2021-filmen Ghostbusters Afterlife fikk relativt hard medfart av kritikerne. Som manusforfatter for Solan og Ludvig-filmene, Hakkebakkeskogen, Kaptein Sabeltann og Fjols til Fjells har jeg brukt mye tid med gamle og nye IP’er. For meg er den nye Ghostbustersfilmen interessant fordi den viser noen av styrkene og svakhetene ved en av Hollywoods relativt nye måter å utnytte eksisterende filmer og originale univers på. Den er nemlig en delayed sequel. En oppfølger som kommer flere tiår etter den opprinnelige filmen.

(Advarsel: Det følgende inneholder spoilere av: Ghostbusters (1984), Ghostbusters Afterlife & Cruella)

Når tiden har gått fra en sjanger

Blant remakes, reimagenings (gjenfortolkninger), reboots og prequels, burde den forsinkede oppfølgeren være den som var tryggest for fans av den originale historien – siden den bygger direkte på denne. Men det er ikke bare historien man skal treffe på og lage en logisk fortsettelse av. Man må også treffe på tonen i den opprinnelige filmen, og det er ikke ukomplisert når oppfølgeren kommer mange år senere.

Jeg fikk en smak av det da jeg skrev manus til Fjols til Fjells. Da jeg kom inn på manussiden var nyversjonen tenkt som en reimagening av universet fra originalen Fjols til Fjells. En oppdatert versjon av klassikeren fra 1957, men med hovedpersonen Poppe fra våre dager. Men etterhvert ble vi mer og mer fristet av å lage nettopp en delayed sequel som forholdt seg til det som hadde skjedd i den forrige filmen. Hva om vår helt var barnebarnet til Poppe? Og hadde samme ambisjoner som han!

De to største bidragene til tonen i den opprinnelige filmen, det som «gjør» filmen, slik jeg ser det, er en Leif Juster i storform og en farsefortelling som funker. I vår nye film synes jeg Herbert Nordrum fungerer veldig bra som en oppdatert Poppe, og han ble jo også Amanda-nominert for rollen. Når det gjelder farse-elementene, var de en større utfordring, fordi man jo ikke lenger lager farsefilm på den måten man gjorde i 1957.

Samtidig er det denne gammeldagse formen som gir filmen sin kraft. Man kan sette pris på Fjols til Fjells fra 1957 i våre dager også, men da ser man på den med nostalgiske øyne, og tilgir at den til tider er dvelende og litt teatralsk, og at tempoet føles for lavt,  situasjonene dratt litt for langt ut. Dette er ting man i dag synes er søtt, men som man ikke vil akseptere i en film fra 2020. Derfor måtte vi finne våre egne farseelementer og oppdatere dem. Gjøre noe med tempoet. Få inn dybde i  intrigen. Jeg synes det ble en fin og morsom film, men den føltes ikke 100% som en forlengelse av filmen fra 1957. Og det var mest fordi tiden hadde gått fra en sjanger vi i dag kunne våge å kopiere med alle dens svakheter.

Ghostbuster-oppdateringen

Noe av det samme tenkte jeg på da jeg så Ghostbusters Afterlife. Jeg husker godt da den originale Ghostbusters-filmen hadde premiere i 1984. På andre rad på Rødberg Kino så jeg noe som jeg aldri hadde sett før: En skrekkfilm som var litt skummel, men veldig spennende og morsom. Det er den fortsatt. Jeg kan se den igjen med nostalgiske øyne og bli hensatt til følelsene den gav meg den gangen. Men sett med ærlige 2022-øyne har filmen helt klare mangler. Det er ingen tydelig antagonist og plottet er ganske komplisert med noen sex-vitser som framstår som ganske klamme i dag.

Dessuten er konfliktnivået de fire ghostbusterne imellom nesten på null. De er stort sett enige om hvordan ting skal gjøres. Det er heller ingen følelsesmessig tilknytning til karakterene. Den utløsende faktoren i Ghostbusters er at de mister jobben, uten at det gjør noe særlig for dem på det personlige eller statusmessige plan.

Alt dette har Ghostbusters Afterlife bestemt seg for å rydde opp i. Her funderes alle følelser og det bygges opp til steile fronter. Tydeligst blir det når de originale ghostbusterne dukker opp og filmen må fortelle en temmelig komplisert backstory om hvordan de har blitt uvenner siden sist vi så dem. Vi blir i en god del for mange scener sittende å se på en eksposisjon som kun skal lage bro mellom den forrige filmen og denne, og på veien oppdatere Ghostbustersuniverset til en ny og mer moderne tone.

Referansene tar over for nostalgien

Men på den samme veien har de mistet mye av nostalgien. Og for å få opp igjen tilknytningen til den gamle filmen, pøses det på med referanser. Noen er snedige, andre blir bare merkelige. Som at de har beholdt plottet med de flaue sexvitsene. Riktignok er kjærlighetshistorien de bygger på denne gangen mer utdypet, men sexvitsene og plottet med en gatekeeper og en keymaster som må finne hverandre og ha sex, virker mer som en ren referanse enn noe som funker i kjærlighetshistorien i den nye filmen.

Dette handler naturligvis om at man vil være respektfull ovenfor kildematerialet. Og det kan ikke ha vært lett for regissøren av Ghostbusters Afterlife, Jason Reitman, som er sønn av den opprinnelige regissøren Ivan Reitman.

Når det gjelder den tøysete sjanger-leken fra den første filmen, så har filmskaperne forsøkt å redde den barnlige tonen i den opprinnelige filmen med å nettopp gjøre det til en barnefilm i mye større grad enn hva den originale var. Men så virker det som om de har angret litt underveis, og for ikke å miste eldre seere, har de laget en barnefilm av den typen også et eldre publikum skal kunne se. I den prosessen har de blant annet lånt mye fra Stranger Things-universet, som jo igjen har lånt av den originale Ghostbustersfilmen, og følelsen man blir sittende igjen med er en film som ikke helt er hjemme noen steder.

Se mer til prequels?

Med egne erfaringer fra Fjols til Fjells, og etter å ha sett Ghostbusters Afterlife, lurer jeg på om man kanskje bør se mer til hvordan man utvikler prequels for tiden. Historier som tar seg store friheter. Filmen Cruella er for eksempel interessant fordi den i stedet for å gi oss en «Aha, det var sånn Cruella ble ond»-historie, serverer en historie som viser en antagonist som tydeligvis er misforstått i den opprinnelige 1001 Dalmatinere-filmen. På den måten ødelegger jo prequelen for originalfilmen, noe som naturligvis vil gjøre fans av de opprinnelige filmene forbannet. Men det er de jo stort sett uansett når man lager noe nytt, så forskjellen blir ikke så stor.

Og nostalgi er uansett ikke hva det en gang var.

Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.