leader og Vox Lux (fra henholdsvis 2015 og 2018) har skrevet sammen med sin norske partner Mona Fastvold. Sistnevnte deltok for øvrig også i hovedkonkurransen i 2020 med sin spillefilm The World to Come, og filmen vant da LHBT-prisen Queer Lion (les vårt tidligere intervju med Corbet og Fastvold om Vox Lux).
Også i likhet med Bradys to tidligere spillefilmer som regissør er The Brutalist en mektig, episk anlagt fortelling med mye originalitet i både formgrep og dramaturgi. I filmen spiller Adrien Brody en ungarsk arkitekt som flykter til USA rett etter andre verdenskrig. Mens han venter på at kona (Felicity Jones) skal komme etter, blir han kjent med en Jay Gatsby-aktig forretningsmann (Guy Pearce) som gir ham et usedvanlig ambisiøst oppdrag. Dette er en historie om modernistisk arkitektur, etterkrigstid og jødisk identitet – og kan også ses som en fortelling om USA.
I likhet med filmens hovedkarakter må Corbet selv sies å være en visjonær kunstner, og med The Brutalist viser han seg igjen som en av USAs (for ikke å si verdens) aller mest spennende og talentfulle filmskapere for tiden, og både han og Fastvold fortjener enda mer anerkjennelse enn de har fått. I undertegnedes øyne er dette den beste filmen så langt på festivalen, som burde være en meget sterk kandidat for hovedprisen Gulløven.
Sammen med blant andre svenske Lena Endre spiller den norske skuespilleren Lisa Loven Kongsli en av birollene i spillefilmen Quiet Life, som deltar i konkurranse-sideprogrammet Orizzonti. Dette er en fransk/tysk/svensk/gresk/estisk/finsk samproduksjon, regissert av greske Alexandros Avranas. Handlingen er imidlertid er lagt til Sverige, og forteller om en russisk familie som søker asyl i landet. Mer spesifikt skildrer Quiet Life en lite kjent medisinsk tilstand, der barn på flukt kan havne i koma på grunn av traumaene de opplever – mens myndighetene møter dette på lite humant vis. Den sterile og statisk observerende tilnærmingen som også preget Avranas’ greske gjennombruddsfilm Miss Violence kan minne om Michael Hanekes filmer, samtidig som handlingen er absurd nok til at man kan trekke paralleller til Yorgos Lanthimos og andre filmskapere innen den såkalte «Weird Greek Wave». Dermed er det på ingen måte mindre forstemmende at de politiske så vel som de medisinske forholdene som skildres i Quiet Life skal være høyst reelle.
I samme program konkurrerer den nepalesiske filmen Pooja, Sir av Deepak Rauniyar, som er co-produsert av norske Alan R. Milligan fra selskapet Tannhauser Gate. I likhet med The Order er dette en politithriller inspirert av virkelige hendelser, her med utgangspunkt i opptøyer i 2015 mot diskriminering av madhesiere i Nepal. Handlingen følger en kvinnelig politietterforsker som settes på en kidnappingssak knyttet til denne politiske situasjonen, og gjennom den på noen vis ukonvensjonelle hovedkarakteren tar filmen i tillegg opp kjønnstematikk med relevans langt utover produksjonslandets grenser. Pooja, Sir kunne ha vært mer presis i sin dramaturgiske oppbygging og gaper nok over litt vel mye, men er en stemningsfull og kyndig utført thriller – og en urban sjangerfilm fra Nepal er i seg selv en høyst velkommen sjeldenhet.
Mange filmer gjenstår, deriblant Todd Phillips’ Joker: Folie à Deux med Joaquin Phoenix og Lady Gaga, Luca Guadagninos William S. Burroughs-adapsjon Queer med Daniel Craig og Pedro Almodóvars første engelskspråklige langfilm The Room Next Door med Julianne Moore og Tilda Swinton i hovedrollene – og ikke minst norske Kjærlighet.
Den 81. internasjonale filmfestivalen i Venezia arrangeres i perioden 28. august til 7. september. Aleksander Huser kommer tilbake med mer dekning fra festivalen.
