Veien videre etter rapporten fra Norsk Sannhets- og forsoningskomité blir krevende. Er storsamfunnet rede til å komme med innrømmelser? Er det ikke på høy tid at de nasjonale filminstituttene i Norden gir slipp på sin definisjonsmakt over den samiske filmen? Vi gjengir her ISFI-direktør Anne Lajla Utsi sin key note speech fra urfolkskonferansen i Guovdageaidnu.
For 23 år siden skulle jeg lage eksamensfilmen min på filmskolen på Lillehammer. Jeg dro til Várjjat, østkysten av Sápmi, for å filme besteforeldrene mine. De hadde 8 barn. De fire eldste, inkludert min mor, hadde samisk som morsmål, og de fire yngste snakket kun norsk. Jeg var nysgjerrig – hva skjedde i de årene i familien min da de mistet det samiske språket, og hvordan opplevde de det? Var dette noe de ønsket å snakke om? Da jeg hadde muntlig avsluttende eksamen og skulle forsvare filmen min, var det to sensorer – en fra TV2 og en filmprofessor fra Høgskolen i Lillehammer.
Jeg husker jeg gikk inn i det tomme klasserommet. Sensoren fra TV begynte å snakke umiddelbart da jeg satte meg ned: «Jeg er så provosert og sint over begynnelsen av filmen din, det gjør meg virkelig forbanna. Jeg ønsker ikke å godkjenne din eksamen.»
Hva han reagert på, kan du selv sjekke ut her. Han fortsatte:
«Hvordan våger du å beskylde meg for den norske assimilasjonen? Og hvordan kan du forestille deg at publikum i Norge vil se filmen din etter denne anklagende begynnelsen?»
Jeg kunne se sinnet og ubehaget i ansiktet hans.
«Jeg vil ikke godkjenne filmen din,» sa han igjen. «Hva har du å si til ditt forsvar?»
Jeg kjente hjertet mitt banke, men jeg var fortsatt ung og selvsikker, så jeg tenkte: hva har jeg å tape? Så med en fast stemme sa jeg til ham:
«Så det du sier er at jeg ikke har lov til å uttrykke min sannhet som samisk filmskaper? Kan jeg ikke tolke virkeligheten i min dokumentar fra mitt samiske perspektiv? Handler ikke kunst om å berøre folks følelser og tanker, og er det ikke det jeg har gjort for deg med filmen min? Du er tydeligvis sint – du FØLER noe! Jeg vil si at jeg faktisk har lykkes med filmen min.»
Han svarte ikke. Jeg besto eksamen.
Denne eksamensfilmen var min sannhet om den norske assimilerings-politikken slik jeg hadde opplevd den som en ung samisk kvinne. Det var en personlig historie om konsekvensene for familien min. Dette er et eksempel på hvordan våre historier som urfolk kan stå i sterk opposisjon til majoritetssamfunnene og til de som sitter med makten og pengene. Dette er en utfordring vi i Internasjonalt Samisk filminstitutt (ISFI) fortsatt opplever i dag. Jeg kommer tilbake til det senere.
Norsk Sannhets- og forsoningskomité fikk fortalt 755 slike historier i løpet av de fem årene de arbeidet. Assimileringspolitikken var så omfattende i over 150 år, at det er et under at vi fortsatt eksisterer. I juni i år leverte den norske komiteen sin rapport til Stortinget, i Sverige og Finland pågår nå samme prosess.
Sannhets- og forsoningsrapporten presenterer overveldende 700 sider med dokumentasjon av den norske assimileringspolitikken. Denne rapporten er smertefull, men den gjør meg også håpefull fordi dette er den første anerkjennelsen av det som skjedde.
Men hvordan skal Stortinget gjøre denne rapporten relevant for det norske folk? Samiske spørsmål er ikke noe de ser ut til å bry seg om. Vil de norske og nordiske samfunnene føle ubehag og skyldfølelse når de skal forholde seg til sin skammelige historie? 755 personlige historier og tidløse sannheter – det kan være 755 filmer.
