Foto: Corbet og Fastvold på gamle trakter 

– Jeg kunne ikke ha laget filmene mine uten filmstjerner. I fraværet av statlige støtteordninger i USA, må man isteden sette sammen en pakke som man prøver å få solgt på markedet. Prisen man får, er hva filmens budsjett ender opp med å bli, sier Brady Corbet.

Etter å ha spilt i filmer av blant andre Michael Haneke, Gregg Araki, Noah Baumbach, Catherine Hardwicke og Olivier Assayas, har han lagt skuespillerkarrieren på hylla til fordel for å skrive og regissere egne filmer. Corbet langfilmdebuterte i 2015 med det ambisiøse historiske dramaet The Childhood of a Leader, som hadde Bérénije Bejo, Liam Cunningham, Stacy Martin og Robert Pattinson på rollelista. Nå er han premiereklar med sin andre spillefilm Vox Lux, hvor Natalie Portman spiller hovedrollen som den fiktive popstjernen Celeste. Andre roller spilles av Jude Law, Stacy Martin (igjen) og Raffey Cassidy – sistnevnte både som den unge Celeste og senere hennes datter.

Historien til Vox Lux har Corbet utviklet i samarbeid med kjæresten, den norske filmskaperen Mona Fastvold. Sammen har de dessuten skrevet manuset til både The Childhood of a Leader og hennes spillefilmdebut Søvngjengeren fra 2014, hvor han spilte en av de sentrale rollene.

– Noen skuespillere har en viss verdi, nasjonalt og internasjonalt. Selv om det er en «bullshit»-vitenskap, er dette hva salgsselskapene baserer seg på for å anslå hva de kan selge filmen for, fortsetter Corbet.

– Derfor prøver jeg å tilby roller i filmene mine til kjente skuespillere, men som også er ekstremt talentfulle. Samt at jeg ut fra deres tidligere arbeid får inntrykk av at kan være interessert i slike filmer som vi lager. Det det er noen skuespillere jeg veldig gjerne skulle ha jobbet med, men som jeg ikke tar meg bryet med å oppsøke. Hvis de derimot synes å være åpen for en viss type film, er det verdt et forsøk, fortsetter Corbet.

Selv om han tidlig anså Natalie Portman for å være blant de sistnevnte, var hun ikke tilgjengelig da de gikk i gang med castingen til Vox Lux, fordi hun tok fri med sitt andre barn.

– Men vi tok kontakt i det øyeblikket hun så etter noe nytt å gjøre. Jeg var veldig nysgjerrig på å jobbe med henne, fordi hun er en veldig teknisk skuespiller – nærmest som en snikskytter, hun bommer aldri på et «beat» eller en replikk. Mange av dagens amerikanske skuespillere er ikke slik. Det ligger ikke til den amerikanske tradisjonen å være så teknisk, mange bare mumler seg gjennom dialogene sine – til og med noen veldig gode skuespillere. Til denne rollen trengte vi noen som kunne levere lange monologer. Karakteren er veldig ordrik, med en blanding av poesi, profetiske utsagn og rent svada. Da må du ha en som kan snu på en femøring midt i en lengre tale, sier han.

– Og av en eller annen grunn gjorde vi monologene stadig lengre, selv om vi egentlig skulle korte dem ned, legger Mona Fastvold til.

– Jeg var ikke avhengig av å ha med så kjente skuespillere i Søvngjengeren, fordi jeg blant annet hadde støtte fra NFI. Til min neste film forsøker vi å kombinere den amerikanske og den europeiske modellen, som også vil gi mer frihet, sier hun.

COLUMBINE, 9/11 OG BRITNEY SPEARS

Til tross for at paret opprinnelig hadde tenkt å arbeide mer hver for seg etter deres respektive spillefilmdebuter, endte hun opp med å fylle flere funksjoner både før og under produksjonen av Vox Lux – inkludert å spille en mindre rolle i filmen.

– Vi hadde kun 22 innspillingsdager. Det er den mest lusne opptaksplanen jeg har hatt, foran eller bak kamera. Derfor hadde vi veldig omfattende Second Unit-foto, som Mona tok seg av. I praksis måtte vi nærmest skyte to spillefilmer på en gang for å få det til, forteller Corbet.

– Vi regisserer ulikt, men siden jeg kjenner både prosjektet og Bradys stil så godt, var det lett for meg å hoppe inn og ta kontroll over delene han ikke kunne holde i, sier Fastvold.

