– Det aller mest politiske vi gjør er å oppdra barna våre.

– Det aller mest politiske vi gjør er å oppdra barna våre.

I «Store små mennesker» viser Gunhild Westhagen Magnor hvor annerledes barnas hverdag er uten foreldrene. – I Norge overlater vi en enorm del av ansvaret å bygge gode, empatiske mennesker til barnehagen. Barndommen har vært gjennom en total forandring de siste tyve årene.

– Filmen handler om de tilsynelatende små, men uhyre viktige stegene barn tar i barnehagen for å bli store, empatiske mennesker.

Gunhild Westhagen Magnors Store små mennesker tar for seg det store i de små. Dokumentaren, som er produsert av Helen Prestgard i Sant & Usant, vises under Oslo Pix denne uken. Begge regissørens egne barn, Trym og Balder, er med i filmen. To år gamle Balder og Haakon er hovedpersonene.

Filmidéen dukket opp da Westhagen Magnors første sønn, Trym, ble født.

– Han ble født under 22. juli-rettssaken. Da satt jeg med dette nyfødte, uskyldige barnet i armene og gjorde meg enormt mye tanker om hvordan det kan ha seg at noen ender opp med å gjøre grusomme handlinger, og andre ikke. Å bygge empatiske mennesker er det aller viktigste vi som samfunn gjør. Jeg tror at vi alle er født med en viss mengede empati. Det er ekstremt viktig at dette blir dyrket fram på en god måte i tidlig alder, for at de skal kunne spire. Mye av den oppgaven har vi overlatt til barnehagen.

Da hennes andre sønn, Balder, begynte i barnehagen fikk hun høre om det unike vennskapet mellom ham og Haakon.

– De ansatte i barnehagen fortalte meg at det var sjelden de så et så nært vennskap så tidlig. Da bestemte jeg meg for å følge dem i deres kommunale barnehage over ett år. I Norge overlater vi en enorm stor del av ansvaret å bygge gode, empatiske mennesker til barnehagen. 95 prosent av norske barn går i barnehagen mange timer hver dag. Jeg har lyst til at vi skal reflektere litt rundt det når vi ser denne filmen. Vi må vi sørge for at barnehagene har nok ressurser til å gjøre denne enormt viktige jobben.

Sender vi dem i barnehagen for tidlig?

Vennskapet mellom Balder og Haakon blir satt på prøve i overgangen fra småbarns- til storebarnsavdelingen.

– Først når Balder lærer å sette sine egne grenser, og Haakon lærer å dele, kan vennskapet få videreutvikle seg. Filmen handler om hvordan barn sosialiseres og bygger vennskap i barnehagen. Men på sett og vis handler den om oss alle sammen. Barna minner oss om hva vi mennesker har i oss. I møte med andre barn og gjennom det å lære å bli en god venn, er det helt grunnleggende og svært viktige ting som læres. En vennskapsfortelling vil godt kunne illustrere og vise det aller viktigste vi som samfunn lærer barna våre. Nemlig å være empatiske, bry seg om og dele med andre. Jeg mener at dette i bunn og grunn er det eneste som kan redde verden.

Er det riktig å sende barna så tidlig i barnehagen, spør hun retorisk.

– Fra naturens side er det jo ikke det. Det er naturlig for barn å være sammen med foreldre. De har på ingen måte valgt dette selv. Barndommen har vært gjennom en total forandring de siste tyve årene. Økonomiske realiteter og samfunnets forventninger innebærer at foreldre jobber mer og annerledes enn tidligere generasjoner. Vi har mindre tid sammen med barna våre.

Kunne ikke filme selv

Denne gangen har hun ikke filmet selv.

– Det hadde vært helt umulig å filme selv. Jeg var ikke tilstede under opptak. Det var Gunhild Asting som hadde foto. Hun er en nær venn av meg og kollega. Hun var den eneste personen som kunne gjøre det for meg. Vi har samme blikk når vi jobber. Vi hadde en tett dialog før, under og etter opptak. Jeg hadde all kommunikasjon med barnehagen.

Hun måtte ha grepet inn i de ubehagelige situasjonene Balder var i, dersom hun hadde vært fysisk tilstede.

– Ellers hadde det vært skadelig for forholdet vårt. Gunhild (Asting) og lydmann Krister Johnson var de eneste som var fysisk tilstede i barnehagen. Det var interessant å se hvor fort barna skjønte den kontrakten de hadde med dem. De ble vant til at sånn var det: Nå skulle de være der med opptaksutstyret, og prøve å være usynlig for dem. Målet var å observere barna og gå inn i deres verden, og ikke bryte inn. De klarte å gjøre seg usynlig for barna, skape tillit og komme tett på. De fanget helt unike situasjoner og øyeblikk mellom barna.

Vil skape debatt

Nok faglært personell er enormt viktig i barnehagen.

– Vi har ikke det per i dag. Det var nettopp oppe nå i Stortinget fra Kunnskap- og forskningskomiteen, og det ble nedstemt. Vi som samfunn må forstå at barnehagene er grunnsteinene for et barns videre liv. I den turbulente verden vi lever, der kunstig intelligens får mer og mer plass, der medlidenhet i stor grad foregår via sosiale medier, der vold og mobbing er et økende problem, også i barnehagen, undrer jeg meg på om vi har et system som tar ansvar for å forme barn til hel ved.

Magnor ønsker at filmen skal skape politisk debatt.

– Det aller mest politiske vi gjør, den tydeligste og viktigste politiske handlingen, er å oppdra barna våre. Det er den neste generasjonen som skal forvalte verdiene, lære å være fleksible nok, og ha oppmerksomhet rundt det som er viktig. Filmen vil sette i gang tanker hos foreldre og alle som jobber med barn, skape debatt og diskusjon. Det at vi overlater så mye av ansvaret for oppdragelse til barnehagen: Er det riktig? Har vi et godt nok system for det? Som foreldre vil vi spørre oss selv: Burde vi ikke bruke mer tid med barna våre mens de er små? Hvorfor leverer vi de fra oss? Samfunnet krever det, men er det riktig? Vi jobber nå mot å få til en Stortingsvisning.

De har hatt flere spesialvisninger for fagfolk.

– Det har vært veldig interessant. De har kommet med mange ulike reaksjoner. Tone Grøttjord-Glenne i Sant og Usant har utviklet den digitale plattformen Educational Storytelling, som tilbyr kunnskapsreiser basert på filmer. Det jobber vi også med på denne filmen, sånn at det blir et digitalt læringsverktøy for ansatte i barnehagen og studenter som skal begynne å jobbe med barn. Målet er at de kan bruke filmen som en slags etterutdanning, på fagdager og planleggingsdager for å diskutere enkeltepisodene i filmen: Var det riktig håndtert eller burde vi ha gjort det på en annen måte?

Vi vet lite om egne barns hverdag

Det har vært en tøff prosess for henne som mor.

– Det har vært krevende for meg som mor å se på alt materialet etter opptak. Vi hadde noen 100 timers materiale som jeg skulle gå gjennom og lage en historie av, sammen med klipper Stefan Sundlöf. Det slår meg hvor lite jeg vet om mine egne barns hverdag, og at vi bare gir dem fra oss. Den verdifulle tiden som vi lar andre styre med. Jeg kommer og henter fra barnehagen, med hodet fullt av mine bekymringer og klarer ikke å se barnet mitt og hva han har gått gjennom. Han kan ikke fortelle meg det. Jeg tror det er viktig at foreldre ser denne filmen. Noen foreldre har kommet til meg og sagt: “Jeg skulle ønske at jeg hadde sett denne filmen før barna mine gikk i barnehagen”.

Det har vært en vanskelig film å få realisert.

