Det var en rekke sterke dokumentarfilmer å finne på programmet under årets filmfestival i Cannes. Aleksander Huser gir her en gjennomgang av høydepunktene – fra Mark Cousins kjærlighetserklæring til filmhistorien, til Andrea Arnolds portrett av en ku.
Foto: Mark Cousins poserer i skotsk kilt under premieren på «The Story of Film – A New Generation».
Allerede før festivalens åpnet offisielt med Leos Carax’ modige og ambisiøse musikal Annette, var det «pre-åpningsvisning» av Mark Cousins’ The Story of Film – A New Generation. Denne filmen er en slags fortsettelse av dokumentarserien The Story of Film, der den nordirske filmskaperen med sin særegne fortellerstemme og essayistiske tilnærming tar for seg filmens historie. I dette nye kapittelet, som formodentlig også vil ble tilgjengelig i serieformat, handler det om nye stemmer fra 2010 og fram til i dag, med fokus på hvilke nyvinninger som har manifestert seg det siste tiåret (samtidig som Cousins på sedvanligvis vis tar mange sprang bakover i filmhistorien).
Man kan være enig eller uenig i hvem og hva Cousins velger å trekke fram, men det er vanskelig ikke å la seg imponere av hans genuine kjærlighet for film. Og ikke minst av hans evne til å formidle filmhistorie – ny så vel som gammel – ved å framheve spesifikt filmatiske virkemidler, som bildeutsnitt, kamerabevegelser, lyddesign og effekten av en skuespillers blikk.
Festivalen viste i tillegg Cousins’ The Storms of Jeremy Thomas, også denne ny av året, der han portretterer filmprodusenten i filmens tittel. Denne dokumentaren fikk jeg dessverre ikke sett, men jeg kan i hvert fall anbefale hans suggererende refleksjoner om filmhistoriens siste utvikling i The Story of Film – A New Generation, som dessuten var en velkommen skjerping av analyseredskapene før de intense dagene med filmvisninger i Cannes startet for fullt.
Regissør Todd Haynes har tidligere portrettert rockemusikere i spillefilmene Velvet Goldmine (om en fiktiv rockestjerne til dels inspirert av David Bowie, men uten Bowies velsignelse) og I’m Not There (en ukonvensjonell portrettfilm inspirert av Bob Dylan). Nå som «biopics» om rockestjerner er i vinden etter suksesser som Bohemian Rhapsody og Rocket Man, er det interessant at Haynes har valgt å portrettere bandet Velvet Underground i sin første dokumentar, framfor å for eksempel lage en biografifilm om bandets frontfigur Lou Reed. Når det likevel må sies å være en klok beslutning, er det ikke bare fordi rockedokumentarer også synes å være populære om dagen. Haynes The Velvet Underground er nemlig blitt en annerledes og svært fascinerende «rock doc».
I ettertid ble «The Velvets» et av tidenes aller mest innflytelsesrike band, men oppnådde aldri bred anerkjennelse eller berømmelse mens de var aktive. Følgelig finnes det lite av den type intervju- og konsertmateriale fra bandets virkeår som vanligvis benyttes i rockedokumentarer. The Velvet Underground var imidlertid del av Andy Warhols The Factory, med Warhol selv oppført som produsent på deres debutalbum The Velvet Underground & Nico – eller «bananplata», som den ofte kalles, på grunn av kunstnerens ikoniske albumcover. Konsertene deres i de første årene var en form for multimediaforestillinger før begrepet multimedia eksisterte, med filmprojeksjoner, lysshow og dans utført av andre skikkelser fra Factory-miljøet, mens bandet selv gjerne forble i bakgrunnen eller bokstavelig talt i mørket.
For å fortelle historien om bandet, benytter Haynes seg av et særdeles rikt utvalg materiale fra dette blomstrende kunstneriske miljøet i New York på sekstitallet, og lar de ulike intervjuene (enten de er gjort for filmen eller de også er arkivmateriale) akkompagneres av tidens eksperimentelle kunstuttrykk både i lyd og bilde. En vesentlig bidragsyter i bandet i tillegg til avdøde Reed, var da også britiske John Cale (som er blant de ferske intervjuobjektene), hvis bakgrunn var klassisk og avantgardistisk musikk, snarere enn rock.
