Kirke og kino – som begge aspirerer til det åndelige, og gjerne prof(e/i)terer (på) dommedag – har sett bedre tider. Men det fins sterke unntak. Som når kirken lar forkynnelsen ligge og lar rommet tale og spille for seg selv. Jeg har nylig opplevd Gjermund Larsen Trio og Tuva Syvertsen i Ris kirke i Oslo, og Susanne Sundfør i Bragernes kirke i Drammen. Sundførs kunstneriske ambisjoner og evner – i det hun omtalte som en nær dogmatisk konsert – er så hinsides vakkert at jeg blir helt blåst over ende, igjen og igjen: «From the ashes of sorrow, we will rise again.» Hun havner nok aldri – som Taylor Swift, med sin fine blockbusterkonsertfilm – på Disney+. Men la oss begynne med påsketilbudet på kino, som er strålende. 

Fra os og glemsel – Min fantastiske fremmede og Pot-au-feu

Du kan stadig se Ibelin, Sex, Dream Scenario og The Zone of Interest, og der James Cameron tar vann over hodet i sine Avatar-filmer, stikker Denis Villeneuve hodet i sandstormen i sine filmatiseringer av kanonisert sciencefictionlitteratur, aktuell med apokalyptiske og profetiske Dune: Part Two. Hvert sølvkorn er en nedpusset digital piksel av sandkorn, hvor skikkelsene løper, svever og lander med myk eller hard tyngdekraft. Drikke den andres tårer. Tegne i sanden. Som skrevet. Svært, og litt kjedelig. 

Drive-Away Dolls er i slikt selskap forglemmelig. Én Coen-bror synes å være akkurat én for lite. Det samme gjelder Ghostbusters: Frozen Empire, nok en svak fortelling i en ellers svak filmserie. Per Flys Hammarskjöld, derimot, er ikke ueffen. «Just leave it to Dag», ble presidentsagt om fredens sterke mann, lederen og lyrikeren, med en hemmelig mannlig venn, i skvis mellom det profesjonelle og det private, som kjempet særlig for afrikansk avkolonisering og forrentete nasjoner, helt til flyet hans (ble) styrtet. 

Johanna Pyykkös langfilmsdebut Min fantastiske fremmede – inspirert av hennes egen kortfilm Lögnarjävel, Woman in the Dunes, Death by Hanging og Persona – er et gisseldrama som malstrømmer fra mannenapper Ebba, en ung rengjører og Bygdøy-villapassers bortføring av en ung mann til omtumlende hjembrakt hukommelsessvikt, en handling som naturlig nok vikler henne inn i moralsk, praktisk – og kanskje juridisk – trøbbel. 

I åpningen blåser vinden kraftig, og en konturløs liten vindusfigur i nært totalbilde innstilles til fokus – et frampek til mannen hun snart kler på (og av) og forsøker forme fra intet. Bare føtter i kveldsvått gress. Fugler som skriker. En skadet fuglunge piper og tas forsiktig hånd om. På lignende vis blir Ebba introdusert fininnstilt fra ufokus bak en vindu på en vaskejobb for firmaet Clean Oslo, med kun et stort, tynt glass mellom henne og en latterfull feiring av et 40-årslag. 

Oslos fjordgløttende, gjennomsiktige, (u)synlige klasseskiller. Hun tørker støv og sniker noen flasker ned i tralla. 

Ensomme Ebba er sokkelmennesket som drømmer om noe mer, fra et lett uhyggelig nedenforskap, snakkende med seg selv (til en fest med unge mennesker i naboens hage) på balkong og på husomvisning, til en dobbeltseng der hun sideliggende alene kjærtegner omrisset av en usynlig kropp og kysser luften der et ansikt kunne ha vært. 

Hun har ei søster med Downs syndrom, og ei mor som jobber nattskift. 

