Foto: Vil det nye kappløpet om rettigheter også innhente folkekjære figurer som Ludvig?

Netflix annonserte forrige uke at strømmetjenesten har kjøpt Roald Dahl Story Company. De hadde fra før annonsert at en serie var underveis, basert på Charlie og sjokoladefabrikken, samt en nyinnspilling av Ro Matilda The Musical. «Disse prosjektene har åpnet øynene våre for et mye mer ambisiøst prosjekt – å skape et unikt univers på tvers av animasjons- og spillefilmer, TV, publikasjoner, spill, oppslukende opplevelser, teater, forbrukerprodukter med mer», heter det i pressemeldingen.

Kort sagt: vi kjøper hele smæla. Det blir heretter umulig å komme utenom Netflix om du vil bli bedre kjent med Roald Dahls fortellinger.

«Prepare for the equivalent of an arms race or goldrush of extraordinary proportions as the Global streamers snap up all the IP possible and producing generally is reduced to a work for hire», skrev Deadline i sin omtale av avtalen.

Oppkjøpet inngår i den frenetiske aktiviteten som pågår der strømmegigantene og filmstudioene kjemper om de siste store merkevarene innen særlig familieunderholdning. Den vanvittige kommersielle suksessen til filmene og seriene som er basert på helteuniverset fra Marvel og D.C Comics, har blant annet skjerpet denne voksende appetitten.

Også her hjemme er det skarp konkurranse om de folkekjære, lokale fortellingene. Både Aukrust, Egner, Knutsen og Ludvigsen– og Sabetannuniverset er blitt kassasuksesser på kino. Foreløpig er det norske selskaper som har sikret seg rettighetene til mange av disse merkevarene. Qvisten Animation har blant annet stått bak de tre nyeste Flåklypa-filmene og filmversjonen av Dyrene i Hakkebakkeskogen. For tiden arbeider selskapet med nye konsepter i samarbeid med Astrid Lindgren Company og Moomin Characters. En julespesial, basert på verker av blant andre Tove Jansson, Astrid Lindgren, Kjell Aukrust og H.C. Andersen, er et av selskapets prosjekter som nylig fikk tilskudd fra Nordisk Film & TV Fond.

Samtidig trapper NENT Group opp produksjonen av nordisk innhold. Forrige uke meldte de om en seriesatsing på to sesonger, basert på Lindgrens heltinne Ronja Røverdatter. Ronja inngår i NENT Groups satsing på internasjonale produksjoner med nordiske temaer. «Serien er en milepæl i etableringen av NENT Groups posisjon som den ledende produsenten av nordisk innhold i verdensklasse for et lokalt og internasjonalt publikum,» heter det i en pressemelding fra NENT Group, som samtidig lanserer Viaplay i en lang rekke nye land i Europa og Nord-Amerika.

Om Deadline har rett i sin spådom om et paradigmeskifte i kappløpet om de store merkevarene, vil norske produksjonsselskaper som Qvisten stille svakt i budrundene. De har rett og slett ikke midlene til det. For Netflix ville det være en liten investering å kjøpe opp rettighetene til for eksempel Astrid Lindgrens katalog eller Tove Jansons Mummi-univers. Det er klart det er fristende for de som forvalter de nordiske nasjonalskattene å selge til en aktør som betaler klekkelig og samtidig lover å bringe fortellingene ut til hele verden.

Men norske produsenter kan ikke bygge sine selskaper på å være kun linjeprodusenter for strømmeaktørene. Inntekter fra rettigheter, slik kinomodellen har vært en garantist for, har gitt dem en katalog å hente framtidige inntekter fra. Det har gitt dem finansielle muskler til å kjøpe rettigheter til en lang rekke lokale fortellinger og reinvestere i nye norske talenter med originalskrevne manus (selv om noen av oss fortsatt mener at kinofilm-produsentene burde investere mer i det originalskrevne).

Rettigheter er et sentralt spørsmål i den politiske prosessen som nå pågår for å etablere forpliktende avtaler med strømmetjenestene om å investere i norsk innhold. Slik det er i dag betaler strømmeaktører som Netflix produsentene for å produsere, som regel uten rettigheter. Strømmeaktørene vet at det fra politisk hold vil komme konkrete krav om medfinansieringsløsning av et eller annet slag, drevet fram av EU, der de kan kjøpe visningsrett, men ikke (alltid) vil eie rettighetene. Netflix har selv signalisert at de ønsker å bruke ulike finansieringsmodeller framover, alt fra «total buyout» til å være minoritets-finansieringspart.

Spørsmålet er hvor mye pisk og gulrot den nye regjeringen vil bruke for å tvinge fram en løsning som gavner de lokale selskapene. Politikerne må også, i forlengelsen av dette, kunne stille seg spørsmålet: Skal våre fortellertradisjoner og nasjonalskatter forvaltes her hjemme, eller av globale selskaper der ute? Og spiller det noen rolle?

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint