Alle drømmer om å lage original film, fastslår Karsten Fullu. Så hvorfor ender man så ofte opp med kjente konsepter innen barnefilmen?
Foto: «Jul i Flåklypa» (manus: Karsten Fullu).
Den siste tiden har det igjen blitt diskutert hvorfor det finnes så få barne- og familiefilmer basert på originale manus og konsepter i Norge. Konklusjonen mange trekker, er at det er fordi barnefilm i Norge er en melkeku for norske filmprodusenter.
Jeg er oppvokst på gård, og vet at de fleste melkebønder er glade i kuene sine. Og det gir jo heller ingen mening å ha kuer hvis man ikke skal melke dem.
Og at produsenter gjør dette bare av økonomiske årsaker, er i beste fall bare en del av sannheten. Alle produsenter, regissører og filmarbeidere jeg har møtt, drømmer om å lage relevant, original film. Men hvorfor er det så vanskelig? Her er et par andre forklaringer fra en manusforfatterens ståsted.
Når jeg ikke sammenligner prosjektene jeg jobber på med melkekuer, tenker jeg av og til på dem som tog. Og det er en lang togtur idéene skal ut på. De skal innom stasjonene pitch, synopsis, treatment, filmfortelling, gjerne tilbake til synopsis hvis det stopper opp, før manus skal skrives i flere versjoner. Så gjelder det å finne noen finansieringsstasjoner, før man av og til er så heldig å komme fram til greenlight, stasjonen der man kobler ut alle bremser og bestemmer seg for at nå blir det film. Så raser toget videre med forarbeid, opptak og klipp og premiere, og kanskje videre til store folkemengder på kino, kanskje til festivaler og priser, og kanskje til flopp stasjon.
På denne veien er det mange ting som kan stoppe toget. Ofte får du ikke start på det en gang. For som manusforfatter med en original idé, er du helt alene om å få toget ditt til å rulle i begynnelsen. Og siden filmtog mer enn noe annet drives frem av entusiasme, skal du være veldig overbevisende når du forsøker å få med deg folk på at dette er en historie verd å fortelle. Idéen din skal ikke bare være god. Du må ha en god pitch som gjør at alle du fremfører den til skjønner at dette ikke bare kan bli film, det må bli film. Og det hjelper ikke bare med en entusiastisk filmprodusent heller. En filmproduksjon er avhengig av entusiasmen fra hundrevis av andre mennesker som skal være enige om at dette er en god og gjennomførbar idé.
Dette er den ene av to viktige grunner til at norsk barnefilm ofte er basert på eksisterende univers. For etablerte konsept-tog har fart allerede fra starten av. Det er mye lettere å få folk engasjert i en idé som de kjenner fra før. Det er en grunn til at det finnes en klisje om at Hollywoodforfattere pitcher nye idéer som en kombinasjon av gamle filmer: «Se for deg Gremlins møter Jul i Blåfjell».
Den idéen har jeg forøvrig pitchet som idé til julekalender på barne-tv. Men NRK Super var ikke klar for en serie om fjøsnisser som tok over verden. Så jeg skrev om og forsøkte å lage en familiefilm av idéen. Den strandet også. Det manglet ikke på entusiasme, men entusiasmen avtok etter hvert. For den andre grunnen til at originale konsepter er vanskeligere å få realisert, er at de er lettere å stoppe selv om man skulle få toget i gang. Et film-manus er et resultat av en god idé, men også tusenvis av små og store valg. Når man har en helt ny idé er alt potensielt oppe til diskusjon. Kan hovedpersonen i stedet for å være en liten jente være en gammel mann eller en animert kalkun? Hvilken målgruppe satser vi på? Trenger fjøsnissene være onde? Og så videre.
«Development hell» er et velkjent begrep for alle som lager film. Det inntreffer når man som filmskaper får for mange innspill og tanker og ender opp med å glemme sin egen idé. Den kan også inntreffe når ikke idéen er god nok, og man blir famlende etter et umulig ideal. Jeg klarte aldri å ta de rette valgene. Fjøsnissetoget stoppet et sted mellom treatment og manus da jeg ikke klarte å bestemme meg for om det skulle være en grøsser, en coming-of-age-historie, en barnekrim, en komedie, en slasher eller (det jeg landet ned på like før toget kræsjet) en kombinasjon av alt.
Slik bråstopp i prosessen skjer naturligvis sjeldnere med utgangspunkt i en etablert suksess. Veldig mange valg er tatt allerede. Skinnene er lagt. Alle beslutningstakerne man møter på veien vet at dette har fungert en gang allerede. Som film eller bok eller tegneserie. Ingen spør om Karsten og Petra egentlig burde være animerte kalkuner.
Men vi må aldri gi opp. Noen har visst knekt fjøsnissekoden med en bedre idé og mer entusiasme enn det jeg hadde. Så det er håp for originale filmer. Ved siden av de etablerte.
Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
Foto: «Jul i Flåklypa» (manus: Karsten Fullu).
Den siste tiden har det igjen blitt diskutert hvorfor det finnes så få barne- og familiefilmer basert på originale manus og konsepter i Norge. Konklusjonen mange trekker, er at det er fordi barnefilm i Norge er en melkeku for norske filmprodusenter.
Jeg er oppvokst på gård, og vet at de fleste melkebønder er glade i kuene sine. Og det gir jo heller ingen mening å ha kuer hvis man ikke skal melke dem.
Og at produsenter gjør dette bare av økonomiske årsaker, er i beste fall bare en del av sannheten. Alle produsenter, regissører og filmarbeidere jeg har møtt, drømmer om å lage relevant, original film. Men hvorfor er det så vanskelig? Her er et par andre forklaringer fra en manusforfatterens ståsted.
Når jeg ikke sammenligner prosjektene jeg jobber på med melkekuer, tenker jeg av og til på dem som tog. Og det er en lang togtur idéene skal ut på. De skal innom stasjonene pitch, synopsis, treatment, filmfortelling, gjerne tilbake til synopsis hvis det stopper opp, før manus skal skrives i flere versjoner. Så gjelder det å finne noen finansieringsstasjoner, før man av og til er så heldig å komme fram til greenlight, stasjonen der man kobler ut alle bremser og bestemmer seg for at nå blir det film. Så raser toget videre med forarbeid, opptak og klipp og premiere, og kanskje videre til store folkemengder på kino, kanskje til festivaler og priser, og kanskje til flopp stasjon.
På denne veien er det mange ting som kan stoppe toget. Ofte får du ikke start på det en gang. For som manusforfatter med en original idé, er du helt alene om å få toget ditt til å rulle i begynnelsen. Og siden filmtog mer enn noe annet drives frem av entusiasme, skal du være veldig overbevisende når du forsøker å få med deg folk på at dette er en historie verd å fortelle. Idéen din skal ikke bare være god. Du må ha en god pitch som gjør at alle du fremfører den til skjønner at dette ikke bare kan bli film, det må bli film. Og det hjelper ikke bare med en entusiastisk filmprodusent heller. En filmproduksjon er avhengig av entusiasmen fra hundrevis av andre mennesker som skal være enige om at dette er en god og gjennomførbar idé.
Dette er den ene av to viktige grunner til at norsk barnefilm ofte er basert på eksisterende univers. For etablerte konsept-tog har fart allerede fra starten av. Det er mye lettere å få folk engasjert i en idé som de kjenner fra før. Det er en grunn til at det finnes en klisje om at Hollywoodforfattere pitcher nye idéer som en kombinasjon av gamle filmer: «Se for deg Gremlins møter Jul i Blåfjell».
Den idéen har jeg forøvrig pitchet som idé til julekalender på barne-tv. Men NRK Super var ikke klar for en serie om fjøsnisser som tok over verden. Så jeg skrev om og forsøkte å lage en familiefilm av idéen. Den strandet også. Det manglet ikke på entusiasme, men entusiasmen avtok etter hvert. For den andre grunnen til at originale konsepter er vanskeligere å få realisert, er at de er lettere å stoppe selv om man skulle få toget i gang. Et film-manus er et resultat av en god idé, men også tusenvis av små og store valg. Når man har en helt ny idé er alt potensielt oppe til diskusjon. Kan hovedpersonen i stedet for å være en liten jente være en gammel mann eller en animert kalkun? Hvilken målgruppe satser vi på? Trenger fjøsnissene være onde? Og så videre.
«Development hell» er et velkjent begrep for alle som lager film. Det inntreffer når man som filmskaper får for mange innspill og tanker og ender opp med å glemme sin egen idé. Den kan også inntreffe når ikke idéen er god nok, og man blir famlende etter et umulig ideal. Jeg klarte aldri å ta de rette valgene. Fjøsnissetoget stoppet et sted mellom treatment og manus da jeg ikke klarte å bestemme meg for om det skulle være en grøsser, en coming-of-age-historie, en barnekrim, en komedie, en slasher eller (det jeg landet ned på like før toget kræsjet) en kombinasjon av alt.
Slik bråstopp i prosessen skjer naturligvis sjeldnere med utgangspunkt i en etablert suksess. Veldig mange valg er tatt allerede. Skinnene er lagt. Alle beslutningstakerne man møter på veien vet at dette har fungert en gang allerede. Som film eller bok eller tegneserie. Ingen spør om Karsten og Petra egentlig burde være animerte kalkuner.
Men vi må aldri gi opp. Noen har visst knekt fjøsnissekoden med en bedre idé og mer entusiasme enn det jeg hadde. Så det er håp for originale filmer. Ved siden av de etablerte.
Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.