Hva er det menn frykter mest?

Hva er det menn frykter mest?

– Jeg leste en gang at kvinners største frykt er å bli drept eller voldtatt, mens menns største frykt er å bli latterliggjort. Det er noe av utgangspunktet for spørsmålene jeg stiller i filmen, forteller Guro Bruusgaard om HAN som endelig får norsk kinopremiere 4.juni.

Da Guro Bruusgaards HAN ble plukket ut til åpningsprogrammet under Tromsø Internasjonale film festival i januar, var kinoene stengt i store deler av landet og filmfestivalene måtte legge om til digitale arrangementer.

– Det er på ingen måte den perfekte tiden for å skulle slippe en film, sa hun den gangen. – Vi har i utgangspunktet planlagt kinopremiere i mars, men det er umulig å vite hvordan situasjonen vil være da. Alt er usikkert, alt går digitalt – fram til det slipper opp mer vet vi rett og slett ikke.

– Dette er heller ikke en film som uten videre bare kan slippes digitalt. Den er avhengig av å treffe sitt publikum, fordi den er laget for å skape en samtale rundt mannsrollen og de kjønnede strukturene vi lever i og med. Jeg stiller noen spørsmål i filmen som jeg vil at man skal kunne snakke om, og da er kinorommet viktig.

Men så, forrige uke, kom beskjeden om at kinoene i Oslo kan gjenåpne. Dermed tok Bruusgaard og distributøren Euforia beslutningen om å lansere filmen 4.juni – etter en gjesteopptreden under filmfestivalen i Moskva. Endelig kan Bruusgaard begynne å snakke om filmen hun har brent inne med så lenge. Hun tror det er en film som menn og kvinner kan ha stort utbytte av å se – sammen.

 – Filmen handler jo om en gutt og to menn, og er skrevet av to kvinner. Det er klart jeg ønsker  å nå ut til menn, samtidig tror jeg det er en underholdende film for kvinner. Jeg har gjort veldig mye research i arbeidet med manuset, som er skrevet av svenske Fijona Jonuzi og meg selv. Det betyr selvfølgelig mye at det er to kvinner som har skrevet denne historien om dette tema, og det er et viktig element at vi har tatt utgangspunkt i oss selv som krenkede mennesker når vi har skrevet. Det tror jeg skaper en allmenngyldig menneskelighet i materialet. Som gjør at både kvinner og menn kan kjenne seg igjen i karakterene. Jeg ønsker først og fremst å skape en samtale rundt tematikken.

– Jeg tror det kan være en interessant film å se for menn og kvinner sammen.

Regissøren og fotograf Marte Vold under opptak (Alle fotos: Alternativet produksjon).

Menn og kvinners ulike perspektiver

HAN skildrer livene til to menn og en gutt, henholdsvis Harald, Eirik og Petter, i løpet av en dag i Oslo. På ulike måter er de alle i en sosial og emosjonell oppløsning, og må på ulike måter håndtere sine utfordringer og omgivelser.

– Vi har prøvd å skrive hver av karakterene i øyehøyde. Selv om rollefigurene kan være irriterende og provoserende, ønsker jeg at man som publikum skal ha empati eller forståelse med/for dem. Når 60 år gamle Petter (spilt av Johannes Joner) sier at kvinnefrigjøringen har gått alt for langt, så er det, ute av kontekst, en hårreisende ting å si. Samtidig kan man innenfor filmens rammer og ut fra hans eget perspektiv kanskje forstå hvorfor han sier det. Mange menn som har vært på testvisning syns at Petter har veldig rett i mange ting, mens kvinner har et annet perspektiv. Det synes jeg er interessant.

– Historien til 11 år gamle Harald handler mye om det å bli sett som barn, og hvor katastrofalt det kan være å ikke bli sett. Ingen i fortellingen er grusomme skikkelser, jeg er ikke interessert i å lage film om rent gode/onde karakterer. Jeg prøver å vise nyansene i ting. Moren, faren og læreren til Harald gjør så godt de kan ut i fra sine forutsetninger, men for Harald selv så blir det på en måte katastrofalt denne dagen uansett.

