Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen blander sammen forskjellige spørsmål og skaper dermed unødvendig forvirring i sitt innlegg om samisk film, mener filmskaper Mai-Lis Eira. Vi kan ikke ignorere at fortellinger og fortellerstrukturer er dypt forankret i verdensforståelsen til ulike folkegrupper.
Foto: Mai-Lis Eira kommer her med motsvar om samisk film (foto av Marie Louise Somby)
Jeg ser at det er nødvendig å rette opp noen av de gale påstandene i kronikken til Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i Rushprint den 20.09.23 når det gjelder et eget filmfond for samiske spillefilmer og tv-serier. Jacobsen blander sammen forskjellige spørsmål i denne debatten, og skaper dermed unødvendig forvirring. Han trekker inn saker som naturforvaltning og historiske diskusjoner om hvem som kom først, høna eller egget, og forsøker å knytte dem til spørsmålet om samisk filmfinansiering.
Jeg vil først og fremst konsentrere meg om samisk film og utelate andre samiske forhold som er uvesentlig i denne sammenheng. Det er viktig å klargjøre at et eget fond for samiske filmer ikke nødvendigvis går på bekostning av andre grupper eller filmskapere. Det handler om å gi en fremvoksende samisk filmsjanger muligheten til å utvikle seg. Jacobsen synes å undergrave samisk film i sitt innlegg, og nekter å anerkjenne den som et eget og verdifullt filmuttrykk.
Hollywood-dramaturgien har dominert filmindustrien i lang tid, og Jacobsen bruker denne strukturen som en målestokk for en kvalitetsfilm. Denne dramaturgien kan betegnes som en form for kulturelt hegemoni og gir begrensninger til andre filmatiske uttrykk. Dette i seg selv er problematisk da man begrenser film til en ensartet dramaturgisk modell. En ensartet filmmodell kan føre til at betydningsfulle historier og stemmer blir neglisjerte eller ikke i tilstrekkelig grad blir representert, noe som i sin tur reduserer det kulturelle mangfoldet i filmverden. Videre, ved å pålegge en standardisert dramaturgisk struktur på alle filmer, kan man risikere å tvinge historier og karakterer inn i en mal som ikke passer til enhver kulturell og historisk bakgrunn. Påtvunget strukturer kan føre til tap av autentisitet.
Jacobsen hevder at «en god historie må være en god historie, uansett opphav». Selvfølgelig er en god historie verdifull uavhengig av opphav, men vi kan ikke ignorere at fortellinger og fortellerstrukturer er dypt forankret i verdensforståelsen til ulike folkegrupper. Jacobsen hevder blant annet at det ikke eksisterer en egen samisk dramaturgi, og han begrunner dette ved å vise til steder som New York, Berlin eller Amazonas. Hvordan vet Jacobsen at for eksempel urfolk i Amazonas ikke har egen fortellerstruktur? Det er viktig å merke seg at fortellinger og fortellerstrukturer ikke utelukkende handler om et geografisk sted. Det handler om urfolks film, og i denne sammenheng, samisk film. Samer har en egen verdensforståelse som danner grunnlaget for den samiske dramaturgien.
Jacobsen påstår også at det ikke eksisterer en egen samisk dramaturgi, og han argumenterer for at filmkonsulenter tenker som folk i Kautokeino når de vurderer filmprosjekter. Dette er en forenkling som ikke tar hensyn til de dype samiske muntlige fortellertradisjonene, som er dokumentert gjennom forskning og samisk litteratur.
Samisk litteratur har en egen dramaturgi som kan tilpasses samisk film, forutsatt at den får muligheten og tilgang til nødvendige ressurser. Å avvise andre dramaturgiske tilnærminger som mindreverdige eller ugyldige, virker ekskluderende og undergraver andre filmtradisjoner som har utviklet seg utenfor den vestlige standarden. En avvisning ut fra manglende forståelse av fortellingen, kan også bidra til en ubalanse i maktforholdene i filmindustrien.