Vox Lux handler om en fiktiv popstjerne, men det er samtidig en film om dagens USA. Hvor kom ideen fra?

– Da vi var ferdige med Childhood of a Leader skulle vi flytte tilbake til New York, etter å ha bodd i Paris og Oslo. Jeg hadde lyst til å gjøre en film i USA som omhandlet en periode jeg selv hadde opplevd, etter å ha laget en film fra begynnelsen av 1900-tallet. Da jeg prøvde å sammenfatte en essens av det tidlige 2000-tallet, tenkte jeg først på Columbine-massakren rett før det nye millenniet. Jeg er selv fra Colorado, og bodde der da det skjedde. Deretter tenkte jeg på tvillingtårnene som falt, og andre former for terrorisme. Og så tenkte jeg på Britney Spears, forteller Corbet.

– Med valget av en reality-stjerne som president, noe den tidligere skuespilleren Reagen på et vis banet vei for på 80-tallet, ga det mening å lage en film hvor sosial og politisk historie, nyhetsbilde og popkultur møtes. Når man ser på Apple News-oppdateringer kan man for eksempel lese om 50 drepte i New Zealand ved siden av en anekdote om kongefamilien. Det er noe perverst ved det, disse to veiene man kan velge, fortsetter han.

– Filmen handler ikke om hvordan verden er, men hvordan den føles. Begrepet «age of anxiety» har eksistert siden 1950-tallet, men det er nå vi virkelig lever i en slik tid. Tanken bak hovedkarakteren i Vox Lux er at denne angsten har skapt en form for narsissisme, hvor alle beskytter seg fra omverdenen ved å rette blikket innover. Senere vil man nok forstå denne tiden bedre, men nå er alt veldig rotete, fordi vi er ved begynnelsen av noe. Vi er som apene i 2001 – en romodyssé som forsøker å finne ut hva de skal gjøre med monolitten – som morsomt nok ser ut som en iPhone, sier han.

Popmusikk kan jo være eskapistisk – men samtidig har det jo vært terrorangrep knyttet til konserter. Var dette noe dere bevisst forholdt dere til?

 – Angrepet på Ariana Grande-konserten i Manchester skjedde rundt et år etter at manuset var ferdigskrevet. Faktisk fikk jeg telefoner fra folk etter dette som mente at vi muligens burde skrinlegge filmen, fordi det kunne være for sensitivt. Men det som skjedde i Paris var absolutt i tankene våre. Vi bodde noen kvartaler unna konsertstedet Bataclan, og en av stedene som ble beskutt var en nabolagsrestaurant vi besøkte jevnlig. På dette tidspunktet hadde vi en liten baby, og tenkte mye på om vi eller barnet hadde blitt skutt. Dette forsterket nevrosene mine, som denne filmen er et produkt av, sier Corbet.

– Selv om alt er kanalisert gjennom denne hovedkarakteren, er filmen et forsøk på å fange en slags kollektiv bevissthet, legger han til.

I både Vox Lux og Childhood of a Leader bruker dere også en fragmentert form for historiefortelling?

– Vi er mer interessert i å finne måter å representere vår versjon av virkeligheten, enn å arbeide innenfor det rent realistiske. For eksempel bruker vi markerte aktinndelinger og fortellerstemme, samt arketypiske karakterer. Det er noe brechtiansk over det, hvor filmen ikke bare er ment å være en virkelighetsflukt – men mer en samtale med publikum, sier Fastvold.

 – Det er jo veldig teatralsk. For eksempel eldes ingen av rollefigurene i filmens andre del, bortsett fra Celeste selv. Det er noe interessant ved å synliggjøre konstruksjonen. Det skaper en veldig ærlig kontrakt med publikum om at filmen representerer noe, istedenfor for presentere. Folk reager sterkt på det, enten tar de det eller ikke – for det går imot oppfatningen om hvordan virkelighet skal gjengis på film. Og det er krevende, særlig fordi filmens første del er så forførende, mens den andre delen bryter med dette, sier Corbet.

 Corbet forteller at de ikke så andre musikkfilmer spesifikt som inspirasjon til Vox Lux, men at de allerede var godt kjent med mange av disse.

