Kino- og strømmetips: Get on Your Knees, Sex, God Save Texas, Welcome to Wrexham, Vinnerschkalle, Curb Your Enthusiasm, The Curse, All of Us Strangers – og Ferrari.

Kino- og strømmetips: Get on Your Knees, Sex, God Save Texas, Welcome to Wrexham, Vinnerschkalle, Curb Your Enthusiasm, The Curse, All of Us Strangers – og Ferrari.

«The vulva is the burger that holds.» Jon Inge Faldalen anbefaler denne uka blant annet Curb, Curse, Sex, Tex og Wrex.

Mens vi forsøker å hakke vekk vinteren er det et knippe severdige ting på lerret og skjerm der ute og der hjemme.

«The vulva is the burger that holds» – Curb Your Enthusiasm, The Curse og Get on Your Knees

Vinnerschalle.

Morsomt først. Harald Eias (og ikke lenger bare NRKs) karakter Oslolosen (se min analyse fra 2008 av Uti vår hagekarakteren) er overrumplende morsom i ironirealityserien Vinnerschkalle (TV2 Play), der Eia (som også er med i kommentatorpanelet i det snedige sosiale Spillet på samme kanal) plukker opp sin egen schtick fra schtøvet, i en schikkelse som faktisk kanskje har enda mer å melde til og om tidsånden i dag enn for om lag 15 år siden.

«Før i tida hang folk i stang i timevis uten å mokke», sier han innledningsvis, og lover et gullforgylt STAG som har tilhørt schølveste Gerhardsen i vinnerpremie. Fabrikkinnstillingen er schyllebøtter, men han blir et øyeblikk mer som en Alvestad-bror i stemmen da han snakker om Per Jorsett i et mislykket blomstermøte med kommentator Karen-Marie Ellefsen. Øvelsene er hålkeball og sjøllaga ball, der det treffes best nesten uten syn, og det skrattes av å «reise kjerringa» med «den gamle Oslo-latteren som bare piper», schtakkars, «når du har spist deg fra vanlig legemsstørrelse». Lytehumoren er igjen på vei inn i varmen. Det tåler og trenger vi.

Siste sesong av Larry Davids Curb Your Enthusiasm er i gang på HBO Max, og de tre første episodene «Atlanta», «The Lawn Jockey» og «Vertical Drop, Horizontal Tug» er årgangs-Larry (og enda morsommere skal det bli – jeg har så langt fått se ni av ti episoder), full av små og enda mindre ting å henge seg opp i, de bittesmå meningene i og om livet, tværingen på dem, og lyden av dem, med ordspill og ordlydspill, og reaksjonshumoren som tillates i den nyere situasjonskomedien som David var med på å skape siden omkring årtusenskiftet, etter å ha gått over toppen med den tradisjonelle situasjonskomedien med Seinfeld gjennom nittitallet. Curb Your Enthusiasm er en flaske vann i den varme køen. Og den sist fordampingen av kvartårhundret som kan kalles «HBO-æran».

En nyere type humor – også med utforskning av stillheten i klangrommet etter latterboksen eller livepublikummets forsvinning – fins i The Curse (SkyShowtime) sin flippantropiske surreality TV, der tiende og aller siste episode «Green Queen» er årets beste TV-episode så langt – kanskje sammen med Maktas «Flodhesten» – og sannsynligvis også vil være det ved årsslutt. Dersom du ikke har sett den, og ikke vil få røpet noe av innholdet, anbefaler jeg at du hopper over de to kommende avsnittene.

«Green Queen» omhandler tv-mediets muligheter, fra åpningens dagtids-TV-satire til Nathan Fielders karakter plutselig mister fotfestet, svever og befinner seg klemt oppi taket hjemme på soverommet (en idé delvis lik antigravitasjonene i Beau is Afraid og Dream Scenario), der han og kona, spilt av Emma Stone, med ett synes å ha hver sin tyngdekraft. Lik i oppnedhuset i Liseberg faller han oppover, fra hennes gulvnære graviditet og gravitasjon, til etter hvert å bli en bokstavelig jaget – eller himmelsugd – karakter opp i et tre, klamret omkring ei grein, hvor ei heller the sky is the limit. Vanvittig, vittig – og eksistensielt panikkfremkallende.

