– Det at «Liremu Barana» vant Gullstolen og «Njuokcamat» prisen for beste internasjonale kortfilm i Palm Springs gir meg håp om at det kan bli en forandring, forteller Elisa Fernanda Pirir. Med de to prisbelønte filmene håper produsenten å bane veien for et større mangfold når hun nå går i gang med nytt spillefilmprosjekt.
Elisa Fernanda Pirir ble født i 1991 i Guatemala City og i 2007 ankom hun Tromsø:
– Det var vanskelig å komme til Tromsø. Istedenfor å gå på skole som de fleste andre 16-åringer, måtte jeg først lære meg norsk. Jeg kunne heller ikke engelsk. Jeg gikk på voksenopplæring i ett år sammen med folk fra veldig mange ulike nasjonaliteter; Midtøsten, Afrika, baltiske land og Skandinavia. Der prøvde jeg å lære meg norsk samtidig som jeg måtte lære meg om mange andre kulturer som var veldig annerledes fra min egen. Det var veldig givende, men også veldig utfordrende.
Etter voksenopplæringen begynte Pirir på videregående skole, og i 2013 begynte hun på Den norske filmskolen på Lillehammer ved første forsøk:
– Jeg lærte masse der og ble kjent med folk som har betydd veldig mye for meg. Men det var også frustrerende. Jeg hadde sett lite film og hadde ikke jobbet så mye i bransjen. Men så begynte jeg å se en film hver dag og jobbet vanvittig hardt for å komme på det nivået alle andre var på. Det var en tøff snart, men det gikk bra etter hvert.
Hun hadde aldri tenkt å jobbe med film i utgangspunktet, men siden hun ikke kunne det norske språket så godt, åpnet filmverdenen andre uttrykksmuligheter for henne.
– Jeg visste ikke at det gikk an å jobbe med film. Det var litt som å bli astronaut; noe du ser på tv, men ikke tenker at du kan bli. Jeg visste ikke at det var et yrke, og en filmprodusent; hva var det? Foreldrene mine har alltid vært veldig opptatt av litteratur, politikk og matematikk. Hvis jeg ikke hadde kommet til Norge hadde jeg mest sannsynlig blitt fysiker eller noe sånt.
Hun deltok i en manuskonkurranse i Tromsø og vant.
– Det lokale filmveksthuset Tvibit tok meg imot og som 22-åring lagde jeg min første spillefilm som produsent på et veldig lavt budsjett, som gikk på kino i Nord-Norge. Maria Ekerhovd (produsent i Merfilm) var min mentor på denne filmen. De lærte meg hva en produsent gjør og deretter var det ingen tvil om at dette var det jeg ville jobbe med. Jeg skjønte at det var meningen med livet. For første gang følte jeg at jeg kunne gjøre noe der jeg ikke var avhengig av språket. I filmens verden kunne jeg ha en stemme. Der kan man formidle følelser og budskap med bilder. Jeg hadde også lyst til å bli journalist, men jeg hadde ikke det nivået til å kunne uttrykke meg på norsk. Med film kunne jeg uttrykke meg uten å kunne språket. Liremu Barana som nylig vant Gullstolen i Grimstad og Njuokcamat (Tungene) som vant i Palm Springs har veldig lite dialog, men klarer likevel å løfte fram viktige politiske budskap, som overgrep mot samiske kvinner i den sistnevnte, uten å skrive en roman.
Tre dager etter at hun ble uteksaminert fra filmskolen begynte hun å jobbe i Mer film:
– Etter lavbudsjett-spillefilmen min holdt Maria Ekerhovd og jeg kontakten, også da jeg gikk på Filmskolen. For meg var det ikke et spørsmål om jeg skulle jobbe i Mer film – det var der jeg ønsket å være. De lager kvalitetsfilm som utfordrer publikum på et høyt kunstnerisk nivå og har ambisjoner om å forandre verden samtidig som de har et internasjonalt fokus; jeg ville lage den typen film. Det er veldig inspirerende å se hvordan de jobber med regi og velger ideer, og det handler mest om de viktige historiene.