Urfolksserier og spillefilmer feires på den globale filmscenen som aldri før: Reservation Dogs av Sterlin Harjo; Taika Waititi som vant en Oscar-pris. Av fire samiske filmer som har premiere i år får alle disse premiere på store filmfestivaler som Tromsø, Tribeca og Toronto International Film Festival. Neste år går samiske dramaserier som komedien Bryllupsfesten og ungdomsserien Oro Jaska i produksjon. Vi samarbeider med Walt Disney Animation Studios, Netflix og The Academy.
Vi, urfolk, har mange sterke stemmer og vi trenger dem alle. Vi har rett til narrativ selvbestemmelse over vår egen sannhet. De store formatene, som serier og spillefilmer, det er her oppmerksomheten og gjennomslaget er sterkest. Historiene våre fortjener de store formatene, og de skaper allerede sosial endring.
Vi kan ikke lenger tie – stemmene våre bryter gjennom fortidens mørke, gjennom all smerten vokser nå vakre og kraftfulle historier.
Våre opplevelser med assimileringen gjør behovet for å forsterke stemmene våre akutt. For oss handler det om liv og død for vår identitet, kultur og språk. Urfolksverdier og våre tradisjonelle fortellinger er dypt knyttet til naturen, og våre bærekraftige verdier. Vår unike kulturelle visdom er noe den kommersialiserte og industrialiserte vestlige verden kan lære av i kjølvannet av klimaendringene.
Selv om Norge har ratifisert ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter (nr. 169), er mangelen på tilstrekkelig statlig finansiering av det samiske samfunnet så påtakelig at utviklingen av samiske kulturinstitusjoner i dag knapt kan defineres som et prosjekt. De nordiske landene blir rundt om i verden sett på som rettferdige. Men det har de ikke vært overfor oss samer gjennom hundre år, og er det fortsatt ikke.
Ingen «store penger» kommer til Sápmi, og vi ser aldri de hundrevis av millionene som norske og nordiske kulturinstitusjoner forvalter, finansiering som kunne reparert noen av skadene assimilasjonspolitikken har forårsaket.
Vi kjemper også mot rasisme og fordommer og de stereotype fortellingene og uvitende oppfatningene om folket vårt. Dette er den mangefasetterte sannheten samer opplever i Norden i dag.
Hvis det samiske folket og det nordiske folk og stater skal forsones, må majoritetssamfunnene akseptere ubehaget og skyldfølelsen – og handle. På filmfeltet må vi endre maktstrukturene som hindrer oss i å skape våre fortellinger. Det er ikke akseptabelt at det er de nasjonale filminstituttene som definerer hvilke spillefilmer og serier det samiske samfunn kan lage. Sannhets- og forsoningsrapporten definerer kultur som et vesentlig verktøy for å redde språk og identitet. Den slår også fast at støtten til samiske kulturinstitusjoner og organisasjoner må styrkes.
Siden etableringen av ISFI har vi kjempet for å få midler til samiske spillefilmer og serier, og det er en kamp vi stadig står overfor – vi trenger minst 100 millioner norske kroner årlig.
Det samiske samfunnet og våre kunstnere står i opposisjon til majoritetssamfunnet på grunn av stadige kamper vi må kjempe: mot industrialisering og tap av land, kultur, språk og mangelen på støtte. Kunsten vår reiser seg som oftest fra en politisk trang. Hvis rommene vi skaper historiene våre i alltid bare har én antagonist – den norske stat – hvordan påvirker dette historiene vi forteller? Kan vi noen gang bli fri fra vår smertefulle historie og våre nåværende utfordringer? Når kan urfolkskunstnere lage kunst kun for kunstens egen skyld, slik andre kunstnere ser ut til å gjøre; eller har vi alltid en moralsk forpliktelse til å kjempe for vårt folk og vårt land i alt vi gjør? Denne kampen er også et kreativt kraftsenter for oss. Så har Sápmi kunstnerisk frihet?
