I innlegget «Den samiske filmens livskamp», opprinnelig en tale fra Urfolkskonferansen, kommer Anne Lajla Utsi inn på avslagene spillefilmen Eallogierdu – The Tundra Within Me (foto) fikk av Norsk filminstitutt. 

Filmen har nettopp hatt internasjonal premiere på Filmfestivalen i Toronto, en av verdens fem store a-festivaler.

NFI gav den fem avslag, forteller Utsi, som er direktør for Internasjonalt samiske filminstitutt (ISFI). Slik Utsi opplever det har avslagene åpenbart kommet fordi konsulentene ikke har samisk kompetanse; ”…manglende kunnskap om samisk kultur og språk”.  

Eallogierdu – The Tundra Within Me fikk derfor bare midler fra hennes eget institutt, Sametinget og Filmfond Nord. Jeg har verken sett eller behandlet filmen som konsulent, den er sikkert utmerket, men prosjektet kan åpenbart ikke ha vært helt på plass da NFI fikk den på bordet i Dronningensgate. Fem runder må bety mange konsulenter. 

Min erfaring fra NFI er at filmkonsulentene er svært positive til andre fortellerperspektiver. Hele poenget med offentlig støtte, er at det finnes ordninger som ikke behøver å ta kommersielle hensyn. 

Samtidig er de fleste konsulentene erfarne filmfolk, og ikke akademikere som har lært seg å «tenke riktig». Nesten alle har vært ute en vinterdag før, og har klare krav til at «en god historie må være en god historie», uansett opphav. Konsulentene tenker som folk i Kautokeino når de ser på HBO eller Netflix; det må være et narrativ der, de fleste foretrekker det i selve handlingen. Eller et karakternarrativ, eller et visuelt/kinematografisk.  

Det finnes ikke en egen samisk eller norsk dramaturgi, akkurat som det heller ikke finnes en egen fortellerstruktur i New York, Berlin eller Amazonas. Det er det de har oppdaget i Hollywood, derfor ser alle på filmene deres. Hva gjorde den samiske spillefilmen Veiviseren så populær? Jo, en solid dramatisk historie etter beste Hollywood-modell. 

De fleste som lager samisk film, er samer. På samme måte som at de fleste homsefilmer er laget av homser. Selvfølgelig er det en fordel å være same om du skal skape en historie med bakgrunn i Sápmi, men det er ikke en nødvendighet. Historiefortelling er historiefortelling!

Når jeg starter med dette eksemplet, er det fordi det har kommet et ønske om at samisk film i hovedsak skal finansieres fra Kautokeino. Da fordi det i Oslo, Stockholm og Helsinki ikke finnes en dyp nok forståelse for den samiske kultursfærens egenart. Og ikke minst; det finnes allerede et suksessfullt samisk nasjonalteater med basis i samme tettsted.

Nå vil Utsi og Internasjonalt samisk filminstitutt ha minst hundre millioner fra den norske staten hvert år. Det er en ganske stor del av den norske filmpotten, som skal forbeholdes de få.

En av utfordringene samisk film har, er at det rett og slett er få samer i verden. I Norge er det vel seksti tusen som ser på seg selv som samiske. Inkludert Sverige og Finland, snakker vi kanskje om hundre tusen. Det primære publikummet er derfor lite, men det trenger ikke å være et problem om de ønskede spillefilmene og seriene når et større skandinavisk og internasjonalt marked.

Verre er det med antallet filmkunstnere, ikke minst om kravet er du må være same for å kunne søke midler. Hvor mange samiske filmkunstnere er det i Norge? Knapt noen få hundre. Samiske regissører? Knapt hundre? 

Forslaget om et eget samisk filmfond går også rett inn i den betente ressurs- og rettighetsproblematikken i områder som Finnmark. 

De aller fleste i fylket er en miks av kvener, nordmenn og samer, det som kalles «Tre stammers møte». Én ting er reindriftssamene og deres rett til å utøve sin næring og kultur, noe annet er folk som bor i bygdene og i tettstedene, hvor alle i dag kan høste av de felles utmarksressursene (bær, jakt og fiske). 

En gruppe i Karasjok mener nå at bare samer skal kunne bestemme hvem som skal få lov til å høste av naturen i kommunen. Det er galskap i en bygd som jo først ble bosatt av kvener og hvor det også bor folk med norsk bakgrunn.  

La meg skissere et tenkt eksempel: To filmkunstnere er naboer i bygda Båteng i Tana. Et ekskluderende samisk filmfond vil her bety at samiske Per vil kunne søke om midler, mens kvensk/norske Hanne i nabohuset, som skal lage film i samme område, må se langt etter penger, selv om hun kanskje til og med skal bruke samiske skuespillere. For jeg regner med at det skal bli «forbudt» for ikke-samer å søke på disse midlene?

Kanskje bør pengesekken flyttes fra Dronningensgate til Kautokeino, hvor Utsi holder til. Det er der hovedkompetansen er. Men hva med et kvensk filminstitutt i Børselv i Porsanger? Eller et for skogfinner? Bør det ikke bli egne filmsentre for homofile, kvinner, handikappede, innvandrere, barn, unge? 

Det er faktisk en grunn til at Norsk filminstitutt finnes, tross alle de regionale sentrene; det eksisterer som et felles kunnskaps- og budsjettungt sted hvor alle, i teorien, uansett bakgrunn og geografi, kan tilegne seg kompetanse og midler. Og da, ideelt sett, på LIKE premisser!

Utsi og andre forkjempere for samisk kultur har rett i én ting: Det som myndighetene nesten klarte å ødelegge, må bygges opp igjen. Men samisk film må konkurrere på lik linje med andre, det har den jo også klart fram til nå.

Identitetsbevegelsen har enkelte bra ting ved seg, men det å hevde at enkelte grupper har en egen virkelighetsstruktur, et narrativ, som de ikke deler med noen andre på jorda,  er totalt meningsløst. Og ikke minst er det en romantisering som nettopp er tatt fra koloniherrene; denne om at «naturfolkene» er noe helt andre enn «kulturfolkene».

Skal det bli et eget eksklusivt finansieringssted for samisk film, hvor så å si alle pengene er samlet, må det bli et sted hvor ALLE kan søke: same, kven, nordmann. Forutsetningen må selvfølgelig være at de skal lage film eller dramaserier med basis i Sapmi. 

Anne Lajla Utsi: skal samisk film vokse videre, trenger den hjelp fra alle, uansett etnisitet.  Til og med fra NFI!

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmskaper og tidligere filmkonsulent NFI.