Oppsummering fra Venezia

Oppsummering fra Venezia

I likhet med Cannesfestivalen kan Venezia film festival by på en miks av glamour og toneangivende filmkunst. Hva ble det mest av i år? Aleksander Huser gir deg andre del av sin oppsummering.

Foto: Gulløvevinner Laura Poitras

Lørdag kveld var det duket for prisutdeling på filmfestivalen i Venezia. Noe uventet ga hovedjuryen, som i år ble ledet av Julianne Moore, Gulløven til Laura Poitras’ dokumentar All the Beauty and the Bloodshed. Kun en gang tidligere har en dokumentar vunnet festivalens gjeve hovedpris, da Gianfranco Rosis Sacro GRA fikk Gulløven i 2013. Poitras’ film og flere av de øvrige vinnerfilmene er allerede omtalt i min første rapport fra (drøyt halvveis ut i) festivalen, som kan leses her.

Prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til Cate Blanchett for sin rolle i Todd Fields Tár (som jeg trakk fram i forrige rapport, og må være en av hennes aller beste skuespillerprestasjoner), mens Colin Farrell fikk prisen for beste mannlige skuespiller for The Banshees of Inishirin og Taylor Russell fikk prisen for beste unge skuespiller for hovedrollen i Bones and All. Samtlige må sies å være svært velfortjente, til tross for at mange nok hadde forventet at Brendan Fraser skulle få en utmerkelse for sin rolle i Darren Aronofskys The Whale. Farrells gradvise endring i holdning og mimikk i The Banshees of Inishirin er imidlertid meget imponerende – og kanskje var juryen blant dem som i likhet med undertegnede ikke var altfor begeistret for Aronofskys film.

The Banshees of Inishirin ble dessuten belønnet med prisen for beste manuskript, skrevet av filmens regissør Martin McDonagh, og dette er virkelig en film med et strålende manus. Sølvløven for beste regi gikk på sin side til Luca Guadagnino for Bones and All, så også denne filmen stakk av med to priser.

Alice Diop og Jafar Panahi

Fra solidaritetsmarkeringen for den fengslede iranske filmskaperen Jafar Panahi.

Den nest gjeveste prisen, Sølvløven Grand Jury Prize, gikk til den franske spillefilmen Saint Omer av Alice Diop, som tidligere har markert seg som dokumentarfilmskaper. I sin første fiksjonsfilm tar hun da også utgangspunkt i en virkelig straffesak, der en ung kvinne med bakgrunn fra Senegal var tiltalt for å drepe sin 15 måneder gamle datter ved å etterlate henne på en strand med stigende tidevann. Filmens hovedkarakter er en professor og forfatter (spilt av Kayije Kagame) som følger rettsaken, og som ser stadig mer av seg selv i kvinnen på tiltalebenken. Til tross for at scenene fra rettssalen er påfallende nøkternt gjenskapt, skaper filmen og ikke minst skuespiller Guslagie Malanga en viss sympati med den tiltalte (som erkjente forholdet, men nektet straffeskyld) – samtidig som det i stor grad overlates til publikum å finne svar på det sentrale spørsmålet om hvorfor hun utførte handlingen. Saint Omer er ikke noe typisk rettssalsdrama, men en høyst særegen film som kanskje spesielt adresserer utenforskap og rasisme i Frankrike, med en besnærende (og for noen sikkert frustrerende) åpen tilnærming til det som skildres.

Juryens spesialpris gikk til No Bears av Jafar Panahi. Den iranske filmskaperen har lenge vært ilagt forbud mot både å lage film og å forlate landet (tidvis også husarrest), og sitter nå fengslet etter han ble arrestert i sommer. Til tross for yrkesforbudet har Panahi fortsatt å lage filmer under de iranske myndighetenes radar. På vei inn til visningen av No Bears deltok Julianne Moore og andre jurymedlemmer i en solidaritetsmarkering på den røde løperen for Panahi og andre fengslede filmskapere, i regi av International Coalition for Filmmakers at Risk.

