Vi er noen filmfolk som gjerne ville hedret filmfotograf-nestor Odd Geir Sæther med en utstilling i Filmmuseet. Problemet er at vi fortsatt ikke har noe operativt filmmuseum. Det synes godt gjemt bak Nasjonalmuseets lukkede strategi, skriver Jan Erik Holst, Trygve Hagen og Odd G. Iversen.
I dag fyller Odd Geir Sæther 80 år. Han er en av landets dyktigste og internasjonalt mest anerkjente filmfotografer. Sæther ble oppdaget i miljøet rundt «Husmor-filmene» på begynnelsen av 1960-tallet. Det la grunnlaget for hans dynamiske, lette og tilstedeværende foto. Han ble sjefsfotograf på Arne Skouens Vaktpostene (1965), Reisen til havet (1966) og Musikanter (1967). Samme år delte han fotojobben med Halvor Næss på Pål Løkkebergs oppsiktsvekkende og lekne debut Liv, med Vibeke Løkkeberg i hovedrollen.
Fjernsynsteater-fotograf ble han i 1970 med foto på Selma Brøter og senere Alberte (1972) og Benoni og Rosa (1973), i henholdsvis Sverre Udnæs og Per Bronkens regi. Et stort internasjonalt gjennombrudd kom i 1974 da Peter Watkins ba ham fotografere den kombinerte spillefilmen og fjernsynsserien Edvard Munch, som var en nordisk co-produksjon.
Senere sto han for fremragende filmfoto på Sverre Udnæs‘ to filmer: Fru Inger til Østråt (1975) og Øyeblikket (1977). Han hadde også foto på flere utenlandske produksjoner, blant annet den kjente svenske action-thrilleren Mannen på taket (1976) i Bo Widerbergs regi. I 1976 fikk han Filmkritikerprisen og året etter Aamot-statuetten. I 2006 fikk han kanskje sitt største foto-oppdrag, på David Lynchs mystiske drama Inland Empire. I dag driver han firmaet Lighthouse Productions.
Vi er noen filmfolk med ulik yrkesbakgrunn som denne uken gjerne ville ha hedret Sæther med en fest i Filmmuseet. Noen fra vår krets lager også en film om den erfarne mester. Hans lange og mangslungne filmliv er viktig å ta vare på for ettertiden, som en del av nasjonens filmatiske hukommelse. Den beste måte å gjøre det på, er vekselvis å filme ham i arbeid, se klipp fra hans filmer og la ham fortelle om håndverket og livet som filmfotograf. En ypperlig installasjon i et filmmuseum. Sæther er nemlig en kunnskapsrik filmkunstner, han burde hatt et æresprofessorat ved Den norske filmskolen.
Til Rushprint uttalte han i 2016: «Nøkkelord for det som foregår i treenigheten regi-skuespiller-fotograf er tillit og trygghet. Det er regissørens oppgave å skape denne tilliten. Fotografen kan i stor grad bidra ved å stole på egen dyktighet og vise at han eller hun har full tillit til regissørens valg og vurderinger. Jeg har opplevd, som flue på veggen, at regi og foto krangler nærmest uavbrutt. Eller fått slengt etter meg: Men legg dig inte i regien, för faen! Det sier seg selv at dette ikke nettopp bygger tillit hos skuespillerne.»
For 13 år siden mottok Sæther Arne Skouens Ærespris under åpningen av det nye, sammenslåtte Norsk filminstitutt (NFI). Filmmuseet i Dronningensgate, utviklet og ivaretatt av ildsjelen Svein Kojan, var høyst levende. Siden den gang har det rent mye vann ut i sanden, og koronaen ville uansett satt en stopper for den ønskede festen. Noe filmmuseum har vi heller ikke mer, det ble pakket ned for to år siden og overlatt Nasjonalmuseet etter noen mystiske grep fra filminstituttet eller var det Kulturdepartementet? Hvor er det nå? Lagret for katalogisering hos Preus Fotomuseum i Horten. Ingen dum idé, hvis materialet bare hadde blitt stilt ut!
Et filmmuseum inneholder fotografier, plakater og gjenstander fra filmens over 125-årige historie. Utstillingen i Dronningensgate omfattet blant annet Edisons titteskap, en unik gammel kino med maskinrom og seter, Caprinos dukker, lydens utvikling, store norske stjerner og en oversikt over de første 700 norske filmene. Det som var stilt ut var kun 10 % av instituttets gjenstands-samling, ifølge filmarkivar Lars Westgaard som i dag katalogiserer samlingen for Preus Museum.