– I dag er Balder 8 år gammel. Så det har tatt enormt med tid og krefter å få filmen realisert. Jeg tror noe av det skyldes at vi som samfunn ikke tar barn helt på alvor. Jeg har opplevd at noen konsulenter og finansiører ikke har forstått viktigheten av dette prosjektet: Det er bare barn i barnehagen og at det ikke er interessant å se på. Men denne historien er veldig universell og vi har erfart at den treffer både dypt og bredt. Folk i alle aldre kjenner seg igjen i følelsene Balder og Haakon går igjennom. Filmen setter i gang refleksjon.

Hun har blitt bedre kjent med Balder gjennom filmen.

– Han er litt annerledes hjemme enn i barnehagen. Det har vært veldig sterkt for meg å se alt materialet. Det var tøffere enn jeg trodde. Den dyrebare tiden har gått. Tiden går så fort. Man må ta vare på barndommen. Vi må ta barna på alvor for det de er.


Store små mennesker blir vist på Oslo Pix 31. august, 2. og 3. september (med Q&A) på Ringen kino. Den konkurrerer i kategorien beste nordiske dokumentarfilm.  Filmen vant prisen for beste norske dokumentarfilm under Human internasjonale dokumentarfilmfestival. Neste stopp er Nordisk Panorama i Malmø (22.-27. september), der den konkurrerer i kategorien beste nordiske dokumentarfilm.

Fakta om filmen:

Regissør & manusforfatter GUNHILD WESTHAGEN MAGNOR Opptaksregissør & fotograf GUNHILD ASTING Klipper STEFAN SUNDLOF Lyddesigner HÅKON LAMMETUN Colorist TOM CHR. LILLETVEDT Produsent HELEN PRESTGARD Korodusent ANTONIO RUSSO MERENDA Eksekutive produsenter ANITA REHOFF LARSEN & TONE GRØTTJORD-GLENNE Musikk av AKIRA KOSEMURA Finansiert av Norsk Filminstitutt, Svenska Filminstitutet, Viken filmsenter, Østnorsk filmsenter, Bergesen Stiftelsen, Fond for lyd og bilde, NRK, SVT


 

– Det aller mest politiske vi gjør er å oppdra barna våre.

– Det aller mest politiske vi gjør er å oppdra barna våre.

I «Store små mennesker» viser Gunhild Westhagen Magnor hvor annerledes barnas hverdag er uten foreldrene. – I Norge overlater vi en enorm del av ansvaret å bygge gode, empatiske mennesker til barnehagen. Barndommen har vært gjennom en total forandring de siste tyve årene.

– Filmen handler om de tilsynelatende små, men uhyre viktige stegene barn tar i barnehagen for å bli store, empatiske mennesker.

Gunhild Westhagen Magnors Store små mennesker tar for seg det store i de små. Dokumentaren, som er produsert av Helen Prestgard i Sant & Usant, vises under Oslo Pix denne uken. Begge regissørens egne barn, Trym og Balder, er med i filmen. To år gamle Balder og Haakon er hovedpersonene.

Filmidéen dukket opp da Westhagen Magnors første sønn, Trym, ble født.

– Han ble født under 22. juli-rettssaken. Da satt jeg med dette nyfødte, uskyldige barnet i armene og gjorde meg enormt mye tanker om hvordan det kan ha seg at noen ender opp med å gjøre grusomme handlinger, og andre ikke. Å bygge empatiske mennesker er det aller viktigste vi som samfunn gjør. Jeg tror at vi alle er født med en viss mengede empati. Det er ekstremt viktig at dette blir dyrket fram på en god måte i tidlig alder, for at de skal kunne spire. Mye av den oppgaven har vi overlatt til barnehagen.

Da hennes andre sønn, Balder, begynte i barnehagen fikk hun høre om det unike vennskapet mellom ham og Haakon.

– De ansatte i barnehagen fortalte meg at det var sjelden de så et så nært vennskap så tidlig. Da bestemte jeg meg for å følge dem i deres kommunale barnehage over ett år. I Norge overlater vi en enorm stor del av ansvaret å bygge gode, empatiske mennesker til barnehagen. 95 prosent av norske barn går i barnehagen mange timer hver dag. Jeg har lyst til at vi skal reflektere litt rundt det når vi ser denne filmen. Vi må vi sørge for at barnehagene har nok ressurser til å gjøre denne enormt viktige jobben.

