– Vi risikerer at lysmestere, dekorsnekkere og rekvisitører finner nye levebrød, forteller Håkon Haugan om permitteringene ved Filmparken. Norsk filmforbund advarer NFI om at filmpolitikken nå undergraver kritisk infrastruktur og uvurderlig spisskompetanse.
Filmparken på Jar har siden torsdag forrige uke deltidspermittert sine ansatte for en periode, på grunn av manglende aktivitet. Flere norske produksjoner settes til utlandet, på grunn av dyrtid, strømmekollaps og sterke insentivordninger ute i Europa.
I 2024 har Filmparken startet med tomme studioer. Det skjer samtidig som norske produksjoner går for fullt i østeuropeiske studioer, forteller daglig leder i Filmparken på Jar, Håkon Haugan. Han sitter på noe helt unikt på vegne av den norske kulturarven: Det finnes ikke noe tilsvarende kostymelager i Norge som er tilgjengelig for alle, som det vi har i Filmparken på Jar.
– Vi leier ut filmstudioer, lokaler og verksteder til film- og TV-bransjen. Her har både statsministerkontorene i Makta og biblioteket i Snøfall blitt til, bygget av landets beste dekorsnekkere og malere. Vi har også et unikt kostymelager, som kler opp skuespillere i de fleste norske film- og TV-serier. Også bedrifter og private kan leie hos oss. Vi forvalter kulturhistorie, med kostymer fra alle epoker, og i alle kategorier.
Det er ikke uvanlig at året starter forsiktig.
– Men etter de to beste årene i Filmparkens historie, har 2024 startet med tomme studioer. Det skjer samtidig som det har vært full rulle i Øst-Europa med norske produksjoner, som til overmål har ringt hjem etter mer utstyr, fordi de ikke kunne levere nok der borte. Det er insentivordninger som drar dem ut.
Foto fra en mer oppløftende tid i fjor: Håkon Haugan (til venstre) viser Bærums næringsråd rundt i kostymelageret.
«Næringen blør»
Det er et stort paradoks at Norsk filminstitutt (NFI) sine tilskuddsordninger ikke motiverer for å produsere her hjemme – de leder snarere tvert imot til utflagging, mener han.
– Den norske insentivordningen er for dårlig til å trekke til seg de utenlandske produksjonene, og den er for dårlig til å holde de norske produksjonene hjemme. For sånn som det er nå, produseres det ute for å spare penger. Det betyr at man undergraver den norske kompetansen.
For to år siden var det et problem at man ikke fikk tak i nok fagarbeidere.
– Nå risikerer vi at lysmestere, dekorsnekkere og rekvisitører finner nye levebrød utenfor bransjen. Det er uvurderlig kompetanse som blir borte. Det mener jeg burde bekymre bransjen og politikerne.
Produsentene er opptatt av å få pengene til å strekke til på sine prosjekter.
– Men næringen blør når produksjoner stadig sendes ut av landet, og det skjer med støtte fra NFI.
Samtidig snakkes det mye om bærekraftig filmproduksjon.
– Hvordan skal man få til det, når det ikke legges føringer som begrenser reisevirksomheten? Du kan kjøre 100 ganger t/r Majorstuen-Jar med dieselbil, sammenliknet med utslippene fra en flyreise til Vilnius. Filmparken ligger et kvarter unna Majorstuen.
De har produksjoner på gang etter sommeren.
– Og vi er i dialog med prosjekter som ikke har bestemt seg om de skal reise ut. Selv om vi nå har deltidspermittert de ansatte, opprettholder vi driften. Det er det ikke snakk om å legge ned. Filmbransjen trenger et knutepunkt på hjemmebane.
Elisabeth Sjaastad: – NFI-tall fra 2019 viste at 45 prosent av innspillingsdagene for premierefilmene det året, var lagt til utlandet. Jeg tror at det tallet er enda høyere nå
Etterlyser tall fra NFI
Det er forferdelig frustrerende at kritisk infrastruktur for bransjen nå settes på vent, sier Elisabeth Sjaastad, leder i Norsk filmforbund.
– Vi har hatt et filmstudio kontinuerlig i snart 100 år, og vi trenger selvfølgelig et filmstudio. Det er til og med planer for økt filmstudio-kapasitet i Norge.
– Vi må lage filmene og seriene også i Norge. Det er paradoksalt at så mye av det som er norsk produksjon foregår i utlandet. I den situasjonen bransjen er i nå med dyrtid, nedgangstider og strømmekollaps, må produksjonene hente finansiering ute.
Det å prøve å finne bortimot 50% av budsjettet uten å benytte seg av disse lukrative utenlandske insentivordningene, tar fryktelig lang tid, påpeker hun. Produsentene klarer ikke å skaffe de summene kun ved salg av visnings- eller distribusjonsrettigheter.