Det psykososiale plottet – som får sin motor da hun hjerterystet medbringer hjem en hjernerystet bulgarsk mann uten minne og utgir seg for å være kjæresten hans – kunne vært funnet hos to Dardenne eller en Kaurismäki, eller i en av de mange europeiske eller asiatiske etterkrigsnybølgene. Hvordan beslaglegge en annen? Hvordan vikle seg ut av løgnen? Hva kan fortrenges og forbli under overflaten? Hvordan forholde seg til det tenkte og forestilte? Spørsmål forblir ubesvart også etter ettertekstene. 

Kanskje aller best på kino nå er Trần Anh Hùngs Pot-au-feu – Veien til hjertet, der kameraet barnlig nysgjerrig ofte lener seg forsiktig frem som for å lukte, se og smake. Filmfotograf Jonathan Ricquebourg og hans kameraoperatører har nok hatt sitt fulle hyre i kjøkkenets orkestrerte dans. 

Gryteblikket skildrer smak, smaksadvokater og smaksdommere, et kjærlig par og «en forbløffende jentunge», som smaker seg fram til nesten alle ingrediensene i den ferdige sausen, og er henfallen etter en omelette norvégienne. Klipp fra en pæres nakne kropp til kvinnens. Juliette Binoche har aldri vært bedre. 

Pot-au-feu – Veien til hjertet burde komme med kniv, gaffel og serviett, til øyekrok og munnvik. 

Barndomsprøven – Ronja Røverdatter

Lik Pippi bærer Hammarskjöld en skulderape, og Ronja er reskapt. For de yngste, men kanskje ikke de aller yngste, fins nå en nyinnspilling og nyfortolkning av Ronja Røverdatter (Netflix), der del én med seks episoder (del to kommer senere i år) har premiere skjærtorsdag. Ronja har en slags middelalderbarndom bak middelaldermurer i en så skjør og sprekkeferdig en borg, med farlige fiender der ute i skogen. Oppvekst i borgens skole oppstiller lite hensiktsmessige negasjoner – alt det hun bes passe seg for, og dermed trekkes mot, av farlig eller galt. 

Og hun motstiller seg røvingen moralsk. Ali-Baba, Kasper, Jesper, Jonathan, Mattis, Borka og Sabeltann. Det er nok av røvere i barnefortellingene. Og Ronja finner sitt fellesskap med jevngamle Birk. De leker lengde med tilløp til livsfare over lynjuvet under, og livlinen blir deres tett knytte bånd.

Adaptasjonen skildrer mer av samfunnet ellers, med fut og fogd, gapestokkrekruttering, i en eventyrverden nå viklet mer inn i en virkelig historisk verden, dels Tolkien, dels Game of Thrones. Det er først forfriskende med noen nye grep, men det føles raskt som politisk korrekt fan fiction, og hvis noe skulle vært «fikset», hvorfor kunne det ikke vært enkle ting som at årstidene ikke er strukket utover barndommen, eller at far og datter faktisk kunne vurdert å gå en tur ut sammen i skogene utenfor murene. Foreldrene trenger jo ikke å stå igjen livredde, gang på gang, for så å måtte redde henne i siste liten, gang på gang. Voffordådå og nakne menn i snøen er stadig gøy, da. Men jeg venter ikke i spenning på del 2.  

Dommedag – Vendepunktet, Praying for Armageddon og 3 Body Problem

Det fins lette og tunge dokumentarer å strømme. NRKs joviale Drømmen om EM følger fotballgutta som nok en gang ikke nådde et mesterskap. Engasjerende bromatiske The Dynasty (Apple TV) omhandler amerikansk fotball, makt og respekt, New England Patriots og den evige oppveksten til geit Tom Brady, et skarpt blikk, rapt fotarbeid og smidig slyngende pasningsarm, fortalt som en «far/sønn»-historie med treneren, med taus kjærlighet, kjeft og eskalerende konflikt. Laget først, sies det, og suksess avler spionasje og juks, og til og med et drap begås av en spiller. Skader, tappet luft og myke baller, og helt krise, men effektiv krisekommunikasjon. Konkurranseinstinkt er også en ufin størrelse, i en verden inndelt i vinnere og tapere, misunnelse og manglende lagfølelse, på banen og i garderoben. Livet er en kamp, helt til det er tapt. 