Siden 2015, med begrensede midler, har ISFI støttet nye samiske spillefilmer. Vi har 10 nye spillefilmer som skal i produksjon de neste årene, og flere nye dramaserier. Sara Margrethe Oskals spillefilm Eallogierdu – The Tundra Within Me ble produsert med kun midler fra ISFI, Sametinget, Filmfond Nord og filmskaperens egne investeringer. Vi kan ikke vente med å feire denne filmen i Toronto i september. Norsk filminstitutt avslo produksjonssøknaden deres fem ganger.
Dette viser viktigheten av økt produksjonsfinansiering til ISFI. Det er avgjørende for den samiske fremtiden at vi samer har kontroll over vårt eget narrative landskap. Vi vet hvilke historier folket vårt trenger, og de kommer fra et autentisk sted; og som sådan blir de universelle, og verdens publikum omfavner nå historiene våre.
Når det er de nasjonale filminstituttene som bestemmer hvilke spillefilmer og serier det samiske samfunn kan produsere, har vi ikke den samme kunstneriske friheten på filmfeltet som majoritetssamfunnet har. Dette er en systematisk ulikhet som begrenser det samiske samfunnets narrative selvbestemmelse.
De nasjonale filminstitusjonenes filmkonsulenter vurderer samiske søknader ut fra deres kunnskap og holdninger om samisk folk og kultur. Ofte ser disse avgjørelsene ut til å være basert på manglende kunnskap om samisk kultur og språk.
Hvis du ikke kan diskutere en kunstnerisk idé med noen som forstår perspektivet ditt, er det ingen garanti for at de noen gang kan forstå den kulturelle kompleksiteten i historien din. Og til slutt blir prosjektet ditt avvist, eller du får noen små symbolske «talentmidler» fordi filmkonsulenten bare aldri forsto historien din.
Det har vært en positiv endring de siste årene fra de nasjonale filminstituttene. Men det er ikke nok og vi ønsker selv å stå i spissen for den samiske filmutviklingen, med egen uavhengig finansiering.
Et samisk filminstitutt som ISFI kan være modigere, og vi kan stole på våre filmskaperes talent fordi vi kjenner det historiske og kulturelle fundamentet de bygger fortellingene sine på; og vi forstår språket og kompleksiteten i historiene våre. Det er derfor samiske filmer opplever suksess nå. Slik ser narrativ selvbestemmelse og kunstnerisk frihet ut.
Sannhets- og forsoningsrapporten konkluderer at skadene på det samiske folket, våre språk og identitet er omfattende og alvorlige. Vi forventer at tilstrekkelig finansiering til vårt arbeid med å gjenvinne det som ble tatt fra oss, vil følge i årene som kommer. Det handler ikke bare om penger; vi må også se at den norske og de nordiske statene anerkjenner våre menneskerettigheter.
Vi bærer sannheten og verdensanskuelsen videre fra våre forfedre i form av våre historier, tradisjoner og sanger. Vi overfører gammel kunnskap og bygger en fremtid innenfor vår kultur for barna våre. Vi kjemper for alle sorgene våre besteforeldre måtte tåle og som vi også bærer i oss, og alle kampene vi møter i dag.
Anna Lajla Utsi er direktør i Internasjonalt Samisk filminstitutt.
Om «The Indigenous Film Conference 2023 – Reconciliation and New Futures»
Urfolkskonferansen «The Indigenous Film Conference 2023 – Reconciliation and New Futures» fant sted 18.-20-august i Guovdageaidnu. Her møttes nasjonale og internasjonale filmskapere, politikere og representanter for urfolk fra hele verden. Sentralt for konferansen sto forsoning og veien videre, med utgangspunkt i den Norsk Sannhets- og forsoningskomiteens rapport. Les mer om konferansen her.
