Foto fra «The Green Knight»

Hvis du noensinne skulle befinne deg i et manusmøte og har glemt å lese manus, er det én ting du kan si uten særlig fare for å bli avslørt: «Er ikke antagonisten litt passiv?»

For mest sannsynlig: Jo, det er hen.

Og hvis et manus ikke funker, er det der man alltid bør begynne å lete: Vil hovedkarakteren noe? Hvis nei: Fiks det.

For mens vi elsker å se aktive karakterer med vilje som legger planer for å nå sine mål, for så å feile og legge nye strategier, er slike karakterer overraskende vanskelige å skrive.

Det burde være så enkelt, men gang på gang skriver vi manusforfattere karakterer som godt kan være kompetente og handlende, men akk så reaktive. Jeg har lest og skrevet alt for mange førsteutkast hvor helten etter en igangsettende hendelse blir dyttet ut på eventyr, for så å bli dyttet rundt til hen til nøds blir tvunget til å ta et valg i tredje akt.

Man kunne faktisk laget en dramaturgbot til bruk på førsteutkast som svarte automatisk: «Men er ikke hovedkarakteren bare reaktiv? Hva vil hen?»

Men hvorfor er det så vanskelig å skape helter som vil noe? Jeg har en teori om at det er fordi vi i «Det virkelige livet (TM)» som regel gjør ting som en reaksjon på noe, ikke fordi vi nødvendigvis har en drive og et mål. Mennesker elsker stillstand, og når vi handler, er det ofte for å rydde opp etter at vi er utsatt for noe som strengt tatt ikke er vår feil som har dyttet oss ut av kurs en liten periode.

Men stillstanden vi elsker i livet, hater vi når vi ser den på film. Og i manus. Så når noen på manusmøtet foreslår at helten kanskje kan bestemme seg for å gjøre det han før ble tvunget til, løser flokene seg, og alle kan konstatere at nok en gang har en aktiv antagonist reddet manusprosessen.

Men så kommer en film som The Green Knight – der protagonisten Gawain på ingen måte har noe lyst til å dra ut på eventyret. Men han lar seg lure med på en lek av The Green Knight. Han skal få lov til å slå et slag mot Den Grønne Ridderen, mot at den samme ridderen får slå det samme slaget tilbake om et år. Vår «helt» lar seg friste til å kutte hodet av sin motstander. En motstander som (overraskelse!) reiser seg opp, plukker med seg hodet og rir leende sin vei med hodet under armen. Filler’n. Om et år skal altså Gawain oppsøke den samme ridderen og miste hodet for å opprettholde æren.

Vår helt har et år på å forberede seg. Tiden går. Hva gjør han? Ingenting. Absolutt ingenting før han blir fortalt av Kongen at han må dra. Så han drar. Han har riktig nok et geografisk mål, men på ferden bare virrer han rundt, blir utsatt for hendelser, og reagerer knapt nok på det som skjer. Først i filmens aller siste scene tar han endelig et aktivt valg som er selvstendig.

Og det som er så helvetes irriterende, er at det funker. For meg i hvert fall. Og det er jævlig dumt.

For neste gang jeg sitter i et manusmøte og påpeker at helten i historien er reaktiv og at det må fikses, så kan noen si: «Men hva med Gawain i The Green Knight?»

Også var det visst ikke en regel likevel. Hva skal man gjøre da?

Hva vet jeg? Kanskje ingenting.

Karsten Fullu er forfatter. Han skal skrive her på Rushprint.no med jevne mellomrom.