Denne tilnærmingen gjør at The Velvet Underground ikke bare er et portrett av et band, men også av denne helt spesielle perioden i New Yorks kunstmiljø. Og derfor føles det i grunn riktig at filmen unnlater å gå særlig inn på tiden etter at Lou Reed forlot bandet i 1970. (De resterende medlemmene av The Velvet Underground ga ut et album uten verken Reed eller Cale i 1973, mens de begge deltok i bandets gjenforeningsturné tidlig på nittitallet – uten at filmen nevner noe av dette spesifikt.) På spørsmål på pressekonferansen i Cannes om elementer som eventuelt måtte utelates, svarte Haynes at det er mye som er utelatt, slik det er i alle filmer, og at det er greit å ikke inkludere alt. De ønsket for eksempel ikke å lage det regissøren kalte en «sex, drugs and rock’n’roll gossip movie», men heller å rette søkelyset på kulturlivet i New York, som kontekst for The Velvet Underground og deres unike kombinasjon av kunst og rock.
Bandet skapte rockemusikk som dro veksler på andre kunstuttrykk på en helt annen måte enn andre musikkgrupper – i hvert fall før, men kanskje også senere. Og siden bandet i begynnelsen var en så integrert del av denne kunstscenen, går ikke det delte fokuset mellom bandet spesielt og perioden generelt på bekostning av hverandre. Isteden gir det et utfyllende og visuelt besnærende perspektiv på dette legendariske bandet, i en film som står igjen som en av de definitive høydepunktene fra årets Cannes-festival for undertegnede.
Blant dokumentarene som hadde premiere i Cannes, var også portrettdokumentaren Val om skuespilleren Val Kilmer. Filmen er laget i samarbeid med Kilmer og hans barn, og regissørene Ting Poo og Leo Scott har fått tilgang til det rikholdige videomaterialet skuespilleren selv har filmet gjennom livet og karrieren. Gjennom dette har Val blitt et varmt og intimt portrett av Kilmer, som i dag må snakke ved hjelp av en stemmemaskin etter kreftbehandling.
Veteran Oliver Stone gjestet Cannes med sin ferske dokumentar JFK Revisited: Through the Looking Glass. I denne filmen ser filmskaperen igjen på omstendighetene rundt drapet på president John F. Kennedy i 1963, med utgangspunkt i nye opplysninger som underbygger mange av påstandene Stone i sin tid fikk kritikk for å ha fremmet i spillefilmen JFK (1991).
På festivalen ble dokumentaren vist i en versjon på snaut to timer, men ifølge Stone og hans produsent Rob Wilson vil også en fire timer lang versjon bli tilgjengelig, formodentlig for strømmemarkedet. Det kan nok være en fordel, da det ikke er lett å henge med på de mangfoldige, kjapt klippede intervjuene og mengdene med navn og informasjon som presenteres i filmen. Det hjelper heller ikke at den har et noe påtrengende musikkspor som nok er ment å holde driv og tempo oppe for utålmodige tilskuere, men som snarere blir forstyrrende når det allerede er såpass mye å ta inn.
Her på Rushprint.no har vi allerede omtalt dokumentaren Revolution of Our Times, om de nylige protestdemonstrasjonene i Hongkong, som hadde overraskelsespremiere i Cannes, kun annonsert som «surprise documentary». Festivalleder Thierry Fremaux fortalte i sin innledning til visningen at dette var en film de fikk inn sent, men veldig gjerne ønsket å vise.
Filmen er regissert av Kiwi Chow, som har valgt å krediteres med fullt navn, men en rekke av navnene på rulleteksten er pseudonymer. Der heter det dessuten at den er «a film by Hongkongers» – for å understreke at filmen er et resultat av et kollektivt arbeid, med bidrag fra mange involverte i protestbevegelsen. Med en spilletid på to og en halv time er Revolution of Our Times en mektig og nærgående skildring av den siste tidens begivenheter i Hong Kong, som inkluderer opprørende dokumentasjon av brutalitet fra politiets side mot de ofte svært unge demonstrantene.
I likhet med Todd Haynes hadde britiske Andrea Arnold, kjent for spillefilmer som Fish Tank og American Honey, premiere på sin første dokumentar på årets festival. (Arnold var for øvrig også jurypresident for Un Certain Regard-seksjonen.) Hennes film Cow har et påfallende likt konsept som den norske dokumentarfilmen Gunda av Victor Kossakovsky – men hvor grisen fra Vestfold er byttet ut med melkekua Luma fra en gård i England. Slettes ikke ulikt hvordan purka Gunda føder grisunger i den filmens anslag, starter Cow med at Luma er i ferd med å kalve, og følger sin hovedkarakter fram til et slags naturlig sluttpunkt. Cow følger dessuten den nevnte kalven, i tillegg til Luma selv. Men den handler kun om kyrne på den utvalgte gården – i motsetning til Kossakovskys film, som inneholder scener med andre dyr fra andre gårder enn den i Vestfold.