Veien videre etter rapporten fra Norsk Sannhets- og forsoningskomité blir krevende. Er storsamfunnet rede til å komme med innrømmelser? Er det ikke på høy tid at de nasjonale filminstituttene i Norden gir slipp på sin definisjonsmakt over den samiske filmen? Vi gjengir her ISFI-direktør Anne Lajla Utsi sin key note speech fra urfolkskonferansen i Guovdageaidnu.
For 23 år siden skulle jeg lage eksamensfilmen min på filmskolen på Lillehammer. Jeg dro til Várjjat, østkysten av Sápmi, for å filme besteforeldrene mine. De hadde 8 barn. De fire eldste, inkludert min mor, hadde samisk som morsmål, og de fire yngste snakket kun norsk. Jeg var nysgjerrig – hva skjedde i de årene i familien min da de mistet det samiske språket, og hvordan opplevde de det? Var dette noe de ønsket å snakke om? Da jeg hadde muntlig avsluttende eksamen og skulle forsvare filmen min, var det to sensorer – en fra TV2 og en filmprofessor fra Høgskolen i Lillehammer.
Jeg husker jeg gikk inn i det tomme klasserommet. Sensoren fra TV begynte å snakke umiddelbart da jeg satte meg ned: «Jeg er så provosert og sint over begynnelsen av filmen din, det gjør meg virkelig forbanna. Jeg ønsker ikke å godkjenne din eksamen.»
Hva han reagert på, kan du selv sjekke ut her. Han fortsatte:
«Hvordan våger du å beskylde meg for den norske assimilasjonen? Og hvordan kan du forestille deg at publikum i Norge vil se filmen din etter denne anklagende begynnelsen?»
Jeg kunne se sinnet og ubehaget i ansiktet hans.
«Jeg vil ikke godkjenne filmen din,» sa han igjen. «Hva har du å si til ditt forsvar?»
Jeg kjente hjertet mitt banke, men jeg var fortsatt ung og selvsikker, så jeg tenkte: hva har jeg å tape? Så med en fast stemme sa jeg til ham:
«Så det du sier er at jeg ikke har lov til å uttrykke min sannhet som samisk filmskaper? Kan jeg ikke tolke virkeligheten i min dokumentar fra mitt samiske perspektiv? Handler ikke kunst om å berøre folks følelser og tanker, og er det ikke det jeg har gjort for deg med filmen min? Du er tydeligvis sint – du FØLER noe! Jeg vil si at jeg faktisk har lykkes med filmen min.»
Han svarte ikke. Jeg besto eksamen.
Denne eksamensfilmen var min sannhet om den norske assimilerings-politikken slik jeg hadde opplevd den som en ung samisk kvinne. Det var en personlig historie om konsekvensene for familien min. Dette er et eksempel på hvordan våre historier som urfolk kan stå i sterk opposisjon til majoritetssamfunnene og til de som sitter med makten og pengene. Dette er en utfordring vi i Internasjonalt Samisk filminstitutt (ISFI) fortsatt opplever i dag. Jeg kommer tilbake til det senere.
Norsk Sannhets- og forsoningskomité fikk fortalt 755 slike historier i løpet av de fem årene de arbeidet. Assimileringspolitikken var så omfattende i over 150 år, at det er et under at vi fortsatt eksisterer. I juni i år leverte den norske komiteen sin rapport til Stortinget, i Sverige og Finland pågår nå samme prosess.
Sannhets- og forsoningsrapporten presenterer overveldende 700 sider med dokumentasjon av den norske assimileringspolitikken. Denne rapporten er smertefull, men den gjør meg også håpefull fordi dette er den første anerkjennelsen av det som skjedde.
Men hvordan skal Stortinget gjøre denne rapporten relevant for det norske folk? Samiske spørsmål er ikke noe de ser ut til å bry seg om. Vil de norske og nordiske samfunnene føle ubehag og skyldfølelse når de skal forholde seg til sin skammelige historie? 755 personlige historier og tidløse sannheter – det kan være 755 filmer.
