I Frankrike er ikke månen en ost

I Frankrike er ikke månen en ost

Karsten Fullu har vært på filmfestival i Frankrike og snakket med høflige barn som ikke tar ost=måne-referanser.

Tydelighet er viktig når man skriver filmmanus. Er plottet og historieelementene egentlig forståelige for publikum? Kan man fortelle mer direkte? Plukke vekk backstory? Skriver man for barn, må man være forsiktig med ironi og flashbacks, kan man plukke bort det? Kanskje legge til en voiceover som forklarer, så man er sikre på at alle er med?

Men det er jo en avveining, for man vil også at historien skal overraske og ikke være forutsigbar.

Det er ikke alltid like enkelt å finne den rette balansen, og det er også en av grunnene til at jeg ikke ser filmene jeg har skrevet om igjen så ofte. Ingen film er perfekt, i hvert fall ikke de jeg har skrevet, og det er alt for lett å henge seg opp i detaljer når man ser det på nytt. Som dette med tydeligheten, eller replikker som kunne vært litt kulere, forspilte muligheter til vitser og upolerte plotvendinger.

Men da jeg ble invitert til den lille, men utrolig sjarmerende filmfestivalen Les enfants des Cinemas i Charleville på den franske landsbygda som ville vise Månelyst i Flåklypa, fant jeg meg selv sittende i et kinosete og skulle se filmen dubbet på fransk. Filmen handler om et månekappløp der Reodor Felgen lager en rakett på vegne av norske myndigheter og sender den opp til månen, så Norge kan tømme den for månestøv og tjene milliarder, men samtidig gjøre månen mørk for bestandig. Antagonisten i filmen er Vigfus Skonken, en tørr byråkrat. Tydeligheten ble riktig nok diskutert i manusprosessen med tanke på norske barn, men i denne salen var jeg omgitt av franske skolebarn.

Jeg skriver skolebarn, men i Frankrike begynner barn på skolen når de er tre år. Så dette var småbarn som jeg innså snart skulle bli eksponert for relativt ufiltrert, og likevel forhåpentligvis subtil kritikk av norsk naturforvaltningspolitikk.

Jeg husket etter hvert at forståeligheten i filmen hadde flere utfordringer enn det rent politiske. Månelyst i Flåklypa er den tredje filmen vi lagde om Flåklypauniverset, og introduksjonen av et par av karakterene kunne vært tydeligere for et publikum som ikke kjenner Flåklypa fra før. Etter 25 minutter dukker for eksempel journalist Melvin Snerken opp midt i en tv-sending, helt uten introduksjon, men med replikken: «Forhåpentligvis ikke milten».

Men barna satt ekstremt lydhøre filmen igjennom. Nå trenger ikke det nødvendigvis å bety noe, for franske barn er veldig høflige og gjør som de får beskjed om. Det kan hende de hadde fått beskjed om å le for at ikke «le scénariste norvégien» skulle bli lei seg, men latteren hørtes ganske ekte ut.

Så var det tid for spørsmål og svar, og det var da jeg skjønte at franske barn aldri har blitt fortalt myten om at månen egentlig er en ost. Som et subplot i filmen smugler den relativt onde meieristen Olvar O. Kleppvold med en ost ombord. Tanken hans er at en ost som har vært på månen, vil bli ekstremt mye verd, men når raketten farer gjennom atmosfæren og blir overopphetet på vei tilbake til jorden, ender osten opp som fondue. En stor prosentandel av spørsmålene til meg i etterkant av visningene handlet om ost.

Men spørsmålene var ikke frustrerte, de var fascinerte, og jeg innså etter hvert hvor eksotisk filmen vår fremstod for franske barn. Litt som når norske barn ser en japansk anime-film, kanskje.

Foran de påfølgende visningene passet jeg på å introdusere filmen og nevne at barn i Norge blir fortalt at månen er en ost. Det begrenset ostespørsmålene en smule, og åpnet opp for spørsmål som for eksempel: Er det den samme månen i Norge som i Frankrike?

Jeg kommer til å fortsette å stille spørsmål om tydelighet mens jeg skriver manus, men Frankriketuren har minnet meg på at det ikke er alt som trenger å være forstått av alle hele tiden. Ting kan være gøy selv om man ikke skjønner alle referansene. Eksotisk kan også være fint.

En av skoleklassene som hadde sett filmen, tegnet mens vi snakket om den etterpå. Ikke overraskende hadde mange tegnet raketten. Og veldig mange hadde fått med seg utedoen som henger fast under oppskytningen og sørger for at Ludvig blir med på ferden. Ludvig på vei til månen i utedo, fascinerte stort. Noen ting funker uansett hvor man er i verden.


Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.