Er alle tider endetider? Vendepunktet: Atombomben og den kalde krigen (Netflix) er en proppfull skoledag av kunnskap om hvordan verden er formet i atombombers etterbilder. Dokumentarserien bidrar til en forståelse av fortidens kronglete trappetrinn til vår apokalyptiske samtid. Splid og strid preger også Tonje Hessen Scheis Praying for Armageddon, som vises hos NRK, flankert av en «Trygdekontoret Spessial». Og de er jammen gærne der borte i Amerika. Filmen skildrer det potensielt eksistenstruende i den teokratiske krysningen profeti og politikk, med motorsykkelriddere og andre akselererende endetidstegn, som forsøker å skyve viserne mot midnatts midnatt. 

«Ut av munnen hans går et skarpt sverd», står skrevet i den polyfone Bibelen. Men også bokstavtro bibellesing vil nødvendigvis være motstridende, flertydig heller enn entydig. Gud er jo all over the place, og Jesus er både tilgivende og hevngjerrig, mild og rasende. Forlat oss ikke våre unnskyldninger.

Apokalyptisk astronomiske og astrologiske, lekende og spillifiserte 3 Body Problem (Netflix), en Game of Times om å gjenlære frykt, er skikkelig science fiction, vitenskap i møte med fiksjon, igangsatt av en radiosignalsinvitasjon, der bedt og ubedt, vertskap og kommende gjester blir uenige om sammenkomsten, med toppforskere nede for nedtelling. 

For å forstå fortellinger er en evne. Aliensa forstår science, men tilsynelatende ikke fiction, og sier de er truet av «løgnene» i våre enkleste eventyr, samtidig som de «invite you to play», bak en gullhjelms optiske og haptiske bedrag, full av en virtuell virkelighets oppdrag om å redde verdener, profeti, prediksjon, inkludert et dehydrert barn som pent rulles sammen, for senere å bli rehydrert til en vannskapning klar for forfrysning, og nok en utslettet sivilisasjon. 

Ute i virkeligheten står det skrevet i synkrone stjerneblink, med en himmelhvelving som både blunker og blikker, mens menneskene med ny teknologi kan nanofiletere en båt og dens besetning som med en gigantisk usynlig eggdeler, der knivseggene (u)synes som tre sirkler i én.

«Timing is very, very important» – Steve! (martin) a documentary in 2 piece

«The fabric of society is very complex, George», sier Jerry i Seinfeld-episoden «The Dinner Party», skrevet av Larry David (lydlekende med «babka» og «look to the cookie»), som straks grøfter Curb Your Enthusiasm – og HBO – for godt. 

En annen aldrende komiker med samtidssuksess vies en original dobbeltdokumentar – om Then og Now – i Steve! (martin) a documentary in 2 pieces (Apple TV). Som ung selger og magiker i Disneyland vokste ønsket om å stå på scenen, og han forstod tidlig at det kom større latter når triks og props feilet. Han spilte teater og studerte filosofi og logikk, og oppdaget at indikatorer som punchlines ikke skaper ekte latter, så hva med å skape spenning og så aldri utløse den? «I was definitely thinking of becoming a professor of philosophy, because I always felt that teaching was show business. You’re standing up in front of people», forteller Martin. Som slet med panikkanfall: «I decided to think of my work as an end rather than happiness as an end. That is a good idea.». 

Han opptrådte på tv, som oppvarmer før konserter, så headliner for studenter, som han forlot scenen for, gikk inn i og tok med seg ut på gata: «Let’s go murder someone!». Hans «overly confident idiot» var en showbizparodi, som slo seg opp samtidig som SNL, med «let’s get small» (heller enn «let’s get high»), og med små og store gester fikk et arenapublikum i sin hule hånd (som Swift med tunge og fingerspisser i dag), og brakte standup til en foreløpig topp i 1980.

I del to åpner han med å si at «Timing is very, very important». Han snakker om toast. Martin Short er med. Seinfeld er med. De snakker om lengsel og melankoli (Seinfeld gliser, tilsynelatende aldri plaget av de følelsene). Filmkarriere, venner, kolleger, kone, tegnet datter. Dokumentarene skaper et troverdig portrett, av et tilbakeholdent menneske bak maskene. Og med Short er Martin endelig tilbake på standupscenen, nå i tospann. 

