Foto: Hanna Kochehura er én av komikerne som underholder frontsoldater i «Comedy of War: Laughing in Ukraine». (Foto: Maiden/Nacelle)

14 millioner ukrainere er på flukt, ifølge FN. 8 millioner av dem har krysset over til nabolandene som følge av den russiske invasjonen.

Men da Putin lanserte fullskalakrigen i februar i fjor, lengtet den amerikanske regissøren David Gutnik (39) plutselig «hjem».

– Noe skjedde globalt for alle, eller iallfall mange, av ukrainsk herkomst. Jeg kjente meg berørt og inspirert av den delen av identiteten min, sier han.

– Jeg er skeptisk til ordet «kall», siden det fort kan høres religiøst ut. Men jeg kjente meg kallet til å returnere til røttene og arven min, og til å hjelpe til på den eneste måten jeg kan: med film.

Kunst som våpen

Rushprint møter Gutnik under New Yorks Tribeca-festival, hvor han presenterer sin første dokumentarfilm: Rule of Two Walls. Her følger han ukrainske kunstnere som ikke bare valgte å bli igjen i bomberegnet. Responsen deres er en mer militant og politisert kunst.

Prosjektet tok form idet Gutnik kom i kontakt med Lyana Mytsko, som er kunstsenterleder i Lviv.

– Jeg hadde sett et sitat fra henne som ligner det vi bruker i filmen, forteller han.

– Hun sa noe sånt som at «Putin mener verken historien eller kulturen vår eksisterer. Altså må kunsten vår bevise at han tar feil. Kunsten må være våpenet vårt.» Jeg tente veldig på den ideen.

– Hva var tidslinjen for selve innspillingen?

– Vi begynte like etter fullskalainvasjonen var et faktum, og satte punktum i november. Strengt tatt var planen min å reise til Warzawa og lage film om flyktninger. Og så kom jeg over en artikkel om Lyana i Washington Post.

– Hvor «gerilja» var dette? Hvor nær kampene kom dere?

– Vel, dagen jeg dro over, var det et rakettangrep på en togstasjon som drepte sju mennesker. Samboeren min friket fullstendig ut. Den ukrainske produsenten min, derimot, mente vi var trygge, så vi reiste via den samme togstasjonen. Flyalarmen ulte konstant. Det interessante var å se hvor forskjellig folk reagerte. Noen spurtet til nærmeste tilfluktsrom, andre ga fullstendig blaffen. En ting jeg føler filmen lykkes med, er å utviske skillet mellom den fysiske og psykologiske fronten. Mange mennesker i Ukraina – kunstnerne våre inkludert – befinner seg jo ikke ved frontlinjene som sådan.

– Hva med skillet mellom dokumentar og aktivisme – hvor står du der?

– Jeg tror kunsten har en rolle å spille i kampen om informasjonsrommet. Og som kunstner er du ikke bare kunstner. Du er også aktivist, med ansvar for «sannhetene» du skyver på verden. Selv underholdning har politiske konsekvenser, helt ned til Marvel-eventyrene. Jeg tror ikke det finnes noe uten politiske konsekvenser når du driver med historiefortelling, så ja – vi er alle ansvarlige. Hensikten med dokumentaren er ikke bare å fortsette filmdiskusjonen om Ukraina, men å øke bevisstheten der ute om den ukrainske identiteten.

Motstand og stand-up

Gutnik har ikke operert i et vakuum. Mens han la siste hånd på opptakene sine, gikk et annet amerikansk dokumentarteam til verks i Ukraina. Temaet deres er ikke milevis unna kollegaens, heller. I Comedy of War: Laughing in Ukraine skildrer Christopher Walters stand-up-komikere som reiser til den fysiske fronten for å opptre for soldatene.

Som vi har lært fra nasjonalforfatteren Andrej Kurkov, inngår òg humor i det ukrainske arsenalet.

– Alle kildene våre sa det samme: at de ler for å unngå å gråte, forteller produsenten Krista Liney (47).

– De ler, fordi det er det de kan gjøre. Dette er noe som går helt tilbake til kosakkene, som pleide å «erte» motstanderne sine på slagmarken. Samtidig er humoren blitt mer dyster, det skal sies. Det er de mørke vitsene som holder folk gående.

Liney er mer balansert i dokumentarist-vs.-aktivist-spørsmålet.

– Vi har lagt oss et sted midt imellom. Vi prøver å la omstendighetene snakke for seg selv, uten å bli for politiske. Jeg tror alle som ser filmen vår, vil komme ut med en klar formening om hva ukrainerne gjennomgår. Altså trengte vi ikke å være for tunge på labben. Når det er sagt, synes vi selvfølgelig at historien er viktig å fortelle.

– Hva med den etiske utfordringen ved å lage «morsom» film mot et krigsbakteppe? Uten sammenligning for øvrig, vi husker jo kritikken mot Benignis Livet er herlig?

– Der vil jeg hevde at interndiskusjonen vår pågår ennå. Som produsent var jeg særlig opptatt av to ting. Den første var at alle involverte skulle kunne jobbe trygt. Den andre, som gikk hånd i hånd, var å sikre at vi ikke «utnyttet krigen» på noen måte. For å gjøre det tindrende klart: Vi synes ikke krig er morsomt, og prøver heller ikke å framstille den som det. Jeg håper folk forstår at ukrainerne ler til tross for krigen. De ler under ekstraordinære omstendigheter som jeg – bank i bordet – håper de færreste av oss får oppleve på hjemmebane.

– Uavhengig av bakteppet, hva besto de største filmtekniske utfordringene i?

– Vi startet idet det første snøværet kom, så det ble fort veldig kaldt. Men den største utfordringen var strømmangelen som gjorde at det meste stort sett lå mørklagt. Likevel – og dette er noe jeg ynder å påpeke – skjøt vi 85-90 prosent av filmen med naturlig lys. Etter min mening ble resultatet både vakkert og fryktinngytende.

Nær metadokumentar

Mens Walters & Co. er fluer på veggen, bringer Gutnik inn sitt eget crews historier. Rule of Two Walls, som er produsert av Hollywood-stjernen Liev Schreiber, tenderer mot metadokumentar i så måte.

– Jeg er blitt konfrontert med begrepet et par ganger. Selv forbinder jeg «meta» med noe fjernt, konseptuelt og akademisk, parerer Gutnik humørfylt. 

– Hør, det er første gang jeg har laget film i et krigsherjet land. Da jeg møtte den lokale fotografen min, kom han rett fra Bucha, hvor han hadde vært med og fraktet lik. Tilsvarende, da jeg møtte lydmannen, hadde han akkurat rømt hjemmefra med familien. Og – både fotografer og lydmenn er jo kunstnere. Det samme gjelder komponisten, produsenten og meg som regissør: Alle hadde historier som føltes nærliggende å ta med.

– Hvordan går det med hovedobjektene dine? Er de fortsatt i god behold?

– Dette er temmelig fabelaktig. De krysset over til Warzawa for litt siden, og er straks på vei om bord i et fly hit til New York.

Gutnik smiler passe patriotisk i skjeggstubbene.

– Jepp, alle sammen kommer til premieren, bekrefter han.

– Fantastisk er det, særlig for gutta. Det er første gang de er utenlands siden 2014. Gjett om jeg ser fram til å treffe dem i morgen.