Sender vi dem i barnehagen for tidlig?

Vennskapet mellom Balder og Haakon blir satt på prøve i overgangen fra småbarns- til storebarnsavdelingen.

– Først når Balder lærer å sette sine egne grenser, og Haakon lærer å dele, kan vennskapet få videreutvikle seg. Filmen handler om hvordan barn sosialiseres og bygger vennskap i barnehagen. Men på sett og vis handler den om oss alle sammen. Barna minner oss om hva vi mennesker har i oss. I møte med andre barn og gjennom det å lære å bli en god venn, er det helt grunnleggende og svært viktige ting som læres. En vennskapsfortelling vil godt kunne illustrere og vise det aller viktigste vi som samfunn lærer barna våre. Nemlig å være empatiske, bry seg om og dele med andre. Jeg mener at dette i bunn og grunn er det eneste som kan redde verden.

Er det riktig å sende barna så tidlig i barnehagen, spør hun retorisk.

– Fra naturens side er det jo ikke det. Det er naturlig for barn å være sammen med foreldre. De har på ingen måte valgt dette selv. Barndommen har vært gjennom en total forandring de siste tyve årene. Økonomiske realiteter og samfunnets forventninger innebærer at foreldre jobber mer og annerledes enn tidligere generasjoner. Vi har mindre tid sammen med barna våre.

Kunne ikke filme selv

Denne gangen har hun ikke filmet selv.

– Det hadde vært helt umulig å filme selv. Jeg var ikke tilstede under opptak. Det var Gunhild Asting som hadde foto. Hun er en nær venn av meg og kollega. Hun var den eneste personen som kunne gjøre det for meg. Vi har samme blikk når vi jobber. Vi hadde en tett dialog før, under og etter opptak. Jeg hadde all kommunikasjon med barnehagen.

Hun måtte ha grepet inn i de ubehagelige situasjonene Balder var i, dersom hun hadde vært fysisk tilstede.

– Ellers hadde det vært skadelig for forholdet vårt. Gunhild (Asting) og lydmann Krister Johnson var de eneste som var fysisk tilstede i barnehagen. Det var interessant å se hvor fort barna skjønte den kontrakten de hadde med dem. De ble vant til at sånn var det: Nå skulle de være der med opptaksutstyret, og prøve å være usynlig for dem. Målet var å observere barna og gå inn i deres verden, og ikke bryte inn. De klarte å gjøre seg usynlig for barna, skape tillit og komme tett på. De fanget helt unike situasjoner og øyeblikk mellom barna.

Vil skape debatt

Nok faglært personell er enormt viktig i barnehagen.

– Vi har ikke det per i dag. Det var nettopp oppe nå i Stortinget fra Kunnskap- og forskningskomiteen, og det ble nedstemt. Vi som samfunn må forstå at barnehagene er grunnsteinene for et barns videre liv. I den turbulente verden vi lever, der kunstig intelligens får mer og mer plass, der medlidenhet i stor grad foregår via sosiale medier, der vold og mobbing er et økende problem, også i barnehagen, undrer jeg meg på om vi har et system som tar ansvar for å forme barn til hel ved.

Magnor ønsker at filmen skal skape politisk debatt.

– Det aller mest politiske vi gjør, den tydeligste og viktigste politiske handlingen, er å oppdra barna våre. Det er den neste generasjonen som skal forvalte verdiene, lære å være fleksible nok, og ha oppmerksomhet rundt det som er viktig. Filmen vil sette i gang tanker hos foreldre og alle som jobber med barn, skape debatt og diskusjon. Det at vi overlater så mye av ansvaret for oppdragelse til barnehagen: Er det riktig? Har vi et godt nok system for det? Som foreldre vil vi spørre oss selv: Burde vi ikke bruke mer tid med barna våre mens de er små? Hvorfor leverer vi de fra oss? Samfunnet krever det, men er det riktig? Vi jobber nå mot å få til en Stortingsvisning.