The Curse lar situasjonskomedien sveve videre inn i det sært surrealistiske dagtidsmørket Fielder har forsket fram gjennom Nathan for You og The Rehearsal. Krevende, men verdt det. Irriterende, men tilfredsstillende, slik god kløe skal være.

Til sammenligning var Mr and Mrs Smith (Prime Video) bittelitt fascinerende, men mest frustrerende, en seig spionserie som for meg ikke fikk sjanger og sin egen forsøkte særegne vri til å svinge.

Get on your knees.

I en annen del av New York, derimot, leverer Jacqueline Novaks heseblesende standupscenemonologteaterperformance Get on Your Knees (Netflix) den sterkeste humorspesialen (et show som for én gangs skyld faktisk er special) jeg kan huske å ha sett på flere år, en briljant opptreden fra en original forestillings-, formidlings- og fortellerevne, som med rastløst gangbar gestikk og mesterlig munter metaforikk maser og messer om vår aller mest oppskrytte og undervurderte aktivitet: sex.

Novak tusler over scenegulvet og griper raskt om mikrofonskaftet for å fortelle om fellatio, blow jobs, suging. Kjært (?) barn har mange navn, og hennes poetiske betrakninger om de seksuelle, eh, tingene (eller «crotchal items» som Novak kaller dem), og ordene vi har for dem (som «penis», «cock» og «vulva»), gir nye perspektiv på utronkete metaforer.

«The vulva is the burger that holds.»

Fabelaktig!

Beleste (hun nevner uvante standupstørrelser som bokhandelen Borders, Nietzsche, Nabokov og Sharon Olds) Novak er sylskarp og svært morsom (hennes indre penis har et funny bone), fremførende en hektisk ordstrøm uten rom for (for mye høflig) clapter, med både skjør penis og publikum i sin hule hånd og munnhule.

Hun snakker til oss foran skjermen, med en moden kombo av selvtillit og selvforakt.

«He’s not entering me. I’m closing down around him. He doesn’t penetrate me. I eat him.» Hun lærer oss at selv om det aldri er for sent å snu, så kan tannskrapende, poetiske sugejobber være som en visitasjon – eller en bønn. Kjære gutt.

Som Elise Dybvig i Morgenbladet presist oppsummerer det, setter Novak en «ny standard for vitsing om sex».

All of us Strangers.

(Sex) og sex – Sex og All of Us Strangers

Alt handler visstnok om sex, unntatt sex, som visstnok handler om noe annet. Men er ikke det motsatte vel så sant? At ingenting handler om sex, unntatt sex.

I Dag Johan Haugeruds kinoaktuelle første del av sin trilogi, Sex (etterfulgt av Drømmer og Kjærlighet senere i år), snakkes det også mye om sex, og særlig én spesiell situasjon, betydningen av lyst og utroskap, det sensasjonelle og det skamfulle, blikk og penetrasjon – mens selve handlingen hele tiden forblir utenfor bilderammene, fri for visuell retrospeksjon. Jeg skal gjøre et intervju med Haugerud, som snart dukker opp her i Rushprint, så jeg vil begrense meg nå til å si at en Haugerud-film på kino er en begivenhet, som igjen kan fungere som en god test for deg om du (egentlig ikke) er (så) smart og interessant.

Off-screen sex er det også for det meste i Todd Haynes’ i mine øyne middels interessante kinoaktuelle May December, der fortidens seksuelle og relasjonelle overskridelser skal filmatiseres, og en skuespiller forsøker å skape sin karakter i møtet med forelegget. I den strømmeaktuelle kortfilmen Strange Way of Life skildres tittelens «rare» levemåte i et westernlandskap, en Almodóvar-film om menn, sang, sex og skudd. Ei heller denne filmen føles nødvendig.

