Tilbake til normalen?

Tilbake til normalen?

Filmindustrien i Cannes greide for en stakket stund å frigjøre seg fra tanken på streik, strømming og kunstig intelligens, for å la festivalen gi oss hva den er best på. Kanskje var fraværet av norske filmer bare et tegn på at vi er på vei tilbake til normalen fra før pandemien.

Foto fra strandkinoen på Croisetten i Cannes.

Det var flere mørke skyer som hadde samlet seg over Cannes i forkant av årets festival: Det var trusselen fra forfatterstreik, konflikten med Netflix og frykten for kunstig intelligens. De henger alle sammen.

Særlig streiken hadde skjøvet på en rekke prosjekter som opprinnelig skulle ha vært presentert i Cannes. Men det er utrolig hva entusiasme for film kan gjøre med atmosfæren på en festival. Den innledende usikkerheten, som også var en etterdønning fra pandemien, måtte gradvis vike for begeistring for hva vi fikk se inne i kinosalene. Hovedkonkurransen var bedre enn på lenge med en verdig gullpalmevinner i Justine Triets Anatomy of a Fall. Ved siden av sterke kandidater som The Zone of Interest, viser denne filmen hvor avgjørende spiss kuratering er for festivalens renommé. Det er denne evnen til å mikse kunstneriske nybrott med en dose prangende glamour på den røde løperen som gir Cannes et unik posisjon i filmverdenen.

I halvannen uke kunne vi sette oss tilbake og late som at alt var som før: film er best på kino og Cannes er fortsatt den høyborgen filmverdenen samler seg rundt. Det kunne virke som den nye normalen med flukt fra kinoene,  som hadde startet før pandemien og akselerert under den, for et øyeblikk stoppet opp.

Så vendte skyene tilbake. Riktignok viste Amazons lovnad om å gi Killers of the Flower Moon kinopremiere før den kommer på strømming, at et fruktbart samarbeid mellom kino og strømmerne faktisk er mulig. Men det blottstilte samtidig hvordan den suverent største aktøren, Netflix, har meldt seg ut av dette samarbeidet. Å få finansiert uavhengig kinofilm har alltid vært en risikosport – i dag går det virkelig på lemmene løs, var beskjeden fra markedet i Cannes. Hvor mange selskaper ville eksistert uten strømmernes bestillinger?

Det er blant annet denne nye avhengigheten av strømmerne som ligger til grunn for den amerikanske forfatterstreiken. Det er for tidlig å si hva den vil bety for det europeiske filmmiljøet, men vi står overfor de samme utfordringene. Studioene, anført av strømmeaktørene, nedskalerer etter en lengre periode med frenetisk aktivitet. Plutselig står tusenvis av forfattere uten oppdrag og den sikkerheten som en gang fantes i skriverommene.

Frykten for de nye verktøyene innen kunstig intelligens har også drevet fram en større streikevilje. I en bransje som baserer så mange av sine inntekter på gjenbruk av kjente formler og konsepter, er nye KI-verktøyer en reell trussel. Å forby disse verktøyene er ikke mulig, ei heller ønskelig. De er allerede i bruk som hjelpemiddel.

Eneste utveien for filmbransjen er å følge Cannesfestivalens eksempel. Det handler om å spisse filmkunstens særpreg, man må dyrke det som gjør den unik. En ChatGPT vil først og fremst kunne løse strukturelle problemer i et manus, eller gi oss generiske spesialeffekter og animasjon. Det vil aldri kunne få et manus eller et filmunivers til å puste og leve med en gjenkjennelig menneskelighet, slik bare en forfatter og filmskaper kan få til. Det er i siste instans bare dette som vil kunne forhindre filmskaperne fra å bli erstattet av kunstig intelligens: den unike filmkunsten som ikke lar seg imitere.

I år deltok norsk film med kortfilmen Tits i kortfilmprogrammet i Cannes (les mer om filmen). Fraværet av de nordiske ble påpekt flere ganger i Cannes. Det var bare Aki Kaurismäki som deltok i hovedkonkurransen med Fallen Leaves. For norsk film representerer konkurranseprogrammet i Cannes en interessant utfordring. Det er ikke den typen film festivalen premierer vi satser mest på her hjemme. Joachim Trier er hovedunntaket som bekrefter regelen; det er innen sjangerfilm for de internasjonale markedene norsk film først og fremst markerer seg. Også Tits er et unntak som bekrefter regelen: Norsk kortfilm har nærmest forsvunnet fra de internasjonale festivalene etter at NFI kuttet ned på tilskuddene til slike lanseringer (les mer her). Vil spillefilmen lide samme skjebne? Da Trier ble intervjuet etter forrige Cannesdeltakelse stilte han og Eskil Vogt spørsmålet: Vil de som kommer etter dem få de samme utviklingsmulighetene, til å skape egenartet filmkunst som kan hevde seg i Cannes og bli løftet videre til en mulig Oscar ? Spørsmålet er ennå ikke besvart tilfredsstillende.


Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint


 

Tilbake til normalen?

Tilbake til normalen?

Filmindustrien i Cannes greide for en stakket stund å frigjøre seg fra tanken på streik, strømming og kunstig intelligens, for å la festivalen gi oss hva den er best på. Kanskje var fraværet av norske filmer bare et tegn på at vi er på vei tilbake til normalen fra før pandemien.

Foto fra strandkinoen på Croisetten i Cannes.

Det var flere mørke skyer som hadde samlet seg over Cannes i forkant av årets festival: Det var trusselen fra forfatterstreik, konflikten med Netflix og frykten for kunstig intelligens. De henger alle sammen.

Særlig streiken hadde skjøvet på en rekke prosjekter som opprinnelig skulle ha vært presentert i Cannes. Men det er utrolig hva entusiasme for film kan gjøre med atmosfæren på en festival. Den innledende usikkerheten, som også var en etterdønning fra pandemien, måtte gradvis vike for begeistring for hva vi fikk se inne i kinosalene. Hovedkonkurransen var bedre enn på lenge med en verdig gullpalmevinner i Justine Triets Anatomy of a Fall. Ved siden av sterke kandidater som The Zone of Interest, viser denne filmen hvor avgjørende spiss kuratering er for festivalens renommé. Det er denne evnen til å mikse kunstneriske nybrott med en dose prangende glamour på den røde løperen som gir Cannes et unik posisjon i filmverdenen.

I halvannen uke kunne vi sette oss tilbake og late som at alt var som før: film er best på kino og Cannes er fortsatt den høyborgen filmverdenen samler seg rundt. Det kunne virke som den nye normalen med flukt fra kinoene,  som hadde startet før pandemien og akselerert under den, for et øyeblikk stoppet opp.

Så vendte skyene tilbake. Riktignok viste Amazons lovnad om å gi Killers of the Flower Moon kinopremiere før den kommer på strømming, at et fruktbart samarbeid mellom kino og strømmerne faktisk er mulig. Men det blottstilte samtidig hvordan den suverent største aktøren, Netflix, har meldt seg ut av dette samarbeidet. Å få finansiert uavhengig kinofilm har alltid vært en risikosport – i dag går det virkelig på lemmene løs, var beskjeden fra markedet i Cannes. Hvor mange selskaper ville eksistert uten strømmernes bestillinger?

Det er blant annet denne nye avhengigheten av strømmerne som ligger til grunn for den amerikanske forfatterstreiken. Det er for tidlig å si hva den vil bety for det europeiske filmmiljøet, men vi står overfor de samme utfordringene. Studioene, anført av strømmeaktørene, nedskalerer etter en lengre periode med frenetisk aktivitet. Plutselig står tusenvis av forfattere uten oppdrag og den sikkerheten som en gang fantes i skriverommene.

Frykten for de nye verktøyene innen kunstig intelligens har også drevet fram en større streikevilje. I en bransje som baserer så mange av sine inntekter på gjenbruk av kjente formler og konsepter, er nye KI-verktøyer en reell trussel. Å forby disse verktøyene er ikke mulig, ei heller ønskelig. De er allerede i bruk som hjelpemiddel.

Eneste utveien for filmbransjen er å følge Cannesfestivalens eksempel. Det handler om å spisse filmkunstens særpreg, man må dyrke det som gjør den unik. En ChatGPT vil først og fremst kunne løse strukturelle problemer i et manus, eller gi oss generiske spesialeffekter og animasjon. Det vil aldri kunne få et manus eller et filmunivers til å puste og leve med en gjenkjennelig menneskelighet, slik bare en forfatter og filmskaper kan få til. Det er i siste instans bare dette som vil kunne forhindre filmskaperne fra å bli erstattet av kunstig intelligens: den unike filmkunsten som ikke lar seg imitere.

I år deltok norsk film med kortfilmen Tits i kortfilmprogrammet i Cannes (les mer om filmen). Fraværet av de nordiske ble påpekt flere ganger i Cannes. Det var bare Aki Kaurismäki som deltok i hovedkonkurransen med Fallen Leaves. For norsk film representerer konkurranseprogrammet i Cannes en interessant utfordring. Det er ikke den typen film festivalen premierer vi satser mest på her hjemme. Joachim Trier er hovedunntaket som bekrefter regelen; det er innen sjangerfilm for de internasjonale markedene norsk film først og fremst markerer seg. Også Tits er et unntak som bekrefter regelen: Norsk kortfilm har nærmest forsvunnet fra de internasjonale festivalene etter at NFI kuttet ned på tilskuddene til slike lanseringer (les mer her). Vil spillefilmen lide samme skjebne? Da Trier ble intervjuet etter forrige Cannesdeltakelse stilte han og Eskil Vogt spørsmålet: Vil de som kommer etter dem få de samme utviklingsmulighetene, til å skape egenartet filmkunst som kan hevde seg i Cannes og bli løftet videre til en mulig Oscar ? Spørsmålet er ennå ikke besvart tilfredsstillende.


Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint


 

MENY