I sin nye film spiller Panahi seg selv, og befinner seg i en liten landsby nær grensen mens han via Zoom forsøker å regissere en semidokumentarisk film om et ungt par som forsøker å flykte fra Iran. Parallelt med at innspillingen møter utfordringer, blir han selv viklet inn i komplikasjoner på grunn av et fotografi han angivelig skal ha tatt som påvirker lokale tradisjoner så vel som intriger i landsbyen. No Bears er en metafiksjonell, metaforisk og smart film, som i tillegg til vanskelighetene med å få laget film, gir innblikk i de mange hindrene – også i folks mentalitet – mot å forlate det undertrykkende landet.

Annerledes Monroe-portrett

Ana de Armas i «Blonde».

Blonde er en av de store titlene med Oscar-potensial som hadde premiere i festivalens hovedkonkurranse, men ble ikke belønnet med noen pris. Denne Netflix-filmen er basert på Joyce Carol Oates’ suksessroman med samme navn om Marilyn Monroe, og er skrevet og regissert av Andrew Dominik. Tidligere har han blant annet regissert den ypperlige westernfilmen Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford fra 2007 samt Killing Them Softly (2012), også den med Brad Pitt som i tillegg har produsert spillefilmene hans. Etter dette har han først og fremst gjort seg bemerket for Nick Cave-dokumentarene One More Time With Feeling (2016) og This Much I Know to Be True (2022). Cave og hans nære samarbeidspartner Warren Ellis setter også sitt tydelige preg på Blonde med sitt uortodokse og synthbaserte soundtrack. (Kjennere av Nick Cave and the Bad Seeds vil dra kjensel på noen temaer fra albumet Ghosteen.)

Blonde er en langt mer kunstnerisk ambisiøs film enn påkostede biografifilmer flest – i den grad den er en biografifilm, all den tid Oates selv mener at romanen skal anses som en fiksjon, ikke en biografi. Filmen presenterer Monroes liv i fragmentariske, nærmest drømmeaktige sekvenser – sterkt subjektivt forankret i hovedpersonen selv, utmerket spilt av Ana de Armas. Like fullt dekkes store deler av ikonets livshistorie gjennom filmens 166 minutter lange spilletid, hvor det narrative fokuset innledningsvis er på unge Norma Jeanes forhold til sin psykisk syke mor, men deretter mer på faren Monroe ikke kjente og barn hun ikke fikk. Det sistnevnte oppleves ikke utpreget progressivt i disse lite abortvennlige tider, men Blonde er desto modigere når det kommer til stilistiske og øvrige narrative valg – og er så absolutt blitt en god og annerledes «biopic», om vi nå skal kalle den det.

Mye har blitt sagt om Olivia Wildes spillefilm Don’t Worry Darling, om enn ikke om selve filmen – som ble vist utenfor konkurranse i Venezia. Wilde regidebuterte med den forfriskende high school-filmen Booksmart i 2019, og i sin andre film gjør hun noe ganske annet. Don’t Worry Darling utspiller seg i et foruroligende perfekt femtitallssamfunn på et isolert sted i ørkenen, der kvinnene er hjemme med barna og cocktailene mens mennene arbeider på et hemmeligstemplet teknologisk prosjekt. For mye av handlingen skal ikke røpes her, utover at dette er en underholdende og vellaget konseptfilm med noen snedige vendinger underveis. Det er kanskje ikke nødvendig å nevne at sentrale roller spilles av Florence Pugh, Harry Styles, Chris Pine og Wilde selv.

B-western og stiløvelse

Master Gardener

Utenfor konkurranse ble også veteranen Walter Hills Dead for a Dollar vist. Slik tittelen røper, er dette en klassisk, hardkokt westernfilm, i motsetning til de mer oppdaterte variantene av sjangeren vi har sett en del av i det siste. Filmen kan skilte med navn som Christoph Waltz, Rachel Brosnahan og Willem Dafoe, men må likevel sies å likne en B-film – vel å merke uten at det er negativt. Dead for a Dollar er først og fremst en fornøyelig western av godt, gammelt kaliber, men heller ikke uten en viss sensibilitet hva representasjon angår.

En annen veteran utenfor konkurranse var regissør og manusforfatter Paul Schrader, som ble tildelt en Gulløve for «lifetime achievement» i forkant av visningen av sin nye film Master Gardener. Fra og med den mesterlige First Reformed for fem år siden har vi sett en revitalisert Schrader, som samtidig har utvist en fascinerende tendens til å rendyrke narrative grep og tematiske linjer fra hele karrieren. Det sistnevnte gjør riktignok at Master Gardener kan beskyldes for å ligne i overkant mye på hans forrige film The Card Counter, om enn med noe mindre ambivalens og dybde i fortellingen denne gang, men den er uansett en film som bekrefter at Schrader stadig er vel verdt å følge med på.

Riget-skaper Lars von Trier var ikke den eneste dansken som var valgt ut med en TV-serie til årets festival. I Netflix-serien Copenhagen Cowboy har Nicolas Winding Refn vendt hjem til Danmark, men selv om den handler om ulike forbrytermiljøer i og rundt den danske hovedstaden, minner den mer om hans forrige serie Too Old to Die Young (på Prime Video) enn Pusher-filmene han først slo gjennom med. Formmessig er Copenhagen Cowboy preget av regissørens sedvanlige sterke farger og neonlys, kombinert med en mørk og trykkende stemning. Til tross for at handlingen tar noen overraskende (og etter hvert overnaturlige) retninger, må det dog innvendes at Winding Refns åpenbare begeistring for stil synes å ha resultert i at selve plottet strengt tatt er i tynneste laget.

Copenhagen Cowboy

Stone propaganderer for kjernekraft

Av filmene som ble vist utenfor konkurranse fortjener noen flere dokumentarer å nevnes. I Nuclear argumenterer Oliver Stone (nok en amerikansk veteran!) for bruken av kjernekraft som energikilde, som han mener har fått et ufortjent dårlig rykte på grunn av den ikke helt uberettigede frykten for atomvåpen. Det haster som kjent å finne alternativer til fossilt brensel, og der utviklingen av andre grønne energikilder går sakte og ikke monner tilstrekkelig, kan kjernekraft ifølge Stone være løsningen verden behøver. Dokumentaren kan føles en smule utmattende med sitt propagandistiske bombardement av fakta og synspunkter gjennom Stones fortellerstemme og diverse intervjuobjekter, ikke ulikt hans forrige film JFK Revisited: Through the Looking Glass, som ble vist på fjorårets Cannes-festival. Likevel presenterer Nuclear noen perspektiver som fortjener å bli hørt – og gir noe så sjeldent og etterlengtet som håp om en mulig løsning på utfordringene vi står overfor.

The Matchmaker er sentrert rundt et eksklusivt intervju regissør Benedetta Argenteri har fått med Tooba Gondal, som i ung alder forlot London til fordel for Den islamske staten i Syria – og skal ha bidratt til å rekruttere en rekke kvinner fra vestlige land til IS gjennom sosiale medier. Når filmskaperen møter henne, befinner Gondal seg med to små barn i en leir for IS-kvinner i Syria. Filmen inviterer tilskueren til å prøve å forstå sin motsetningsfulle hovedperson. Snakker hun sant når hun hevder å være avradikalisert? I tillegg går dokumentaren inn i den pågående diskusjonen om å hente hjem kvinner i tilsvarende situasjon.

Ukraina, krigsoppgjør og Nesbø-basert avslutningsfilm

«Freedom on Fire: Ukraine’s Fight for Freedom»

I Freedom on Fire: Ukraine’s Fight for Freedom gir regissør Evgeny Afineevsky en gjennomgang av krigen i Ukraina. Hendelsene er hovedsakelig skildret via ulike øyenvitner, men også klipp fra media, på tilsvarende måte som han gjorde i forløperen Winter On Fire om Maidan-opprøret i 2013/14 – samt i Cries from Syria, som ble satt opp på kino her hjemme. Winter On Fire er tilgjengelig på Netflix, og det er vel ikke utenkelig at den nye filmen vil slippes på samme strømmetjeneste.

Sergei Loznitsas The Kiev Trial rekonstruerer på sin side den rettslige prosessen mot en gruppe tyske offiserer etter andre verdenskrig, basert på hittil ukjent, restaurert arkivmateriale fra rettssaken kjent som «Kievs Nürnberg». Dokumentaren gir et detaljert og forstemmende innblikk i forbrytelsene nazistene utførte i den ukrainske delen av Sovjetunionen, men også den påfølgende offentlige henrettelsen – og selv om det ikke nødvendigvis er intendert, trekker The Kiev Trial uunngåelig paralleller til invasjonskrigen som igjen har funnet sted i samme land.

Festivalens avslutningsfilm var The Hanging Sun, en engelskspråklig, italiensk/britisk adapsjon av Jo Nesbø-romanen Mere blod (hvis engelske tittel er Midnight Sun), regissert av Francesco Carrozzini. Handlingen utspiller seg i nordlige og dypt religiøse deler av Norge (og er blant annet filmet på sunnmørskysten), der en yrkesmorder søker tilflukt etter å ha brutt med sin kriminelle familie. Dette er en stødig utført thriller med Alessandro Borghi, Jessica Brown Findlay, Peter Mullan og Charles Dance på rollelista, som riktignok skjemmes noe av at plottet er litt for effektivt for sitt eget beste. The Hanging Sun er ingen typisk festivalfilm, men en «Sky Original» som framstår vel så godt egnet for TV, selv om det virker som den i hvert fall lanseres på kino i Italia.


Få også med deg oppsummeringen av festivalens første del


 

Oppsummering fra Venezia

Oppsummering fra Venezia

I likhet med Cannesfestivalen kan Venezia film festival by på en miks av glamour og toneangivende filmkunst. Hva ble det mest av i år? Aleksander Huser gir deg andre del av sin oppsummering.

Foto: Gulløvevinner Laura Poitras

Lørdag kveld var det duket for prisutdeling på filmfestivalen i Venezia. Noe uventet ga hovedjuryen, som i år ble ledet av Julianne Moore, Gulløven til Laura Poitras’ dokumentar All the Beauty and the Bloodshed. Kun en gang tidligere har en dokumentar vunnet festivalens gjeve hovedpris, da Gianfranco Rosis Sacro GRA fikk Gulløven i 2013. Poitras’ film og flere av de øvrige vinnerfilmene er allerede omtalt i min første rapport fra (drøyt halvveis ut i) festivalen, som kan leses her.

Prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til Cate Blanchett for sin rolle i Todd Fields Tár (som jeg trakk fram i forrige rapport, og må være en av hennes aller beste skuespillerprestasjoner), mens Colin Farrell fikk prisen for beste mannlige skuespiller for The Banshees of Inishirin og Taylor Russell fikk prisen for beste unge skuespiller for hovedrollen i Bones and All. Samtlige må sies å være svært velfortjente, til tross for at mange nok hadde forventet at Brendan Fraser skulle få en utmerkelse for sin rolle i Darren Aronofskys The Whale. Farrells gradvise endring i holdning og mimikk i The Banshees of Inishirin er imidlertid meget imponerende – og kanskje var juryen blant dem som i likhet med undertegnede ikke var altfor begeistret for Aronofskys film.

The Banshees of Inishirin ble dessuten belønnet med prisen for beste manuskript, skrevet av filmens regissør Martin McDonagh, og dette er virkelig en film med et strålende manus. Sølvløven for beste regi gikk på sin side til Luca Guadagnino for Bones and All, så også denne filmen stakk av med to priser.