 

I Frankrike er ikke månen en ost

I Frankrike er ikke månen en ost

Karsten Fullu har vært på filmfestival i Frankrike og snakket med høflige barn som ikke tar ost=måne-referanser.

Tydelighet er viktig når man skriver filmmanus. Er plottet og historieelementene egentlig forståelige for publikum? Kan man fortelle mer direkte? Plukke vekk backstory? Skriver man for barn, må man være forsiktig med ironi og flashbacks, kan man plukke bort det? Kanskje legge til en voiceover som forklarer, så man er sikre på at alle er med?

Men det er jo en avveining, for man vil også at historien skal overraske og ikke være forutsigbar.

Det er ikke alltid like enkelt å finne den rette balansen, og det er også en av grunnene til at jeg ikke ser filmene jeg har skrevet om igjen så ofte. Ingen film er perfekt, i hvert fall ikke de jeg har skrevet, og det er alt for lett å henge seg opp i detaljer når man ser det på nytt. Som dette med tydeligheten, eller replikker som kunne vært litt kulere, forspilte muligheter til vitser og upolerte plotvendinger.

Men da jeg ble invitert til den lille, men utrolig sjarmerende filmfestivalen Les enfants des Cinemas i Charleville på den franske landsbygda som ville vise Månelyst i Flåklypa, fant jeg meg selv sittende i et kinosete og skulle se filmen dubbet på fransk. Filmen handler om et månekappløp der Reodor Felgen lager en rakett på vegne av norske myndigheter og sender den opp til månen, så Norge kan tømme den for månestøv og tjene milliarder, men samtidig gjøre månen mørk for bestandig. Antagonisten i filmen er Vigfus Skonken, en tørr byråkrat. Tydeligheten ble riktig nok diskutert i manusprosessen med tanke på norske barn, men i denne salen var jeg omgitt av franske skolebarn.

Jeg skriver skolebarn, men i Frankrike begynner barn på skolen når de er tre år. Så dette var småbarn som jeg innså snart skulle bli eksponert for relativt ufiltrert, og likevel forhåpentligvis subtil kritikk av norsk naturforvaltningspolitikk.

Jeg husket etter hvert at forståeligheten i filmen hadde flere utfordringer enn det rent politiske. Månelyst i Flåklypa er den tredje filmen vi lagde om Flåklypauniverset, og introduksjonen av et par av karakterene kunne vært tydeligere for et publikum som ikke kjenner Flåklypa fra før. Etter 25 minutter dukker for eksempel journalist Melvin Snerken opp midt i en tv-sending, helt uten introduksjon, men med replikken: «Forhåpentligvis ikke milten».

Men barna satt ekstremt lydhøre filmen igjennom. Nå trenger ikke det nødvendigvis å bety noe, for franske barn er veldig høflige og gjør som de får beskjed om. Det kan hende de hadde fått beskjed om å le for at ikke «le scénariste norvégien» skulle bli lei seg, men latteren hørtes ganske ekte ut.

Så var det tid for spørsmål og svar, og det var da jeg skjønte at franske barn aldri har blitt fortalt myten om at månen egentlig er en ost. Som et subplot i filmen smugler den relativt onde meieristen Olvar O. Kleppvold med en ost ombord. Tanken hans er at en ost som har vært på månen, vil bli ekstremt mye verd, men når raketten farer gjennom atmosfæren og blir overopphetet på vei tilbake til jorden, ender osten opp som fondue. En stor prosentandel av spørsmålene til meg i etterkant av visningene handlet om ost.

Men spørsmålene var ikke frustrerte, de var fascinerte, og jeg innså etter hvert hvor eksotisk filmen vår fremstod for franske barn. Litt som når norske barn ser en japansk anime-film, kanskje.

Foran de påfølgende visningene passet jeg på å introdusere filmen og nevne at barn i Norge blir fortalt at månen er en ost. Det begrenset ostespørsmålene en smule, og åpnet opp for spørsmål som for eksempel: Er det den samme månen i Norge som i Frankrike?

Jeg kommer til å fortsette å stille spørsmål om tydelighet mens jeg skriver manus, men Frankriketuren har minnet meg på at det ikke er alt som trenger å være forstått av alle hele tiden. Ting kan være gøy selv om man ikke skjønner alle referansene. Eksotisk kan også være fint.

En av skoleklassene som hadde sett filmen, tegnet mens vi snakket om den etterpå. Ikke overraskende hadde mange tegnet raketten. Og veldig mange hadde fått med seg utedoen som henger fast under oppskytningen og sørger for at Ludvig blir med på ferden. Ludvig på vei til månen i utedo, fascinerte stort. Noen ting funker uansett hvor man er i verden.


Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.


 

MENY