Bruusgaard og Joner under opptak.

Menn og kvinners frykt

Med andre ord er ikke nødvendigvis HAN en lett underholdningsfilm, noe Bruusgaard selv er bevisst på.

– Jeg tenker at filmen kan nå ut til mange, fordi den har en aktuell tematikk, gjenkjennelige karakterer og situasjoner som er skildret med et alvor, men også mye humor. Det er en film hvor man selv må sette noen ting i sammenheng, og på den måten kan den kanskje være intellektuelt utfordrende.

– Noe av utgangspunktet for filmen er at jeg en gang leste at hvis man spør henholdsvis menn og kvinner hva de frykter mest fra hverandre, svarer kvinner at de frykter å bli drept og/eller voldtatt. Menn svarer at det de frykter mest er å bli ledd av. Da jeg leste det hørtes det litt flåsete ut, men så begynte jeg å tenke nærmere på det og på hvor absurd det er. Jeg kjenner det jo igjen fra mitt eget liv; som kvinne er man redd for å gå alene på natta og så videre, og sånn har simpelthen ikke gjennomsnittsmannen det. Det de i stedet frykter mest er å bli latterliggjort eller ledd av. Det kan man naturligvis forstå, ingen syns det er noe gøy å miste ansikt eller å bli ledd av, men jeg ble interessert i om noen menns aggresjon mot kvinner dypest sett handler om frykten for å miste ansikt?

– Kanskje den spesifikke frykten får utvikle seg mer hos menn, mens hos kvinner er det andre ting som tar overhånd?

– Ja, og jeg har jo ingen svar på dette, jeg syns det er interessante spørsmål, og spennende å gå inn i det som kvinne. Samtidig vet vi at menn har størst økonomisk og reell makt i samfunnet, men at det i den moderne vestlige verden som blir mer og mer likestilt, allikevel finnes situasjoner hvor menn og gutter er mer sårbare. Det har skjedd så mye med kvinnerollen gjennom de siste generasjonene, mens mannsrollen har stått mer stille inne i patriarkatet – da blir det fort en ganske stor kræsj når disse rollene møtes. Det kan jeg forstå, og det at man kan forstå det er noe av essensen i filmen. Vi skal se på dette, og snakke om hvorfor det er sånn. Jeg forsøker også å hentyde til at det kan være virkelig farlig at vi har disse strukturene, i ekstreme tilfeller; her i Norge har vi hatt to betydelige terrorister som blant annet har operert ut fra et ekstremt kvinnehat, og vi ser mye av det samme hos Trump og andre.

Emil Johnsen i en av rollene.

Lange prosesser

Bruusgaard og kollegaene i Alternativet Produksjon (les vår tidligere presentasjon av dem) har holdt på lenge med denne filmen, men regissøren beskriver det allikevel som en langt mer positiv og fruktbar opplevelse enn andre lange prosesser hun har stått i. I 2018 publiserte Rushprint en tekst ført i pennen av Bruusgaard, som handlet om hvordan et prosjekt kan «utvikles i hjel».

– Jeg hadde da holdt på lenge med et annet prosjekt, med tittel Skuespilleren. Jeg har holdt på lenge med HAN også, i hvert fall i fire år fram til den ble ferdig for rundt en måned siden. Men den er laget på en veldig utradisjonell måte, fordi vi har laget den gjennom Alternativets struktur. Jeg har jobbet med større, «vanlige» produksjonsselskaper tidligere. Der har vi ofte stått i veldig lange utviklingsprosesser som aldri helt har kommet i mål. Derfor startet vi Alternativet, med visjon og mål om at vi som filmskapere alltid skulle stå i kunstnerisk prosess, ikke stå fast i lange søknadsrunder uten å få jobbet og uten å være i praksis. Da vi tok over dette prosjektet bestemte vi oss for at vi skulle begynne å filme. Manus var der, og da vi fikk utviklingspenger – jeg har fått mye utviklingspenger i mitt profesjonelle liv, uten at de har blitt til noen film – tenkte vi at nå må vi bare ut og filme med én gang. Denne filmen er filmet med utviklingspenger i bolker. Vi filmet hele den ene delen med Johannes Joner i rollen som manusforfatteren Petter, for tre år siden. Vi har filmet bolkvis deretter. Vi fikk avslag på produksjonsstøtte og bestemte oss for å gå videre uansett, og så vant vi en stor pris under filmfestivalen i Haugesund (Eurimages Lab Award) som ga oss en del penger. Det ballet litt på seg der, og da filmet vi resten av filmen, og i løpet av den prosessen fikk vi også produksjonsstøtte fra NFI. Så det har vært en annerledes måte å gjøre ting på, men det har vært den eneste mulige måten. Vi har hatt et lavt budsjett i norsk spillefilmsammenheng, og har jobbet fryktelig mye, men det har også vært en fantastisk prosess.