Liremu Barana med regi av Caj Cojoc, som vant Gullstolen i år, betyr ‘havets sjel’ på urfolkspråket i Guatemala. Den handler om en ung urfolk-kvinne som ønsker å snakke morsmålet sitt, men som ikke våger på grunn av skam. Faren til Pirir var en inspirasjonskilde til filmen:
– Jeg er halvt urfolk fra Guatemala, men jeg lærte dessverre ikke urfolkspråket mitt fordi mamma og pappa ville beskytte meg, akkurat som veldig mange samer har opplevd. Regissøren av filmen, Caj Cojoc, kan urfolkspråket sitt og han har opplevd mye motstand, hat og rasisme fordi han er 100 % urfolk. I Guatemala er det farlig å være urfolk. Jeg var inspirert av faren min i arbeidet med denne filmen; han ville ikke snakke morsmålet sitt. Liremu Barana er personlig sånt sett, men filmen handler mer om å forstå hvorfor det oppfattes som så negativt å snakke sitt eget morsmål. Hvorfor tør man ikke snakke morsmålet sitt når det er så vakkert og annerledes? Hvorfor er det så mye skam i noe som egentlig er en gave?
Har du forstått det bedre gjennom arbeidet med filmen?
– Jeg har forstått skammen og frustrasjonen, og på et følelsesmessig plan forstår jeg smerten i det, og hvor frigjørende det er å snakke det. Det er et tema jeg er interessert i å utforske mer. Kolonialisme er hovedårsaken til skammen rundt urfolks morsmål. I borgerkrigen i Guatemala ble over 200 000 urfolk drept; jeg var bare et barn da. I dag blir urfolk i Guatemala fortsatt drept.
Liremu Barana er Caj Cojocs første kortfilm. Pirir ble kjent med han da hun satt i juryen på filmfestivalen Icaro i Mellom-Amerika:
– Vi er veldig få fra Guatemala som lager film. Miljøet er lite og alle kjenner hverandre. Vi er gode på å holde kontakten med hverandre hvor enn vi befinner oss i verden. Vi har mange politiske filmideer på hjertet og det er viktig at vi samarbeider for å kunne fortelle våre historier. Da jeg satt i juryen på filmfestivalen Icaro så jeg en kortfilm med dårlig lyd, men den hadde et veldig spennende perspektiv på urfolk som jeg aldri før hadde sett; den var varm og morsom samtidig som den var vond og alvorlig. Caj hadde laget denne kortfilmen som en liten test etter å ha fått et stipend fra Den norske ambassaden i Guatemala. Det var første gang han holdt et kamera. Før jeg så denne filmen hadde flere anbefalt ham å ta kontakt med meg og vice versa på grunn av spillefilmideen hans, som vi nå jobber med.
Spillefilmideen til Cojoc er basert på virkelige hendelser. Den har fått utviklingsstøtte av Norsk filminstitutt og går foreløpig under tittelen Resistance. Den handler om hvordan en liten landsby i Guatemala blir påvirket når et norsk vannkraftsselskap ankommer for å utvinne elva. Fordi filmen er i utviklingsfasen kan hun ikke fortelle mer om den.
Om mangfoldsdebatten som foregår for tiden, har hun dette å si:
– Det er utrolig merkelig at vi forteller de samme historiene om og om igjen fra det samme perspektivet. Andre historier slipper ikke til og jeg har lenge lurt på hvorfor. Filmbransjen blir tilført mer kvalitet om vi inkluderer mangfoldet. Jeg tror publikum savner å se andre historier. For det er jo gøy å lære noe nytt og se ting du ikke har opplevd eller kjenner til! Det er heller ikke rart at jeg ikke visste at jeg kunne jobbe med film, fordi ingen i filmbransjen verden over likner på meg; en kvinne som er halvt urfolk med min hudfarge. Og de få gangene jeg blir representert på film, er det synd på meg. Nei, jeg har det faktisk ganske bra, takk som spør. Disse historiene blir ofte framstilt av folk som ikke har mye kunnskap om menneskene de skildrer, og da ender man fort i stereotypier. Disse historiene mangler kompleksitet og nyanser. Det at Liremu Barana vant Gullstolen og Njuokcamat beste internasjonale kortfilm på Palm Springs International Film Festival gir meg håp om at det kan bli en forandring.