Det dårlige kan også være bra – Purk, Road House og Ricky Stanicky

Hvordan kan det «dårlige» være «bedre» enn det som er «middels»? Til og med Madame Web har deler mer severdig enn i mer kritikerroste filmer. Og grovkomedien Ricky Stanicky (Prime Video) fikk meg til å le flere ganger. Men vold treffer hardest. Doug Liman, Jake Gyllenhaal og Prime Videos voldskomedie Road House har en original åpning, hvor trusselen om vold i seg selv er nok, og vi berøves muligheten til å se vår mann Elwood Dalton (Gyllenhaal) slåss – men han har likevel snart en kniv stukket stående i magen. 

Han tar det utfordrende utkasteroppdraget etter et nei og et avbrutt selvmordsforsøk med bilen på togskinnene, og (u)vel fremme til nevekamp tar han en hel gjeng på strak og blyd arm, og forteller senere legen at «No one ever wins a fight». (Patrick Swayzes «It’s my way or the highway» har ikke overlevd) Westernsjangeren nevnes flere ganger av en belest karakter, i en sjangerfilm som vet sin plass, lover og holder spektakulær action og kampscener som engasjerer, med bil, båt, vann, kniv, gevær, knekte fingre og krokodille, avbrutt av romantiske scener på grunna nær dypet. Og Conor McGregor tilbyr sitt muskuløst nakne legeme – først presentert med rumpa bar – som nålepute for pinner i den blodige sluttscenen. Så gøy!

Purk (TV2 Play) er også en gangstervoldskomedie som passer som sortsøt påskekrim, ledet an av voldsfantaserende og -agerende Ine Jansen og hypre Jonis Josef som odd couple. Kudos for morsom scene om hvordan å sette seg inn i en bil. Jansen er også – lik Gyllenhaal – en overbevisende mutt actionhelt.  

Upstairs, downstairs – Spillet

Til sist, både smidde og spunne renker. Spillet (TV2 Play) er for meg det mest engasjerende, rendyrkete realitykonseptet siden første sesong av Big Brother i forrige årtusen, og Paradise Hotel i det nye, de selvreflektive startene på en grunnleggende selvreflektiv tv-sjanger, der alle grep som kan destillere spillet ned til sitt minste felles multimenneskelige – sosialt samvær, ærlighet, løgn, lojalitet, svik, glede, sinne – uten hensyn til kunnskap, ferdighet eller kompetanse (som i koselig, konkurransedrevet reality, som Mesternes mester). Renkespill er vanskeligst – om morsomst – med uklare regler. 

Spillet gir spenning sterkere enn påskekrim, i et sjakkbrett med kjellerbønder, tredimensjonalt matte spillbrikker, som vanskelig kan overskue beste trekk. Og hva handler det om? Tja, sosial samfunnsdannelse, tribalisme, individualisme, solidaritet, baksnakking og kjendisnykker. Jeg får gåsehud når de får beskjed om at de nå er kjellerspillere, manipulert, som kommentatorpanelist Truls Svendsen sier, ja, men jeg godtar det. 

Vi er alle spillere eller brikker, ikke regelmakere. 

Og man høster det man slår. Første påskedag skal kjellerlaget med stor oppstandelse stå opp fra de døde og komme tilbake for å dømme de levende. Og spørsmålene, som i god spenning, er mange: Hvor godt er samholdet blant de fattige? Hvor rettferdig er harmen? Hva slags vrøvl er egentlig ting som lojalitet, tillit og samhold? Hvordan kan å spille på tvers lønne seg når alle andre er stilt opp rett mot hverandre? 

Det blir jo ikke Dostojevskij eller Seidl bare av å putte noen i en kjeller, men det er tv-kunst det her. For tiden diskuteres det «litterære», og Spillet må være et godt eksempel på hva det «televisjonære» må være.  

It’s not HBO, it’s TV. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.