Urfolksserier og spillefilmer feires på den globale filmscenen som aldri før: Reservation Dogs av Sterlin Harjo; Taika Waititi som vant en Oscar-pris. Av fire samiske filmer som har premiere i år får alle disse premiere på store filmfestivaler som Tromsø, Tribeca og Toronto International Film Festival. Neste år går samiske dramaserier som komedien Bryllupsfesten og ungdomsserien Oro Jaska i produksjon. Vi samarbeider med Walt Disney Animation Studios, Netflix og The Academy.
Vi, urfolk, har mange sterke stemmer og vi trenger dem alle. Vi har rett til narrativ selvbestemmelse over vår egen sannhet. De store formatene, som serier og spillefilmer, det er her oppmerksomheten og gjennomslaget er sterkest. Historiene våre fortjener de store formatene, og de skaper allerede sosial endring.
Vi kan ikke lenger tie – stemmene våre bryter gjennom fortidens mørke, gjennom all smerten vokser nå vakre og kraftfulle historier.
Våre opplevelser med assimileringen gjør behovet for å forsterke stemmene våre akutt. For oss handler det om liv og død for vår identitet, kultur og språk. Urfolksverdier og våre tradisjonelle fortellinger er dypt knyttet til naturen, og våre bærekraftige verdier. Vår unike kulturelle visdom er noe den kommersialiserte og industrialiserte vestlige verden kan lære av i kjølvannet av klimaendringene.
Selv om Norge har ratifisert ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter (nr. 169), er mangelen på tilstrekkelig statlig finansiering av det samiske samfunnet så påtakelig at utviklingen av samiske kulturinstitusjoner i dag knapt kan defineres som et prosjekt. De nordiske landene blir rundt om i verden sett på som rettferdige. Men det har de ikke vært overfor oss samer gjennom hundre år, og er det fortsatt ikke.
Ingen «store penger» kommer til Sápmi, og vi ser aldri de hundrevis av millionene som norske og nordiske kulturinstitusjoner forvalter, finansiering som kunne reparert noen av skadene assimilasjonspolitikken har forårsaket.
Vi kjemper også mot rasisme og fordommer og de stereotype fortellingene og uvitende oppfatningene om folket vårt. Dette er den mangefasetterte sannheten samer opplever i Norden i dag.
Hvis det samiske folket og det nordiske folk og stater skal forsones, må majoritetssamfunnene akseptere ubehaget og skyldfølelsen – og handle. På filmfeltet må vi endre maktstrukturene som hindrer oss i å skape våre fortellinger. Det er ikke akseptabelt at det er de nasjonale filminstituttene som definerer hvilke spillefilmer og serier det samiske samfunn kan lage. Sannhets- og forsoningsrapporten definerer kultur som et vesentlig verktøy for å redde språk og identitet. Den slår også fast at støtten til samiske kulturinstitusjoner og organisasjoner må styrkes.
Siden etableringen av ISFI har vi kjempet for å få midler til samiske spillefilmer og serier, og det er en kamp vi stadig står overfor – vi trenger minst 100 millioner norske kroner årlig.
Det samiske samfunnet og våre kunstnere står i opposisjon til majoritetssamfunnet på grunn av stadige kamper vi må kjempe: mot industrialisering og tap av land, kultur, språk og mangelen på støtte. Kunsten vår reiser seg som oftest fra en politisk trang. Hvis rommene vi skaper historiene våre i alltid bare har én antagonist – den norske stat – hvordan påvirker dette historiene vi forteller? Kan vi noen gang bli fri fra vår smertefulle historie og våre nåværende utfordringer? Når kan urfolkskunstnere lage kunst kun for kunstens egen skyld, slik andre kunstnere ser ut til å gjøre; eller har vi alltid en moralsk forpliktelse til å kjempe for vårt folk og vårt land i alt vi gjør? Denne kampen er også et kreativt kraftsenter for oss. Så har Sápmi kunstnerisk frihet?