«Is this love?» Seksualakten innenfor bilderammen (men med hvilken status i diegesen?) er et tydelig og gjentatt estetisk grep i Andrew Haighs nær helt vellykkete All of Us Strangers. Alle, vi fremmede. Alle vi, fremmede. Et parallellapokalyptisk London: Bysoloppgangens skyskraperreflekterte røde gjenskinn avslører et ansikt i blokkvinduet, og vi tas inn i og ut av naboskapet, der Frankie drar til Hollywood og synger om kjærlighetens makt, som hilser beruset på terskelen, før ei dør lukkes, men søt heismusikk etter hvert plinger.

Fortellingen skildrer ensomhet og traumer, tonalt i slekt med filmer som Aftersun og Lille mamma, uten å være like sterk som disse. Vi vandrer og sanser nær vår hovedkarakter, kysser, berører, har sex, bader, gråter, danser og doper oss, og da Pet Shop Boys synger ordene «you were always on my mind», så kan det paniske du-et også høres som jeg-et, som en indre samtale om manglende selvbevaring. Kanskje behandlet jeg ikke deg så godt som jeg burde?

God Save Texas.

«The Quiet Zone» – Welcome to Wrexham og God Save Texas

Lenger nord fins den nye sesongen av Sunderland ‘til I Die (Netflix), som stadig skildrer tilhørighet, følger hengivne fans, trenere og ledere, og stakkars omflakkende spillere som lever på lånt tid, spissen som skårer på Wembley, og den lojale tilhengeren som dør, og med prestens ord forble tro til det siste.

Men hjertene banker enda hardere lenger ned, helt under det britiske divisjonssystemet, på vei opp i det. Sunderland-serien minnet meg egentlig bare på endelig å få sett nyeste sesong av fabelaktige Welcome to Wrexham (Disney+), som fortsatt spiller alle de riktige pasningene på vei til opprykket, fra keitetmonark Charles på stadionbesøk i første episode til autistiske Millie, som i episode to, «The Quiet Zone» – om henne og en av spillernes autistiske sønn – makter å berøre dypt med sine ytterst gripende skildringer av utsatte menneskers plass i fellesskapet. Millie tegner, klipper og limer, og gir en goodie bag til Albi, spiss «Super» Paul Mullins sønn. 20 minutters virkelighets-TV blir ikke bedre.

En kommentator har slått seg opp gjennom sykehusradio, der kamper ble direkteoverført til pasienter uten mulighet til å komme seg på stadion, en leder er (komisk konstant på telefonen) på ferie, mens de nord-amerikanske eierne pranker hverandre i guttestreker med stort budsjett og liten hjerne. Det blas i gamle utklippsbøker, Will Ferrell er plutselig i garderoben, en maler hater å male, småbarnsfaren som forsøker å forbli edru og heller leve gjennom guttetrenerverv, en keeper er tragikomisk skadeforfulgt, voksne barn snakker endelig med sine foreldre foran kamera, og byens gamle kullgruves historiske traume var en ulykke for arbeiderklassen, som i Welcome to Wrexham skildres med nær verdighet.

Episode 6, «Ballers», fokuserer på damelaget og de ubetalte amatørenes bankende hjerter, inkludert ei ung jente med far som har begått selvmord. Hun går på skole og skurer i oppvasken før hun snører lissene. Fotball er følelser. Film er følelser. I episode 11, «Yn Codi», får hun og resten av damelaget, inkludert «Super» (fornavnet som tydeligvvis blir alle fanfavorittene til del i de herlige allsangene) Rosie Hughes, endelig spille en ordinær kamp på hovedbanen. Lærkule og gåsehud.

Og hver gang det trengs skikkelig spenning er det bare å følge fotballkampens dramaturgi, i med- og motgang, til siste sekunds redninger, som i tidligfilmen. Det funker fortsatt, også selv om klipperen fortsatt viser liten forståelse for detaljene i spillet, og ofte ender opp med kubistisk sammensatte situasjoner.

Nostalgi og følelser er også en del av Richard Linklaters første del av HBO Max-dokumentarserien God Save Texas (basert på Lawrence Wrights bok), «Hometown Prison». Linklater er på gamle trakter, i Huntsville, Texas, der han vokste opp i hjertet av det amerikanske fengselssystemet, og den ultimate straffen: døden. Vi får se rørende gjensyn med familier da mann og far og sønn slippes fri fra fengsel, hører fortellinger om plukking av bomull i et segregert samfunn, streng disiplin og kaldblodige henrettelser, gjerne med rasistiske over- eller undertoner.