– Derfor visste vi også hvilken del av slike fortellinger som er mest forutsigbar – som er midtpartiet, som vi har fjernet i denne filmen. Det er langt mer interessant å bare klippe til denne ene dagen i hennes liv, istedenfor å vise den lange veien dit, sier Fastvold.

 Ja, på et vis har dere kuttet ut hele andre akt?

– Nettopp! Vi trenger ikke fortelle det, fordi folk allerede vet hva som skjer i denne delen, sier hun.

– Det er litt morsomt, for en del har sagt at filmen ikke har noen tredje akt. Men det er den andre akten vi har droppet, supplerer Corbet.

Du har uttalt at Vox Lux er en periodefilm om vår moderne tid?

– Ja, selv da filmen ble vist for første gang på filmfestivalen i Venezia, ville jeg at man skulle tenke på handlingen som noe som skjedde for ett år siden, 20 år siden og så videre – ikke her og nå. I tillegg var det viktig at den siste delen foregår i 2017, som var innsettelsesåret for president Trump. Det er noe ganske «trumpsk» ved hovedkarakteren Celeste når hun har blitt eldre, i det at hun ikke har noen kjerneverdier, hun bare skyter fra hofta. Jeg synes det er interessant at fordi denne fyren uheldigvis har fått den plattformen, vil det komme en ny form for arketypisk karakter som ikke eksisterte tidligere, sier Corbet.

– I hvert fall ikke i samme utstrekning, legger Fastvold til.

– Det er som når radikalisering blir del av mainstreamen. Ta for eksempel ISIS, som har en egen «zine» – en moteriktig medieplattform for å nå ut. Jeg opplever dette utbredte behovet for å bli ikonisk som ganske perverst. Og det er noe helter og skurker har til felles.

– Da Brady utviklet historien, syntes jeg det var spennende å tilnærme meg det fra et «faustisk» perspektiv, med hovedpersonen som en kvinnelig Faust-skikkelse. Mens datteren er mer forløsende, i likhet med den yngre Celeste, spilt av samme skuespiller, sier Fastvold.

– Det doble rollevalget skyldes til dels at barn faktisk ligner på sine foreldre. Men jeg syntes også det var morsomt at hovedkarakteren kunne sette seg ned med en som ser ut som seg selv da hun var yngre, og gi henne masse dårlige råd, sier Corbet.

Det er noen felles temaer i Childhood of a Leader og Vox Lux?

– Jeg ser dem som et par, som er ment å ses sammen. Det er flere elementer i Vox Lux som snakker direkte til Childhood of a Leader. For eksempel er det likt antall nærbilder av folk i mengden på popkonserten i Vox Lux som i scenen hvor fascisten hylles i Childhood of a Leader – med samme grad av hysteri. Karakteren i Vox Lux er riktignok et offer, ikke en fascistleder, men noe av det hun sier og gjør har en lignende effekt. Disse sekvensene speiler hverandre på en interessant måte, svarer Corbet.

 Den unge gutten i Childhood of a Leader er vel på et vis også et offer?

– De er produkter av tiden de lever i, og det er det fremste likhetstrekket mellom de to karakterene. De er manet fram av kulturen og menneskene som omgir dem, sier Fastvold.

– Om filmene antyder noe, så er det at man ikke kan holde kun en hendelse ansvarlig for disse karakterene. Det handler mer om å fange noe ved disse epokene, å holde en finger i været for å kjenne hvilken vei vinden blåser. Men begge filmene har en slags illevarslende følelse av hendelser som påvirker hverandre etter hvert som tiden går, sier Corbet.

MUSIKK AV SIA OG SCOTT WALKER

Poplåtene som framføres av Celeste i filmen er skrevet av artisten Sia. Den øvrige filmmusikken er signert Scott Walker, som også stod for musikken til Corbets første spillefilm. Soundtracket til Vox Lux ble dermed siste utgivelse fra den legendariske og eksentriske Walker, som gikk bort for få dager siden.

– Jeg har elsket Scotts musikk fra jeg var svært ung. Jeg hadde hørt popmusikken og balladene hans på radio, men den første av albumene hans jeg virkelig ble kjent med var Tilt fra 1995. Det var den beste plata jeg hadde hørt, sier Corbet om albumet som for alvor innledet den siste fasen av Walkers karriere, hvor han forlot de smektende og dramatiske balladene til fordel for en langt mer avantgardistisk tilnærming til musikk.

