Foto: Kulturminister Lubna Jaffery kaster litt glans under Gullruten (av Mattis Sandblad)

Kunstens kraft er like gammel som kunsten selv. Politikeres ønske om å bruke kunsten til å tjene sitt formål er trolig nesten like gammelt.

I Norge kan ikke markedskreftene alene sørge for at det lages film og skrives bøker på norsk. Vi er avhengige av støtteordninger til kulturen for at den skal eksistere. I dagens system har staten påtatt seg oppgaven som mesén for kulturen. Brorparten av norsk kulturliv lever av midler over statsbudsjettet.

Det finnes andre måter for det offentlige å holde norsk kulturliv i ånde på, for eksempel gjennom skattefradrag for å stimulere privat mesénvirksomhet. Dette er lite utforsket i Norge. Én grunn kan være at denne type private incentivordninger ville ha flyttet maktbalansen i kulturfeltet.

Mulighet til innflytelse

Offentlig støtte åpner for politisk kontroll over kunstfeltet. Norsk filminstitutt (NFI) forvalter hoveddelen av overføringen til filmfeltet (625 millioner kroner i 2024). I statuttene deres står det:

Vår hovedoppgave er å sette regjeringens filmpolitikk ut i livet og være rådgiver for staten i filmpolitiske spørsmål.

NFI skal bidra til:

• Et mangfoldig filmtilbud av høy kvalitet i hele landet.
• Likestilling og mangfold både foran og bak kamera .
• En sterk og bærekraftig bransje.
• Gjennomslagskraft for norske produksjoner nasjonalt og internasjonal

Dette virker som fornuftige mål som alle kan stille seg bak. Jeg har uthevet det jeg anser å være politisk ladede begreper. Ingen er vel i mot at det er regjeringens filmpolitikk som skal settes ut i livet? Ingen er i mot mangfold, likestilling, bærekraft og inkludering?

Markedsdreining

La oss for øvelsens skyld tenke oss at en annen regjering kom til makten i Norge. Denne regjeringen har andre politiske mål. Dermed kan man lese følgende på Filminstituttets hjemmeside:

NFI skal bidra til:

• Et markedsrettet filmtilbud av høy kvalitet der folk bor.
• Talent og handlekraft både foran og bak kamera .
• En sterk, politisk uavhengig bransje med stor andel private midler.
• Gjennomslagskraft for norske produksjoner nasjonalt og internasjonalt .

Dette er relativt nøytrale justeringer, subtilt dreid mot et mer markedsrettet, liberalt og meritokratisk syn på kultur. Man dyrker frem de beste talentene uavhengig av identitetsmarkører som kjønn, funksjonsgrad og etnisitet.

I tillegg har denne dreiningen i seg et ønske om å redusere den politiske innflytelsen over hva som produseres og av hvem. Man vil åpne for mer private midler i filmbransjen.

Ytre høyre

La oss fortsette øvelsen, denne gangen ved å la pendelen svinge fra det rådende, venstreorienterte kulturbildet til det motsatte. Gitt graden av politisk kontroll over hvilke stemmer som får støtte av instituttet, er det naturlig at denne høyrepopulistiske regjeringen vil bruke anledningen til å fremme sine agendaer:

NFI skal bidra til:

• • Et filmtilbud av høy kvalitet som styrker norsk identitet og verdier.
  • Ivaretakelse av norske interesser både foran og bak kamera .
  • En sterk og verdikonservativ bransje.
  • Dominans av norske produksjoner nasjonalt og internasjonalt .

Denne fiktive regjeringens filminstitutt stiller altså dagens rådende prioriteringshierarki på hodet: Minoritetsstemmene, kvinnekvoteringen og inkluderingen er ute. Inn kommer “sunne norske familieverdier”.

I sin essens er denne smørbrødlisten ikke mindre udemokratisk enn de rådende føringene NFI styrer etter. Forskjellen er at man i kulturmiljøene, av ulike grunner, har lettere for å alliere seg med verdiene til venstre i det politiske spekteret. Da kan det være vanskelig å se at mangfoldsfokuset er uttrykk for én av mange mulige politiske trender. I sin ytterste konsekvens kan det være mer ødeleggende enn konstruktivt for norske filmer.