Fangevoktere og kommunikasjonsmedarbeidere forteller om mentale sammenbrudd etter å ha vært delaktig i stramming av reimer ved foten eller «bare» å ha bevitnet hundrevis av henrettelser. En mappesamling av dødsdømtes siste ord vitner om få som fysisk kjempet imot, og heller tårer, bønner om tilgivelse, stillhet, og stive blikk opp mot den lave dødshimlingen.

Linklater er en nysgjerrig filmskaper som igjen lager en av sine mange sobre filmer. Det fins også en episode om olje, og en om grenseland. En mulighet til å bli kjent med Texas, i forkant av et nytt skjebnevalg for verden.

Ferrari.

Mann (81) – Ferrari

Michael Manns Ferrari fins for øvrig nå sneket ut hos Prime Video. Hvorfor kom aldri denne på kino, tro? Ulik yngre og eldre karer som Christopher Nolan og Martin Scorsese klarer Mann seg med to timer, og flere spektakulære krasjscener ville gjort seg svært godt på det store lerretet. Men, men.

Og hvilket annet navn enn Adam Driver kunne fått førersetet som Enzo Ferrari, som kjører racerbil i fortidsåpningen, og snart en snikende historisk samtidsmorgen dytter bilen forsiktig med gravitasjonen for å starte motoren først lenger nede i bakken, for slik ikke å vekke (oppmerksomhet).

Mann mestrer formelen (les: formel 1) for sitt tydelige filmspråk, som girer, gasser og skyter i veggen, tar rundetider med stoppeklokke, for denne «deadly passion», denne «terrible joy», hvor målet er å «break later» og «steal their line», og helst unngå skarpe gjenstander i veibanen, som punkterer dekket – og montasjen og lyden et øyeblikk i slomo – og så slynger bilen vridd og viklet opp i teletrådene og raskt ned igjen rullende gjennom en lang rekke skueslystne av straks dødt kjøtt og blod.

Kino- og strømmetips: Get on Your Knees, Sex, God Save Texas, Welcome to Wrexham, Vinnerschkalle, Curb Your Enthusiasm, The Curse, All of Us Strangers – og Ferrari.

Kino- og strømmetips: Get on Your Knees, Sex, God Save Texas, Welcome to Wrexham, Vinnerschkalle, Curb Your Enthusiasm, The Curse, All of Us Strangers – og Ferrari.

«The vulva is the burger that holds.» Jon Inge Faldalen anbefaler denne uka blant annet Curb, Curse, Sex, Tex og Wrex.

Mens vi forsøker å hakke vekk vinteren er det et knippe severdige ting på lerret og skjerm der ute og der hjemme.

«The vulva is the burger that holds» – Curb Your Enthusiasm, The Curse og Get on Your Knees

Vinnerschalle.

Morsomt først. Harald Eias (og ikke lenger bare NRKs) karakter Oslolosen (se min analyse fra 2008 av Uti vår hagekarakteren) er overrumplende morsom i ironirealityserien Vinnerschkalle (TV2 Play), der Eia (som også er med i kommentatorpanelet i det snedige sosiale Spillet på samme kanal) plukker opp sin egen schtick fra schtøvet, i en schikkelse som faktisk kanskje har enda mer å melde til og om tidsånden i dag enn for om lag 15 år siden.

«Før i tida hang folk i stang i timevis uten å mokke», sier han innledningsvis, og lover et gullforgylt STAG som har tilhørt schølveste Gerhardsen i vinnerpremie. Fabrikkinnstillingen er schyllebøtter, men han blir et øyeblikk mer som en Alvestad-bror i stemmen da han snakker om Per Jorsett i et mislykket blomstermøte med kommentator Karen-Marie Ellefsen. Øvelsene er hålkeball og sjøllaga ball, der det treffes best nesten uten syn, og det skrattes av å «reise kjerringa» med «den gamle Oslo-latteren som bare piper», schtakkars, «når du har spist deg fra vanlig legemsstørrelse». Lytehumoren er igjen på vei inn i varmen. Det tåler og trenger vi.