Angelina Jolie som operastjernen Maria Callas i Pablo Larraíns nye portrettfilm, Halina Reijns erotiske thriller «Babygirl» med Nicole Kidman og særlig Brady Corbets «The Brutalist» med Mona Fastvold som manusforfatter er blant høydepunktene så langt i Venezia. Mens vi venter på «Kjærlighet», har det også vært flere norske innslag på filmprogrammet.
Foto fra Husers favoritt så langt, «The Brutalist», med manus av Mona Fastvold og Brady Corbet.
Onsdag startet den 81. utgaven av filmfestivalen i Venezia, der Dag Johans Haugeruds Kjærlighet er med i hovedkonkurransen som først norske film på 38 år (den forrige var Oddvar Einarsons X i 1986). Kjærlighet har ikke blitt vist ennå, men i denne første rapporten skal vi ta for oss noen av konkurrentene og andre høydepunkter fra filmprogrammet så langt.
Festivalen åpnet med Beetlejuice Beetlejuice av Tim Burton, vist utenfor konkurranse. Med tanke på antallet filmer som følger opp gamle suksesser for tiden (og ikke minst Top Gun Mavericks inntjeningstall), burde denne kanskje ikke komme som noen overraskelse. Likevel føltes ikke Burtons skrudde spøkelseskomedie Beetlejuice (1988) som verken den mest opplagte eller nødvendige åttitallsfilmen å lage en oppfølger til så lenge etterpå. Men Beetlejuice Beetlejuice har like fullt blitt en svært fornøyelig film, som i beste forstand leverer hva man kan forvente.
Her vender Burton tilbake til flere av karakterene fra den første filmen. I senter for handlingen står Winona Ryders rollefigur, som ikke overraskende har blitt voksen – og nå selv har fått en obsternasig tenåringsdatter. Det hadde vel neppe blitt noen ny film om ikke Michael Keaton dukket opp igjen i tittelrollen, mens Willem Dafoe, Monica Bellucci og Jenna Ortega er blant de nye tilskuddene på rollelisten. I Beetlejuice Beetlejuice spøker både den samme humoren og fandenivoldskheten som preget første film – denne gangen hjulpet av mer digitale effekter, men med sjarmen, uttrykket og den absurdistiske tonen intakt. Og kanskje ligger det en hint i tittelen om at det også burde komme en tredje film?
Et tidlig høydepunkt på festivalen var Pablo Larraíns Maria, der Angelina Jolie spiller operastjernen Maria Callas. Den chilenske regissøren deltok også i hovedkonkurransen i fjor med Netflix-filmen Greven av Chile (El conde), som vant prisen for beste manus – til tross for at den i undertegnedes øyne hadde visse svakheter. Nå har han igjen laget en mer rendyrket biografifilm (som for øvrig også er kjøpt av Netflix), slik han sist gjorde med Prinsesse Diana-portrettet Spencer fra 2021. Særlig den felles koblingen til Aristoteles Onassis gjør imidlertid at filmen føles nærere beslektet med Jackie, Larraíns film om Jackie Kennedy fra 2016.
Filmens handling tar utgangspunkt i operadivaens siste dager i sin leilighet i Paris, men gjennom tilbakeblikk i et pillepåvirket sinn og et formodentlig imaginært intervju skildres mange sentrale deler av Callas’ liv. Ingen direkte original struktur, men den fungerer godt, og Maria er gjennomgående utført med regissørens elegante visuelle stil. Den delte stjernestatusen med Callas gjør Angelina Jolie til et interessant valg i hovedrollen, og det er unektelig gledelig å se en ordentlig filmstjerne gjøre en så fremragende rolletolkning som her. Man skal ikke se bort fra at Maria vil stikke av med en pris, og det mest sannsynlige er nok at den tildeles Jolie for sin skuespillerprestasjon.