Alice Diop og Jafar Panahi

Fra solidaritetsmarkeringen for den fengslede iranske filmskaperen Jafar Panahi.

Den nest gjeveste prisen, Sølvløven Grand Jury Prize, gikk til den franske spillefilmen Saint Omer av Alice Diop, som tidligere har markert seg som dokumentarfilmskaper. I sin første fiksjonsfilm tar hun da også utgangspunkt i en virkelig straffesak, der en ung kvinne med bakgrunn fra Senegal var tiltalt for å drepe sin 15 måneder gamle datter ved å etterlate henne på en strand med stigende tidevann. Filmens hovedkarakter er en professor og forfatter (spilt av Kayije Kagame) som følger rettsaken, og som ser stadig mer av seg selv i kvinnen på tiltalebenken. Til tross for at scenene fra rettssalen er påfallende nøkternt gjenskapt, skaper filmen og ikke minst skuespiller Guslagie Malanga en viss sympati med den tiltalte (som erkjente forholdet, men nektet straffeskyld) – samtidig som det i stor grad overlates til publikum å finne svar på det sentrale spørsmålet om hvorfor hun utførte handlingen. Saint Omer er ikke noe typisk rettssalsdrama, men en høyst særegen film som kanskje spesielt adresserer utenforskap og rasisme i Frankrike, med en besnærende (og for noen sikkert frustrerende) åpen tilnærming til det som skildres.

Juryens spesialpris gikk til No Bears av Jafar Panahi. Den iranske filmskaperen har lenge vært ilagt forbud mot både å lage film og å forlate landet (tidvis også husarrest), og sitter nå fengslet etter han ble arrestert i sommer. Til tross for yrkesforbudet har Panahi fortsatt å lage filmer under de iranske myndighetenes radar. På vei inn til visningen av No Bears deltok Julianne Moore og andre jurymedlemmer i en solidaritetsmarkering på den røde løperen for Panahi og andre fengslede filmskapere, i regi av International Coalition for Filmmakers at Risk.

I sin nye film spiller Panahi seg selv, og befinner seg i en liten landsby nær grensen mens han via Zoom forsøker å regissere en semidokumentarisk film om et ungt par som forsøker å flykte fra Iran. Parallelt med at innspillingen møter utfordringer, blir han selv viklet inn i komplikasjoner på grunn av et fotografi han angivelig skal ha tatt som påvirker lokale tradisjoner så vel som intriger i landsbyen. No Bears er en metafiksjonell, metaforisk og smart film, som i tillegg til vanskelighetene med å få laget film, gir innblikk i de mange hindrene – også i folks mentalitet – mot å forlate det undertrykkende landet.

Annerledes Monroe-portrett

Ana de Armas i «Blonde».

Blonde er en av de store titlene med Oscar-potensial som hadde premiere i festivalens hovedkonkurranse, men ble ikke belønnet med noen pris. Denne Netflix-filmen er basert på Joyce Carol Oates’ suksessroman med samme navn om Marilyn Monroe, og er skrevet og regissert av Andrew Dominik. Tidligere har han blant annet regissert den ypperlige westernfilmen Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford fra 2007 samt Killing Them Softly (2012), også den med Brad Pitt som i tillegg har produsert spillefilmene hans. Etter dette har han først og fremst gjort seg bemerket for Nick Cave-dokumentarene One More Time With Feeling (2016) og This Much I Know to Be True (2022). Cave og hans nære samarbeidspartner Warren Ellis setter også sitt tydelige preg på Blonde med sitt uortodokse og synthbaserte soundtrack. (Kjennere av Nick Cave and the Bad Seeds vil dra kjensel på noen temaer fra albumet Ghosteen.)