Siden 2015, med begrensede midler, har ISFI støttet nye samiske spillefilmer. Vi har 10 nye spillefilmer som skal i produksjon de neste årene, og flere nye dramaserier. Sara Margrethe Oskals spillefilm Eallogierdu – The Tundra Within Me ble produsert med kun midler fra ISFI, Sametinget, Filmfond Nord og filmskaperens egne investeringer. Vi kan ikke vente med å feire denne filmen i Toronto i september. Norsk filminstitutt avslo produksjonssøknaden deres fem ganger.
Dette viser viktigheten av økt produksjonsfinansiering til ISFI. Det er avgjørende for den samiske fremtiden at vi samer har kontroll over vårt eget narrative landskap. Vi vet hvilke historier folket vårt trenger, og de kommer fra et autentisk sted; og som sådan blir de universelle, og verdens publikum omfavner nå historiene våre.
Når det er de nasjonale filminstituttene som bestemmer hvilke spillefilmer og serier det samiske samfunn kan produsere, har vi ikke den samme kunstneriske friheten på filmfeltet som majoritetssamfunnet har. Dette er en systematisk ulikhet som begrenser det samiske samfunnets narrative selvbestemmelse.
De nasjonale filminstitusjonenes filmkonsulenter vurderer samiske søknader ut fra deres kunnskap og holdninger om samisk folk og kultur. Ofte ser disse avgjørelsene ut til å være basert på manglende kunnskap om samisk kultur og språk.
Hvis du ikke kan diskutere en kunstnerisk idé med noen som forstår perspektivet ditt, er det ingen garanti for at de noen gang kan forstå den kulturelle kompleksiteten i historien din. Og til slutt blir prosjektet ditt avvist, eller du får noen små symbolske «talentmidler» fordi filmkonsulenten bare aldri forsto historien din.
Det har vært en positiv endring de siste årene fra de nasjonale filminstituttene. Men det er ikke nok og vi ønsker selv å stå i spissen for den samiske filmutviklingen, med egen uavhengig finansiering.
Et samisk filminstitutt som ISFI kan være modigere, og vi kan stole på våre filmskaperes talent fordi vi kjenner det historiske og kulturelle fundamentet de bygger fortellingene sine på; og vi forstår språket og kompleksiteten i historiene våre. Det er derfor samiske filmer opplever suksess nå. Slik ser narrativ selvbestemmelse og kunstnerisk frihet ut.
Sannhets- og forsoningsrapporten konkluderer at skadene på det samiske folket, våre språk og identitet er omfattende og alvorlige. Vi forventer at tilstrekkelig finansiering til vårt arbeid med å gjenvinne det som ble tatt fra oss, vil følge i årene som kommer. Det handler ikke bare om penger; vi må også se at den norske og de nordiske statene anerkjenner våre menneskerettigheter.
Vi bærer sannheten og verdensanskuelsen videre fra våre forfedre i form av våre historier, tradisjoner og sanger. Vi overfører gammel kunnskap og bygger en fremtid innenfor vår kultur for barna våre. Vi kjemper for alle sorgene våre besteforeldre måtte tåle og som vi også bærer i oss, og alle kampene vi møter i dag.
Anna Lajla Utsi er direktør i Internasjonalt Samisk filminstitutt.
Om «The Indigenous Film Conference 2023 – Reconciliation and New Futures»
Urfolkskonferansen «The Indigenous Film Conference 2023 – Reconciliation and New Futures» fant sted 18.-20-august i Guovdageaidnu. Her møttes nasjonale og internasjonale filmskapere, politikere og representanter for urfolk fra hele verden. Sentralt for konferansen sto forsoning og veien videre, med utgangspunkt i den Norsk Sannhets- og forsoningskomiteens rapport. Les mer om konferansen her.