Vi skal holde oss til stjernene, som er tilbake på den røde løperen i Venezia etter fjorårets streik. Søndag gjestet George Clooney og Brad Pitt festivalen til stor ståhei med Spider-Man-regissøren Jon Watts’ Wolfs, der de to selebritetene gjenforenes på lerretet. Eller snarere på hjemmeskjermene, da filmen får en begrenset kinolansering, tilsynelatende kun i USA, før den slippes globalt på strømmetjenesten Apple+. I Wolfs spiller de to «fiksere» som hyres inn for å rydde opp etter diverse lyssky virksomhet, et yrke man utfører like alene som det gjøres diskret. Men uventede omstendigheter tvinger det ikke nødvendigvis umake paret til å inngå et motvillig samarbeid. Wolfs kan ikke akkurat sies å innta upløyd mark, og er nesten en slags kompisvariant av Pitt & Jolie-filmen Mr. & Mrs. Smith (som nylig fikk en overraskende god nyinnspilling i serieformat). Ikke desto mindre er dette en underholdende thrillerkomedie som nok kunne ha fylt en del seter på norske kinoer, hadde omstendighetene villet det. Filmen ble vist utenfor konkurranse.
Nicole Kidman har hovedrollen i Halina Reijns Babygirl, som deltar i hovedkonkurransen. I denne filmen spiller Kidman en toppsjef innen robotteknologi som innleder et forhold til en mye yngre praktikant for å leve ut sine skjulte fantasier, til tross for at ting heller ikke synes å stå altfor dårlig til på hjemmefronten. Dette er en medrivende og smart film om drifter, utroskap og ambisjoner, og med sin moderne arbeidslivssetting er den en vital og tidsriktig oppdatering av den erotiske thrillersjangeren, som synes å ha fått et visst oppsving i det siste. Babygirl skal også berømmes for sin snedighet i et par sentrale musikkvalg, som både føles direkte kommenterende til handlingen og kan gi en fornemmelse av underliggende alvor gjennom artistenes virkelige skjebner. Og ikke minst for at den forsmådde ektemannen spilles av Antonio Banderas – et rollevalg det er vanskelig ikke å sette pris på, med sitt aldri så lille hint av ironi.
Nederlandske Reijn regisserte sist den forfriskende grøsseren Bodies Bodies Bodies (2022), og selv om ordet «forfriskende» også passer svært godt om Babygirl, har den nye filmen sjangermessig mer til felles med spillefilmdebuten Instinct (2019), som ble vist på Bergen internasjonale filmfestival og står oppført med norsk kinopremiere i januar. Samtidig tar Reijn med seg de fengende formgrepene fra Bodies Bodies Bodies i Babygirl, og befester seg som en spennende, relativt ny filmskaper – som ikke er helt unaturlig å sammenligne med Emerald Fennell (Promising Young Woman, Saltburn). Også Kidman gjør en ypperlig prestasjon i denne hovedrollen, men Babygirl er til tider såpass «over toppen» at den vil splitte publikum – vel å merke med undertegnede på den begeistrede siden. Og om filmen vinner en pris, blir det kanskje vel så sannsynlig for regi eller manus.
Alle de hittil nevnte filmene er amerikanske produksjoner, og det skal heller ikke helt stoppe her. Verdt å bemerke er imidlertid at Beetlejuice Beetlejuice er den eneste som ikke er samprodusert med en andre land.
Den australske regissøren Justin Kurzel deltar i hovedkonkurransen med den kanadiske thrilleren The Order, som har Jude Law i hovedrollen og Nicholas Hoult, Tye Sheridan og Odessa Young i sentrale biroller. Kurzels forrige spillefilm Nitram, som ble vist på norske kinoer, handlet om gjerningsmannen bak den største skytemassakren i Australia i nyere tid. For sin rolle i filmen ble Caleb Landry Jones belønnet med prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes i 2021, samme år som Renate Reinsve vant i den kvinnelige skuespillerkategorien.
Denne gangen har Kurzel laget en mer rendyrket sjangerfilm, men ikke uten sammenfallende trekk med Nitram. Også The Order er basert på faktiske voldshendelser, her en nynazistisk gruppering i USA som utførte en rekke terroraksjoner på 80-tallet, med mål om å gjennomføre en væpnet revolusjon. Dette er en spennende, bunnsolid og stadig rystende aktuell film, hvor skuespiller Law utmerker seg med en nyanserik tolkning av den klassiske, hardbarkede etterforskerrollen.
Vi må fortsatt vente en stund på Kjærlighet. Dag Johan Haugeruds film vises først på fredag, dagen før festivalavslutningen med prisutdeling. Men det har allerede vært en film i hovedkonkurransen med et betydelig norsk bidrag.
