Til neste år kommer TV-serien Sandman basert på Neil Gaimans tegneserieroman som ble utgitt i syv år fra 1989. Som blodfan gjennom 90-tallet har jeg unnet meg et gjensyn med Drøm, Død og alle de andre Evige før de kommer på skjermen.

Det var derfor jeg plutselig fant meg selv sittende på trikken: Mann 50+, lesende i en tegneserie. Etter et par lange blikk, konkluderte jeg selvbevisst med at det måtte se litt rart ut, men så slo det meg at uavhengig av alder har det alltid sett rart ut med folk som leser tegneserier på offentlige transportmidler. Selv på 90-tallet, da man ikke hadde smarttelefoner å fordype seg i, var det å lese tegneserier og fantasy-litteratur offentlig et sikkert tegn på at man var en nerd.

Nerd var definitivt ikke en hedersbetegnelse i 1989, men for en oppreisning nerdene har fått siden den gang. Så godt som alt jeg leste i min ungdom har nå blitt mainstream underholdning. Tenk om jeg den gang hadde visst at Ringenes Herre, Dune, Watchmen, Good Omens, og hele Marvel- og DC-katalogen med superhelter skulle innta bevisstheten til milliarder av mennesker gjennom skjerm og lerret.

Det flere mulige forklaringer på hvorfor det har blitt sånn. Noen skylder på kreativ tørke, men jeg tror det har mer å gjøre med at det er lettere å få et bord som allerede er bygget til å stå støtt, enn å bygge et nytt fra bunnen av.

Alle manusforfattere som har forsøkt å selge inn sin egen, originale idé vet hvor vanskelig det er. Sett fra et produsent-ståsted er ikke det så merkelig. Med en fersk idé gjenstår det tusenvis av valg før man sitter med en ferdig film eller serie, og gjør man ett feil valg, kan hele idéen falle sammen. Da er det naturligvis enklere å ta utgangspunkt i et etablert univers, og særlig et som allerede har et veldig entusiastisk publikum som allerede har gjennomdrøftet valgene som er tatt.

For man kan si mye om de som var nerder på slutten av forrige århundre, men entusiastiske var de. Opptatt av detaljer og historiefortelling. Noe som gir grunnlag for en annen forklaring på hvorfor denne typen i utgangspunktet smale serier har tatt av: At de som sitter som portvoktere i dag har vokst opp med den typen litteratur og serier, og nå er i posisjon til å gi det som gave til et større publikum i mer tilgjengelige medium.

Men skattekammersene til fordums nerder er i ferd med å gå tomme. Mens det tok 75 år fra J.R.R. Tolkien gav ut The Hobbit til det kom en live-action film, tar det nå stadig kortere tid før mer eller mindre klassiske fantasy og science fiction-bøker og tegneserier løftes opp på det store lerretet.

Så er jo spørsmålet hva dagens nerder holder på med som vi kan lage tv-serier av i fremtiden.

Jeg tror vi kan ha mye gøy i vente. Netflix-suksessen Squid Game ble jo basert på regissørens erfaringer fra en «Rødt og grønt lys»-aktig lek fra barndommen. Her vil jeg tro det er mer å hente. For er for eksempel ikke: «Bro bro brille», en lek som handler om å dele inn døde krigsmenn i lag basert på valg de gjorde i livet, så de til slutt kan utkjempe en kamp på liv og død? Det lukter overnaturlig thriller.

Eller kanskje man kan finne nerdene på hjemmebane, gå enda dypere inn i vitenskapen og hente inspirasjon der?

Den danske Oscarvinneren Et glass til skal etter sigende være basert på en feilsitering av den norske psykologen Finn Skårderud om at mennesker er født med 0,5 for lav promille, og så kom Rettferdighetens Ryttere som ved siden av å være en actionkomedie av den typen danskene har vært gode på lenge, også er basert på teorier om sannsynlighetsberegning.

Jeg er helt sikker på at det finnes mange spennende og interessante historier i vitenskaplige avhandlinger hvis man bare spør de rette nerdene.

Så neste gang du ser en avviker som har erstattet mobilen med en rapport eller en tegneserie eller en bok som underholdning på trikken, spør hen hva det handler om. Det er stor sannsynlighet for at svaret er noe du kommer til å se på en tv-skjerm en gang i nær fremtid.

Og du kommer helt sikkert til å like det

Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.