– Det at «Liremu Barana» vant Gullstolen og «Njuokcamat» prisen for beste internasjonale kortfilm i Palm Springs gir meg håp om at det kan bli en forandring, forteller Elisa Fernanda Pirir. Med de to prisbelønte filmene håper produsenten å bane veien for et større mangfold når hun nå går i gang med nytt spillefilmprosjekt.
Elisa Fernanda Pirir ble født i 1991 i Guatemala City og i 2007 ankom hun Tromsø:
– Det var vanskelig å komme til Tromsø. Istedenfor å gå på skole som de fleste andre 16-åringer, måtte jeg først lære meg norsk. Jeg kunne heller ikke engelsk. Jeg gikk på voksenopplæring i ett år sammen med folk fra veldig mange ulike nasjonaliteter; Midtøsten, Afrika, baltiske land og Skandinavia. Der prøvde jeg å lære meg norsk samtidig som jeg måtte lære meg om mange andre kulturer som var veldig annerledes fra min egen. Det var veldig givende, men også veldig utfordrende.
Etter voksenopplæringen begynte Pirir på videregående skole, og i 2013 begynte hun på Den norske filmskolen på Lillehammer ved første forsøk:
– Jeg lærte masse der og ble kjent med folk som har betydd veldig mye for meg. Men det var også frustrerende. Jeg hadde sett lite film og hadde ikke jobbet så mye i bransjen. Men så begynte jeg å se en film hver dag og jobbet vanvittig hardt for å komme på det nivået alle andre var på. Det var en tøff snart, men det gikk bra etter hvert.
Hun hadde aldri tenkt å jobbe med film i utgangspunktet, men siden hun ikke kunne det norske språket så godt, åpnet filmverdenen andre uttrykksmuligheter for henne.
– Jeg visste ikke at det gikk an å jobbe med film. Det var litt som å bli astronaut; noe du ser på tv, men ikke tenker at du kan bli. Jeg visste ikke at det var et yrke, og en filmprodusent; hva var det? Foreldrene mine har alltid vært veldig opptatt av litteratur, politikk og matematikk. Hvis jeg ikke hadde kommet til Norge hadde jeg mest sannsynlig blitt fysiker eller noe sånt.
Hun deltok i en manuskonkurranse i Tromsø og vant.
– Det lokale filmveksthuset Tvibit tok meg imot og som 22-åring lagde jeg min første spillefilm som produsent på et veldig lavt budsjett, som gikk på kino i Nord-Norge. Maria Ekerhovd (produsent i Merfilm) var min mentor på denne filmen. De lærte meg hva en produsent gjør og deretter var det ingen tvil om at dette var det jeg ville jobbe med. Jeg skjønte at det var meningen med livet. For første gang følte jeg at jeg kunne gjøre noe der jeg ikke var avhengig av språket. I filmens verden kunne jeg ha en stemme. Der kan man formidle følelser og budskap med bilder. Jeg hadde også lyst til å bli journalist, men jeg hadde ikke det nivået til å kunne uttrykke meg på norsk. Med film kunne jeg uttrykke meg uten å kunne språket. Liremu Barana som nylig vant Gullstolen i Grimstad og Njuokcamat (Tungene) som vant i Palm Springs har veldig lite dialog, men klarer likevel å løfte fram viktige politiske budskap, som overgrep mot samiske kvinner i den sistnevnte, uten å skrive en roman.
Tre dager etter at hun ble uteksaminert fra filmskolen begynte hun å jobbe i Mer film:
– Etter lavbudsjett-spillefilmen min holdt Maria Ekerhovd og jeg kontakten, også da jeg gikk på Filmskolen. For meg var det ikke et spørsmål om jeg skulle jobbe i Mer film – det var der jeg ønsket å være. De lager kvalitetsfilm som utfordrer publikum på et høyt kunstnerisk nivå og har ambisjoner om å forandre verden samtidig som de har et internasjonalt fokus; jeg ville lage den typen film. Det er veldig inspirerende å se hvordan de jobber med regi og velger ideer, og det handler mest om de viktige historiene.