– Jeg har i flere innspillsrunder etterlyst siste tall på hvilken prosentandel av produksjonsbudsjettene NFI gir tilskudd til. Og hvordan finansieringskaka ser ut for de ulike prosjektene. Realiteten er at vi også er et av de få landene som ikke har formelt krav om å bruke offentlig tilskudd i Norge, såkalt spendkrav.
– Det er NFI som sitter på oversikten over hva som har fått tilskudd, hvor mye tilskudd, og hvor mange av disse som nå spilles inn i utlandet. For det finnes heller ikke noen statistikk på det. NFI-tall fra 2019 viste at 45 prosent av innspillingsdagene for de filmene som hadde premiere i 2019, var lagt i utlandet. Jeg tror tallet er enda høyere nå. Men siden 2019 har ikke NFI prioritert å videreføre den statistikken.
Foto fra dekorverkstedet i Filmparken.
Ikke bærekraftig.
I statsbudsjettet for 2024 står det at bevilgningene på filmområdet skal legge til rette for en sterk og bærekraftig bransje, og det kom en økning på over 20 millioner kroner.
– Bransjen består ikke bare av produksjonsselskaper, men også fagfolk. Nå står vi også i fare for å miste både infrastruktur og utstyrsleverandører. Hvis vi ikke har nok aktivitet til at utstyrsleverandørene kan betjene oss med det vi trenger av det nyeste innen teknisk utstyr, risikerer vi at alt bare råtner på rot, sier Sjaastad.
– Filmparken på Jar er offentlig eid. Nå må det statlige virkemiddelapparatet NFI snakke med den statlige infrastrukturen Filmparken og trekke i samme retning.
NFI må forstå at det ikke er bærekraftig hvis de fører en finansieringspolitikk som gjør at vi mister annen kritisk infrastruktur og spisskompetente film- og TV-arbeidere.
– Det er ikke menneskelig bærekraftig for bransjen vår at det ikke er nok aktivitet nå. Og det er ikke klimamessig bærekraftig at NFIs finansieringspraksis betyr at produksjoner må dra til utlandet og dermed skape et mye større klimaavtrykk.
– Vi har noen nøkkelpersoner på Filmparken som vi bare for et år siden snakket om at vi måtte få overført kompetanse fra og få inn lærlinger som de kunne trene opp. Nå er nøkkelpersonene permittert. Det er helt feil. Det går i helt feil retning.
– Vi risikerer at lysmestere, dekorsnekkere og rekvisitører finner nye levebrød, forteller Håkon Haugan om permitteringene ved Filmparken. Norsk filmforbund advarer NFI om at filmpolitikken nå undergraver kritisk infrastruktur og uvurderlig spisskompetanse.
Filmparken på Jar har siden torsdag forrige uke deltidspermittert sine ansatte for en periode, på grunn av manglende aktivitet. Flere norske produksjoner settes til utlandet, på grunn av dyrtid, strømmekollaps og sterke insentivordninger ute i Europa.
I 2024 har Filmparken startet med tomme studioer. Det skjer samtidig som norske produksjoner går for fullt i østeuropeiske studioer, forteller daglig leder i Filmparken på Jar, Håkon Haugan. Han sitter på noe helt unikt på vegne av den norske kulturarven: Det finnes ikke noe tilsvarende kostymelager i Norge som er tilgjengelig for alle, som det vi har i Filmparken på Jar.
– Vi leier ut filmstudioer, lokaler og verksteder til film- og TV-bransjen. Her har både statsministerkontorene i Makta og biblioteket i Snøfall blitt til, bygget av landets beste dekorsnekkere og malere. Vi har også et unikt kostymelager, som kler opp skuespillere i de fleste norske film- og TV-serier. Også bedrifter og private kan leie hos oss. Vi forvalter kulturhistorie, med kostymer fra alle epoker, og i alle kategorier.
Det er ikke uvanlig at året starter forsiktig.
– Men etter de to beste årene i Filmparkens historie, har 2024 startet med tomme studioer. Det skjer samtidig som det har vært full rulle i Øst-Europa med norske produksjoner, som til overmål har ringt hjem etter mer utstyr, fordi de ikke kunne levere nok der borte. Det er insentivordninger som drar dem ut.
Foto fra en mer oppløftende tid i fjor: Håkon Haugan (til venstre) viser Bærums næringsråd rundt i kostymelageret.
«Næringen blør»
Det er et stort paradoks at Norsk filminstitutt (NFI) sine tilskuddsordninger ikke motiverer for å produsere her hjemme – de leder snarere tvert imot til utflagging, mener han.
– Den norske insentivordningen er for dårlig til å trekke til seg de utenlandske produksjonene, og den er for dårlig til å holde de norske produksjonene hjemme. For sånn som det er nå, produseres det ute for å spare penger. Det betyr at man undergraver den norske kompetansen.