Blonde er en langt mer kunstnerisk ambisiøs film enn påkostede biografifilmer flest – i den grad den er en biografifilm, all den tid Oates selv mener at romanen skal anses som en fiksjon, ikke en biografi. Filmen presenterer Monroes liv i fragmentariske, nærmest drømmeaktige sekvenser – sterkt subjektivt forankret i hovedpersonen selv, utmerket spilt av Ana de Armas. Like fullt dekkes store deler av ikonets livshistorie gjennom filmens 166 minutter lange spilletid, hvor det narrative fokuset innledningsvis er på unge Norma Jeanes forhold til sin psykisk syke mor, men deretter mer på faren Monroe ikke kjente og barn hun ikke fikk. Det sistnevnte oppleves ikke utpreget progressivt i disse lite abortvennlige tider, men Blonde er desto modigere når det kommer til stilistiske og øvrige narrative valg – og er så absolutt blitt en god og annerledes «biopic», om vi nå skal kalle den det.

Mye har blitt sagt om Olivia Wildes spillefilm Don’t Worry Darling, om enn ikke om selve filmen – som ble vist utenfor konkurranse i Venezia. Wilde regidebuterte med den forfriskende high school-filmen Booksmart i 2019, og i sin andre film gjør hun noe ganske annet. Don’t Worry Darling utspiller seg i et foruroligende perfekt femtitallssamfunn på et isolert sted i ørkenen, der kvinnene er hjemme med barna og cocktailene mens mennene arbeider på et hemmeligstemplet teknologisk prosjekt. For mye av handlingen skal ikke røpes her, utover at dette er en underholdende og vellaget konseptfilm med noen snedige vendinger underveis. Det er kanskje ikke nødvendig å nevne at sentrale roller spilles av Florence Pugh, Harry Styles, Chris Pine og Wilde selv.

B-western og stiløvelse

Master Gardener

Utenfor konkurranse ble også veteranen Walter Hills Dead for a Dollar vist. Slik tittelen røper, er dette en klassisk, hardkokt westernfilm, i motsetning til de mer oppdaterte variantene av sjangeren vi har sett en del av i det siste. Filmen kan skilte med navn som Christoph Waltz, Rachel Brosnahan og Willem Dafoe, men må likevel sies å likne en B-film – vel å merke uten at det er negativt. Dead for a Dollar er først og fremst en fornøyelig western av godt, gammelt kaliber, men heller ikke uten en viss sensibilitet hva representasjon angår.

En annen veteran utenfor konkurranse var regissør og manusforfatter Paul Schrader, som ble tildelt en Gulløve for «lifetime achievement» i forkant av visningen av sin nye film Master Gardener. Fra og med den mesterlige First Reformed for fem år siden har vi sett en revitalisert Schrader, som samtidig har utvist en fascinerende tendens til å rendyrke narrative grep og tematiske linjer fra hele karrieren. Det sistnevnte gjør riktignok at Master Gardener kan beskyldes for å ligne i overkant mye på hans forrige film The Card Counter, om enn med noe mindre ambivalens og dybde i fortellingen denne gang, men den er uansett en film som bekrefter at Schrader stadig er vel verdt å følge med på.

Riget-skaper Lars von Trier var ikke den eneste dansken som var valgt ut med en TV-serie til årets festival. I Netflix-serien Copenhagen Cowboy har Nicolas Winding Refn vendt hjem til Danmark, men selv om den handler om ulike forbrytermiljøer i og rundt den danske hovedstaden, minner den mer om hans forrige serie Too Old to Die Young (på Prime Video) enn Pusher-filmene han først slo gjennom med. Formmessig er Copenhagen Cowboy preget av regissørens sedvanlige sterke farger og neonlys, kombinert med en mørk og trykkende stemning. Til tross for at handlingen tar noen overraskende (og etter hvert overnaturlige) retninger, må det dog innvendes at Winding Refns åpenbare begeistring for stil synes å ha resultert i at selve plottet strengt tatt er i tynneste laget.

Copenhagen Cowboy

Stone propaganderer for kjernekraft

Av filmene som ble vist utenfor konkurranse fortjener noen flere dokumentarer å nevnes. I Nuclear argumenterer Oliver Stone (nok en amerikansk veteran!) for bruken av kjernekraft som energikilde, som han mener har fått et ufortjent dårlig rykte på grunn av den ikke helt uberettigede frykten for atomvåpen. Det haster som kjent å finne alternativer til fossilt brensel, og der utviklingen av andre grønne energikilder går sakte og ikke monner tilstrekkelig, kan kjernekraft ifølge Stone være løsningen verden behøver. Dokumentaren kan føles en smule utmattende med sitt propagandistiske bombardement av fakta og synspunkter gjennom Stones fortellerstemme og diverse intervjuobjekter, ikke ulikt hans forrige film JFK Revisited: Through the Looking Glass, som ble vist på fjorårets Cannes-festival. Likevel presenterer Nuclear noen perspektiver som fortjener å bli hørt – og gir noe så sjeldent og etterlengtet som håp om en mulig løsning på utfordringene vi står overfor.

The Matchmaker er sentrert rundt et eksklusivt intervju regissør Benedetta Argenteri har fått med Tooba Gondal, som i ung alder forlot London til fordel for Den islamske staten i Syria – og skal ha bidratt til å rekruttere en rekke kvinner fra vestlige land til IS gjennom sosiale medier. Når filmskaperen møter henne, befinner Gondal seg med to små barn i en leir for IS-kvinner i Syria. Filmen inviterer tilskueren til å prøve å forstå sin motsetningsfulle hovedperson. Snakker hun sant når hun hevder å være avradikalisert? I tillegg går dokumentaren inn i den pågående diskusjonen om å hente hjem kvinner i tilsvarende situasjon.

Ukraina, krigsoppgjør og Nesbø-basert avslutningsfilm

«Freedom on Fire: Ukraine’s Fight for Freedom»

I Freedom on Fire: Ukraine’s Fight for Freedom gir regissør Evgeny Afineevsky en gjennomgang av krigen i Ukraina. Hendelsene er hovedsakelig skildret via ulike øyenvitner, men også klipp fra media, på tilsvarende måte som han gjorde i forløperen Winter On Fire om Maidan-opprøret i 2013/14 – samt i Cries from Syria, som ble satt opp på kino her hjemme. Winter On Fire er tilgjengelig på Netflix, og det er vel ikke utenkelig at den nye filmen vil slippes på samme strømmetjeneste.

Sergei Loznitsas The Kiev Trial rekonstruerer på sin side den rettslige prosessen mot en gruppe tyske offiserer etter andre verdenskrig, basert på hittil ukjent, restaurert arkivmateriale fra rettssaken kjent som «Kievs Nürnberg». Dokumentaren gir et detaljert og forstemmende innblikk i forbrytelsene nazistene utførte i den ukrainske delen av Sovjetunionen, men også den påfølgende offentlige henrettelsen – og selv om det ikke nødvendigvis er intendert, trekker The Kiev Trial uunngåelig paralleller til invasjonskrigen som igjen har funnet sted i samme land.

Festivalens avslutningsfilm var The Hanging Sun, en engelskspråklig, italiensk/britisk adapsjon av Jo Nesbø-romanen Mere blod (hvis engelske tittel er Midnight Sun), regissert av Francesco Carrozzini. Handlingen utspiller seg i nordlige og dypt religiøse deler av Norge (og er blant annet filmet på sunnmørskysten), der en yrkesmorder søker tilflukt etter å ha brutt med sin kriminelle familie. Dette er en stødig utført thriller med Alessandro Borghi, Jessica Brown Findlay, Peter Mullan og Charles Dance på rollelista, som riktignok skjemmes noe av at plottet er litt for effektivt for sitt eget beste. The Hanging Sun er ingen typisk festivalfilm, men en «Sky Original» som framstår vel så godt egnet for TV, selv om det virker som den i hvert fall lanseres på kino i Italia.


Få også med deg oppsummeringen av festivalens første del


 

MENY