Liremu Barana med regi av Caj Cojoc, som vant Gullstolen i år, betyr ‘havets sjel’ på urfolkspråket i Guatemala. Den handler om en ung urfolk-kvinne som ønsker å snakke morsmålet sitt, men som ikke våger på grunn av skam. Faren til Pirir var en inspirasjonskilde til filmen:
– Jeg er halvt urfolk fra Guatemala, men jeg lærte dessverre ikke urfolkspråket mitt fordi mamma og pappa ville beskytte meg, akkurat som veldig mange samer har opplevd. Regissøren av filmen, Caj Cojoc, kan urfolkspråket sitt og han har opplevd mye motstand, hat og rasisme fordi han er 100 % urfolk. I Guatemala er det farlig å være urfolk. Jeg var inspirert av faren min i arbeidet med denne filmen; han ville ikke snakke morsmålet sitt. Liremu Barana er personlig sånt sett, men filmen handler mer om å forstå hvorfor det oppfattes som så negativt å snakke sitt eget morsmål. Hvorfor tør man ikke snakke morsmålet sitt når det er så vakkert og annerledes? Hvorfor er det så mye skam i noe som egentlig er en gave?
Har du forstått det bedre gjennom arbeidet med filmen?
– Jeg har forstått skammen og frustrasjonen, og på et følelsesmessig plan forstår jeg smerten i det, og hvor frigjørende det er å snakke det. Det er et tema jeg er interessert i å utforske mer. Kolonialisme er hovedårsaken til skammen rundt urfolks morsmål. I borgerkrigen i Guatemala ble over 200 000 urfolk drept; jeg var bare et barn da. I dag blir urfolk i Guatemala fortsatt drept.
Liremu Barana er Caj Cojocs første kortfilm. Pirir ble kjent med han da hun satt i juryen på filmfestivalen Icaro i Mellom-Amerika:
– Vi er veldig få fra Guatemala som lager film. Miljøet er lite og alle kjenner hverandre. Vi er gode på å holde kontakten med hverandre hvor enn vi befinner oss i verden. Vi har mange politiske filmideer på hjertet og det er viktig at vi samarbeider for å kunne fortelle våre historier. Da jeg satt i juryen på filmfestivalen Icaro så jeg en kortfilm med dårlig lyd, men den hadde et veldig spennende perspektiv på urfolk som jeg aldri før hadde sett; den var varm og morsom samtidig som den var vond og alvorlig. Caj hadde laget denne kortfilmen som en liten test etter å ha fått et stipend fra Den norske ambassaden i Guatemala. Det var første gang han holdt et kamera. Før jeg så denne filmen hadde flere anbefalt ham å ta kontakt med meg og vice versa på grunn av spillefilmideen hans, som vi nå jobber med.
Spillefilmideen til Cojoc er basert på virkelige hendelser. Den har fått utviklingsstøtte av Norsk filminstitutt og går foreløpig under tittelen Resistance. Den handler om hvordan en liten landsby i Guatemala blir påvirket når et norsk vannkraftsselskap ankommer for å utvinne elva. Fordi filmen er i utviklingsfasen kan hun ikke fortelle mer om den.
Om mangfoldsdebatten som foregår for tiden, har hun dette å si:
– Det er utrolig merkelig at vi forteller de samme historiene om og om igjen fra det samme perspektivet. Andre historier slipper ikke til og jeg har lenge lurt på hvorfor. Filmbransjen blir tilført mer kvalitet om vi inkluderer mangfoldet. Jeg tror publikum savner å se andre historier. For det er jo gøy å lære noe nytt og se ting du ikke har opplevd eller kjenner til! Det er heller ikke rart at jeg ikke visste at jeg kunne jobbe med film, fordi ingen i filmbransjen verden over likner på meg; en kvinne som er halvt urfolk med min hudfarge. Og de få gangene jeg blir representert på film, er det synd på meg. Nei, jeg har det faktisk ganske bra, takk som spør. Disse historiene blir ofte framstilt av folk som ikke har mye kunnskap om menneskene de skildrer, og da ender man fort i stereotypier. Disse historiene mangler kompleksitet og nyanser. Det at Liremu Barana vant Gullstolen og Njuokcamat beste internasjonale kortfilm på Palm Springs International Film Festival gir meg håp om at det kan bli en forandring.