Til tross for sine nært beslektede grunnideer, er det flere grunner til at Cow likevel framstår som en nokså annerledes film enn Gunda. Kanskje særlig at sistnevnte er en poetisk og dvelende film i betagende sort/hvitt, mens Arnolds film har et røffere og mer håndholdt dokumentaruttrykk. Og der Kossakovskys film er fullstendig blottet for mennesker, inneholder Cow scener med bøndene som snakker om og til dyrene. Men her er vel å merke heller ingen intervjuer eller fortellerstemmer.
Et interessant grep i Cow er dessuten at den med jevne mellomrom benytter seg av popmusikk fra radioen på gården, som på et vis kommenterer eller understreker det som utspiller seg foran kamera. Og selv om også Arnolds film har en observerende tilnærming, inneholder den scener hvor Luma ser tilbake på oss i kamera. På pressekonferansen i Cannes fortalte Arnold at hun opplevde at kua fornemmet at hun ble observert, uten at man naturligvis kan vite hva hun faktisk føler eller prosesserer. Dette bidrar like fullt til at Cow er en film med mye av samme effekt som Gunda: Den maner til refleksjon hos tilskueren om dyrs opplevelse av verden, samt om hvordan vi som art velger å behandle våre medskapninger.
På samme pressekonferanse ble det sagt at Cow er spilt inn i løpet av en periode på tre og et halvt til fire år, og følgelig er det vel lite trolig at Arnold og hennes produsenter hadde hørt om Gunda da de startet arbeidet med sitt filmprosjekt. De to filmene er uansett ulike nok til at de ikke gjør hverandre overflødige – til tross for at Cow sannsynligvis ville ha fått mer oppmerksomhet om den ikke hadde kommet etter den bejublede norske dokumentaren. Men nå får den i det minste en anbefaling herfra, for hva det er verdt.
Det var en rekke sterke dokumentarfilmer å finne på programmet under årets filmfestival i Cannes. Aleksander Huser gir her en gjennomgang av høydepunktene – fra Mark Cousins kjærlighetserklæring til filmhistorien, til Andrea Arnolds portrett av en ku.
Foto: Mark Cousins poserer i skotsk kilt under premieren på «The Story of Film – A New Generation».
Allerede før festivalens åpnet offisielt med Leos Carax’ modige og ambisiøse musikal Annette, var det «pre-åpningsvisning» av Mark Cousins’ The Story of Film – A New Generation. Denne filmen er en slags fortsettelse av dokumentarserien The Story of Film, der den nordirske filmskaperen med sin særegne fortellerstemme og essayistiske tilnærming tar for seg filmens historie. I dette nye kapittelet, som formodentlig også vil ble tilgjengelig i serieformat, handler det om nye stemmer fra 2010 og fram til i dag, med fokus på hvilke nyvinninger som har manifestert seg det siste tiåret (samtidig som Cousins på sedvanligvis vis tar mange sprang bakover i filmhistorien).
Man kan være enig eller uenig i hvem og hva Cousins velger å trekke fram, men det er vanskelig ikke å la seg imponere av hans genuine kjærlighet for film. Og ikke minst av hans evne til å formidle filmhistorie – ny så vel som gammel – ved å framheve spesifikt filmatiske virkemidler, som bildeutsnitt, kamerabevegelser, lyddesign og effekten av en skuespillers blikk.
Festivalen viste i tillegg Cousins’ The Storms of Jeremy Thomas, også denne ny av året, der han portretterer filmprodusenten i filmens tittel. Denne dokumentaren fikk jeg dessverre ikke sett, men jeg kan i hvert fall anbefale hans suggererende refleksjoner om filmhistoriens siste utvikling i The Story of Film – A New Generation, som dessuten var en velkommen skjerping av analyseredskapene før de intense dagene med filmvisninger i Cannes startet for fullt.
Regissør Todd Haynes har tidligere portrettert rockemusikere i spillefilmene Velvet Goldmine (om en fiktiv rockestjerne til dels inspirert av David Bowie, men uten Bowies velsignelse) og I’m Not There (en ukonvensjonell portrettfilm inspirert av Bob Dylan). Nå som «biopics» om rockestjerner er i vinden etter suksesser som Bohemian Rhapsody og Rocket Man, er det interessant at Haynes har valgt å portrettere bandet Velvet Underground i sin første dokumentar, framfor å for eksempel lage en biografifilm om bandets frontfigur Lou Reed. Når det likevel må sies å være en klok beslutning, er det ikke bare fordi rockedokumentarer også synes å være populære om dagen. Haynes The Velvet Underground er nemlig blitt en annerledes og svært fascinerende «rock doc».
I ettertid ble «The Velvets» et av tidenes aller mest innflytelsesrike band, men oppnådde aldri bred anerkjennelse eller berømmelse mens de var aktive. Følgelig finnes det lite av den type intervju- og konsertmateriale fra bandets virkeår som vanligvis benyttes i rockedokumentarer. The Velvet Underground var imidlertid del av Andy Warhols The Factory, med Warhol selv oppført som produsent på deres debutalbum The Velvet Underground & Nico – eller «bananplata», som den ofte kalles, på grunn av kunstnerens ikoniske albumcover. Konsertene deres i de første årene var en form for multimediaforestillinger før begrepet multimedia eksisterte, med filmprojeksjoner, lysshow og dans utført av andre skikkelser fra Factory-miljøet, mens bandet selv gjerne forble i bakgrunnen eller bokstavelig talt i mørket.
For å fortelle historien om bandet, benytter Haynes seg av et særdeles rikt utvalg materiale fra dette blomstrende kunstneriske miljøet i New York på sekstitallet, og lar de ulike intervjuene (enten de er gjort for filmen eller de også er arkivmateriale) akkompagneres av tidens eksperimentelle kunstuttrykk både i lyd og bilde. En vesentlig bidragsyter i bandet i tillegg til avdøde Reed, var da også britiske John Cale (som er blant de ferske intervjuobjektene), hvis bakgrunn var klassisk og avantgardistisk musikk, snarere enn rock.
Denne tilnærmingen gjør at The Velvet Underground ikke bare er et portrett av et band, men også av denne helt spesielle perioden i New Yorks kunstmiljø. Og derfor føles det i grunn riktig at filmen unnlater å gå særlig inn på tiden etter at Lou Reed forlot bandet i 1970. (De resterende medlemmene av The Velvet Underground ga ut et album uten verken Reed eller Cale i 1973, mens de begge deltok i bandets gjenforeningsturné tidlig på nittitallet – uten at filmen nevner noe av dette spesifikt.) På spørsmål på pressekonferansen i Cannes om elementer som eventuelt måtte utelates, svarte Haynes at det er mye som er utelatt, slik det er i alle filmer, og at det er greit å ikke inkludere alt. De ønsket for eksempel ikke å lage det regissøren kalte en «sex, drugs and rock’n’roll gossip movie», men heller å rette søkelyset på kulturlivet i New York, som kontekst for The Velvet Underground og deres unike kombinasjon av kunst og rock.
Bandet skapte rockemusikk som dro veksler på andre kunstuttrykk på en helt annen måte enn andre musikkgrupper – i hvert fall før, men kanskje også senere. Og siden bandet i begynnelsen var en så integrert del av denne kunstscenen, går ikke det delte fokuset mellom bandet spesielt og perioden generelt på bekostning av hverandre. Isteden gir det et utfyllende og visuelt besnærende perspektiv på dette legendariske bandet, i en film som står igjen som en av de definitive høydepunktene fra årets Cannes-festival for undertegnede.
Blant dokumentarene som hadde premiere i Cannes, var også portrettdokumentaren Val om skuespilleren Val Kilmer. Filmen er laget i samarbeid med Kilmer og hans barn, og regissørene Ting Poo og Leo Scott har fått tilgang til det rikholdige videomaterialet skuespilleren selv har filmet gjennom livet og karrieren. Gjennom dette har Val blitt et varmt og intimt portrett av Kilmer, som i dag må snakke ved hjelp av en stemmemaskin etter kreftbehandling.
Veteran Oliver Stone gjestet Cannes med sin ferske dokumentar JFK Revisited: Through the Looking Glass. I denne filmen ser filmskaperen igjen på omstendighetene rundt drapet på president John F. Kennedy i 1963, med utgangspunkt i nye opplysninger som underbygger mange av påstandene Stone i sin tid fikk kritikk for å ha fremmet i spillefilmen JFK (1991).
På festivalen ble dokumentaren vist i en versjon på snaut to timer, men ifølge Stone og hans produsent Rob Wilson vil også en fire timer lang versjon bli tilgjengelig, formodentlig for strømmemarkedet. Det kan nok være en fordel, da det ikke er lett å henge med på de mangfoldige, kjapt klippede intervjuene og mengdene med navn og informasjon som presenteres i filmen. Det hjelper heller ikke at den har et noe påtrengende musikkspor som nok er ment å holde driv og tempo oppe for utålmodige tilskuere, men som snarere blir forstyrrende når det allerede er såpass mye å ta inn.
Her på Rushprint.no har vi allerede omtalt dokumentaren Revolution of Our Times, om de nylige protestdemonstrasjonene i Hongkong, som hadde overraskelsespremiere i Cannes, kun annonsert som «surprise documentary». Festivalleder Thierry Fremaux fortalte i sin innledning til visningen at dette var en film de fikk inn sent, men veldig gjerne ønsket å vise.
Filmen er regissert av Kiwi Chow, som har valgt å krediteres med fullt navn, men en rekke av navnene på rulleteksten er pseudonymer. Der heter det dessuten at den er «a film by Hongkongers» – for å understreke at filmen er et resultat av et kollektivt arbeid, med bidrag fra mange involverte i protestbevegelsen. Med en spilletid på to og en halv time er Revolution of Our Times en mektig og nærgående skildring av den siste tidens begivenheter i Hong Kong, som inkluderer opprørende dokumentasjon av brutalitet fra politiets side mot de ofte svært unge demonstrantene.
I likhet med Todd Haynes hadde britiske Andrea Arnold, kjent for spillefilmer som Fish Tank og American Honey, premiere på sin første dokumentar på årets festival. (Arnold var for øvrig også jurypresident for Un Certain Regard-seksjonen.) Hennes film Cow har et påfallende likt konsept som den norske dokumentarfilmen Gunda av Victor Kossakovsky – men hvor grisen fra Vestfold er byttet ut med melkekua Luma fra en gård i England. Slettes ikke ulikt hvordan purka Gunda føder grisunger i den filmens anslag, starter Cow med at Luma er i ferd med å kalve, og følger sin hovedkarakter fram til et slags naturlig sluttpunkt. Cow følger dessuten den nevnte kalven, i tillegg til Luma selv. Men den handler kun om kyrne på den utvalgte gården – i motsetning til Kossakovskys film, som inneholder scener med andre dyr fra andre gårder enn den i Vestfold.
Til tross for sine nært beslektede grunnideer, er det flere grunner til at Cow likevel framstår som en nokså annerledes film enn Gunda. Kanskje særlig at sistnevnte er en poetisk og dvelende film i betagende sort/hvitt, mens Arnolds film har et røffere og mer håndholdt dokumentaruttrykk. Og der Kossakovskys film er fullstendig blottet for mennesker, inneholder Cow scener med bøndene som snakker om og til dyrene. Men her er vel å merke heller ingen intervjuer eller fortellerstemmer.
Et interessant grep i Cow er dessuten at den med jevne mellomrom benytter seg av popmusikk fra radioen på gården, som på et vis kommenterer eller understreker det som utspiller seg foran kamera. Og selv om også Arnolds film har en observerende tilnærming, inneholder den scener hvor Luma ser tilbake på oss i kamera. På pressekonferansen i Cannes fortalte Arnold at hun opplevde at kua fornemmet at hun ble observert, uten at man naturligvis kan vite hva hun faktisk føler eller prosesserer. Dette bidrar like fullt til at Cow er en film med mye av samme effekt som Gunda: Den maner til refleksjon hos tilskueren om dyrs opplevelse av verden, samt om hvordan vi som art velger å behandle våre medskapninger.
På samme pressekonferanse ble det sagt at Cow er spilt inn i løpet av en periode på tre og et halvt til fire år, og følgelig er det vel lite trolig at Arnold og hennes produsenter hadde hørt om Gunda da de startet arbeidet med sitt filmprosjekt. De to filmene er uansett ulike nok til at de ikke gjør hverandre overflødige – til tross for at Cow sannsynligvis ville ha fått mer oppmerksomhet om den ikke hadde kommet etter den bejublede norske dokumentaren. Men nå får den i det minste en anbefaling herfra, for hva det er verdt.