For to år siden var det et problem at man ikke fikk tak i nok fagarbeidere.
– Nå risikerer vi at lysmestere, dekorsnekkere og rekvisitører finner nye levebrød utenfor bransjen. Det er uvurderlig kompetanse som blir borte. Det mener jeg burde bekymre bransjen og politikerne.
Produsentene er opptatt av å få pengene til å strekke til på sine prosjekter.
– Men næringen blør når produksjoner stadig sendes ut av landet, og det skjer med støtte fra NFI.
Samtidig snakkes det mye om bærekraftig filmproduksjon.
– Hvordan skal man få til det, når det ikke legges føringer som begrenser reisevirksomheten? Du kan kjøre 100 ganger t/r Majorstuen-Jar med dieselbil, sammenliknet med utslippene fra en flyreise til Vilnius. Filmparken ligger et kvarter unna Majorstuen.
De har produksjoner på gang etter sommeren.
– Og vi er i dialog med prosjekter som ikke har bestemt seg om de skal reise ut. Selv om vi nå har deltidspermittert de ansatte, opprettholder vi driften. Det er det ikke snakk om å legge ned. Filmbransjen trenger et knutepunkt på hjemmebane.
Elisabeth Sjaastad: – NFI-tall fra 2019 viste at 45 prosent av innspillingsdagene for premierefilmene det året, var lagt til utlandet. Jeg tror at det tallet er enda høyere nå
Etterlyser tall fra NFI
Det er forferdelig frustrerende at kritisk infrastruktur for bransjen nå settes på vent, sier Elisabeth Sjaastad, leder i Norsk filmforbund.
– Vi har hatt et filmstudio kontinuerlig i snart 100 år, og vi trenger selvfølgelig et filmstudio. Det er til og med planer for økt filmstudio-kapasitet i Norge.
– Vi må lage filmene og seriene også i Norge. Det er paradoksalt at så mye av det som er norsk produksjon foregår i utlandet. I den situasjonen bransjen er i nå med dyrtid, nedgangstider og strømmekollaps, må produksjonene hente finansiering ute.
Det å prøve å finne bortimot 50% av budsjettet uten å benytte seg av disse lukrative utenlandske insentivordningene, tar fryktelig lang tid, påpeker hun. Produsentene klarer ikke å skaffe de summene kun ved salg av visnings- eller distribusjonsrettigheter.
– Jeg har i flere innspillsrunder etterlyst siste tall på hvilken prosentandel av produksjonsbudsjettene NFI gir tilskudd til. Og hvordan finansieringskaka ser ut for de ulike prosjektene. Realiteten er at vi også er et av de få landene som ikke har formelt krav om å bruke offentlig tilskudd i Norge, såkalt spendkrav.
– Det er NFI som sitter på oversikten over hva som har fått tilskudd, hvor mye tilskudd, og hvor mange av disse som nå spilles inn i utlandet. For det finnes heller ikke noen statistikk på det. NFI-tall fra 2019 viste at 45 prosent av innspillingsdagene for de filmene som hadde premiere i 2019, var lagt i utlandet. Jeg tror tallet er enda høyere nå. Men siden 2019 har ikke NFI prioritert å videreføre den statistikken.
Foto fra dekorverkstedet i Filmparken.
Ikke bærekraftig.
I statsbudsjettet for 2024 står det at bevilgningene på filmområdet skal legge til rette for en sterk og bærekraftig bransje, og det kom en økning på over 20 millioner kroner.
– Bransjen består ikke bare av produksjonsselskaper, men også fagfolk. Nå står vi også i fare for å miste både infrastruktur og utstyrsleverandører. Hvis vi ikke har nok aktivitet til at utstyrsleverandørene kan betjene oss med det vi trenger av det nyeste innen teknisk utstyr, risikerer vi at alt bare råtner på rot, sier Sjaastad.
– Filmparken på Jar er offentlig eid. Nå må det statlige virkemiddelapparatet NFI snakke med den statlige infrastrukturen Filmparken og trekke i samme retning.
NFI må forstå at det ikke er bærekraftig hvis de fører en finansieringspolitikk som gjør at vi mister annen kritisk infrastruktur og spisskompetente film- og TV-arbeidere.
– Det er ikke menneskelig bærekraftig for bransjen vår at det ikke er nok aktivitet nå. Og det er ikke klimamessig bærekraftig at NFIs finansieringspraksis betyr at produksjoner må dra til utlandet og dermed skape et mye større klimaavtrykk.
– Vi har noen nøkkelpersoner på Filmparken som vi bare for et år siden snakket om at vi måtte få overført kompetanse fra og få inn lærlinger som de kunne trene opp. Nå er nøkkelpersonene permittert. Det er helt feil. Det går i helt feil retning.