– Overdreven frykt

– Overdreven frykt

Norske produsenters frykt for at satsingen på store utenlandske produksjoner skal gå på bekostning av de norske, er i beste fall overdreven, skriver Truls Kontny, leder av Norsk filmkommisjon. Mange norske produsenter reiser selv til utlandet for å dra nytte av insentivordninger og billigere arbeidskraft der.

Filmer som «Mission Impossible» (foto) får ikke tilskudd, men en rabatt på inntil 25 % etter at de har benyttet seg av norske varer og tjenester, skriver forfatteren av innlegget.

I kjølvannet av at det ble åpnet for utenlandske filmarbeidere fra tredje land til Norge til de produksjonene som har fått støtte gjennom insentivordningen, har det kommet frem en litt underlig kritikk fra enkelte produsenter. Denne kritikken etterlater et inntrykk av at vi er et «nisseland» som lar oss blende av en «Hollywoodkjendis» som bare kan snakke med Kulturministeren på telefonen for å få unntak fra regelverket.

Den aktuelle produksjonen, Mission Impossible 7, hadde vært i dialog med myndighetene siden slutten av juni da EU kom med en anbefaling der de mente det var forsvarlig å åpne opp for enkelte unntak i forhold til tredjeland.

Det vi med denne åpningen har gjort er å følge etter de andre landene i Europa på det tidspunktet vi mente det var forsvarlig å åpne opp uten at det skal gå på bekostning av smittesikkerheten. Den aktuelle produksjonen følger alle anbefalinger som er utarbeidet av Produsentforeningen og Filmforbundet, og vel så det.

Dette er retningslinjer som er utarbeidet av bransjen i felleskap og som en hver produksjon på norsk jord bør følge.

At man på et tidligere tidspunkt eventuelt ikke har kunnet få inn utenlandske filmarbeidere til norske produksjoner, skyldes den generelle smittevernsituasjonen på det daværende tidspunktet og er lik for alle. Hadde denne produksjonen hatt samme produksjonsplanen som «Narvik-prosjektet» det blir referert til, hadde det heller ikke vært mulig for denne å få inn filmarbeidere.

Det blir også fremsatt en bekymring om at satsningen på store utenlandske produksjoner skal gå på bekostning av norske produksjoner.

Dette er i beste fall en overdreven frykt.

Vi ønsker alle å bygge en bærekraftig norsk filmindustri. Da er første bud at de norske filmarbeiderne får mange nok oppdrag til å kunne leve av dette på sikt, slik at de våger å satse på en karriere innen denne bransjen. Mange av de norske produsentene reiser selv til utlandet for å dra nytte av insentivordninger og billigere arbeidskraft der. Dette medfører at de fleste filmarbeidere sliter med å kunne få en forutsigbar inntekt fra sin profesjon. At vi får utenlandske produksjoner til landet som kan fylle det tomrommet og bidra til at det er mulig med relativ kontinuerlig arbeid, bør være i alles interesse. Dette gjør at norske filmarbeidere kan leve av det de ønsker å holde på med, samtidig får de målt seg mot de store internasjonale aktørene, noe som igjen kan komme norske produksjoner til gode.

Årlig kommer det om lag 100 nye mennesker inn i vår bransje som ønsker å skape seg en fremtid der. Omtrent 10 av disse klarer på sikt å overleve i bransjen. Med et større tilfang av jobber vil kanskje noen fler kunne tørre å satse på å leve av det. På denne måten kan vi bygge en bransje som både er bærekraftig og som har rom til å ta unna alle de produksjoner vi måtte ønske.

Vi er alle enige om at norske tilskudd i første rekke skal gå til norske produsenter. Men insentivordningen er ikke noe tilskudd. Det er en ordning der produksjonene får en rabatt på inntil 25 % etter at de har benyttet seg av norske varer og tjenester. En refusjon etter at kjøp er gjort og altså ikke et tilskudd i forkant.

Så finnes det forbedringspotensialer med ordningen. Det er vi enige om og vil arbeide for i fellesskap, både Virke Produsentforeningen, Norsk Filmforbund, LO, NHO, Norsk Industri og filmkommisjonene.

Truls Kontny, leder av Norsk filmkommisjon

– Overdreven frykt

– Overdreven frykt

Norske produsenters frykt for at satsingen på store utenlandske produksjoner skal gå på bekostning av de norske, er i beste fall overdreven, skriver Truls Kontny, leder av Norsk filmkommisjon. Mange norske produsenter reiser selv til utlandet for å dra nytte av insentivordninger og billigere arbeidskraft der.

Filmer som «Mission Impossible» (foto) får ikke tilskudd, men en rabatt på inntil 25 % etter at de har benyttet seg av norske varer og tjenester, skriver forfatteren av innlegget.

I kjølvannet av at det ble åpnet for utenlandske filmarbeidere fra tredje land til Norge til de produksjonene som har fått støtte gjennom insentivordningen, har det kommet frem en litt underlig kritikk fra enkelte produsenter. Denne kritikken etterlater et inntrykk av at vi er et «nisseland» som lar oss blende av en «Hollywoodkjendis» som bare kan snakke med Kulturministeren på telefonen for å få unntak fra regelverket.

Den aktuelle produksjonen, Mission Impossible 7, hadde vært i dialog med myndighetene siden slutten av juni da EU kom med en anbefaling der de mente det var forsvarlig å åpne opp for enkelte unntak i forhold til tredjeland.

Det vi med denne åpningen har gjort er å følge etter de andre landene i Europa på det tidspunktet vi mente det var forsvarlig å åpne opp uten at det skal gå på bekostning av smittesikkerheten. Den aktuelle produksjonen følger alle anbefalinger som er utarbeidet av Produsentforeningen og Filmforbundet, og vel så det.

Dette er retningslinjer som er utarbeidet av bransjen i felleskap og som en hver produksjon på norsk jord bør følge.

At man på et tidligere tidspunkt eventuelt ikke har kunnet få inn utenlandske filmarbeidere til norske produksjoner, skyldes den generelle smittevernsituasjonen på det daværende tidspunktet og er lik for alle. Hadde denne produksjonen hatt samme produksjonsplanen som «Narvik-prosjektet» det blir referert til, hadde det heller ikke vært mulig for denne å få inn filmarbeidere.

Det blir også fremsatt en bekymring om at satsningen på store utenlandske produksjoner skal gå på bekostning av norske produksjoner.

Dette er i beste fall en overdreven frykt.

Vi ønsker alle å bygge en bærekraftig norsk filmindustri. Da er første bud at de norske filmarbeiderne får mange nok oppdrag til å kunne leve av dette på sikt, slik at de våger å satse på en karriere innen denne bransjen. Mange av de norske produsentene reiser selv til utlandet for å dra nytte av insentivordninger og billigere arbeidskraft der. Dette medfører at de fleste filmarbeidere sliter med å kunne få en forutsigbar inntekt fra sin profesjon. At vi får utenlandske produksjoner til landet som kan fylle det tomrommet og bidra til at det er mulig med relativ kontinuerlig arbeid, bør være i alles interesse. Dette gjør at norske filmarbeidere kan leve av det de ønsker å holde på med, samtidig får de målt seg mot de store internasjonale aktørene, noe som igjen kan komme norske produksjoner til gode.

Årlig kommer det om lag 100 nye mennesker inn i vår bransje som ønsker å skape seg en fremtid der. Omtrent 10 av disse klarer på sikt å overleve i bransjen. Med et større tilfang av jobber vil kanskje noen fler kunne tørre å satse på å leve av det. På denne måten kan vi bygge en bransje som både er bærekraftig og som har rom til å ta unna alle de produksjoner vi måtte ønske.

Vi er alle enige om at norske tilskudd i første rekke skal gå til norske produsenter. Men insentivordningen er ikke noe tilskudd. Det er en ordning der produksjonene får en rabatt på inntil 25 % etter at de har benyttet seg av norske varer og tjenester. En refusjon etter at kjøp er gjort og altså ikke et tilskudd i forkant.

Så finnes det forbedringspotensialer med ordningen. Det er vi enige om og vil arbeide for i fellesskap, både Virke Produsentforeningen, Norsk Filmforbund, LO, NHO, Norsk Industri og filmkommisjonene.

Truls Kontny, leder av Norsk filmkommisjon

MENY