Tallene taler

Filminstituttet styrer innholdsproduksjonen i filmbransjen gjennom kvotering både i tilskudd og innenfor talentutviklingsordningene. I rapporten “Kjønnsbalansen i norsk film” fra 2019, heter det:

I sum gir denne rapportens observasjoner grunn til optimisme og støtter tidligere antagelser om at en målrettet filmpolitikk kan ha reelle utslag. Likevel kan det norske filmfeltet fremdeles ikke omtales som likestilt og det må understrekes at det fortsatt er forskjeller mellom kvinner og menn i bransjen. I tiden som kommer vil det dermed være viktig å fortsette arbeidet for en likestilt filmbransje, både hvis de gode resultatene skal vedvare og hvis de negative trendene skal snu. 

I rapporten “Mangfold på lerretet 2013 – 2020” oppsummeres totalbildet blant annet med denne figuren:

I 2024 følger instituttet opp med rapporten “Innholdsmangfold i norske filmer og serier” som kartlegger årene 2012, 2017 og 2022. I instituttets innledning heter det:

Nesten to tredjedeler av de sentrale rollene i norske filmer og serier bekles av menn, svært få karakterer spilles av skuespillere med flerkulturell bakgrunn og det er en overrepresentasjon av historier med handling fra Oslo.

Forskjellige verdener

Når det gjelder funnene av yrker, peker rapporten på at:

Det var mulig å identifisere yrke for 348 av totalt 439 karakterer. Blant de 348 var 22 utenfor arbeidslivet, videre hadde 31 yrker som ikke lot seg identifisere eller som ikke finnes i dagens yrkesstatistikk. Her inngikk ulike versjoner av kriminelle virksomheter som «leiemorder» eller «gangster», historiske yrker som «ridder» eller «trell», eller mer fantasibaserte yrker som «julenisse» eller «spøkelse». Det var 295 karakterer som lot seg kategorisere i tråd med SSBs standard for yrkesklassifisering (STYRK-08). 

Av yrkene som lar seg klassifisere, finner rapporten at militære og akademiske yrker er overrepresentert i alle de tre behandlede årene, men at det er en positiv utvikling, der filmer og serier langsomt beveger seg mot en mer representativ yrkesfordeling sett i forhold til samfunnet.

Grunnleggende debatt

I kjernen av filminstituttets arbeid ser det altså ut til at det ligger en oppfatning om at kunsten skal tjene politiske formål. Et spørsmål man kan stille seg er: Skaper man en kulturell sårbarhet ved å kontrollere kunst?

Når budskapet i en film er gitt ut fra ideologi, må handlingen, castingen og regien lempes slik at historien passer med den politiske føringen. Når dette preger mange filmer og serier, kan vi risikere at publikum går lei, uavhengig av politisk ståsted. Kinobesøket daler.

Er det overhode gunstig å legge politiske føringer på filmbransjen? Hva om det finnes en kraft i bransjen selv til å finne frem til de gode, engasjerende historiene uten politisk innblanding? Det ville krevd en større grad av tillit til både miljø og enkeltindivider. 

For tiden kan det virke som norske politikere ikke ønsker å la filmbransjen finne sin egen retning. Kulturministeren har selv i klartekst her på rushprint.no gitt uttrykk for at hun anser filmen som et politisk instrument.

Gartneren og lyrikeren Olav H. Hauge ble i godt voksen alder stilt overfor den unge generasjonens Marxist-Leninistiske krav om at han, som alle andre kunstnere, nå skulle tjene folket med sitt forfatterskap. Som et svar, skrev han diktet “Det er sendt ut påbod” i samlingen “Spør vinden” (1971):

• • Det er sendt ut påbod
  • at alle diamanter i verdi
  • skal skrivast i manntalet
  • og setjas til å skjera glas.

Med andre ord: Min oppgave er ikke å tjene deres politiske agenda, den er å fange lyset.

Christopher Grøndahl er manusforfatter av bl.a «Nokas» og «Kampen om Narvik». En tidligere versjon av dette innlegget sto på trykk i tidsskriftet Dyade nr. 3/24.