– Da jeg hørte albumet for første gang, følte jeg at jeg var i kontakt med et geni. Og da jeg møtte ham for første gang for rundt seks år siden, visste jeg at jeg var i kontakt med et geni. Det er ikke mange mennesker jeg kan si det om. Han var 76 år gammel, men ville ha fortsatt å lage musikk i 25 eller 30 år til, om han kunne. Det er et stort tap. Men jeg er beæret over å ha kjent ham og samarbeidet med ham, og kommer til å savne ham dypt.

Var det vanskelig å få ham med på filmprosjektene?

– Ja og nei. Vi bare sendte ham et brev for syv års tid siden, sier Corbet.

– Det vanskeligste var at vi ikke visste hvem vi skulle kontakte. Vi skrev til en rekke folk, sier Fastvold.

 Ga du ham spesifikke instruksjoner for hva du ville ha, eller fullstendig frihet?

– Begge deler. Jeg sendte ham mange forskjellige orkestrale stykker. Av og til gjorde han noe ganske likt i instrumentering eller lignende, av og til noe helt annet. For eksempel tenkte vi opprinnelig å bruke strykere til åpningssekvensen i Vox Lux. Da sa han, «hør her, filmen heter Vox Lux – la oss gjøre noe med stemmer.» Det var også billigere. Musikken i starten er i bunn og grunn ren a kapella, og resultatet ble fantastisk. Scott forstod at minimalisme er interessant, og at maksimalisme er interessant. Det imellom er ikke interessant, sier Corbet.

– Det vil nok du si deg enig i, skyter Fastvold inn.

Sia må naturligvis også ha vært en viktig samarbeidspartner?

– Ja, jeg visste at vi trengte en partner for å lage låtene. Min opprinnelige tanke var å samarbeide med et selskap, som Stargate, Max Martins selskap eller lignende, ikke en artist. Jeg innså imidlertid fort at du trenger til én persons lidenskap for å lage ti originalskrevne sanger til en film. Men det var ikke mange aktuelle kandidater, for nesten ingen skriver sine egne sanger! Sia stod øverst på den korte lista. Hun skriver ikke bare for seg selv, men også for andre artister.

– Hun har også latt andre framføre sangene sine som henne, så det passer inn i hennes eget kunstneriske univers å gi sanger til en fiksjonskarakter, sier Fastvold.

– Jeg føler meg veldig beæret og heldig for at hun takket ja. Hun har dessuten laget sanger så lenge at hun hadde uutgitte sanger fra samme tid som den første delen av filmen. Vi kunne bruke deler av dette demomaterialet for å få mest mulig autentisk lyd fra rundt 2001. Men alt ble skrevet om og omarbeidet for å passe til artisten i filmen, sier Corbet.

Han er i gang med castingen med sin neste spillefilm The Brutalist, med manus skrevet sammen med Fastvold. Før det skal hun i gang med sin neste film The World to Come, som har Katherine Waterston, Vanessa Kirby, Casey Affleck og Jesse Plemons på rollelista.

– Manuset til denne filmen ble gitt til meg av forfatterne Ron Hansen og Jim Shepard. Hansen er forfatter av romanen The Assassination of Jesse James, og jeg falt for manuset med en gang. Det er en kjærlighetshistorie som utspiller seg nord i New York i 1856, og handler om andre- og tredjegenerasjons immigrantbosettere som kjemper mot både naturen og hverandre i dette svært lille samfunnet. Agnes Godard, som jeg er en stor fan av, skal ha foto, så det er veldig spennende. Dette er et lite prosjekt jeg egentlig tenkte å gjøre innimellom de andre tingene vi holder på med, men som vokste seg mye større, sier hun.

Fastvold forteller at det ikke er noen norske bidragsytere til filmen, som skal spilles inn i Romania.

– Jeg har ikke noen samarbeidspartner her lenger, etter at min produsent Karin Julsrud begynte som dekan på Den norske filmskolen. Jeg skulle gjerne ha filmet i Norge, men det ville trolig bli dobbelt så dyrt. Og det er vanskelig når man ikke jobber med noen som kjenner systemet her. Men jeg håper å lage en film i Norge ved en senere anledning. Jeg føler alltid at jeg prøver å etterligne norsk natur når jeg lager amerikanske filmer. Og det er mange norske skuespillere og filmarbeidere jeg gjerne skulle ha jobbet med, sier hun.