Filmparken har mulighet til å bli Norges svar på Film i Väst. Men for å sikre og utvikle den unike Filmparken, vil trolig staten måtte overdra selskapet til en regional eier, mener Jan Erik Holst som her skisserer et forslag for å redde den kriserammede Filmparken på Jar.
Deprimerende er vel ordet man kan bruke overfor nyheten på rushprint.no forrige uke, om at sentrale fagfolk må permitteres fra sitt arbeid i Filmparken. Selskapet, som representerer forlengelsen av Norsk Film A/S’ lange historie, har i over 20 år slitt med gjeld, manglende vedlikehold av bygninger og opp og nedturer i driften. Staten er hovedeier med 77,6 % av aksjene mens Oslo kommune har 11,6 %, andre kommuner og kinoer 8,5% og Sparebank 1 2,3%.
Selskapet får ikke statlige driftstilskudd, det er konkurranse-vridende etter EØS-avtalens regler. Bærum kommune er stolt vertskommune og vil ikke omregulere tomten de eier til boliger. Det skal m.a.o. være filmproduksjon i Wedel Jarlsbergsvei 36 på Jar!
Situasjonen er vanskelig og har vært det i mange år. Men det slår meg at Filmparken nå har muligheter til å bli Norges svar på Film i Väst, det suksessrike studioet og co-produksjons-selskapet i Trollhättan like ved Göteborg. Stikkordet er regional forankring. Film i Väst eies av regionen og fungerer således som en regional støtteordning for filmproduksjon, med incentivordninger i likhet med de tyske delstatenes film-studios, sikkert også studioer i andre europeiske land. Det geniale er å kombinere de statlige incentivordningene med forbruksplikt i regionen. Kom til oss og få tre millioner hvis du bruker fire, har vært tyskernes mantra i lang tid. Slik er det også i Trollhättan. Du får ikke midler fra dem hvis du drar til Vilnius eller Bucuresti med din produksjon!
Den norske Insentivordningen er en ofte omdiskutert ordning. Den er en kulturbevilgning, administrert av Norsk filminstitutt, som på sine hjemmesider fastslår at den er refusjonsordning hjemlet i forskrift om incentivordning for film- og serieproduksjoner. Ordningen skal bidra til å øke antallet store internasjonale film- og serieproduksjoner i Norge for å fremme kultur, historie og natur i Norge. Ordningen skal også bidra til økt erfaring og kunnskap i den norske og samiske filmbransjen, stimulere til vekst, en bærekraftig norsk og samisk filmnæring og økt internasjonalt samarbeid.
Du kan søke om å få refundert inntil 25 % av godkjente produksjonskostnader for produksjonen i Norge. Vi kan gi refusjon til produksjon av spillefilm, dokumentarfilm- og serier og dramaserier som er produsert helt eller delvis i Norge. Du kan søke med flere sesonger i en serie til samme søknads-runde forutsatt at det leveres en søknad per sesong. Refusjonsordningen omfatter animasjonsfilm, studioproduksjoner og etterarbeid. Godkjente kostnader er kostnader som påløper i Norge og utbetales til skatteytere i Norge.
Årlig kan det utbetales NOK 84 millioner i ordningen. NFI har til nå prioritert store utenlandske produksjoner jfr. Mission Impossible 6 (Opptak på Prekestolen) og MI 7 (Opptak i Åndalsnes).
For å få til en slik kombinasjon av regional produksjon og incentivordninger i Norge, samt sikre og utvikle den unike Filmparken, vil trolig staten måtte overdra selskapet til en regional eier. Det kan være et regionalt fond, som vi har fire av i Norge, tre offisielle og ett i Oslo. Det må selvsagt utredes, om planen er gjennomførbar, om den kan tilfredsstille EU’s regler for regional virksomhet og om hvilket filmfond som skulle overta eierskapet av parken på Jar. Men Oslo er vel nærliggende å tenke seg, ettersom Oslo kommune eier en vesentlig del.
Å be NFI om å styre andre filmtilskudd til helt eller delvis bruk i Norge er vel fåfengt. Ikke er det forenlig med de samme EØS-forankrede reglene, og ikke er det vel noen farbar vei å gå, ettersom produsentene må finne adekvate finansierings- og produksjonsplaner for hver film.
Men incentivmidlene kan og bør styres, de skal jo forankres i bruk i Norge, gjerne til beste for regionene. Med ordningens historikk, den lite vellykkede Nesbø-filmen Snømannen og de to Mission Impossible-filmene, som underslo totalt at de var filmet i Norge, Prekestolen var plassert i India og Åndalsnes i Østerrike, må man jo spørre seg om dette overhodet er kulturpolitikk? Ordningen er en budsjettpost i Kulturdepartementet, den ble aldri den regelstyrte ordningen under Nærings- og fiskeridepartementet mange drømte om. Hvorfor da ikke ta konsekvensene og bruke den aktivt i vår egen infrastruktur – og fordele den mellom Nord, Sør, Øst og Vest?
Jan Erik Holst er forfatter og redaktør.
Filmparken har mulighet til å bli Norges svar på Film i Väst. Men for å sikre og utvikle den unike Filmparken, vil trolig staten måtte overdra selskapet til en regional eier, mener Jan Erik Holst som her skisserer et forslag for å redde den kriserammede Filmparken på Jar.
Deprimerende er vel ordet man kan bruke overfor nyheten på rushprint.no forrige uke, om at sentrale fagfolk må permitteres fra sitt arbeid i Filmparken. Selskapet, som representerer forlengelsen av Norsk Film A/S’ lange historie, har i over 20 år slitt med gjeld, manglende vedlikehold av bygninger og opp og nedturer i driften. Staten er hovedeier med 77,6 % av aksjene mens Oslo kommune har 11,6 %, andre kommuner og kinoer 8,5% og Sparebank 1 2,3%.
Selskapet får ikke statlige driftstilskudd, det er konkurranse-vridende etter EØS-avtalens regler. Bærum kommune er stolt vertskommune og vil ikke omregulere tomten de eier til boliger. Det skal m.a.o. være filmproduksjon i Wedel Jarlsbergsvei 36 på Jar!
Situasjonen er vanskelig og har vært det i mange år. Men det slår meg at Filmparken nå har muligheter til å bli Norges svar på Film i Väst, det suksessrike studioet og co-produksjons-selskapet i Trollhättan like ved Göteborg. Stikkordet er regional forankring. Film i Väst eies av regionen og fungerer således som en regional støtteordning for filmproduksjon, med incentivordninger i likhet med de tyske delstatenes film-studios, sikkert også studioer i andre europeiske land. Det geniale er å kombinere de statlige incentivordningene med forbruksplikt i regionen. Kom til oss og få tre millioner hvis du bruker fire, har vært tyskernes mantra i lang tid. Slik er det også i Trollhättan. Du får ikke midler fra dem hvis du drar til Vilnius eller Bucuresti med din produksjon!
Den norske Insentivordningen er en ofte omdiskutert ordning. Den er en kulturbevilgning, administrert av Norsk filminstitutt, som på sine hjemmesider fastslår at den er refusjonsordning hjemlet i forskrift om incentivordning for film- og serieproduksjoner. Ordningen skal bidra til å øke antallet store internasjonale film- og serieproduksjoner i Norge for å fremme kultur, historie og natur i Norge. Ordningen skal også bidra til økt erfaring og kunnskap i den norske og samiske filmbransjen, stimulere til vekst, en bærekraftig norsk og samisk filmnæring og økt internasjonalt samarbeid.
Du kan søke om å få refundert inntil 25 % av godkjente produksjonskostnader for produksjonen i Norge. Vi kan gi refusjon til produksjon av spillefilm, dokumentarfilm- og serier og dramaserier som er produsert helt eller delvis i Norge. Du kan søke med flere sesonger i en serie til samme søknads-runde forutsatt at det leveres en søknad per sesong. Refusjonsordningen omfatter animasjonsfilm, studioproduksjoner og etterarbeid. Godkjente kostnader er kostnader som påløper i Norge og utbetales til skatteytere i Norge.
Årlig kan det utbetales NOK 84 millioner i ordningen. NFI har til nå prioritert store utenlandske produksjoner jfr. Mission Impossible 6 (Opptak på Prekestolen) og MI 7 (Opptak i Åndalsnes).
For å få til en slik kombinasjon av regional produksjon og incentivordninger i Norge, samt sikre og utvikle den unike Filmparken, vil trolig staten måtte overdra selskapet til en regional eier. Det kan være et regionalt fond, som vi har fire av i Norge, tre offisielle og ett i Oslo. Det må selvsagt utredes, om planen er gjennomførbar, om den kan tilfredsstille EU’s regler for regional virksomhet og om hvilket filmfond som skulle overta eierskapet av parken på Jar. Men Oslo er vel nærliggende å tenke seg, ettersom Oslo kommune eier en vesentlig del.
Å be NFI om å styre andre filmtilskudd til helt eller delvis bruk i Norge er vel fåfengt. Ikke er det forenlig med de samme EØS-forankrede reglene, og ikke er det vel noen farbar vei å gå, ettersom produsentene må finne adekvate finansierings- og produksjonsplaner for hver film.
Men incentivmidlene kan og bør styres, de skal jo forankres i bruk i Norge, gjerne til beste for regionene. Med ordningens historikk, den lite vellykkede Nesbø-filmen Snømannen og de to Mission Impossible-filmene, som underslo totalt at de var filmet i Norge, Prekestolen var plassert i India og Åndalsnes i Østerrike, må man jo spørre seg om dette overhodet er kulturpolitikk? Ordningen er en budsjettpost i Kulturdepartementet, den ble aldri den regelstyrte ordningen under Nærings- og fiskeridepartementet mange drømte om. Hvorfor da ikke ta konsekvensene og bruke den aktivt i vår egen infrastruktur – og fordele den mellom Nord, Sør, Øst og Vest?
Jan Erik Holst er forfatter og redaktør.