De har hatt flere spesialvisninger for fagfolk.

– Det har vært veldig interessant. De har kommet med mange ulike reaksjoner. Tone Grøttjord-Glenne i Sant og Usant har utviklet den digitale plattformen Educational Storytelling, som tilbyr kunnskapsreiser basert på filmer. Det jobber vi også med på denne filmen, sånn at det blir et digitalt læringsverktøy for ansatte i barnehagen og studenter som skal begynne å jobbe med barn. Målet er at de kan bruke filmen som en slags etterutdanning, på fagdager og planleggingsdager for å diskutere enkeltepisodene i filmen: Var det riktig håndtert eller burde vi ha gjort det på en annen måte?

Vi vet lite om egne barns hverdag

Det har vært en tøff prosess for henne som mor.

– Det har vært krevende for meg som mor å se på alt materialet etter opptak. Vi hadde noen 100 timers materiale som jeg skulle gå gjennom og lage en historie av, sammen med klipper Stefan Sundlöf. Det slår meg hvor lite jeg vet om mine egne barns hverdag, og at vi bare gir dem fra oss. Den verdifulle tiden som vi lar andre styre med. Jeg kommer og henter fra barnehagen, med hodet fullt av mine bekymringer og klarer ikke å se barnet mitt og hva han har gått gjennom. Han kan ikke fortelle meg det. Jeg tror det er viktig at foreldre ser denne filmen. Noen foreldre har kommet til meg og sagt: “Jeg skulle ønske at jeg hadde sett denne filmen før barna mine gikk i barnehagen”.

Det har vært en vanskelig film å få realisert.

– I dag er Balder 8 år gammel. Så det har tatt enormt med tid og krefter å få filmen realisert. Jeg tror noe av det skyldes at vi som samfunn ikke tar barn helt på alvor. Jeg har opplevd at noen konsulenter og finansiører ikke har forstått viktigheten av dette prosjektet: Det er bare barn i barnehagen og at det ikke er interessant å se på. Men denne historien er veldig universell og vi har erfart at den treffer både dypt og bredt. Folk i alle aldre kjenner seg igjen i følelsene Balder og Haakon går igjennom. Filmen setter i gang refleksjon.

Hun har blitt bedre kjent med Balder gjennom filmen.

– Han er litt annerledes hjemme enn i barnehagen. Det har vært veldig sterkt for meg å se alt materialet. Det var tøffere enn jeg trodde. Den dyrebare tiden har gått. Tiden går så fort. Man må ta vare på barndommen. Vi må ta barna på alvor for det de er.


Store små mennesker blir vist på Oslo Pix 31. august, 2. og 3. september (med Q&A) på Ringen kino. Den konkurrerer i kategorien beste nordiske dokumentarfilm.  Filmen vant prisen for beste norske dokumentarfilm under Human internasjonale dokumentarfilmfestival. Neste stopp er Nordisk Panorama i Malmø (22.-27. september), der den konkurrerer i kategorien beste nordiske dokumentarfilm.

Fakta om filmen:

Regissør & manusforfatter GUNHILD WESTHAGEN MAGNOR Opptaksregissør & fotograf GUNHILD ASTING Klipper STEFAN SUNDLOF Lyddesigner HÅKON LAMMETUN Colorist TOM CHR. LILLETVEDT Produsent HELEN PRESTGARD Korodusent ANTONIO RUSSO MERENDA Eksekutive produsenter ANITA REHOFF LARSEN & TONE GRØTTJORD-GLENNE Musikk av AKIRA KOSEMURA Finansiert av Norsk Filminstitutt, Svenska Filminstitutet, Viken filmsenter, Østnorsk filmsenter, Bergesen Stiftelsen, Fond for lyd og bilde, NRK, SVT


 

MENY