Foto: John Christian Rosenlund (til venstre) under opptakene til «Tusen ganger godnatt» 

Nystartede Det norske filmakademi ønsket nylig å belyse den alvorlige debatten om Den norske filmskolen som har pågått på rushprint.no i våres og sommer. Bakgrunnen var studentenes streik og mangel på tillit til ledelsen, samt filmbransjens egne spørsmål om planene for forandring av skolen vil være til beste for studenter og bransje.

Filmakademiet hadde planlagt et åpent debattmøte i filmskolens lokaler i Oslo, der filmarbeidere, produsenter, studenter og lærere kunne ta debatten videre og høre hverandres argumenter. Dette møtet måtte avlyses da akademiet fikk beskjed fra skolens ledelse om at de ikke fikk låne lokalene, og at verken filmskolen eller AMEK ønsket å stille til debatt.

Filmskoledebatten som nå pågår er kanskje den viktigste kulturdebatten filmfeltet har hatt siden filmskolen ble etablert for over 25 år siden. Debatten spriker i alle retninger og det er mange skjulte agendaer som også handler om distriktspolitikk og drømmen om å få universitetsstatus.

Jeg vil sitere regissør Erik Poppe om hvorfor det er viktig at skolens ledelse bør stille til debatt:  

(…) dette er avgjørende å få klarhet i det som i beste fall kan være misforståelser eller en feil forståelse av det gunstige i dette. I verste fall noe som ligner min frykt, at kunstutdannelsen og den filmfaglige skolen nå går tapt, slik vi forventer at den bør være. Jeg kan ikke begripe hvem som skulle tjene på at vi legger denne dialogen eller denne avklaringen død, annet enn de i sammenslåingens interessegruppe som kanskje hadde håpet på at dette ville forbigå i stillhet og at det ville kunne skje uten mer dialog» 

Etter at jeg ytret meg i Rushprint om filmskolen i januar 2023, så er jeg blitt kontaktet av mange fortvilte elever og lærere. Jeg forstår at det kan oppleves tungt for høgskolene ledelse å delta i debatter når hele bransjen koker. Men når avstanden mellom filmskole-lærere, deres elever og dere som nå skal ta disse viktige avgjørelsene er så stor, mener jeg det er skolens plikt å stille opp.

Vi må tørre ta fatt i det grunnleggende; hva skal være grunnfjellet i en nasjonal filmskole? 

De aller best filmskolene i verden er best fordi de har et tett og varmt samarbeid med de mest talentfulle i bransjen, de er en del av bransjen. For å sitere Isaac Newton: «Dersom jeg har sett litt lengre enn andre, så har jeg gjort det ved å stå på kjempers skuldre».

Den nasjonale filmskolen skal utdanne filmens jagerflypiloter. Militæret velger å sende sine ypperste elever til USA for den aller beste utdannelsen. For 25 år siden sto filmskole-kampen til slutt om å akseptere distriktspolitiske valg om å legge den til Lillehammer eller ingen filmskole i det hele tatt. Etter uttallige års kamp hadde vi kniven på strupen. Vi var på den tid det eneste landet utenom Albania som ikke hadde en nasjonal filmskole. Vi ga etter og valget ble Lillehammer. Vi ga etter for distriktspolitikk. Vi ga etter selv om vi visste at skolen skulle slite med ekstremt trang økonomi og allikevel være nødt til å sette av mangfoldige millioner i året på transport, overnatting og dietter til import av lærekrefter, fagmiljø, skuespillere osv. til og fra Oslo og enda lenger unna. Vi ga etter selv om vi forstod at summen av alle disse kostnadsdrivende og fagmessig absurde kompromisser aldri ville gi skolen ro.

Hvorfor aksepterte vi dette fatale valget? 

Det ville trolig aldri jagerflypilotene ha gjort, det ville aldri idrettshøgskolen gjort (som på samme tid for 25 år siden utvidet sin aktivitet i Oslo samtidig som det sto uttallige idrettsbygg ledige i Lillehammer etter OL)! Filmbransjen består stort sett av dårlig betalte frilans filmarbeidere som vet at vår neste suksess er avhengig av at man smiler og er positiv. Vi har ingen ansatte som får betalt for å skrive leserinnlegg og drive lobbyvirksomhet overfor politikerne. Vi synes derfor ikke i det offentlige rom, vi valgte levende bilder fordi vi kanskje er bedre på det visuelle fremfor å skrive artikler i avisen. Vårt talent er bak kamera. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring på hvorfor filmbransjen er den første posten på statsbudsjettet som ryker når noe må strykes, vi synes ikke, vår stemme er for svak. Filmskolen og bransjen er derfor et enkelt bytte som igjen overkjøres av skriveføre høgskolesystemer og lokale politikere som ikke har det samme bankende hjerte for filmen og filmkunsten. Vi er, 25 år etter at kampen syntes over, fremdeles livredde for å miste Den Norsk Filmskolen.

Den Norske Filmskolen 2.0.

Nå som planene er at filmskolen likevel skal flytte fra «OL-lokalene» i Lillehammer så gjelder ikke lenger gjenbruksargumentene. Kanskje det er på tide at alle involverte nå stikker en finger i jorda og tør å si «time out». Kanskje vi har kommet så lang og avdekket så mye grums at det er nå vi skal våge å si at filmskolen fortjener helt nye blanke ark – og så sammen, redefinere Den Norske filmskolen 2.0?

Det er ekstremt vågalt å sette alt på spill, men når vi vet hva som står på spill, så mener jeg det er verdt det.

Jeg avslutter med å sakse fra et brev fra studentgruppen ved Den norske filmskolen:

(…) «Vi opplever ikke å bli hørt eller tatt på alvor, og vi har ikke opplevd at ledelsen ved HINN prioriterer det beste for skolen. (…) det er ingen tvil om at det er tydelige krefter som drar i retning av en sammenslåing. Vi kan ikke se at disse kreftene styres av noe annet enn økonomiske interesser, et ønske om universitetsstatus og generell effektivisering. Vi mener det er kritikkverdig og bekymringsfullt at det ikke har vært fremlagt noen overbevisende argumenter som faktisk handler om at DNF kan bli en kvalitetsmessig bedre skole av å bli slått sammen med AMEK. Det eneste vi har blitt presentert er argumenter som handler om at skolen vår ikke vil overleve på andre måter»

John Christian Rosenlund er filmfotograf. Han er styremedlem av Det norske filmakademi, men skriver dette innlegget for egen regning.

Høringsfristen 15. september 2023 nærmer seg. Høringssvar kan sendes pr. e-post til [email protected].