Skal man danne seg et inntrykk av hva et filmmuseum egentlig er og kan bli, anbefales en tur til den unike Eye-institusjonen i Amsterdam eller til filmmuseene ved cinematekene i Paris og Beograd. I dag ligger ansvaret et sted mellom Preus, Nasjonalmuseet og Kulturdepartementet. Sistnevnte kommer med en museumsmelding til Stortinget i løpet av våren, og vi er alle selvsagt spente på om det gjemmer seg et filmmuseum der!
I mellomtiden hviler samlingen på en avtale mellom Preus Museum (PM) og Nasjonalmuseet (NM) med bl.a. følgende innhold:
«PM overtar ansvaret for drift og forvaltning av Filmmuseets samlinger, med de midler bevilget fra Nasjonalmuseet og/eller Kulturdepartementet. Dette kan blant annet omfatte: Arbeidsgiveransvar for ansatte, driftstillatelse/konsesjon. Sikring, lagring og bevaring av samlinger og anlegg. Innsamling, registrering og avhending samt faglig rådgivning.»
Men kan vi forvente en utstilling noe sted i inneværende år? Hvorfor ble den det hele tatt demontert, hvis det ikke var et alternativt utstillingslokale i sikte? Aftenposten og Klassekampen har på en betimelig måte satt fokus på Nasjonalmuseets lukkede strategi, med åpning først i 2022, begrunnet med ulike tekniske årsaker, men uten alternative utstillingslokaler.
I mellomtiden går hundrevis av før- og barneskoleelever glipp av mulighetene til å gjøre seg kjent med kinoens, fjernsynets, mobiltelefonens og internettets forhistorie. For ikke å snakke om alle de interesserte cinematekmedlemmene som vil sjekke sine referanser i norsk og utenlandsk filmhistorie. Eller som et ypperlig sted for feiring av våre aktive filmveteraner, som fotografen Odd Geir Sæther. I dag blir vi møtt av et tomt og mørkt lokale, uten forklaring, ikke en gang en unnskyldning.
Snart er det 125 år siden den første kinoforestillingen i Christiania og 25 år siden Filmens Hus ble åpnet. Hva med en liten jubileums-utstilling i den forbindelse, så snart pandemien tillater det? Det koster så lite, vil få stor betydning og medføre merkbar ny interesse for film og filmkunst.
Odd G. Iversen er filmprodusent, Trygve Hagen klipper, produsent og regissør og Jan Erik Holst redaktør, filmhistoriker, kurator og tidligere direktør i Norsk filminstitutt.
Vi er noen filmfolk som gjerne ville hedret filmfotograf-nestor Odd Geir Sæther med en utstilling i Filmmuseet. Problemet er at vi fortsatt ikke har noe operativt filmmuseum. Det synes godt gjemt bak Nasjonalmuseets lukkede strategi, skriver Jan Erik Holst, Trygve Hagen og Odd G. Iversen.
I dag fyller Odd Geir Sæther 80 år. Han er en av landets dyktigste og internasjonalt mest anerkjente filmfotografer. Sæther ble oppdaget i miljøet rundt «Husmor-filmene» på begynnelsen av 1960-tallet. Det la grunnlaget for hans dynamiske, lette og tilstedeværende foto. Han ble sjefsfotograf på Arne Skouens Vaktpostene (1965), Reisen til havet (1966) og Musikanter (1967). Samme år delte han fotojobben med Halvor Næss på Pål Løkkebergs oppsiktsvekkende og lekne debut Liv, med Vibeke Løkkeberg i hovedrollen.
Fjernsynsteater-fotograf ble han i 1970 med foto på Selma Brøter og senere Alberte (1972) og Benoni og Rosa (1973), i henholdsvis Sverre Udnæs og Per Bronkens regi. Et stort internasjonalt gjennombrudd kom i 1974 da Peter Watkins ba ham fotografere den kombinerte spillefilmen og fjernsynsserien Edvard Munch, som var en nordisk co-produksjon.
Senere sto han for fremragende filmfoto på Sverre Udnæs‘ to filmer: Fru Inger til Østråt (1975) og Øyeblikket (1977). Han hadde også foto på flere utenlandske produksjoner, blant annet den kjente svenske action-thrilleren Mannen på taket (1976) i Bo Widerbergs regi. I 1976 fikk han Filmkritikerprisen og året etter Aamot-statuetten. I 2006 fikk han kanskje sitt største foto-oppdrag, på David Lynchs mystiske drama Inland Empire. I dag driver han firmaet Lighthouse Productions.
Vi er noen filmfolk med ulik yrkesbakgrunn som denne uken gjerne ville ha hedret Sæther med en fest i Filmmuseet. Noen fra vår krets lager også en film om den erfarne mester. Hans lange og mangslungne filmliv er viktig å ta vare på for ettertiden, som en del av nasjonens filmatiske hukommelse. Den beste måte å gjøre det på, er vekselvis å filme ham i arbeid, se klipp fra hans filmer og la ham fortelle om håndverket og livet som filmfotograf. En ypperlig installasjon i et filmmuseum. Sæther er nemlig en kunnskapsrik filmkunstner, han burde hatt et æresprofessorat ved Den norske filmskolen.
