Rushprint er tilstede på filmfestivalen i Venezia, som åpnet 31. august med Noah Baumbachs White Noise og kan skilte med mange store navn både i og utenfor konkurranse. Man kan dog ikke få med seg alt, og det skal først som sist medgis at undertegnede ikke rakk å se den nye sesongen av Lars von Triers tv-serie Riket (Riget – Exodus) da den hadde visning i Venezia, ei heller nevnte åpningsfilm. Her er ikke desto mindre en gjennomgang av noen av filmene vist så langt, i all hovedsak fra hovedkonkurransen, drøyt halvveis ut i festivalen.

Formidabel Blanchett

Et tidlig høydepunkt på festivalen var spillefilmen Tár, som er den amerikanske regissøren Todd Fields første spillefilm siden Som små barn (Little Children, med Kate Winslet, Jennifer Connelly og Patrick Wilson) helt tilbake i 2006. I hans lenge etterlengtede nye film spiller Kate Blanchett en orkesterdirigent som nyter enorm anerkjennelse i det internasjonale klassiske musikkmiljøet, men som etter hvert konfronteres med ulike episoder som ikke vitner om like god fingerspissfølelse i alle områder av hennes profesjonelle virke. Dette er en ytterst elegant utført film med et formspråk som speiler hovedkarakterens behov for kontroll, samtidig som den tar opp stadig aktuell metoo-tematikk på en uredd måte. Her er dessuten en god del å diskutere – først og fremst fordi filmen inviterer til det, men til dels også et par av filmskaperens valg. Men Tár er så avgjort en svært imponerende film, med ikke minst en formidabel rolleprestasjon av Blanchett.

Selvbeskuende film

Om enn ikke like lenge, har det også gått en stund siden Alejandro G. Iñárritus forrige spillefilm, som var The Revenant fra 2015. I likhet med Tár handler hans nye film Bardo om en velrennomert fiktiv kunstner – her en middelaldrende meksikansk journalist og dokumentarfilmskaper (spilt av Daniel Giménez-Cacho) med en lysende karriere i sitt nye hjemland USA, som er ved å motta en høythengende utmerkelse for sitt arbeid. Iñárritu har med denne meksikanskproduserte Netflix-filmen selv vendt tilbake til sitt hjemland som filmskaper for første gang siden Elskede kjøtere fra 2000, og man kan fornemme at Bardo er et slags personlig 8 ½-aktig prosjekt fra regissørens side. Filmen har en rekke storslåtte, kompliserte sekvenser og surrealistiske innslag som kan føre tankene til Fellini og til dels Jodorowsky – samtidig som den har interessante perspektiver på forholdet mellom Mexico og USA, og dem som lever med en fot i begge nasjonene. Det er imidlertid ikke bare den tre timer lange spilletiden som oppleves eksessiv, og der Iñárritu vanligvis er en mester i å la sine hovedpersoner gå gjennom prøvelser som gjør det nærmest umulig ikke å heie på dem, er det vanskeligere å sympatisere med denne filmens privilegerte protagonist, som hele filmens univers og alle som befolker det synes å dreie seg rundt.

Vampyrer og hvite hvaler

Call Me By Your Name-regissør Luca Guadagninos nye film hører i likhet med hans forrige film Suspiria (2018) innunder grøssersjangeren, igjen gjort på en særpreget måte. Bones and All er nærmere bestemt en slags kannibalfilm, selv om den føles vel så mye som en vampyrfilm, men også med markante innslag av dramasjangeren. Dette er en road movie fra de amerikanske sørstatene om en ung jente (Taylor Russell) med en uvanlig sult som setter ut for å finne moren hun ikke har sett på en årrekke, med Timothée Chalamet, Mark Rylance, Cloë Sevigny og Michael Stuhlbarg i andre roller. Bones and All er en sterk og stemningsfull film, som kanskje aller mest skal berømmes for sin forfriskende sjangertenkning.

Av kjente reginavn deltar Darren Aronofsky med The Whale, som allerede har fått oppmerksomhet for å hente fram The Mummy-skuespiller Brendan Fraser i en mildt sagt uventet og annerledes rolle. Selv om tittelen henviser til en kjent roman om en viss hvit hval, er den vel også å betrakte som en beskrivelse av hovedrollen han spiller, en sykelig overvektig mann som forsøker å gjenopprette kontakt med sin tenåringsdatter etter mange års fravær og overspising. Fraser gjør unektelig en beundringsverdig rolleprestasjon, og arbeidet som er lagt inn for å forme denne (i bokstavelig forstand) figuren – angivelig gjennom proteser og sminke – er imponerende. Det er imidlertid noe skuffende at en så visuelt ekspressiv regissør som Aronofsky ikke løfter materialet mer ut av teaterscenen det opprinnelig var skrevet for, selv om tanken vel nettopp er å fokusere på det menneskelige dramaet i denne dramakomedien. Men filmens største problem er både at flere av manusløsningene er av typen som fungerer bedre på nevnte scene enn på lerretet – og at den etter hvert føles kalkulert i sin higen etter å åpne publikums tårekanaler. Likevel bør det muligens nevnes at mange har blitt både beveget og begeistret av The Whale, og Oscar-akademiet har sannsynligvis øynene åpne for denne, slik de nok også har for Tár og Bardo.