Siste sesong av Larry Davids Curb Your Enthusiasm er i gang på HBO Max, og de tre første episodene «Atlanta», «The Lawn Jockey» og «Vertical Drop, Horizontal Tug» er årgangs-Larry (og enda morsommere skal det bli – jeg har så langt fått se ni av ti episoder), full av små og enda mindre ting å henge seg opp i, de bittesmå meningene i og om livet, tværingen på dem, og lyden av dem, med ordspill og ordlydspill, og reaksjonshumoren som tillates i den nyere situasjonskomedien som David var med på å skape siden omkring årtusenskiftet, etter å ha gått over toppen med den tradisjonelle situasjonskomedien med Seinfeld gjennom nittitallet. Curb Your Enthusiasm er en flaske vann i den varme køen. Og den sist fordampingen av kvartårhundret som kan kalles «HBO-æran».

En nyere type humor – også med utforskning av stillheten i klangrommet etter latterboksen eller livepublikummets forsvinning – fins i The Curse (SkyShowtime) sin flippantropiske surreality TV, der tiende og aller siste episode «Green Queen» er årets beste TV-episode så langt – kanskje sammen med Maktas «Flodhesten» – og sannsynligvis også vil være det ved årsslutt. Dersom du ikke har sett den, og ikke vil få røpet noe av innholdet, anbefaler jeg at du hopper over de to kommende avsnittene.

«Green Queen» omhandler tv-mediets muligheter, fra åpningens dagtids-TV-satire til Nathan Fielders karakter plutselig mister fotfestet, svever og befinner seg klemt oppi taket hjemme på soverommet (en idé delvis lik antigravitasjonene i Beau is Afraid og Dream Scenario), der han og kona, spilt av Emma Stone, med ett synes å ha hver sin tyngdekraft. Lik i oppnedhuset i Liseberg faller han oppover, fra hennes gulvnære graviditet og gravitasjon, til etter hvert å bli en bokstavelig jaget – eller himmelsugd – karakter opp i et tre, klamret omkring ei grein, hvor ei heller the sky is the limit. Vanvittig, vittig – og eksistensielt panikkfremkallende.

The Curse lar situasjonskomedien sveve videre inn i det sært surrealistiske dagtidsmørket Fielder har forsket fram gjennom Nathan for You og The Rehearsal. Krevende, men verdt det. Irriterende, men tilfredsstillende, slik god kløe skal være.

Til sammenligning var Mr and Mrs Smith (Prime Video) bittelitt fascinerende, men mest frustrerende, en seig spionserie som for meg ikke fikk sjanger og sin egen forsøkte særegne vri til å svinge.

Get on your knees.

I en annen del av New York, derimot, leverer Jacqueline Novaks heseblesende standupscenemonologteaterperformance Get on Your Knees (Netflix) den sterkeste humorspesialen (et show som for én gangs skyld faktisk er special) jeg kan huske å ha sett på flere år, en briljant opptreden fra en original forestillings-, formidlings- og fortellerevne, som med rastløst gangbar gestikk og mesterlig munter metaforikk maser og messer om vår aller mest oppskrytte og undervurderte aktivitet: sex.

Novak tusler over scenegulvet og griper raskt om mikrofonskaftet for å fortelle om fellatio, blow jobs, suging. Kjært (?) barn har mange navn, og hennes poetiske betrakninger om de seksuelle, eh, tingene (eller «crotchal items» som Novak kaller dem), og ordene vi har for dem (som «penis», «cock» og «vulva»), gir nye perspektiv på utronkete metaforer.

«The vulva is the burger that holds.»

Fabelaktig!

Beleste (hun nevner uvante standupstørrelser som bokhandelen Borders, Nietzsche, Nabokov og Sharon Olds) Novak er sylskarp og svært morsom (hennes indre penis har et funny bone), fremførende en hektisk ordstrøm uten rom for (for mye høflig) clapter, med både skjør penis og publikum i sin hule hånd og munnhule.

Hun snakker til oss foran skjermen, med en moden kombo av selvtillit og selvforakt.

