Det er underlig at diskusjonen nå i voksende grad handler om mer penger til Oslo, mener Magnus Thomassen i Mediefondet Zefyr. – Det ville være til stor hjelp om Kulturministeren kunne avklare hva som menes med Hurdal-erklæringens «Styrkje den regionale filmsatsinga». Var det virkelig enda mer midler til Oslo man hadde i tankene her?
Midt i de utfordringer en pandemi byr på både med hensyn til salg og produksjonsgjennomføring og med stor global etterspørsel etter audiovisuelt innhold, debatteres semantikk på Rushprint – nærmere bestemt meningsinnholdet i begrepet «region». Det ser imidlertid ut til at det bakenforliggende temaet handler om mer statlige midler til Oslo, i ytterste konsekvens på bekostning av landets øvrige regioner.
Oslo kommune skal ha ros for å ha etablert et eget fond og puttet i kommunale midler til investeringer. Som aktør i bransjen er vi glad for alle midler som tilgjengeliggjøres for produsentene. Vi setter også pris på at aktører i Oslo engasjerer seg i kampen om mer penger til regionene. Men de kommer sent.
I st.mld.nr 22 (2006-07), Veiviseren, som dannet grunnlaget for Filmmeldingen fra 2015 – det politisk styrende dokumentet for filmfeltet – ble det foreslått at staten skulle matche de regionale filmfondenes investeringsmidler. Av for meg ukjente grunner ble det omvendt – de regionale fondene matcher statlige midler. Det var en dårlig løsning, men i Zefyr og de andre fondene har vi forholdt oss til det. Ved hjelp av ambisiøse eiere, samarbeidsfylker og ikke minst private investorer har vi likevel gradvis gjort kaken større. NFI har motvillig kommet etter og økt de regionale fondenes statlige tilskuddsmidler – med sine byråkratiske og underlige fordelingsnøkler, og tilsynelatende mangel på reell forståelse av hva et investeringsfond er.
Vi har altså imøtekommet Stortingets ønske om mer privat og regional kapital, jf. Filmmeldingen 2015 – samtidig som vi har vært vitne til at nærmere 90% av Norsk Filminstitutts (NFI) spillefilmmidler går til Oslo-baserte produsenter. Sistnevnte hevdes å være et «søvngjengeraktig» poeng av Viken filmsenters Ånund Austnenå i Rushprint 26.01.2022. Det vitner om manglende forståelse for det arbeidet som har vært gjort i regionene utenfor Oslo både av produsenter og virkemiddelapparat for å bygge opp næring knyttet til de lange formatene – til tross for nevnte åpenbare skjevfordeling. Det er nettopp dette arbeidet som har munnet ut i det nåtidige fokus på regionene – som Oslo Filmfond nå nyter godt av.
Oslo Filmfond og deres tilhengeres hovedfokus på at Oslo må få en større andel av de statlige midler kan videre oppfattes som underlig i lys av følgende: Det er ikke noe sted i landet det er samlet så mye privatkapital som i hovedstaden, og Oslo kommune er økonomisk sett større enn noen andre. Kanskje fokus burde være på å bygge et større fond med regional og privat kapital – slik som andre regioner har gjort – før man begynner å kreve mer penger til hovedstaden fra staten?
Et interessant men ikke overraskende funn i NFIs fremtidsstudie utført av InFuture og presentert i Haugesund i 2020 knyttet seg til økt press på offentlige utgifter i årene som kommer. Dette er en realitet vi alle må ta inn over oss, og desto viktigere er det å innrette økonomisk bærekraftige ordninger. Grovt anslått har Zefyr brukt de samme investeringsmidlene minst ti ganger (dvs. helt uavhengig av tilskuddsmidlene vi mottar fra staten via NFI). Når vi tjener penger på våre investeringer, reinvesteres disse i nye verker, og i motsatt fall – taper vi penger er disse borte for oss og for bransjen. Vi får ikke nye penger årlig til investeringsfondet vårt som en del later til å tro – vi tjener eller taper penger som ethvert ordinært investeringsfond. En del av Zefyrs suksess er at vi har lykkes med god pengeforvaltning og samarbeid med dyktige produsenter, og dermed stort sett tjent penger. Dette er våre offentlige og private investorer fornøyd med, og det har kommet bransjen til gode ved at det finnes tilgjengelig og bransjekyndig forvaltet kapital i regionen.
Vi opplever det som hensiktsmessig og dynamisk for bransjen at Zefyr både forvalter overnevnte investeringskapital og statlige tilskuddsmidler (som naturligvis må holdes fra hverandre). Men en fondsstruktur som ivaretar bransjen på lang sikt og gjør kaken større handler om mer enn bare «mer penger fra staten».
Det er ingen tvil om at det i et lite land som Norge behøves generøs statlig støtte for å oppebære en filmbransje. Vi ser likevel ikke grunn til at NFIs såkalte nasjonale støtteordninger skal tilfalle Oslo i slikt omfang som i dag. Vi står naturligvis sammen med Oslo Filmfond, Viken Filmsenter og andre i kampen om en større samlet pott til regionene – men det forventes en viss forståelse for at nevnte skjevfordeling er et reelt problem for regionene utenfor Oslo. Skal bransjen utenfor Oslo også vokse videre, må man ha likere vilkår – det er å ta hele landet i bruk, det bidrar til mangfold i historiefortellingen og det bidrar til å heve den nasjonale bransjen samlet sett.
Diskusjonen om meningsinnholdet i begrepet «region» fremstår som tåkeleggende semantikk. Sagt på en annen måte: Det oppleves som underlig at diskusjoner knyttet til mer penger til regionene nå i større og større grad handler om mer penger til Oslo. Det ville derfor være til stor hjelp om Kulturministeren nå kunne skjære igjennom og avklare hva man mener i Hurdal-erklæringen når det heter «Styrkje den regionale filmsatsinga» – var det virkelig enda mer midler til Oslo man hadde i tankene her?
Mens vi venter på avklaring (og NFIs evinnelige høringsrunder) kan vi i de regionale fondene – inkludert Oslo Filmfond – jobbe for å gjøre kaken enda større, slik at dyktige produsenter i hele landet får tilgang til mest mulig finansering både på kort og lang sikt.
Magnus Thomassen er daglig leder i Mediefondet Zefyr
Det er underlig at diskusjonen nå i voksende grad handler om mer penger til Oslo, mener Magnus Thomassen i Mediefondet Zefyr. – Det ville være til stor hjelp om Kulturministeren kunne avklare hva som menes med Hurdal-erklæringens «Styrkje den regionale filmsatsinga». Var det virkelig enda mer midler til Oslo man hadde i tankene her?
Midt i de utfordringer en pandemi byr på både med hensyn til salg og produksjonsgjennomføring og med stor global etterspørsel etter audiovisuelt innhold, debatteres semantikk på Rushprint – nærmere bestemt meningsinnholdet i begrepet «region». Det ser imidlertid ut til at det bakenforliggende temaet handler om mer statlige midler til Oslo, i ytterste konsekvens på bekostning av landets øvrige regioner.
Oslo kommune skal ha ros for å ha etablert et eget fond og puttet i kommunale midler til investeringer. Som aktør i bransjen er vi glad for alle midler som tilgjengeliggjøres for produsentene. Vi setter også pris på at aktører i Oslo engasjerer seg i kampen om mer penger til regionene. Men de kommer sent.
I st.mld.nr 22 (2006-07), Veiviseren, som dannet grunnlaget for Filmmeldingen fra 2015 – det politisk styrende dokumentet for filmfeltet – ble det foreslått at staten skulle matche de regionale filmfondenes investeringsmidler. Av for meg ukjente grunner ble det omvendt – de regionale fondene matcher statlige midler. Det var en dårlig løsning, men i Zefyr og de andre fondene har vi forholdt oss til det. Ved hjelp av ambisiøse eiere, samarbeidsfylker og ikke minst private investorer har vi likevel gradvis gjort kaken større. NFI har motvillig kommet etter og økt de regionale fondenes statlige tilskuddsmidler – med sine byråkratiske og underlige fordelingsnøkler, og tilsynelatende mangel på reell forståelse av hva et investeringsfond er.
Vi har altså imøtekommet Stortingets ønske om mer privat og regional kapital, jf. Filmmeldingen 2015 – samtidig som vi har vært vitne til at nærmere 90% av Norsk Filminstitutts (NFI) spillefilmmidler går til Oslo-baserte produsenter. Sistnevnte hevdes å være et «søvngjengeraktig» poeng av Viken filmsenters Ånund Austnenå i Rushprint 26.01.2022. Det vitner om manglende forståelse for det arbeidet som har vært gjort i regionene utenfor Oslo både av produsenter og virkemiddelapparat for å bygge opp næring knyttet til de lange formatene – til tross for nevnte åpenbare skjevfordeling. Det er nettopp dette arbeidet som har munnet ut i det nåtidige fokus på regionene – som Oslo Filmfond nå nyter godt av.
Oslo Filmfond og deres tilhengeres hovedfokus på at Oslo må få en større andel av de statlige midler kan videre oppfattes som underlig i lys av følgende: Det er ikke noe sted i landet det er samlet så mye privatkapital som i hovedstaden, og Oslo kommune er økonomisk sett større enn noen andre. Kanskje fokus burde være på å bygge et større fond med regional og privat kapital – slik som andre regioner har gjort – før man begynner å kreve mer penger til hovedstaden fra staten?
Et interessant men ikke overraskende funn i NFIs fremtidsstudie utført av InFuture og presentert i Haugesund i 2020 knyttet seg til økt press på offentlige utgifter i årene som kommer. Dette er en realitet vi alle må ta inn over oss, og desto viktigere er det å innrette økonomisk bærekraftige ordninger. Grovt anslått har Zefyr brukt de samme investeringsmidlene minst ti ganger (dvs. helt uavhengig av tilskuddsmidlene vi mottar fra staten via NFI). Når vi tjener penger på våre investeringer, reinvesteres disse i nye verker, og i motsatt fall – taper vi penger er disse borte for oss og for bransjen. Vi får ikke nye penger årlig til investeringsfondet vårt som en del later til å tro – vi tjener eller taper penger som ethvert ordinært investeringsfond. En del av Zefyrs suksess er at vi har lykkes med god pengeforvaltning og samarbeid med dyktige produsenter, og dermed stort sett tjent penger. Dette er våre offentlige og private investorer fornøyd med, og det har kommet bransjen til gode ved at det finnes tilgjengelig og bransjekyndig forvaltet kapital i regionen.
Vi opplever det som hensiktsmessig og dynamisk for bransjen at Zefyr både forvalter overnevnte investeringskapital og statlige tilskuddsmidler (som naturligvis må holdes fra hverandre). Men en fondsstruktur som ivaretar bransjen på lang sikt og gjør kaken større handler om mer enn bare «mer penger fra staten».
Det er ingen tvil om at det i et lite land som Norge behøves generøs statlig støtte for å oppebære en filmbransje. Vi ser likevel ikke grunn til at NFIs såkalte nasjonale støtteordninger skal tilfalle Oslo i slikt omfang som i dag. Vi står naturligvis sammen med Oslo Filmfond, Viken Filmsenter og andre i kampen om en større samlet pott til regionene – men det forventes en viss forståelse for at nevnte skjevfordeling er et reelt problem for regionene utenfor Oslo. Skal bransjen utenfor Oslo også vokse videre, må man ha likere vilkår – det er å ta hele landet i bruk, det bidrar til mangfold i historiefortellingen og det bidrar til å heve den nasjonale bransjen samlet sett.
Diskusjonen om meningsinnholdet i begrepet «region» fremstår som tåkeleggende semantikk. Sagt på en annen måte: Det oppleves som underlig at diskusjoner knyttet til mer penger til regionene nå i større og større grad handler om mer penger til Oslo. Det ville derfor være til stor hjelp om Kulturministeren nå kunne skjære igjennom og avklare hva man mener i Hurdal-erklæringen når det heter «Styrkje den regionale filmsatsinga» – var det virkelig enda mer midler til Oslo man hadde i tankene her?
Mens vi venter på avklaring (og NFIs evinnelige høringsrunder) kan vi i de regionale fondene – inkludert Oslo Filmfond – jobbe for å gjøre kaken enda større, slik at dyktige produsenter i hele landet får tilgang til mest mulig finansering både på kort og lang sikt.
Magnus Thomassen er daglig leder i Mediefondet Zefyr