Poitras med kunstnerportrett

Langt sterkere i mine øyne er imidlertid Monica, regissert av Andrea Pallaoro, mest kjent for spillefilmen Hannah med Charlotte Rampling. Handlingen i dette amerikansk/italiensk-produserte dramaet har en og annen parallell til The Whale, og forteller om en kvinne som reiser hjem til sin døende mor og øvrige familie, som hun av grunner som ikke skal røpes her ikke har sett på mange år. Også dette er en film som kunne blitt en klam tåreperse, men som preges av en forbilledlig usentimental regi – med desto mer bevegende resultat. Trace Lysette er strålende i hovedrollen, mens Patricia Clarkson, Emily Browning og Joshua Close er å se i andre sentrale roller.

Laura Poitras, som har gjort seg bemerket med Edward Snowden-dokumentaren Citizenfour og Risk om Julian Assange, deltar i hovedkonkurransen med dokumentaren All the Beauty and the Bloodshed. Denne filmen tegner et portrett av den amerikanske fotografen og aktivisten Nan Goldin, og gjenforteller både kunstnerens dramatiske livshistorie – som inkluderer rusavhengighet og selvmord i nær familie, men også et fascinerende innblikk i tidligere tiårs kunst- og LHBTQ+-subkulturer – og følger hennes engasjement i nåtid for å få fjernet Sackler-familens navn fra ulike prestisjetunge kunstinstitusjoner, på grunn av deres eierskap i det OxyContin-produserende selskapet Purdue Pharma. Dette er så absolutt en interessant og vellaget dokumentar, men det må innvendes at de to fortellerplanene muligens hadde fortjent hver sin film, da spesielt noen av aspekter av Goldins livshistorie kunne vært dekket mer inngående.

To veteraner

Den legendariske, nå 92 år gamle dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman deltar på sin side med sin første fiksjonsfilm – som i motsetning til hans gjerne svært lange dokumentarer har en spilletid på 64 minutter. A Couple er dog ikke en spillefilm i klassisk forstand, men en monolog framført av skuespiller Nathalie Boutefeu i pittoreske, landlige omgivelser. Hun gestalter Leo Tolstojs kone Sophia, og teksten er løselig basert på brev Sophia Tolstoj og forfatteren skrev til hverandre samt deres respektive dagboknotater. Som film blir det imidlertid i overkant minimalistisk og repetitivt, og sant å si en smule pretensiøst.

Blant dokumentarer på festivalen er imidlertid også In Viaggo, som vises utenfor konkurranse. Dette er den nye filmen til Gianfranco Rosi, som tidligere har vunnet Gulløven i Venezia for Sacro GRA og Gullbjørnen i Berlin for Havet brenner (som ble lansert på norske kinoer) samt flere andre priser. På Rosis sedvanlig observerende vis følger filmen en rekke av Pave Francis’ reiser rundt om i verden siden innsettelsen i 2013, blant disse steder filmskaperen selv har skildret i sine tidligere dokumentarer. Med vekt på pavens klare standpunkt mot krig generelt og våpenindustrien spesielt, gir In Viaggo et visst (og sjeldent, får man tilføye) innblikk i kirkeoverhodets daglige virke og tankene han ønsker å formidle.

Kammerspill med Swinton

Flere har fått øynene opp for den britiske auteuren Joanna Hogg med The Souvenir og The Souvenir Part II, og med sin nye film i hovedkonkurransen i Venezia har hun noe uventet laget en spøkelsesfilm. The Eternal Daughter er dog ingen konvensjonell grøsser – isteden beveger Hogg seg ut i et tåkefullt og mystisk sjangerlandskap som har resultert i en særere film enn de to foregående. Dette er et svært stemningsfullt (og ypperlig fotografert!) kammerspill som utspiller seg på et landlig herregårdshotell i Wales, der en filmskaper og hennes aldrende mor – begge spilt av Tilda Swinton – har leid seg inn for å tilbringe tid sammen. Til tross for at den bryter med realismen som hittil har preget alle Hoggs filmer, har The Eternal Daughter flere paralleller til Souvenir-filmene (som den kan sies å være i en form for dialog med), i tillegg til at man kan kjenne igjen mange av særtrekkene fra hele regissørens filmografi. Handlingen kan ikke sies å være spesielt kompleks, men gåtefull, besnærende og åpen for tolkning. The Eternal Daughter vil neppe gi Hogg et mye større publikum, men trolig introdusere henne for noen nye tilskuersegmenter, i tillegg til å høste priser og annen anerkjennelse på festivaler (kanskje også denne?).

Britisk-irske Martin McDonagh deltok sist i Venezia-programmet for fem år siden med sin forrige spillefilm Three Billboards of Ebbing, Missouri. Nå er han tilbake med The Banshees of Inisherin, der han gjenforener skuespillerne Colin Farrell og Brendon Gleeson som spilte hovedrollene i debutfilmen In Bruges. Handlingen utspiller seg i et lite øysamfunn i Irland på tyvetallet, og starter med at Gleesons rollefigur forteller sin gamle bestevenn (Farrell) at han ikke lenger vil ha noe mer med ham å gjøre. The Banshees of Inisherin er mørk og fandenivoldsk komedie om blant annet vennskap, kunstneriske ambisjoner og den ikke nødvendigvis enkle kunsten å være et snilt menneske. McDonagh har også skrevet manus, og skal ikke minst berømmes for at fortellingen føles original, til tross for at man jo har sett mange filmer om feider fra små samfunn hvor alle kjenner alle. Et av de klare høydepunktene så langt i konkurranseprogrammet.