Brady Corbet er nemlig omsider klar med sin nye spillefilm The Brutalist, som han i likhet med de foregående The Childhood of a Leader og Vox Lux (fra henholdsvis 2015 og 2018) har skrevet sammen med sin norske partner Mona Fastvold. Sistnevnte deltok for øvrig også i hovedkonkurransen i 2020 med sin spillefilm The World to Come, og filmen vant da LHBT-prisen Queer Lion (les vårt tidligere intervju med Corbet og Fastvold om Vox Lux).
Også i likhet med Bradys to tidligere spillefilmer som regissør er The Brutalist en mektig, episk anlagt fortelling med mye originalitet i både formgrep og dramaturgi. I filmen spiller Adrien Brody en ungarsk arkitekt som flykter til USA rett etter andre verdenskrig. Mens han venter på at kona (Felicity Jones) skal komme etter, blir han kjent med en Jay Gatsby-aktig forretningsmann (Guy Pearce) som gir ham et usedvanlig ambisiøst oppdrag. Dette er en historie om modernistisk arkitektur, etterkrigstid og jødisk identitet – og kan også ses som en fortelling om USA.
I likhet med filmens hovedkarakter må Corbet selv sies å være en visjonær kunstner, og med The Brutalist viser han seg igjen som en av USAs (for ikke å si verdens) aller mest spennende og talentfulle filmskapere for tiden, og både han og Fastvold fortjener enda mer anerkjennelse enn de har fått. I undertegnedes øyne er dette den beste filmen så langt på festivalen, som burde være en meget sterk kandidat for hovedprisen Gulløven.
Sammen med blant andre svenske Lena Endre spiller den norske skuespilleren Lisa Loven Kongsli en av birollene i spillefilmen Quiet Life, som deltar i konkurranse-sideprogrammet Orizzonti. Dette er en fransk/tysk/svensk/gresk/estisk/finsk samproduksjon, regissert av greske Alexandros Avranas. Handlingen er imidlertid er lagt til Sverige, og forteller om en russisk familie som søker asyl i landet. Mer spesifikt skildrer Quiet Life en lite kjent medisinsk tilstand, der barn på flukt kan havne i koma på grunn av traumaene de opplever – mens myndighetene møter dette på lite humant vis. Den sterile og statisk observerende tilnærmingen som også preget Avranas’ greske gjennombruddsfilm Miss Violence kan minne om Michael Hanekes filmer, samtidig som handlingen er absurd nok til at man kan trekke paralleller til Yorgos Lanthimos og andre filmskapere innen den såkalte «Weird Greek Wave». Dermed er det på ingen måte mindre forstemmende at de politiske så vel som de medisinske forholdene som skildres i Quiet Life skal være høyst reelle.
I samme program konkurrerer den nepalesiske filmen Pooja, Sir av Deepak Rauniyar, som er co-produsert av norske Alan R. Milligan fra selskapet Tannhauser Gate. I likhet med The Order er dette en politithriller inspirert av virkelige hendelser, her med utgangspunkt i opptøyer i 2015 mot diskriminering av madhesiere i Nepal. Handlingen følger en kvinnelig politietterforsker som settes på en kidnappingssak knyttet til denne politiske situasjonen, og gjennom den på noen vis ukonvensjonelle hovedkarakteren tar filmen i tillegg opp kjønnstematikk med relevans langt utover produksjonslandets grenser. Pooja, Sir kunne ha vært mer presis i sin dramaturgiske oppbygging og gaper nok over litt vel mye, men er en stemningsfull og kyndig utført thriller – og en urban sjangerfilm fra Nepal er i seg selv en høyst velkommen sjeldenhet.
Mange filmer gjenstår, deriblant Todd Phillips’ Joker: Folie à Deux med Joaquin Phoenix og Lady Gaga, Luca Guadagninos William S. Burroughs-adapsjon Queer med Daniel Craig og Pedro Almodóvars første engelskspråklige langfilm The Room Next Door med Julianne Moore og Tilda Swinton i hovedrollene – og ikke minst norske Kjærlighet.
Den 81. internasjonale filmfestivalen i Venezia arrangeres i perioden 28. august til 7. september. Aleksander Huser kommer tilbake med mer dekning fra festivalen.
