Norske forfattere ønsker å sikre seg mot framtidig sensur av bøkene deres. For filmskapere er sensur og ulike krav om «tilpasninger» nesten skremmende normalt.

Foto fra «Matilda – the musical» – basert på filmen som er basert på boken.
De siste ukene har beslutningen om å slipe ned kantene av Roalds Dahls skarpe prosa ledet til sterke reaksjoner. Det er de nye eierne av Roald Dahls katalog, som nylig ble kjøpt av Netflix for over 4 milliarder kroner, som har åpnet for denne typen etterhåndssensur av forfatteren (selve arbeidet med endringene startet året før Netflix kjøpte katalogen).
Resultatet er at en rekke forfattere nå forsøker å sikre seg mot framtidige inngrep. Ingvar Ambjørnsen har fått kontraktfestet at verken forlag eller arvinger kan endre språket i bøkene etter hans død. Flere forfattere sier de vil følge hans eksempel.
Netflix kjøpte ikke rettighetene til Roald Dahls katalog fordi de ønsker å bli et forlag. Det er selvsagt filmkatalogen og retten til å utvide merkevaren gjennom nye framtidige satsinger det handler om. Slik forvalterne av Tove Janssons bøker har gitt tillatelse til at nye bøker kan skrives i Mummidalens navn, vil vi sikkert få se mange av Dahls eventyrlige skikkelser dukke opp i nye fiktive sammenhenger – uten forfatterens skarpe kanter. Netflix formulerte det slik da de gikk ut med oppkjøpet: «Disse prosjektene har åpnet øynene våre for et mye mer ambisiøst prosjekt – å skape et unikt univers på tvers av animasjons- og spillefilmer, TV, publikasjoner, spill, oppslukende opplevelser, teater, forbrukerprodukter med mer».
Denne marveliseringen av underholdning for barn og unge, der man kjøper retten til å dikte videre på figurene, i nye sammenhenger, er den forretningsmodellen filmstudioene og strømmeaktørene streber etter.
Det er ikke tilfeldig at det er filmindustrien som er mest aggressiv og oppfinnsom med å skape nye merkevarer på denne måten. Helt siden filmens barndom har filmskapere vært nødt til å akseptere små og store tilpasninger for at filmene deres skal passe inn i ulike formater og markeder. Denne utbredte praksisen med inngrep og sensur er noe filmskaperne ofte ikke aner den fulle rekkevidden av. Helt til de skal til et annet kontinent og oppdager at filmen deres vises på flyet i dramatisk nedkortet versjon. Eller at de forviller seg inn i en kino på ferietur i Tyrkia og oppdager at den lesbiske kjærlighetsscenen de strevde så fælt med, er helt borte fra filmen.
Mange av inngrepene er ofte et resultat av bransjekonvensjoner. I fjor kunne vi påvise hvordan alle seriene til Ken Burns er endret fra originalen når de kommer på norsk fjernsyn (NRK). Kritikerroste serier som Vietnam, Country Music og nå sist Hemingway, er nedkortet og omredigert fra den amerikanske originalversjonen, uten at det gjøres oppmerksom på det. I de to sistnevnte forekommer dessuten noe som likner kontinuitetsfeil på grunn av endringene. Som om det ikke var nok at Hemingway ble misbrukt av både forleggere og familie som ga ut uferdige manus etter hans død.
Dette er inngrep som er akseptert og godkjent av produsenten. Ofte er det allerede avtalt ved inngåelse av forhåndssalg. Det er med andre ord så normalisert at ingen gidder å snakke om det. Direkte politisk sensur får selvsagt mer oppmerksomhet, som når store Hollywoodfilmer sensureres av kinesiske myndigheter. Men også studioene lystrer når det er inngangsbilletten til det enorme kinesiske markedet.
Det er derfor tvilsomt om vi får oppleve at filmskapere vil rope et varsko slik Ambjørnsen og andre forfattere nå har gjort. Regissøren har som regel ikke samme juridiske og moralske autoriteten over verkene sine som en forfatter har. Film regnes i hovedsak som et kollektivt kunstuttrykk eller underholdningsprodukt, der det ikke bare er én avsender eller rettighetshaver. Det var en gang noen franskmenn som mente at regissøren var en fortellergud på linje med forfatteren, en auteur som brukte «kamera som penn», men den tankegangen er for lengst oppgitt – i hvert fall av filmbransjen.
Selv om jeg tilhører et mindretall som er opptatt av regissørens status og «indre sjelsliv», er det ikke det som bekymrer meg mest akkurat nå. Nei, det som skremmer er hvordan internasjonale aktører som Netflix støversuger verdenskulturen for lokale klassikere og folkekjære fortellinger.
Som Deadline skrev etter at oppkjøpet av Dahls katalog ble gjort kjent: «Prepare for the equivalent of an arms race of extraordinary proportions as the Global streamers snap up all the IP possible and producing generally is reduced to a work for hire».
Jeg har også tidligere skrevet om dette dystopiske scenarioet: når alle lokale fortellinger forvaltes av noen få globale aktører, og norske produsenter reduseres til linjeprodusenter som verken har innflytelse over innholdet eller noe eierskap til det.
Om det finnes noe positivt ved et sånt scenario, må det være at norske produsenter kanskje ville bli tvunget til å utvikle flere originalfortellinger. Men spøk til side: Forhåpentligvis kan en innføring av AMT-direktivet bidra til å forebygge noe av denne utviklingen. Men å holde klåfingrede myndigheter og rettighetshavere unna klippebordet, når de vil gjøre filmene mindre gjenstridige og problematiske, synes vanskeligere enn noen gang. Og med nybrottene innen kunstig intelligens, synes veien åpen for å tukle med det meste. Norsk filmforbund og andre rettighetsforkjempere går i sannhet interessante tider i møte.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Foto fra «Matilda – the musical» – basert på filmen som er basert på boken.