Mor og sønn i filmen.

Alternativets tilnærming

Hva var det som gjorde det så fantastisk? Hvilke fordeler har denne prosessen/arbeidsmetoden?

 – Først og fremst det å jobbe innenfor Alternativets rammer, og å få jobbe med Magnus Mork, Mariken Halle og Katja Eyde Jacobsen. Vi har en veldig åpen struktur, og en intuitiv forståelse av arbeidet. Vi har mange ulike styrker som produsenter og gjør veldig mye selv. Samtidig har vi jobbet med utrolig mange flinke folk. Marte Vold (fotograf), Astrid Skumsrud Johansen (klipper), Gunn Tove Grønsberg (lyddesign) og Erik Hedin (komponist), for å nevne noen. Etter å ha vært i så mange og lange utviklingsprosesser har det vært fantastisk å være kontinuerlig i produksjon. Det å få filmet bare én del med skuespillere gir en enorm energi, og så kan man ha pause og jobbe videre for deretter å filme en ny del med nye skuespillere. Det har vært en gjennomgående energi i produksjonen. Det er kanskje ikke for alle, men for meg har dette vært veldig fint.

Bruusgaard og fotograf Marte Vold under opptak

HAN får norsk kinopremiere 4.juni.

 

Hva er det menn frykter mest?

Hva er det menn frykter mest?

– Jeg leste en gang at kvinners største frykt er å bli drept eller voldtatt, mens menns største frykt er å bli latterliggjort. Det er noe av utgangspunktet for spørsmålene jeg stiller i filmen, forteller Guro Bruusgaard om HAN som endelig får norsk kinopremiere 4.juni.

Da Guro Bruusgaards HAN ble plukket ut til åpningsprogrammet under Tromsø Internasjonale film festival i januar, var kinoene stengt i store deler av landet og filmfestivalene måtte legge om til digitale arrangementer.

– Det er på ingen måte den perfekte tiden for å skulle slippe en film, sa hun den gangen. – Vi har i utgangspunktet planlagt kinopremiere i mars, men det er umulig å vite hvordan situasjonen vil være da. Alt er usikkert, alt går digitalt – fram til det slipper opp mer vet vi rett og slett ikke.

– Dette er heller ikke en film som uten videre bare kan slippes digitalt. Den er avhengig av å treffe sitt publikum, fordi den er laget for å skape en samtale rundt mannsrollen og de kjønnede strukturene vi lever i og med. Jeg stiller noen spørsmål i filmen som jeg vil at man skal kunne snakke om, og da er kinorommet viktig.

Men så, forrige uke, kom beskjeden om at kinoene i Oslo kan gjenåpne. Dermed tok Bruusgaard og distributøren Euforia beslutningen om å lansere filmen 4.juni – etter en gjesteopptreden under filmfestivalen i Moskva. Endelig kan Bruusgaard begynne å snakke om filmen hun har brent inne med så lenge. Hun tror det er en film som menn og kvinner kan ha stort utbytte av å se – sammen.