«He’s not entering me. I’m closing down around him. He doesn’t penetrate me. I eat him.» Hun lærer oss at selv om det aldri er for sent å snu, så kan tannskrapende, poetiske sugejobber være som en visitasjon – eller en bønn. Kjære gutt.

Som Elise Dybvig i Morgenbladet presist oppsummerer det, setter Novak en «ny standard for vitsing om sex».

All of us Strangers.

(Sex) og sex – Sex og All of Us Strangers

Alt handler visstnok om sex, unntatt sex, som visstnok handler om noe annet. Men er ikke det motsatte vel så sant? At ingenting handler om sex, unntatt sex.

I Dag Johan Haugeruds kinoaktuelle første del av sin trilogi, Sex (etterfulgt av Drømmer og Kjærlighet senere i år), snakkes det også mye om sex, og særlig én spesiell situasjon, betydningen av lyst og utroskap, det sensasjonelle og det skamfulle, blikk og penetrasjon – mens selve handlingen hele tiden forblir utenfor bilderammene, fri for visuell retrospeksjon. Jeg skal gjøre et intervju med Haugerud, som snart dukker opp her i Rushprint, så jeg vil begrense meg nå til å si at en Haugerud-film på kino er en begivenhet, som igjen kan fungere som en god test for deg om du (egentlig ikke) er (så) smart og interessant.

Off-screen sex er det også for det meste i Todd Haynes’ i mine øyne middels interessante kinoaktuelle May December, der fortidens seksuelle og relasjonelle overskridelser skal filmatiseres, og en skuespiller forsøker å skape sin karakter i møtet med forelegget. I den strømmeaktuelle kortfilmen Strange Way of Life skildres tittelens «rare» levemåte i et westernlandskap, en Almodóvar-film om menn, sang, sex og skudd. Ei heller denne filmen føles nødvendig.

«Is this love?» Seksualakten innenfor bilderammen (men med hvilken status i diegesen?) er et tydelig og gjentatt estetisk grep i Andrew Haighs nær helt vellykkete All of Us Strangers. Alle, vi fremmede. Alle vi, fremmede. Et parallellapokalyptisk London: Bysoloppgangens skyskraperreflekterte røde gjenskinn avslører et ansikt i blokkvinduet, og vi tas inn i og ut av naboskapet, der Frankie drar til Hollywood og synger om kjærlighetens makt, som hilser beruset på terskelen, før ei dør lukkes, men søt heismusikk etter hvert plinger.

Fortellingen skildrer ensomhet og traumer, tonalt i slekt med filmer som Aftersun og Lille mamma, uten å være like sterk som disse. Vi vandrer og sanser nær vår hovedkarakter, kysser, berører, har sex, bader, gråter, danser og doper oss, og da Pet Shop Boys synger ordene «you were always on my mind», så kan det paniske du-et også høres som jeg-et, som en indre samtale om manglende selvbevaring. Kanskje behandlet jeg ikke deg så godt som jeg burde?

God Save Texas.

«The Quiet Zone» – Welcome to Wrexham og God Save Texas

Lenger nord fins den nye sesongen av Sunderland ‘til I Die (Netflix), som stadig skildrer tilhørighet, følger hengivne fans, trenere og ledere, og stakkars omflakkende spillere som lever på lånt tid, spissen som skårer på Wembley, og den lojale tilhengeren som dør, og med prestens ord forble tro til det siste.

Men hjertene banker enda hardere lenger ned, helt under det britiske divisjonssystemet, på vei opp i det. Sunderland-serien minnet meg egentlig bare på endelig å få sett nyeste sesong av fabelaktige Welcome to Wrexham (Disney+), som fortsatt spiller alle de riktige pasningene på vei til opprykket, fra keitetmonark Charles på stadionbesøk i første episode til autistiske Millie, som i episode to, «The Quiet Zone» – om henne og en av spillernes autistiske sønn – makter å berøre dypt med sine ytterst gripende skildringer av utsatte menneskers plass i fellesskapet. Millie tegner, klipper og limer, og gir en goodie bag til Albi, spiss «Super» Paul Mullins sønn. 20 minutters virkelighets-TV blir ikke bedre.