De siste ukene har beslutningen om å slipe ned kantene av Roalds Dahls skarpe prosa ledet til sterke reaksjoner. Det er de nye eierne av Roald Dahls katalog, som nylig ble kjøpt av Netflix for over 4 milliarder kroner, som har åpnet for denne typen etterhåndssensur av forfatteren (selve arbeidet med endringene startet året før Netflix kjøpte katalogen).
Resultatet er at en rekke forfattere nå forsøker å sikre seg mot framtidige inngrep. Ingvar Ambjørnsen har fått kontraktfestet at verken forlag eller arvinger kan endre språket i bøkene etter hans død. Flere forfattere sier de vil følge hans eksempel.
Netflix kjøpte ikke rettighetene til Roald Dahls katalog fordi de ønsker å bli et forlag. Det er selvsagt filmkatalogen og retten til å utvide merkevaren gjennom nye framtidige satsinger det handler om. Slik forvalterne av Tove Janssons bøker har gitt tillatelse til at nye bøker kan skrives i Mummidalens navn, vil vi sikkert få se mange av Dahls eventyrlige skikkelser dukke opp i nye fiktive sammenhenger – uten forfatterens skarpe kanter. Netflix formulerte det slik da de gikk ut med oppkjøpet: «Disse prosjektene har åpnet øynene våre for et mye mer ambisiøst prosjekt – å skape et unikt univers på tvers av animasjons- og spillefilmer, TV, publikasjoner, spill, oppslukende opplevelser, teater, forbrukerprodukter med mer».
Denne marveliseringen av underholdning for barn og unge, der man kjøper retten til å dikte videre på figurene, i nye sammenhenger, er den forretningsmodellen filmstudioene og strømmeaktørene streber etter.
Det er ikke tilfeldig at det er filmindustrien som er mest aggressiv og oppfinnsom med å skape nye merkevarer på denne måten. Helt siden filmens barndom har filmskapere vært nødt til å akseptere små og store tilpasninger for at filmene deres skal passe inn i ulike formater og markeder. Denne utbredte praksisen med inngrep og sensur er noe filmskaperne ofte ikke aner den fulle rekkevidden av. Helt til de skal til et annet kontinent og oppdager at filmen deres vises på flyet i dramatisk nedkortet versjon. Eller at de forviller seg inn i en kino på ferietur i Tyrkia og oppdager at den lesbiske kjærlighetsscenen de strevde så fælt med, er helt borte fra filmen.
Mange av inngrepene er ofte et resultat av bransjekonvensjoner. I fjor kunne vi påvise hvordan alle seriene til Ken Burns er endret fra originalen når de kommer på norsk fjernsyn (NRK). Kritikerroste serier som Vietnam, Country Music og nå sist Hemingway, er nedkortet og omredigert fra den amerikanske originalversjonen, uten at det gjøres oppmerksom på det. I de to sistnevnte forekommer dessuten noe som likner kontinuitetsfeil på grunn av endringene. Som om det ikke var nok at Hemingway ble misbrukt av både forleggere og familie som ga ut uferdige manus etter hans død.
Dette er inngrep som er akseptert og godkjent av produsenten. Ofte er det allerede avtalt ved inngåelse av forhåndssalg. Det er med andre ord så normalisert at ingen gidder å snakke om det. Direkte politisk sensur får selvsagt mer oppmerksomhet, som når store Hollywoodfilmer sensureres av kinesiske myndigheter. Men også studioene lystrer når det er inngangsbilletten til det enorme kinesiske markedet.
Det er derfor tvilsomt om vi får oppleve at filmskapere vil rope et varsko slik Ambjørnsen og andre forfattere nå har gjort. Regissøren har som regel ikke samme juridiske og moralske autoriteten over verkene sine som en forfatter har. Film regnes i hovedsak som et kollektivt kunstuttrykk eller underholdningsprodukt, der det ikke bare er én avsender eller rettighetshaver. Det var en gang noen franskmenn som mente at regissøren var en fortellergud på linje med forfatteren, en auteur som brukte «kamera som penn», men den tankegangen er for lengst oppgitt – i hvert fall av filmbransjen.
Selv om jeg tilhører et mindretall som er opptatt av regissørens status og «indre sjelsliv», er det ikke det som bekymrer meg mest akkurat nå. Nei, det som skremmer er hvordan internasjonale aktører som Netflix støversuger verdenskulturen for lokale klassikere og folkekjære fortellinger.
Som Deadline skrev etter at oppkjøpet av Dahls katalog ble gjort kjent: «Prepare for the equivalent of an arms race of extraordinary proportions as the Global streamers snap up all the IP possible and producing generally is reduced to a work for hire».
Jeg har også tidligere skrevet om dette dystopiske scenarioet: når alle lokale fortellinger forvaltes av noen få globale aktører, og norske produsenter reduseres til linjeprodusenter som verken har innflytelse over innholdet eller noe eierskap til det.
Om det finnes noe positivt ved et sånt scenario, må det være at norske produsenter kanskje ville bli tvunget til å utvikle flere originalfortellinger. Men spøk til side: Forhåpentligvis kan en innføring av AMT-direktivet bidra til å forebygge noe av denne utviklingen. Men å holde klåfingrede myndigheter og rettighetshavere unna klippebordet, når de vil gjøre filmene mindre gjenstridige og problematiske, synes vanskeligere enn noen gang. Og med nybrottene innen kunstig intelligens, synes veien åpen for å tukle med det meste. Norsk filmforbund og andre rettighetsforkjempere går i sannhet interessante tider i møte.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.