Når Jacobsen hevder at konsulenter og folk i Kautokeino tenker likt og bruker dette som et argument, forenkler han situasjonen og overser den kulturelle autonomien til urfolkssamfunnene. Samtidig argumenterer Jacobsen ut fra samiske folketall at det er for få samer og at “det primære publikummet er for lite”. I tråd med Grunnlovens § 108, som fastslår at norske myndigheter har et ansvar for å legge til rette for at den samiske befolkningen kan sikre og utvikle sin kultur, inkludert språk og samfunnsliv, understrekes behovet for spesiell oppmerksomhet og støtte til den samiske kulturen, selv om nøyaktige befolkningsstatistikker ikke er tilgjengelige.
Når vi sammenligner den vestlige filmtradisjonen med urfolksfilm, spesielt samisk film i denne sammenhengen, blir den betydelige tidsforskjellen tydelig. Den vestlige filmtradisjonen har en historie som strekker seg over mer enn 100 år. I løpet av denne tiden har den hatt muligheten til å utvikle seg, etablere sin egen unike dramaturgi, filmvitenskapelige teorier, og ikke minst, sikre seg en solid posisjon i samfunnet og ikke minst i dagens filmverden. Samisk film derimot, er en relativ ung filmtradisjon med stort potensial. For at denne tradisjonen skal kunne utforskes videre, må den få muligheten til å utvikle seg og motta den nødvendige finansieringen som kreves for spillefilm- og tv-serieproduksjon.
Det er også av betydning å anerkjenne viktigheten av mangfold innen filmindustrien og filmfinansiering. Beslutningstakere som har innflytelse på hvilke prosjekter som blir produsert og realisert i dagens filmbransje, bør være kompetente og sensitivt bevisste på forskjellige kulturelle kontekster og perspektiver. Dette innebærer at de som vurderer samiske film- og tv-serieprosjekter, bør inneha betydelig kompetanse om samisk historie, samfunn og kultur. Slik som Sabrina Vitting-Seerup viser til i sitt seminar hos NFI den 14. september 2023 («Hvordan oppnår vi mer inkludering i norsk film») er det viktig å reflektere over hvem som sitter og bestemmer over tildelingene, for diskriminering skjer ubevisst i systemene, selv om en legger opp til mangfoldstrategier.
Når det gjelder samiske prosjekter, bør man unngå å bruke unødvendig mye tid på å forklare elementer som ikke direkte er relevante for filmens kjerne og fortelling. Det er viktig at en filmskaper får muligheten til å fokusere på filmens hovedbudskap og tematikk uten å måtte gi omfattende forklaringer om den samiske historien og samfunnet. Dette vil tillate filmskapere å dykke rett inn i kjernen av prosjektet og utforske det samiske perspektivet på en mer direkte måte. Dermed får filmskaperen mer rom til å utforske filmens kunstneriske uttrykk og struktur, i stedet for å bruke tid på unødvendige forklaringer. Fordi, som samisk filmskaper, eller som same generelt, så må man ofte forklare til majoritetsbefolkningen om den samiske kulturen eller hvorfor vi gjør noe på visse måter, og til dette går det unødvendig mye tid.
Videre påpeker Jacobsen at Sametinget og Filmfond Nord har støttet samiske filmer, og at dette viser at det allerede eksisterer støtte til samisk film. Mens dette er positivt, bør det også være rom for nasjonale midler som er tilgjengelige for samisk filmproduksjon. Dette inkluderer støtte til spillefilmer og tv-serier som krever mer ressurser og finansiering enn kortfilmformatet.
Det er viktig å erkjenne at samisk filmhistorie er relativt ung sammenlignet med den vestlige filmhistorien. Samisk filmindustri har ennå ikke hatt tid til å utvikle og definere sin egen dramaturgi og filmteori på samme måte som den vestlige filmtradisjonen. Derfor er det nødvendig å gi samisk film støtte og ressurser for å hjelpe den til å vokse og bli sterkere, slik at den får egen plass i vårt samfunn. Samisk film fortjener sin egen plass i filmverdenen, og å styrke et samisk filmfond kan være et skritt i riktig retning for å støtte og fremme denne unike kulturelle stemmen. Det handler ikke om å ekskludere andre, men det handler om å gi samiske filmskapere muligheten til å blomstre, og ikke minst å dele sine historier med resten av verden.