 – Filmen handler jo om en gutt og to menn, og er skrevet av to kvinner. Det er klart jeg ønsker  å nå ut til menn, samtidig tror jeg det er en underholdende film for kvinner. Jeg har gjort veldig mye research i arbeidet med manuset, som er skrevet av svenske Fijona Jonuzi og meg selv. Det betyr selvfølgelig mye at det er to kvinner som har skrevet denne historien om dette tema, og det er et viktig element at vi har tatt utgangspunkt i oss selv som krenkede mennesker når vi har skrevet. Det tror jeg skaper en allmenngyldig menneskelighet i materialet. Som gjør at både kvinner og menn kan kjenne seg igjen i karakterene. Jeg ønsker først og fremst å skape en samtale rundt tematikken.

– Jeg tror det kan være en interessant film å se for menn og kvinner sammen.

Regissøren og fotograf Marte Vold under opptak (Alle fotos: Alternativet produksjon).

Menn og kvinners ulike perspektiver

HAN skildrer livene til to menn og en gutt, henholdsvis Harald, Eirik og Petter, i løpet av en dag i Oslo. På ulike måter er de alle i en sosial og emosjonell oppløsning, og må på ulike måter håndtere sine utfordringer og omgivelser.

– Vi har prøvd å skrive hver av karakterene i øyehøyde. Selv om rollefigurene kan være irriterende og provoserende, ønsker jeg at man som publikum skal ha empati eller forståelse med/for dem. Når 60 år gamle Petter (spilt av Johannes Joner) sier at kvinnefrigjøringen har gått alt for langt, så er det, ute av kontekst, en hårreisende ting å si. Samtidig kan man innenfor filmens rammer og ut fra hans eget perspektiv kanskje forstå hvorfor han sier det. Mange menn som har vært på testvisning syns at Petter har veldig rett i mange ting, mens kvinner har et annet perspektiv. Det synes jeg er interessant.

– Historien til 11 år gamle Harald handler mye om det å bli sett som barn, og hvor katastrofalt det kan være å ikke bli sett. Ingen i fortellingen er grusomme skikkelser, jeg er ikke interessert i å lage film om rent gode/onde karakterer. Jeg prøver å vise nyansene i ting. Moren, faren og læreren til Harald gjør så godt de kan ut i fra sine forutsetninger, men for Harald selv så blir det på en måte katastrofalt denne dagen uansett.

Bruusgaard og Joner under opptak.

Menn og kvinners frykt

Med andre ord er ikke nødvendigvis HAN en lett underholdningsfilm, noe Bruusgaard selv er bevisst på.

– Jeg tenker at filmen kan nå ut til mange, fordi den har en aktuell tematikk, gjenkjennelige karakterer og situasjoner som er skildret med et alvor, men også mye humor. Det er en film hvor man selv må sette noen ting i sammenheng, og på den måten kan den kanskje være intellektuelt utfordrende.

– Noe av utgangspunktet for filmen er at jeg en gang leste at hvis man spør henholdsvis menn og kvinner hva de frykter mest fra hverandre, svarer kvinner at de frykter å bli drept og/eller voldtatt. Menn svarer at det de frykter mest er å bli ledd av. Da jeg leste det hørtes det litt flåsete ut, men så begynte jeg å tenke nærmere på det og på hvor absurd det er. Jeg kjenner det jo igjen fra mitt eget liv; som kvinne er man redd for å gå alene på natta og så videre, og sånn har simpelthen ikke gjennomsnittsmannen det. Det de i stedet frykter mest er å bli latterliggjort eller ledd av. Det kan man naturligvis forstå, ingen syns det er noe gøy å miste ansikt eller å bli ledd av, men jeg ble interessert i om noen menns aggresjon mot kvinner dypest sett handler om frykten for å miste ansikt?

– Kanskje den spesifikke frykten får utvikle seg mer hos menn, mens hos kvinner er det andre ting som tar overhånd?

