Begeistring i kinosalen kan oppstå ved at man føler seg ivaretatt og sett av filmskaperen, mener Karsten Fullu. Hva er det de som ikke lar seg begeistre går glipp av?
Foto fra «Alle elsker Johan»
For en stund siden havnet jeg i en diskusjon om kvalitet på film som etter hvert utviklet seg til å handle om hva som gjør oss begeistret når vi ser filmer og tv-serier.
Det er interessant at begeistring er så viktig, samtidig som man sjelden sitter i manusmøter eller skriverom og snakker om begeistring. Det vil si: Ambisjonen er jo alltid der, men oftest kretser diskusjonene rundt karakterutvikling og plot, virkemidler og dramaturgi. Målet er naturligvis å skape noe som begeistrer, men begeistringen som fenomen diskuteres etter min erfaring sjelden.
Jeg husker første gang jeg var skikkelig begeistret på kino: Under kjørescenene i Flåklypa Grand Prix. Følelsen av å være med i racet på ordentlig. Og jeg var ikke alene. Hele salen følte det på den måten. Gammel og ung hoiet og lo og svaiet i takt med det som skjedde på lerretet.
Men det trenger absolutt ikke være en kollektiv opplevelse. Et av mine sterkeste begeistringsminner kom under filmen Fletch fra 1985. Jeg og to kompiser lo oss fillete når den hunderedde helten spilt av Chevy Chase skal sjekke om det finnes en hund i et hus og sier spørrende: «Cujo?». En bitteliten kommentar bare vi tre i salen som hadde lest Stephen Kings bok kunne forstå. Vi snakket om det etterpå. Vi følte oss utvalgte.
Men den mest begeistrede forestillingen jeg noensinne har vært på, er premieren på Brillebjørn på Bondegården på Saga kino. Brillebjørn er en tøybjørn som blir styrt av en dukkefører, og filmen er en forlengelse av tv-serien der Brillebjørn i korte episoder hjelper små barn til å overvinne ulike små farer og fobier.
Stemningen var elektrisk allerede ute i foajeen der barn i førskolealder, mange av dem sikkert på kino for aller første gang, stilte seg i kø for å ta bilder sammen med en skuespiller utkledd som en gedigen Brillebjørn, før de fikk popkorn og lurte på hva dette egentlig var for noe.
Lettelsen når Brillebjørn som de kjente fra tv-serien og trygge omgivelser fra egen stue, dukket opp, kjentes fysisk i hele salen. Barna slappet av og ble lost igjennom handlingen som ble stykket opp av dans. Hele salen måtte flere ganger reise seg og danse for å skape magi. Barna elsket det! Begeistringen var total.
Brillebjørn på Bondegården fikk tidvis hard medfart av kritikerne. Noen mente at barn fortjente mye bedre kinoopplevelser enn det filmen kunne gi og raljerte over alt fra budsjett til dramaturgi.
Jeg må innrømme at jeg må smile litt av tanken på kritikervisningen der en sal full av alvorlige kvinner og menn gang på gang ble oppfordret av Brillebjørn om å reise seg og danse, mens de mest sannsynlig ble sittende å se på Brillebjørns skryt av hvor flinke de var.
Mens voksne mennesker følte seg beklemt, følte barna i salen seg frigjort som fikk lov til å reise seg og bevege seg sammen med andre. Og ofte kommer begeistringen av at man føler seg ivaretatt og sett av filmskaperen: Om det så er et sugende billøp man ikke har sett maken til, eller en referanse ingen andre tar eller at man plutselig får lov til å danse.
Men akkurat som med kvalitet, er begeistring en subjektiv størrelse. Kanskje er det like naivt å sitte i et manusmøte å si «nå skal vi lage noe som begeistrer», som å si «nå skal vi lage noe skikkelig bra». Det er jo som regel ikke ambisjonene det er noe i veien med.
Samtidig: Sittende på Colosseum under premieren på Alle hater Johan, tenkte jeg at det et sted i manusprosessen har blitt sagt: «Eksplosjoner! Vi må ha masse eksplosjoner!». Og selv om eksplosjonene er bare noe av det som gjør det til en film jeg håper så mange som mulig ser på kino, så virker de. De begeistrer. Og for hver eksplosjon merker jeg entusiasmen fra et leende og skvettende premierepublikum når smellene kommer med jevne mellomrom, ikke ulikt Brillebjørns danseoppfordringer til et annet premierepublikum.
Så får det bare ikke hjelpe at noen sitter alene i en kinosal og ikke blir begeistret. Det er jo de som går glipp av noe.
Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
Foto fra «Alle elsker Johan»
For en stund siden havnet jeg i en diskusjon om kvalitet på film som etter hvert utviklet seg til å handle om hva som gjør oss begeistret når vi ser filmer og tv-serier.
Det er interessant at begeistring er så viktig, samtidig som man sjelden sitter i manusmøter eller skriverom og snakker om begeistring. Det vil si: Ambisjonen er jo alltid der, men oftest kretser diskusjonene rundt karakterutvikling og plot, virkemidler og dramaturgi. Målet er naturligvis å skape noe som begeistrer, men begeistringen som fenomen diskuteres etter min erfaring sjelden.
Jeg husker første gang jeg var skikkelig begeistret på kino: Under kjørescenene i Flåklypa Grand Prix. Følelsen av å være med i racet på ordentlig. Og jeg var ikke alene. Hele salen følte det på den måten. Gammel og ung hoiet og lo og svaiet i takt med det som skjedde på lerretet.
Men det trenger absolutt ikke være en kollektiv opplevelse. Et av mine sterkeste begeistringsminner kom under filmen Fletch fra 1985. Jeg og to kompiser lo oss fillete når den hunderedde helten spilt av Chevy Chase skal sjekke om det finnes en hund i et hus og sier spørrende: «Cujo?». En bitteliten kommentar bare vi tre i salen som hadde lest Stephen Kings bok kunne forstå. Vi snakket om det etterpå. Vi følte oss utvalgte.
Men den mest begeistrede forestillingen jeg noensinne har vært på, er premieren på Brillebjørn på Bondegården på Saga kino. Brillebjørn er en tøybjørn som blir styrt av en dukkefører, og filmen er en forlengelse av tv-serien der Brillebjørn i korte episoder hjelper små barn til å overvinne ulike små farer og fobier.
Stemningen var elektrisk allerede ute i foajeen der barn i førskolealder, mange av dem sikkert på kino for aller første gang, stilte seg i kø for å ta bilder sammen med en skuespiller utkledd som en gedigen Brillebjørn, før de fikk popkorn og lurte på hva dette egentlig var for noe.
Lettelsen når Brillebjørn som de kjente fra tv-serien og trygge omgivelser fra egen stue, dukket opp, kjentes fysisk i hele salen. Barna slappet av og ble lost igjennom handlingen som ble stykket opp av dans. Hele salen måtte flere ganger reise seg og danse for å skape magi. Barna elsket det! Begeistringen var total.
Brillebjørn på Bondegården fikk tidvis hard medfart av kritikerne. Noen mente at barn fortjente mye bedre kinoopplevelser enn det filmen kunne gi og raljerte over alt fra budsjett til dramaturgi.
Jeg må innrømme at jeg må smile litt av tanken på kritikervisningen der en sal full av alvorlige kvinner og menn gang på gang ble oppfordret av Brillebjørn om å reise seg og danse, mens de mest sannsynlig ble sittende å se på Brillebjørns skryt av hvor flinke de var.
Mens voksne mennesker følte seg beklemt, følte barna i salen seg frigjort som fikk lov til å reise seg og bevege seg sammen med andre. Og ofte kommer begeistringen av at man føler seg ivaretatt og sett av filmskaperen: Om det så er et sugende billøp man ikke har sett maken til, eller en referanse ingen andre tar eller at man plutselig får lov til å danse.
Men akkurat som med kvalitet, er begeistring en subjektiv størrelse. Kanskje er det like naivt å sitte i et manusmøte å si «nå skal vi lage noe som begeistrer», som å si «nå skal vi lage noe skikkelig bra». Det er jo som regel ikke ambisjonene det er noe i veien med.
Samtidig: Sittende på Colosseum under premieren på Alle hater Johan, tenkte jeg at det et sted i manusprosessen har blitt sagt: «Eksplosjoner! Vi må ha masse eksplosjoner!». Og selv om eksplosjonene er bare noe av det som gjør det til en film jeg håper så mange som mulig ser på kino, så virker de. De begeistrer. Og for hver eksplosjon merker jeg entusiasmen fra et leende og skvettende premierepublikum når smellene kommer med jevne mellomrom, ikke ulikt Brillebjørns danseoppfordringer til et annet premierepublikum.
Så får det bare ikke hjelpe at noen sitter alene i en kinosal og ikke blir begeistret. Det er jo de som går glipp av noe.
Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.