En kommentator har slått seg opp gjennom sykehusradio, der kamper ble direkteoverført til pasienter uten mulighet til å komme seg på stadion, en leder er (komisk konstant på telefonen) på ferie, mens de nord-amerikanske eierne pranker hverandre i guttestreker med stort budsjett og liten hjerne. Det blas i gamle utklippsbøker, Will Ferrell er plutselig i garderoben, en maler hater å male, småbarnsfaren som forsøker å forbli edru og heller leve gjennom guttetrenerverv, en keeper er tragikomisk skadeforfulgt, voksne barn snakker endelig med sine foreldre foran kamera, og byens gamle kullgruves historiske traume var en ulykke for arbeiderklassen, som i Welcome to Wrexham skildres med nær verdighet.

Episode 6, «Ballers», fokuserer på damelaget og de ubetalte amatørenes bankende hjerter, inkludert ei ung jente med far som har begått selvmord. Hun går på skole og skurer i oppvasken før hun snører lissene. Fotball er følelser. Film er følelser. I episode 11, «Yn Codi», får hun og resten av damelaget, inkludert «Super» (fornavnet som tydeligvvis blir alle fanfavorittene til del i de herlige allsangene) Rosie Hughes, endelig spille en ordinær kamp på hovedbanen. Lærkule og gåsehud.

Og hver gang det trengs skikkelig spenning er det bare å følge fotballkampens dramaturgi, i med- og motgang, til siste sekunds redninger, som i tidligfilmen. Det funker fortsatt, også selv om klipperen fortsatt viser liten forståelse for detaljene i spillet, og ofte ender opp med kubistisk sammensatte situasjoner.

Nostalgi og følelser er også en del av Richard Linklaters første del av HBO Max-dokumentarserien God Save Texas (basert på Lawrence Wrights bok), «Hometown Prison». Linklater er på gamle trakter, i Huntsville, Texas, der han vokste opp i hjertet av det amerikanske fengselssystemet, og den ultimate straffen: døden. Vi får se rørende gjensyn med familier da mann og far og sønn slippes fri fra fengsel, hører fortellinger om plukking av bomull i et segregert samfunn, streng disiplin og kaldblodige henrettelser, gjerne med rasistiske over- eller undertoner.

Fangevoktere og kommunikasjonsmedarbeidere forteller om mentale sammenbrudd etter å ha vært delaktig i stramming av reimer ved foten eller «bare» å ha bevitnet hundrevis av henrettelser. En mappesamling av dødsdømtes siste ord vitner om få som fysisk kjempet imot, og heller tårer, bønner om tilgivelse, stillhet, og stive blikk opp mot den lave dødshimlingen.

Linklater er en nysgjerrig filmskaper som igjen lager en av sine mange sobre filmer. Det fins også en episode om olje, og en om grenseland. En mulighet til å bli kjent med Texas, i forkant av et nytt skjebnevalg for verden.

Ferrari.

Mann (81) – Ferrari

Michael Manns Ferrari fins for øvrig nå sneket ut hos Prime Video. Hvorfor kom aldri denne på kino, tro? Ulik yngre og eldre karer som Christopher Nolan og Martin Scorsese klarer Mann seg med to timer, og flere spektakulære krasjscener ville gjort seg svært godt på det store lerretet. Men, men.

Og hvilket annet navn enn Adam Driver kunne fått førersetet som Enzo Ferrari, som kjører racerbil i fortidsåpningen, og snart en snikende historisk samtidsmorgen dytter bilen forsiktig med gravitasjonen for å starte motoren først lenger nede i bakken, for slik ikke å vekke (oppmerksomhet).

Mann mestrer formelen (les: formel 1) for sitt tydelige filmspråk, som girer, gasser og skyter i veggen, tar rundetider med stoppeklokke, for denne «deadly passion», denne «terrible joy», hvor målet er å «break later» og «steal their line», og helst unngå skarpe gjenstander i veibanen, som punkterer dekket – og montasjen og lyden et øyeblikk i slomo – og så slynger bilen vridd og viklet opp i teletrådene og raskt ned igjen rullende gjennom en lang rekke skueslystne av straks dødt kjøtt og blod.

MENY