Det å sette aldersgrense på kinofilmer, kan ikke likestilles med «sensur-iver», slik Kjetil Lismoen skriver, mener Mari Velsand i Medietilsynet. – Men vi har foreslått at kinodistributørene selv skal overta oppgaven med å sette aldersgrense. Vi er enig i at dagens ordning er utdatert.
I Norge er Medietilsynet lovpålagt å sette aldersgrense på filmer som skal vises på kino. Men også alle norske tv-kanaler og strømmetjenester må følge de samme aldersgrensekriteriene som gjelder for kino. Eksempelvis satte NRK og TV 2 aldersgrense på mange flere titler i fjor enn det Medietilsynet gjorde med våre 244 kinofilmer – og vi fulgte alle de samme retningslinjene.
Det er altså ikke slik Kjetil Lismoen hevder, at det gjelder andre regler for aldersgrenser på andre norske visningsplattformer enn kino. Den «norske sensuren» som Lismoen kaller det, gjelder også tv-programmer og serier på alle norske strømmetjenester og tv-kanaler. Regelverket er altså ikke selektivt i så måte. Den eneste forskjellen er at etter dagens regelverk er det Medietilsynet, og ikke kinofilmdistributørene, som skal sette aldersgrense på kinofilmer, mens aktørene selv har ansvar for å sette aldersgrenser på filmer og program som vises på andre plattformer.
Så er det selvsagt riktig at norske aldersgrenser ikke gjelder på utenlandske tjenester, fordi disse – naturlig nok – ikke er underlagt norsk lovgivning. Men de utenlandske tjenestene, som for eksempel HBO Max, opererer med egne aldersgrensesystemer. Noen av de utenlandske aktørene prøver å ha aldersgrensesystemer som tilpasser seg de ulike markedene de opererer i.
Lismoen hevder at distributørene ønsket lavere aldersgrense på kinofilmene som Medietilsynet ga 18-årsgrense. Det korrekte er at distributøren av Halloween Kills trakk klagen etter å ha sett Medietilsynets utvidete begrunnelse for aldersgrensen. De andre distributørene har ikke brukt klageretten, og da må vi anta at de heller ikke mener aldersgrensene som er satt, er urimelige.
Når Medietilsynet skal sette aldersgrense på en kinofilm, må vi gjøre vurderinger etter fastsatte skadelighetskriterier, og legge til grunn at en 15-åring ser filmen alene på kino uten at filmen blir satt i en pedagogisk sammenheng. Lismoen har ingen forståelse for 18-årsgrensen på filmen Bad Luck Banging or Loony Porn. Det er mulig at filmen kanskje ikke virker skadelig på 16 – 17-åringer, og særlig ikke hvis den brukes i en undervisningssammenheng. Men hvordan tror Lismoen filmen kan virke på de fleste 15-åringene som ser filmen alene på en vanlig kinoforestilling, eller i en strømmetjeneste? Det er det spørsmålet Medietilsynet må ta stilling til når vi skal bestemme om filmen skal få 18-årsgrense eller 15-årsgrense. I Norge finnes nemlig verken 16-årsgrense eller 17-årsgrense.. Vi landet på at i denne filmen er «hardpornoen» så framtredende i enkelte partier, at filmen må få samme aldersgrense som «hardporno» etter loven skal ha, nemlig 18 år. Det hadde ikke vært andre kriterier dersom distributøren selv skulle ha vurdert filmen for å sette aldersgrense. Det kan også nevnes at de aller fleste land vi kan sammenlikne oss med, og som har 18-årsgrense, har satt nettopp denne grensen på filmen.
Avslutningsvis nevner jeg at Medietilsynet har foreslått for Kulturdepartementet at kinofilmdistributørene skal overta oppgaven med å sette aldersgrense på kinofilmer, for å få sikre likebehandling med de andre visningsplattformene for film. Vi er enig i at dagens ordning er utdatert i den forstand at kinofilmdistributørene særbehandles ved at de ikke får sette aldersgrense på filmer, slik som andre distributører og visningsplattformer kan gjøre etter dagens bildeprogramlov. Det er en av grunnene til at vi har foreslått en lovendring. Men å beskylde Medietilsynet for «sensuriver» fordi vi gjør jobben vår og utfører en oppgave vi etter dagens regler er lovpålagt, er å skyte mot feil mål. At tre av 244 filmer fikk 18 års-grense i fjor, dokumenterer jo også at det er en svært liten andel av filmene vi vurderte som fikk høyeste aldersgrense.
Mari Velsand, direktør i Medietilsynet (Foto av Mathias Fossum/Medietilsynet)
Les også: Filmsensurens siste krampetrekninger?
Det å sette aldersgrense på kinofilmer, kan ikke likestilles med «sensur-iver», slik Kjetil Lismoen skriver, mener Mari Velsand i Medietilsynet. – Men vi har foreslått at kinodistributørene selv skal overta oppgaven med å sette aldersgrense. Vi er enig i at dagens ordning er utdatert.
I Norge er Medietilsynet lovpålagt å sette aldersgrense på filmer som skal vises på kino. Men også alle norske tv-kanaler og strømmetjenester må følge de samme aldersgrensekriteriene som gjelder for kino. Eksempelvis satte NRK og TV 2 aldersgrense på mange flere titler i fjor enn det Medietilsynet gjorde med våre 244 kinofilmer – og vi fulgte alle de samme retningslinjene.
Det er altså ikke slik Kjetil Lismoen hevder, at det gjelder andre regler for aldersgrenser på andre norske visningsplattformer enn kino. Den «norske sensuren» som Lismoen kaller det, gjelder også tv-programmer og serier på alle norske strømmetjenester og tv-kanaler. Regelverket er altså ikke selektivt i så måte. Den eneste forskjellen er at etter dagens regelverk er det Medietilsynet, og ikke kinofilmdistributørene, som skal sette aldersgrense på kinofilmer, mens aktørene selv har ansvar for å sette aldersgrenser på filmer og program som vises på andre plattformer.
Så er det selvsagt riktig at norske aldersgrenser ikke gjelder på utenlandske tjenester, fordi disse – naturlig nok – ikke er underlagt norsk lovgivning. Men de utenlandske tjenestene, som for eksempel HBO Max, opererer med egne aldersgrensesystemer. Noen av de utenlandske aktørene prøver å ha aldersgrensesystemer som tilpasser seg de ulike markedene de opererer i.
Lismoen hevder at distributørene ønsket lavere aldersgrense på kinofilmene som Medietilsynet ga 18-årsgrense. Det korrekte er at distributøren av Halloween Kills trakk klagen etter å ha sett Medietilsynets utvidete begrunnelse for aldersgrensen. De andre distributørene har ikke brukt klageretten, og da må vi anta at de heller ikke mener aldersgrensene som er satt, er urimelige.
Når Medietilsynet skal sette aldersgrense på en kinofilm, må vi gjøre vurderinger etter fastsatte skadelighetskriterier, og legge til grunn at en 15-åring ser filmen alene på kino uten at filmen blir satt i en pedagogisk sammenheng. Lismoen har ingen forståelse for 18-årsgrensen på filmen Bad Luck Banging or Loony Porn. Det er mulig at filmen kanskje ikke virker skadelig på 16 – 17-åringer, og særlig ikke hvis den brukes i en undervisningssammenheng. Men hvordan tror Lismoen filmen kan virke på de fleste 15-åringene som ser filmen alene på en vanlig kinoforestilling, eller i en strømmetjeneste? Det er det spørsmålet Medietilsynet må ta stilling til når vi skal bestemme om filmen skal få 18-årsgrense eller 15-årsgrense. I Norge finnes nemlig verken 16-årsgrense eller 17-årsgrense.. Vi landet på at i denne filmen er «hardpornoen» så framtredende i enkelte partier, at filmen må få samme aldersgrense som «hardporno» etter loven skal ha, nemlig 18 år. Det hadde ikke vært andre kriterier dersom distributøren selv skulle ha vurdert filmen for å sette aldersgrense. Det kan også nevnes at de aller fleste land vi kan sammenlikne oss med, og som har 18-årsgrense, har satt nettopp denne grensen på filmen.
Avslutningsvis nevner jeg at Medietilsynet har foreslått for Kulturdepartementet at kinofilmdistributørene skal overta oppgaven med å sette aldersgrense på kinofilmer, for å få sikre likebehandling med de andre visningsplattformene for film. Vi er enig i at dagens ordning er utdatert i den forstand at kinofilmdistributørene særbehandles ved at de ikke får sette aldersgrense på filmer, slik som andre distributører og visningsplattformer kan gjøre etter dagens bildeprogramlov. Det er en av grunnene til at vi har foreslått en lovendring. Men å beskylde Medietilsynet for «sensuriver» fordi vi gjør jobben vår og utfører en oppgave vi etter dagens regler er lovpålagt, er å skyte mot feil mål. At tre av 244 filmer fikk 18 års-grense i fjor, dokumenterer jo også at det er en svært liten andel av filmene vi vurderte som fikk høyeste aldersgrense.
Mari Velsand, direktør i Medietilsynet (Foto av Mathias Fossum/Medietilsynet)
Les også: Filmsensurens siste krampetrekninger?