Mai-Lis Eira er filmskaper og kommunerepresentant for Kautokeino, tilknyttet Kautokeino Flyttsameliste.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen blander sammen forskjellige spørsmål og skaper dermed unødvendig forvirring i sitt innlegg om samisk film, mener filmskaper Mai-Lis Eira. Vi kan ikke ignorere at fortellinger og fortellerstrukturer er dypt forankret i verdensforståelsen til ulike folkegrupper.
Foto: Mai-Lis Eira kommer her med motsvar om samisk film (foto av Marie Louise Somby)
Jeg ser at det er nødvendig å rette opp noen av de gale påstandene i kronikken til Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i Rushprint den 20.09.23 når det gjelder et eget filmfond for samiske spillefilmer og tv-serier. Jacobsen blander sammen forskjellige spørsmål i denne debatten, og skaper dermed unødvendig forvirring. Han trekker inn saker som naturforvaltning og historiske diskusjoner om hvem som kom først, høna eller egget, og forsøker å knytte dem til spørsmålet om samisk filmfinansiering.
Jeg vil først og fremst konsentrere meg om samisk film og utelate andre samiske forhold som er uvesentlig i denne sammenheng. Det er viktig å klargjøre at et eget fond for samiske filmer ikke nødvendigvis går på bekostning av andre grupper eller filmskapere. Det handler om å gi en fremvoksende samisk filmsjanger muligheten til å utvikle seg. Jacobsen synes å undergrave samisk film i sitt innlegg, og nekter å anerkjenne den som et eget og verdifullt filmuttrykk.
Hollywood-dramaturgien har dominert filmindustrien i lang tid, og Jacobsen bruker denne strukturen som en målestokk for en kvalitetsfilm. Denne dramaturgien kan betegnes som en form for kulturelt hegemoni og gir begrensninger til andre filmatiske uttrykk. Dette i seg selv er problematisk da man begrenser film til en ensartet dramaturgisk modell. En ensartet filmmodell kan føre til at betydningsfulle historier og stemmer blir neglisjerte eller ikke i tilstrekkelig grad blir representert, noe som i sin tur reduserer det kulturelle mangfoldet i filmverden. Videre, ved å pålegge en standardisert dramaturgisk struktur på alle filmer, kan man risikere å tvinge historier og karakterer inn i en mal som ikke passer til enhver kulturell og historisk bakgrunn. Påtvunget strukturer kan føre til tap av autentisitet.
Jacobsen hevder at «en god historie må være en god historie, uansett opphav». Selvfølgelig er en god historie verdifull uavhengig av opphav, men vi kan ikke ignorere at fortellinger og fortellerstrukturer er dypt forankret i verdensforståelsen til ulike folkegrupper. Jacobsen hevder blant annet at det ikke eksisterer en egen samisk dramaturgi, og han begrunner dette ved å vise til steder som New York, Berlin eller Amazonas. Hvordan vet Jacobsen at for eksempel urfolk i Amazonas ikke har egen fortellerstruktur? Det er viktig å merke seg at fortellinger og fortellerstrukturer ikke utelukkende handler om et geografisk sted. Det handler om urfolks film, og i denne sammenheng, samisk film. Samer har en egen verdensforståelse som danner grunnlaget for den samiske dramaturgien.
Jacobsen påstår også at det ikke eksisterer en egen samisk dramaturgi, og han argumenterer for at filmkonsulenter tenker som folk i Kautokeino når de vurderer filmprosjekter. Dette er en forenkling som ikke tar hensyn til de dype samiske muntlige fortellertradisjonene, som er dokumentert gjennom forskning og samisk litteratur.
Samisk litteratur har en egen dramaturgi som kan tilpasses samisk film, forutsatt at den får muligheten og tilgang til nødvendige ressurser. Å avvise andre dramaturgiske tilnærminger som mindreverdige eller ugyldige, virker ekskluderende og undergraver andre filmtradisjoner som har utviklet seg utenfor den vestlige standarden. En avvisning ut fra manglende forståelse av fortellingen, kan også bidra til en ubalanse i maktforholdene i filmindustrien.