Til Rushprint uttalte han i 2016: «Nøkkelord for det som foregår i treenigheten regi-skuespiller-fotograf er tillit og trygghet. Det er regissørens oppgave å skape denne tilliten. Fotografen kan i stor grad bidra ved å stole på egen dyktighet og vise at han eller hun har full tillit til regissørens valg og vurderinger. Jeg har opplevd, som flue på veggen, at regi og foto krangler nærmest uavbrutt. Eller fått slengt etter meg: Men legg dig inte i regien, för faen! Det sier seg selv at dette ikke nettopp bygger tillit hos skuespillerne.»
For 13 år siden mottok Sæther Arne Skouens Ærespris under åpningen av det nye, sammenslåtte Norsk filminstitutt (NFI). Filmmuseet i Dronningensgate, utviklet og ivaretatt av ildsjelen Svein Kojan, var høyst levende. Siden den gang har det rent mye vann ut i sanden, og koronaen ville uansett satt en stopper for den ønskede festen. Noe filmmuseum har vi heller ikke mer, det ble pakket ned for to år siden og overlatt Nasjonalmuseet etter noen mystiske grep fra filminstituttet eller var det Kulturdepartementet? Hvor er det nå? Lagret for katalogisering hos Preus Fotomuseum i Horten. Ingen dum idé, hvis materialet bare hadde blitt stilt ut!
Et filmmuseum inneholder fotografier, plakater og gjenstander fra filmens over 125-årige historie. Utstillingen i Dronningensgate omfattet blant annet Edisons titteskap, en unik gammel kino med maskinrom og seter, Caprinos dukker, lydens utvikling, store norske stjerner og en oversikt over de første 700 norske filmene. Det som var stilt ut var kun 10 % av instituttets gjenstands-samling, ifølge filmarkivar Lars Westgaard som i dag katalogiserer samlingen for Preus Museum.
Skal man danne seg et inntrykk av hva et filmmuseum egentlig er og kan bli, anbefales en tur til den unike Eye-institusjonen i Amsterdam eller til filmmuseene ved cinematekene i Paris og Beograd. I dag ligger ansvaret et sted mellom Preus, Nasjonalmuseet og Kulturdepartementet. Sistnevnte kommer med en museumsmelding til Stortinget i løpet av våren, og vi er alle selvsagt spente på om det gjemmer seg et filmmuseum der!
I mellomtiden hviler samlingen på en avtale mellom Preus Museum (PM) og Nasjonalmuseet (NM) med bl.a. følgende innhold:
«PM overtar ansvaret for drift og forvaltning av Filmmuseets samlinger, med de midler bevilget fra Nasjonalmuseet og/eller Kulturdepartementet. Dette kan blant annet omfatte: Arbeidsgiveransvar for ansatte, driftstillatelse/konsesjon. Sikring, lagring og bevaring av samlinger og anlegg. Innsamling, registrering og avhending samt faglig rådgivning.»
Men kan vi forvente en utstilling noe sted i inneværende år? Hvorfor ble den det hele tatt demontert, hvis det ikke var et alternativt utstillingslokale i sikte? Aftenposten og Klassekampen har på en betimelig måte satt fokus på Nasjonalmuseets lukkede strategi, med åpning først i 2022, begrunnet med ulike tekniske årsaker, men uten alternative utstillingslokaler.
I mellomtiden går hundrevis av før- og barneskoleelever glipp av mulighetene til å gjøre seg kjent med kinoens, fjernsynets, mobiltelefonens og internettets forhistorie. For ikke å snakke om alle de interesserte cinematekmedlemmene som vil sjekke sine referanser i norsk og utenlandsk filmhistorie. Eller som et ypperlig sted for feiring av våre aktive filmveteraner, som fotografen Odd Geir Sæther. I dag blir vi møtt av et tomt og mørkt lokale, uten forklaring, ikke en gang en unnskyldning.
Snart er det 125 år siden den første kinoforestillingen i Christiania og 25 år siden Filmens Hus ble åpnet. Hva med en liten jubileums-utstilling i den forbindelse, så snart pandemien tillater det? Det koster så lite, vil få stor betydning og medføre merkbar ny interesse for film og filmkunst.
Odd G. Iversen er filmprodusent, Trygve Hagen klipper, produsent og regissør og Jan Erik Holst redaktør, filmhistoriker, kurator og tidligere direktør i Norsk filminstitutt.