– Ja, og jeg har jo ingen svar på dette, jeg syns det er interessante spørsmål, og spennende å gå inn i det som kvinne. Samtidig vet vi at menn har størst økonomisk og reell makt i samfunnet, men at det i den moderne vestlige verden som blir mer og mer likestilt, allikevel finnes situasjoner hvor menn og gutter er mer sårbare. Det har skjedd så mye med kvinnerollen gjennom de siste generasjonene, mens mannsrollen har stått mer stille inne i patriarkatet – da blir det fort en ganske stor kræsj når disse rollene møtes. Det kan jeg forstå, og det at man kan forstå det er noe av essensen i filmen. Vi skal se på dette, og snakke om hvorfor det er sånn. Jeg forsøker også å hentyde til at det kan være virkelig farlig at vi har disse strukturene, i ekstreme tilfeller; her i Norge har vi hatt to betydelige terrorister som blant annet har operert ut fra et ekstremt kvinnehat, og vi ser mye av det samme hos Trump og andre.

Emil Johnsen i en av rollene.

Lange prosesser

Bruusgaard og kollegaene i Alternativet Produksjon (les vår tidligere presentasjon av dem) har holdt på lenge med denne filmen, men regissøren beskriver det allikevel som en langt mer positiv og fruktbar opplevelse enn andre lange prosesser hun har stått i. I 2018 publiserte Rushprint en tekst ført i pennen av Bruusgaard, som handlet om hvordan et prosjekt kan «utvikles i hjel».

– Jeg hadde da holdt på lenge med et annet prosjekt, med tittel Skuespilleren. Jeg har holdt på lenge med HAN også, i hvert fall i fire år fram til den ble ferdig for rundt en måned siden. Men den er laget på en veldig utradisjonell måte, fordi vi har laget den gjennom Alternativets struktur. Jeg har jobbet med større, «vanlige» produksjonsselskaper tidligere. Der har vi ofte stått i veldig lange utviklingsprosesser som aldri helt har kommet i mål. Derfor startet vi Alternativet, med visjon og mål om at vi som filmskapere alltid skulle stå i kunstnerisk prosess, ikke stå fast i lange søknadsrunder uten å få jobbet og uten å være i praksis. Da vi tok over dette prosjektet bestemte vi oss for at vi skulle begynne å filme. Manus var der, og da vi fikk utviklingspenger – jeg har fått mye utviklingspenger i mitt profesjonelle liv, uten at de har blitt til noen film – tenkte vi at nå må vi bare ut og filme med én gang. Denne filmen er filmet med utviklingspenger i bolker. Vi filmet hele den ene delen med Johannes Joner i rollen som manusforfatteren Petter, for tre år siden. Vi har filmet bolkvis deretter. Vi fikk avslag på produksjonsstøtte og bestemte oss for å gå videre uansett, og så vant vi en stor pris under filmfestivalen i Haugesund (Eurimages Lab Award) som ga oss en del penger. Det ballet litt på seg der, og da filmet vi resten av filmen, og i løpet av den prosessen fikk vi også produksjonsstøtte fra NFI. Så det har vært en annerledes måte å gjøre ting på, men det har vært den eneste mulige måten. Vi har hatt et lavt budsjett i norsk spillefilmsammenheng, og har jobbet fryktelig mye, men det har også vært en fantastisk prosess.

Mor og sønn i filmen.

Alternativets tilnærming

Hva var det som gjorde det så fantastisk? Hvilke fordeler har denne prosessen/arbeidsmetoden?

 – Først og fremst det å jobbe innenfor Alternativets rammer, og å få jobbe med Magnus Mork, Mariken Halle og Katja Eyde Jacobsen. Vi har en veldig åpen struktur, og en intuitiv forståelse av arbeidet. Vi har mange ulike styrker som produsenter og gjør veldig mye selv. Samtidig har vi jobbet med utrolig mange flinke folk. Marte Vold (fotograf), Astrid Skumsrud Johansen (klipper), Gunn Tove Grønsberg (lyddesign) og Erik Hedin (komponist), for å nevne noen. Etter å ha vært i så mange og lange utviklingsprosesser har det vært fantastisk å være kontinuerlig i produksjon. Det å få filmet bare én del med skuespillere gir en enorm energi, og så kan man ha pause og jobbe videre for deretter å filme en ny del med nye skuespillere. Det har vært en gjennomgående energi i produksjonen. Det er kanskje ikke for alle, men for meg har dette vært veldig fint.

Bruusgaard og fotograf Marte Vold under opptak

HAN får norsk kinopremiere 4.juni.

 

MENY