Når Jacobsen hevder at konsulenter og folk i Kautokeino tenker likt og bruker dette som et argument, forenkler han situasjonen og overser den kulturelle autonomien til urfolkssamfunnene. Samtidig argumenterer Jacobsen ut fra samiske folketall at det er for få samer og at “det primære publikummet er for lite”. I tråd med Grunnlovens § 108, som fastslår at norske myndigheter har et ansvar for å legge til rette for at den samiske befolkningen kan sikre og utvikle sin kultur, inkludert språk og samfunnsliv, understrekes behovet for spesiell oppmerksomhet og støtte til den samiske kulturen, selv om nøyaktige befolkningsstatistikker ikke er tilgjengelige.
Når vi sammenligner den vestlige filmtradisjonen med urfolksfilm, spesielt samisk film i denne sammenhengen, blir den betydelige tidsforskjellen tydelig. Den vestlige filmtradisjonen har en historie som strekker seg over mer enn 100 år. I løpet av denne tiden har den hatt muligheten til å utvikle seg, etablere sin egen unike dramaturgi, filmvitenskapelige teorier, og ikke minst, sikre seg en solid posisjon i samfunnet og ikke minst i dagens filmverden. Samisk film derimot, er en relativ ung filmtradisjon med stort potensial. For at denne tradisjonen skal kunne utforskes videre, må den få muligheten til å utvikle seg og motta den nødvendige finansieringen som kreves for spillefilm- og tv-serieproduksjon.
Det er også av betydning å anerkjenne viktigheten av mangfold innen filmindustrien og filmfinansiering. Beslutningstakere som har innflytelse på hvilke prosjekter som blir produsert og realisert i dagens filmbransje, bør være kompetente og sensitivt bevisste på forskjellige kulturelle kontekster og perspektiver. Dette innebærer at de som vurderer samiske film- og tv-serieprosjekter, bør inneha betydelig kompetanse om samisk historie, samfunn og kultur. Slik som Sabrina Vitting-Seerup viser til i sitt seminar hos NFI den 14. september 2023 («Hvordan oppnår vi mer inkludering i norsk film») er det viktig å reflektere over hvem som sitter og bestemmer over tildelingene, for diskriminering skjer ubevisst i systemene, selv om en legger opp til mangfoldstrategier.
Når det gjelder samiske prosjekter, bør man unngå å bruke unødvendig mye tid på å forklare elementer som ikke direkte er relevante for filmens kjerne og fortelling. Det er viktig at en filmskaper får muligheten til å fokusere på filmens hovedbudskap og tematikk uten å måtte gi omfattende forklaringer om den samiske historien og samfunnet. Dette vil tillate filmskapere å dykke rett inn i kjernen av prosjektet og utforske det samiske perspektivet på en mer direkte måte. Dermed får filmskaperen mer rom til å utforske filmens kunstneriske uttrykk og struktur, i stedet for å bruke tid på unødvendige forklaringer. Fordi, som samisk filmskaper, eller som same generelt, så må man ofte forklare til majoritetsbefolkningen om den samiske kulturen eller hvorfor vi gjør noe på visse måter, og til dette går det unødvendig mye tid.
Videre påpeker Jacobsen at Sametinget og Filmfond Nord har støttet samiske filmer, og at dette viser at det allerede eksisterer støtte til samisk film. Mens dette er positivt, bør det også være rom for nasjonale midler som er tilgjengelige for samisk filmproduksjon. Dette inkluderer støtte til spillefilmer og tv-serier som krever mer ressurser og finansiering enn kortfilmformatet.
Det er viktig å erkjenne at samisk filmhistorie er relativt ung sammenlignet med den vestlige filmhistorien. Samisk filmindustri har ennå ikke hatt tid til å utvikle og definere sin egen dramaturgi og filmteori på samme måte som den vestlige filmtradisjonen. Derfor er det nødvendig å gi samisk film støtte og ressurser for å hjelpe den til å vokse og bli sterkere, slik at den får egen plass i vårt samfunn. Samisk film fortjener sin egen plass i filmverdenen, og å styrke et samisk filmfond kan være et skritt i riktig retning for å støtte og fremme denne unike kulturelle stemmen. Det handler ikke om å ekskludere andre, men det handler om å gi samiske filmskapere muligheten til å blomstre, og ikke minst å dele sine historier med resten av verden.
Mai-Lis Eira er filmskaper og kommunerepresentant for Kautokeino, tilknyttet Kautokeino Flyttsameliste.
