Foto: Anja Breien, som stiller seg bak studentenes opprør, er også formet av protestene på filmskolene på 1960-tallet.

Den norske filmskolen debatteres for fullt her i Rushprint. Maria Sødahls innlegg skiller seg imidlertid ut ved å være både historisk, indignert og konstruktivt fremtidsrettet. Hun har også fått med seg et knippe meget sentrale og velutdannede filmfolk, som gjør teksten vel forankret. Det er tydelig at dette engasjerer en stor del av bransjen, naturlig nok, ettersom det er en viktig del av vårt kulturelle filmliv.

Cinemateket i Oslo kjører for tiden en serie om norsk film på 1960 tallet, et fascinerende tiår med spennende regidebuter og store omlegginger av støtteordningene på området. Nylig viste vi Rolv Clemens Episode (1963). Han hadde studert ved IDHEC (senere: La Fémis) i Paris, i likhet med Anja Breien (som har signert Sødahl innlegg), Pål Løkkeberg, Espen Thorstenson og Eskil Vogt (også signatør).

Filmen har en scene utenfor Gimle kino hvor en plakat fra Tony Richardsons The loneliness of a long distance runner (1962), en av de sentrale filmene i den realistiske britiske 60-talls bølgen, preger inngangen. I min innledning denne kvelden poengterte jeg hva de europeiske filmbølgene; fransk, britisk, polsk, tsjekkisk, tysk og ungarsk, hadde hatt for betydning for den norske filmen i dette tiåret. Bølgene var alle et samlet generasjonsoppgjør mot den stivnede litterære og studiobaserte filmen som tidligere generasjoner hadde produsert. («Papas Kino» kalte tyskerne dem). Bølgene var delvis forankret i de nye nasjonale filmskolene, som etter hvert ble kjernen i de visuelle utrykket bevegelsene skapte.

1960-tallet er i det hele tatt et banebrytende tiår innen filmkunsten. Peter Cowie har beskrevet det i sin bok «Revolution: The Explosion of World Cinema in the Sixties» (New York: Faber and Faber, 2004). Bølgene i Europa medførte også et oppsving i den skandinaviske filmkulturen, med flere nye og spennende regissører, nye co-produksjoner, blant annet Henning Carlsens Sult (1966) og opprettelse av filmskoler i København (1966) og Stockholm (1970). Norge fikk sin statlige utredning om en film- og fjernsynsskole allerede i 1963, med bla. Otto Carlmar og Ivo Caprino i utvalget. Men denne rapporten ledet kun til opprettelse av en internopplæring i NRK og Filmopplæringen inn under Norsk Filminstitutt i 1968.

John Christian Rosenlund opplyste i et engasjert innlegg her i RP at det nylig stiftede norske filmakademiet denne høsten hadde planlagt en diskusjonskveld om den senere tids utvikling i den norske filmskolen, men at skolens ledelse ikke ville stille til debatt, endog låne ut sine lokaler! 

Både Rosenlunds og Sødahls tekster er viktige. De argumenterer både emosjonelt og rasjonelt. Deres tekster vil kunne gå inn i den norske filmhistorien med samme grad av viktighet som Oberhausen-manifestet gjorde i Tyskland for over 60 år siden (se den norsk-tyske filmhistorieboken «To liv – Zwei Leben», Bokbyen forlag).

Deres argumentasjon er kulturelt forankret og tar utgangspunkt i det særegne norske, som ved siden av å vektlegge det sportslige, også sliter med en distriktspolitikk som igjen avler en unødvendig sentralisering. Museer og høyskoler er tvunget sammen i store enheter, for at departementene ikke skal ha så mange institusjoner å forholde seg til!

Sødahl minner også om at daværende kulturminister Åse Kleveland engasjerte seg i opprettelsen av filmskolen, ved å besøke den danske filmskolen og legge inn et avsnitt om den fremtidige norske skolen i sin kulturmelding Kultur i tiden (Stortingsmelding nr. 61, 1991–92), et avsnitt jeg hadde gleden av å lage utkast til.

Hva må gjøres? skrev salige Lenin i sin tid. Vi må stille det samme spørsmålet og besvare det slik: Bransjerådet, Det norske filmakademi og andre bransjeaktører må nå snarest be om et møte med både kulturministeren og kunnskapsministeren, og be om at skolen frigjøres fra Høgskolen i Innlandet, flyttes til Oslo og opprettes som en selvstendig filmkunstnerisk høgskole. Skolens suksess etter at det første kullet ble uteksaminert i 2001 resulterte i, sammen med opprettelsen av Norsk filmfond, en formidabel økning i den norske filmproduksjonen, kunstnerisk, kvalitets- og kvantitetsmessig. Begge ministre må adresseres, da spørsmålet er av både kulturell og forskningsmessig betydning. Nå bør steget tas et trinn videre, til 2.0.

Jan Erik Holst er forfatter og har sittet i arbeidsutvalget som etablerte Det norske filmakademi. Han er også tidligere avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt.