Da jeg ble spurt om jeg kunne se på manuset til en ny versjon av Tre nøtter til Askepott, var jeg i tvil. Selv om jeg aldri har vært en av dem som synes juleaften er ødelagt hvis jeg ikke får sett den tjekkiske klassikeren fra 1973 med Knut Risans fabelaktige fortellerstemme, har jeg respekt for at den er en viktig juletradisjon for mange. Samtidig føles det også urettferdig at min generasjon, som var barn på 1970- og 80-tallet, skal kuppe julen for evig tid, og at historiene vi ble fortalt i oppveksten, aldri skal endre seg.

Så jeg satte meg ned en juleaften for å se om jeg kunne tilføre noe nytt til historien.

Konklusjonen ble ja. Særlig irriterte jeg meg over den idiotiske prinsen. Ja. Han kjekke i tights. Altså: Historien må ha vært en prinsesserevolusjon i 1973, lenge før Disney fant ut at Prinsesser kan være aktive og handlende. Den tsjekkiske Askepott lar seg ikke pille på nesen. Rir og skyter bedre enn noen mann, og venter ikke på noen fe eller gudmor, men ikler seg kjolen fra nøtta og drar for å kapre mannen på egenhånd.

Men hvorfor er denne mannen så dum? Prinsen gjør narr av henne, er en unnasluntrer og en  mannssjåvinist, og faller for henne først når hun har fått på seg en pen kjole og et slør som skjuler ansiktet hennes.

Som manusforfatter prøver jeg alltid å sørge for at karakterene har forståelige mål, og målene må heller ikke være overfladiske og inneforståtte. Da blir det en klisjé. Askepott må ønske seg en prins. Men hvis han bare er en prins, er han en klisjé.

Der og da, mens lukten av julemat spredte seg i stua, bestemte jeg meg. I en ny versjon, skal Askepott få Prinsen hun fortjener, og vi skal vise et ungt par som hadde blitt kjærester selv om den ene ikke hadde hatt prinsetittel og bedårende sideskill.

Apropos klisjéer: Det er mulig dette er noe som henger igjen fra ungdomsskolen der Karsten (13) så jenter han var forelsket i bli sammen med gutter som hadde moped og enorme tre år med mer livserfaring. Det handlet ikke om hvem de var, men status og eiendeler. Akkurat som den idiotiske prinsen.

Det er en scene i Tre Nøtter til Askepott fra 1973 der bakergutten sier som trøst at han kan danse med Askepott. Hennes svar er å ta det som en spøk og dra bakerlua ned i øynene hans.

Her viser Bakergutten strengt tatt mye mer empati og medfølelse med Askepott enn Prinsen gjør i løpet av hele filmen, men han er jo bare en bakergutt. Ikke en prins. Har sikkert ikke moped en gang.

Vi er heldigvis flere enn meg som har skrevet manus til denne filmen. Karsten (13) har ikke fått frie tøyler, og (spoiler): Askepott ender ikke opp med å gifte seg med Bakergutten.

Men jeg håper publikum som sitter i salen heier på Askepott og Prinsen i vår film. Og at vi skjønner at hun faller for han fordi han er den personen han er, og at det ikke bare er fordi han er en kjekk prins.

Jeg skjønner at det kan være mekanismer som jeg og Karsten (13) ikke helt forstår med Askepottfilmen fra 1973. Eller ungdomsskolen for den saks skyld. Jeg har for eksempel en fornemmelse av at det kanskje er befriende for mange å drømme seg bort i en prins som bare er kjekk og rik og ikke så mye annet.

Men jeg synes vi kan forlange litt mer. For skal du ha en dame av Askepotts kaliber, bør du jammen meg kjempe litt for henne. Det holder ikke å være pen og rik og ha moped.

Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.