Foto fra innspillingen av «Viaplay-serien» Pørni.

Som redaktør av Rushprint bruker jeg stadig mer tid på å finne ut hvem som skriver, produserer og regisserer nye norske dramaserier. Da Delete Me hadde premiere fantes det ingen informasjon i pressemeldingen fra Viaplay om hvilket produksjonsselskap som sto bak serien. Jeg måtte selv kontakte Einarfilm for å få bekreftet hvem hos selskapet som skulle stå kreditert. I den siste pressemeldingen jeg fikk fra Viaplay om all rosen som er blitt Pørni til del, nevnes kun serieskaper og hovedrollehaver Henriette Steenstrup. Serien kalles for «en Viaplay-serie», og verken produsenter, regissører eller de andre skuespillerne nevnes (i denne pressemeldingen). Hos Netflix synes det å herske samme praksis: produsenten, regissørene og forfatterne nevnes kun unntaksvis. HBO Nordic er flinkere til å fremheve ulike aktører på en produksjon, men ofte er informasjonen mangelfull også der. Og de andre, som Disney + og Paramount +, er ikke et hakk bedre på å fremheve sine film- og serieskapere.

Lenge var også NRK dårlig på å gi krediteringene plass. Men kringkasteren har ifølge norske produsenter skjerpet seg etter press (selv om for eksempel episoderegissører på norske serier sjelden nevnes på nrk.no). Åse Kringstad i Virke produsentforeningen bekrefter at spørsmålet om kreditering av produsenter er en sak de har hatt på agendaen en stund. Hun opplever det som en utfordring at både kringkastere og strømmeaktører bruker visning til å posisjonere sine egne plattformer, «og da ofte på bekostning av at produsent synliggjøres».

«Netflixering»

Spørsmålet er om strømmeaktørene vil vise en tilsvarende kulturpolitisk pliktfølelse som de norske tv-kanalene overfor slike hensyn. De deltar i en beinhard og ofte desperat konkurranse om oppmerksomhet og markedsandeler. Det handler, som Kringstad er inne på, om å fremme strømmeplatformen som en merkevare, om å tegne nye abonnenter. Den fremste avsenderen overfor seerne blir strømmekanalen selv, ikke de kreative aktørene. På denne måten viderefører strømmekanalene studiomodellen fra Hollywood på 1940 og 50-tallet, den gang filmskaperne og skuespillerne ble leid inn som del av en stall. Filmenes avsendere og rettighetshavere var Warner, Paramount, 20th Century Fox og RKO – ikke Howard Hawks, Ernst Lubitsch eller Orson Welles.

Den gangen åpnet i det minste filmene med en rulletekst der de sentrale fagfunksjonene var nevnt. I dag er rulleteksten redusert til en kjapp oppramsing til slutt, for den spesielt interesserte, idet «se neste episode»-funksjonen kommer opp.

Denne måten å betrakte det endelige produktet på, har smittet over på pressen. Vi som følger film- og tv-feltet som journalister, er alle preget av det. Vi nevner ofte Netflix eller HBO i ingress eller overskrift (som jeg gjør her) fordi det vekker ekstra interesse. Er filmen god eller dårlig, er det strømmeaktøren vi ofte adresserer som ansvarlig avsender.

Inngår i større strategi

Disse unnlatelsessyndene kunne jeg sett gjennom fingrene med, som begynnerfeil fra nye aktører, om det bare handlet om det. Men det inngår, som Kringstad er inne på, i en større strategi som handler om rettigheter og eierskap. Norske produsenter må si fra seg alle rettigheter idet de går inn døren hos strømmeaktørene for å inngå en avtale. De får rimelig betalt, men prisen er fraværet av de langsiktige inntektene norske produsenter også har levd av.

Under den norske spillefilmens storhetstid (la oss si fram til ca 2015) satt produsenten igjen med ikke bare billettinntekter, men også rettighetene til andre framtidige distribusjonsformer. Istedenfor å kunne kanalisere midler fra slike rettigheter tilbake til nye produksjoner, og i større grad styre et eget repertoar, må dagens produsenter i større grad leve av det strømmetjenestene er villig til å gi dem. Produsent Frederick Howard hadde rett da han i 2019 omtalte daværende kulturminister Trine Skei Grandes altfor forsiktige forslag om en mulig ordning som forplikter strømmeselskapene til å investere i norske produksjoner: «Risikoen er at vi sakte men sikkert mister eierskapet og dermed beslutningsmyndigheten til å definere norsk seriekultur.»

En forsmak på denne glippende definisjonsmakten fikk vi med den angloamerikanske skildringen av terroren som rammet oss i «Netflix-filmen 22.juli». En ujevn film som, til tross for et interessant utenlandsk blikk, forble akkurat det: en utvannet historie fortalt av filmskapere uten nærhet til det som rammet oss. De norske skildringene av 22.juli i film- og serieformat har ikke nådd en brøkdel av så mange seere der ute som denne Netflix-filmen. Den har styrt en vesentlig del av perspektivet på vår tragedie internasjonalt.

En passiv regjering

Jeg er selvsagt klar over at strømmetjenestene langt på vei har reddet mange norske produksjonsselskaper. Uten dramaboomen ville mange ha måttet gi opp, som følge av dvd-kollapsen og endringer i kinomarkedet. Som finansiører av innholdet på sine plattformer er det strømmeaktørenes soleklare rett å bestemme over hvordan de forvalter det.

Men som en moderne audiovisuell nasjon er Norge samtidig forpliktet til å ivareta og stimulere egen kultur og språk. Som ellers i det norske samfunnet er det kun gjennom avtaler mellom forhandlingstekniske likeverdige motstandere, at vi kan bygge opp en bransje og en kultur som blir levedyktig og lokale talenter kan blomstre i.

Den norske regjeringen har de siste årene forholdt seg passiv til utviklingen i EU som har åpnet for mer direkte og forpliktende krav til strømmetjenestene. Troen på at «markedets usynlige hånd» skal legge til rette for norske rettighetshavere, en tro flere i regjeringen fortsatt bekjenner til, er en illusjon. Det som foregår blant strømmetjenestene nå er rå kapitalisme. Den sterkestes rett. Når kampen om markedet har konsolidert seg, som det heter, så vil noen få store bli stående. Det er blitt sagt mange ganger før, jeg vet det, men det kan ikke være noen tvil: Denne festen vil ikke vare for evig. Hva vil norske rettighetshavere bli sittende igjen med da?

Det myndighetene ikke ser ut til å fatte, er at slaget står nå. Det er nå den nye produksjonskulturen skapes, og om det ikke stilles krav til strømmetjenestene, så sitter norske rettighetshavere igjen med nada. Heder og ære, ja, men ingenting å reinvestere med. Dette vil selvsagt også seerne merke.

Alle parter vil nyte godt av en sterk lokal produksjonskultur som krever rettigheter og har råd til å tenke langsiktig. Også tv-kanalene og strømmeaktørene er avhengig av en forhandlingsteknisk motstander med selvrespekt – ikke en leilending som sitter med lua i hånda og er sjeleglad for å få være med.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint