Det er mulig å sikre og formidle den norske filmarven på en god måte, men det trengs en betydelig offentlig innsats, mener Tone Føreland og Marius Øfsti. Her gjør de rede for de største utfordringene vi står overfor i arbeidet med å sikre filmarven og ikke minst gjøre den tilgjengelig.
Nasjonalbiblioteketmelder om rekordtall for de digitale tjenestene under koronaen, men det er neppe den norske filmarven folk har brukt tid på. Den er fortsatt vanskelig å finne, enten du leter på Nasjonalbiblioteket, hos kommersielle filmtjenester eller for den saks skyld på DVD.
Rushprint har skrevet om mangelen på norsk film på nett tidligere, men hva er egentlig hindrene på veien mot en bredt tilgjengelig filmarv? Kan vi komme dit? Ja, sier vi – men det trengs en innsats.
Finnes filmen?
Siden Norsk filminstitutt ble opprettet i 1955 har det vært en aktiv innsamling av den norske filmarven. I 1990 ble film inkludert i pliktavleveringsloven som vil si at alle allment tilgjengelige dokument, som filmer vist offentlig, utgitte VHS og DVD, skal avleveres til en statlig mottaksinstitusjon. Mottaksansvaret for film var delt mellom Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB) fram til 2008 da hele arkivansvaret med innsamling og bevaring ble overført til NB.
Det inkluderte også filmsamlingen som NFI hadde bygd opp siden 1955. Man skulle derfor tro at ordningene for å ta vare på filmen på det aller mest grunnleggende nivået i Norge var gode, spesielt for film utgitt etter 1990. Selv om det finnes flere ordninger for å sikre at film blir avlevert – som at NFI holder tilbake en del av produksjonsstøtten til filmen er avlevert og at filmer som meldes på til Kortfilmfestivalen i Grimstad, automatisk blir levert til NB, er ikke pliktavleveringen ufeilbarlig.
Morten Tyldums første kinofilm, novellefilmen Fort forover(2000) med en ung Aksel Hennie, var i alle fall ikke å finne da festivalleder Torunn Nyen så etter den i 2012. Pliktavleveringen er nemlig ikke bare avhengig av at mottaksinstitusjonen finnes, men også av at materiale blir avlevert. For små produsenter kan avleveringen medføre ekstra kostnader som man ikke ser seg råd til. Det kan også hende at informasjon om avleveringsplikten ikke har nådd ut til alle produsenter og distributører. Det kan også sees som et ressursspørsmål med tanke på oppfølging av hvorvidt utgitte filmer blir avlevert.
I tillegg har store teknologiske endringer med overgang fra analog til digital lyd- og bildeteknologi de siste tiårene, endret filmproduksjon og –distribusjon. Det kan ha gjort det vanskeligere å følge opp pliktavleveringsloven før teknologien har blitt standardisert og krav til avlevert materiale har blitt justert slik at det er i samsvar med produksjonsformatene.
Eksempelet med Fort forover understreker også at det ikke er så lett å vite hva man har mistet før man leter etter det. Norsk langfilmproduksjon er godt dokumentert, så man vet hva som har blitt laget og vist. Da det ble gjort opp status for den norske filmarven i Verneplanen i 2001 (Verneplan for levende bilder i Norge) kom man fram til at 20 av (til da) 650 norske langfilmer var tapt. Men hva med kortfilm, reklamefilm, opplysningsfilm og annen produksjon?
I Danmark kom det i 1987 en utgivelse om statens engasjement i dansk kortfilmproduksjon som gir en grundig oversikt over aktive produksjonsmiljø helt tilbake til 1897. Et tilsvarende prosjekt om norsk kortfilm som også fokuserer mer på filmene som ble produsert, vil gjøre det enklere å finne ut om filmen fortsatt finnes når man skal lete i arkiver. Hva som er produsert kan man til en viss grad se ut fra hva som finnes i arkivene, men det løser ikke utfordringer som at det i mange arkiv er store restanser på registrering og at filmbokser er merket med arbeidstitler, har uleselig skrift eller er umerket. En oversikt over hva som har blitt produsert av hvem og når, vil derfor også være nyttig for å identifisere film i registreringsarbeidet i arkivene.
Det finnes også filmsamlinger i andre ABM-institusjoner. Kulturdepartementets historiske satsing høsten 2019 ga 87 mill. kroner i økte årlige bevilgninger til NB for å øke kapasiteten både for digitalisering av egen samling, men også for å digitalisere samlinger med bl.a. film og video som finnes i arkiv- og museum over hele landet.
En hovedgrunn for satsingen er at film og video er materialtyper som brytes ned over tid. For å bevare innholdet, inskripsjonene med lyd og bilder som er lagret på filmruller og magnetbånd, må innholdet digitaliseres og lagres på andre format. I verneplanen vurderte man mengden av materiale som utgjorde norsk filmproduksjon som overkommelig og at det ville være mulig å redde den norske filmarven dersom tilstrekkelig med ressurser ble stilt til rådighet. Spørsmålet er om man vil vurdere det likedan i dag, nesten 20 år senere?
Hennie og Tyldums første samarbeid finnes ikke i noen arkiver.
I hvilket format finnes filmen?
Dersom filmen finnes er det ikke gitt at den eksisterer i et format som er egnet for digital distribusjon. Analoge formater må digitaliseres, og tidligere digitale formater som DVD har lavere kvalitet enn det som forventes av moderne strømmetjenester. Vi ser allerede at nye norske filmer ikke gjøres tilgjengelig i de aller beste formatene. Den eneste norske filmen som er utgitt i 4K oppløsning er dokumentaren Supervention II (Aarskog, 2016), og det meste som finnes av eldre norsk film på strømmetjenester er ikke en gang i HD. Å sørge for at film er tilgjengelig i det best mulige formatet, også etterhvert som hjemmeformatene blir bedre, er en stor oppgave. Det er imidlertid også bare et spørsmål om tid og penger, for kunnskapen og mulighetene finnes.
Utviklingen av digital teknologi har ikke bare gitt endringer i produksjon og distribusjon av film. Det har også ført til nye strategier for bevaring av film, og det siste tiåret har digital bevaring av film produsert på analoge format, blitt en sentral del av bevaringsarbeidet i filmarvinstitusjoner. Digitalisering av analoge format i høy kvalitet, gir gode muligheter til å lage formidlingsfiler i format tilpasset ulike plattformer uten unødig slitasje på originalmaterialet. Dersom filmer bevares etter moderne bevaringsstrategier, kan det derfor være et godt utgangspunkt for å lage formidlings-/strømmefiler i høy kvalitet. Prioriteringer for bevaringsarbeidet kan dermed bli avgjørende for hva som er mulig å gjøre tilgjengelig. Fysisk tilstand og kulturhistorisk verdi er to sentrale moment i slike prioriteringer, men også etterspørsel og jubileer har betydning. Dersom man mangler oversikter og har store restanser, kan de to første prioriteringene være vanskelige å gjennomføre på en god måte.
Hvem eier filmen?
Da Nordisk film i Danmark kunne lansere tjenesten Dansk Filmskat (som riktignok fikk relativt skarp kritikk da den ble lansert i 2015 ) skyldes det at selskapet sitter på 100 år med sammenhengende rettigheter til filmene, både som produksjonsselskap og distribusjonsselskap.
I Norge har vi ingen selskaper med like rikholdige arkiver, og både produksjonsselskapet og distribusjonsselskapet med de lengste tradisjonene, Norsk Film A/S og Kommunenes Filmcentral, er nedlagt. I tillegg er det mange filmer som ble laget før det fantes et hjemmemarked, og hvem som dermed eier rettighetene for distribusjon utenfor kino kan være uklart. For eksempel var Knut Bohwim i Team Film (bl.a Olsenbanden-filmene) i konflikt med Nordisk Film Distribusjon om hvem som hadde rettighetene til distribusjon på VHS og TV2, og hvilke krav han hadde som regissør av de fleste av filmene.
Når selskapene som produserte og eller distribuerte filmene ikke lenger er aktive kan det resultere i at arkivene inneholder såkalte “hitteverk”. Det vil si et verk som fortsatt er beskyttet av opphavsrett, men hvor rettighetshaver er ukjent eller ikke kan spores opp. Mangelen på, eller uklarhet rundt rettighetshavere kan være til hinder for digitalisering og/eller publisering.
I tillegg til at rettighetene til mange filmer ligger i nå nedlagte selskaper, er det også en rekke individuelle rettigheter som må tas hensyn til. Ofte vil musikkrettigheter bli en bremsekloss da det i mange tilfeller blir for dyrt å kjøpe de ut for nye markeder uten særlig muligheter for inntjening. En nyere tv-serie som Kampen for tilværelsen (2014) er ikke lenger tilgjengelig fordi NRK ikke vil betale ut kompensasjon til Skuespillerforbundet under en gammel avtale hvor tilgjengeliggjøring på nett er dyrere enn med dagens avtaleverk.
Til en viss grad dekkes hensynet til enkelte rettighetsholdere gjennom avtalen om bibliotekvederlag som skal sikre kompensasjon for utlån av film, både fysisk og digitalt, gjennom bibliotekene. Dette forutsetter imidlertid at det finnes fysiske eller digitale kopier tilgjengelig.
Kampen for tilværelsen
Hvem skal betale?
Med unntak av hitteverk er de aller fleste problemer med rettigheter mulig å løse med penger. Enkelte norske klassikere vil vi ikke behøve å bekymre oss for, rett og slett fordi de stadig har kommersiell verdi. At Flåklypa Grand Prix (Ivo Caprino, 1975) glimrer med sitt fravær på strømmetjenester skyldes at den stadig dukker opp på bestselgerlisten til iTunes.
Utfallet av konflikten mellom Bohwim og Nordisk Film Distribusjon var i alle fall ikke til hinder for at Nordisk nå forvalter rettighetene til filmene som har figurert både på iTunes sine salgslister og ikke minst på TV2 Sumos nye satsning på norske filmer.
Strømmetjenestene kan gi et økonomisk potensial for filmklassikere som ikke lenger genererer særlig salg. Det er nok dessverre ikke sånn at mange nordmenn leter opp Veiviseren (Nils Gaup, 1987) for å leie den på iTunes en kveld, men når den nå ligger i Nordisk Film sitt utvalg i et utvalg tjenester er det nok mange som tenker at de godt kunne se den (igjen). Dermed gir den verdi til både tilbyder og rettighetshavere, også om det bare blir med intensjonen. Så har også filmen funnet veien til nettopp Nordisk sitt utvalg, til tross for at den hverken ble produsert eller distribuert av dem i 1987, da selskapet ikke var i det norske markedet.
For de aller fleste norske filmer vil det likevel ikke være et stort nok marked til å forsvare kostnadene ved å tilgjengeliggjøre filmene i kommersielle strømmetjenester. For noen viktige plattformer, som iTunes eller Blu-ray, er det også egne krav til levering og/eller avgifter som driver kostnadene ytterligere.
Dersom bredden av den norske filmarven skal gjøres tilgjengelig må derfor en betydelig del av midlene komme fra det offentlige eller andre aktører som ikke forventer å få investeringen tilbake. At det offentlige tar ansvar for kulturarven ved å gjøre den norske filmarven tilgjengelig digitalt, vil være i samsvar med Kulturdepartementets visjon om best mulig tilgang til kulturarven for flest mulig, og på den måten inkludere den norske filmarven i den digitale allmenningen (St.meld. nr. 24 (2008-2009) Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv). I 2015 la Kulturdepartementet endringer i publikumsadferd og nye seermønstre til grunn for føringer som skulle styrke samarbeidet mellom NFI og NB til beste for bevaring og formidling av filmarven (Meld. St. 30 (2014-2015) En framtidsrettet filmpolitikk). For filminteresserte kan det derfor være et realistisk håp at den norske filmarven på sikt vil bli mer tilgjengelig i digitale tjenester fra disse institusjonene.
Hvordan skal filmene nå publikum?
Selv om vi så langt har listet opp en rekke hindringer for eldre norske filmer, er det likevel en rekke filmer som er tilgjengelig for publikum på ulike plattformer. Dessverre er mange av disse tilgjengelig på nettopp «ulike» plattformer. Både SF og Nordisk har investert i norsk filmarv og gjort titler tilgjengelig, men å finne en enkelt tittel vil i mange tilfeller betyr å lete på mange tjenester og tegne en rekke abonnementer.
Kunder som får sitt tv-tilbud fra Altibox vil kunne se en rekke klassikere som SF har rettigheter til, for eksempel Anja Breiens Hustruer-trilogi, gjennom «Godt Norsk» portalen. Get-abonnenter vil kunne leie de samme titlene gjennom SF-Anytime. For enkelte av titlene som Nordisk har rettighetene til, kan det bli verre. Hamsun (Jan Troell, 1996) er for eksempel bare å finne på Get gjennom Nordisk Film+, men Get-kunder kan selvfølgelig velge å abonnere på TV2 Sumo som også tilbyr Nordisk Film+ filmene.
Hustruer
Get-kunder som vil fordype seg i Hans Petter Moland vil ikke finne Aberdeen (2000), som kan streames hos Altibox/Godt Norsk. Secondløitnanten (1993) er derimot både på Godt Norsk og til leie på SF Anytime, forutsatt at den som søker staver det «second løitnanten». Aberdeen på sin side kan leies hos Nettkino, men det kan ikke Secondløitnanten uansett hvordan det staves.
Alle disse filmene er riktignok tilgjengelig på Filmarkivet, men Filmarkivet kan ikke konkurrere med de øvrige tjenestene hverken i synlighet eller brukervennlighet. Det er heller ikke slik at «alle» norske filmer er på Filmarkivet. Jakten på Nyresteinen (Idsø, 1996) glimrer for eksempel med sitt fravær på alle tjenester unntatt iTunes (som på sin side har ingen av de øvrige titlene vi har nevnt). Den som skal fullføre Elling-trilogien må før eller siden gå på biblioteket eller Finn, da de er de eneste som kan skaffe deg Elsk meg i morgen (Næss, 2005).
Ikke får du særlig mye hjelp til å navigere i det digitale utvalget om du bruker tjenester som Justwatch eller Playpilot heller. Dette er programmer som samler film fra en rekke tilbydere og lar deg søke etter en film på alle samtidig, men de mangler enten norske filmer eller viktige norske tilbydere. To norske forsøk på lage tilsvarende tjenester, Parrot Play og Filmgrail, ser ut til å ha lagt ned eller endret fokus.
Noe av problemet er at ingen norske strømme- eller leiefilmtjenester er både tilgjengelig for alle og har filmer fra alle distributører. Både Get og Altibox har satset på norske filmer, men har gjort avtaler med ulike distributører og siden ingen kan tegne abonnement hos begge vil mye forbli utilgjengelig. TV2 Sumos satsning på både eldre norske filmer og nyere leiefilmer fra Nordisk Film Distribusjon er spennende, men om ikke Sumo også kjøper inn/åpner for film fra andre selskaper, vil det ikke føre oss nærmere drømmen om en samlende plattform for norsk film.
Filmbib og Filmoteket, begge tjenester som lar deg se film gratis via bibliotekets lånekort, har kanskje større potensiale. I skrivende stund finner vi likevel bare 18 norske filmer på Filmoteket. Filmbib har et bredt utvalg av norske kort- og dokumentarfilmer, men rettigheter kjøpes ut for fem år og er basert på innsendte søknader. Så selv om ordningen er et takknemlig bidrag til både visning og ikke minst noe inntekt for norske kort- og dokumentarfilmskapere, er det ikke en tjeneste som er laget for å ivareta eller formidle en filmarv i sin helhet.
Hvor går veien videre?
Vi tror det er mulig å sikre og formidle den norske filmarven på en god måte, men vi tror at det trengs en betydelig offentlig innsats:
Registrere
Det burde være lett for publikum og forskere å finne fram i den delen av norsk filmarv som er tilgjengelig. NBs noe bortgjemte filmografi er en god start, men også den kunstneriske kortfilmen og annen filmproduksjon bør få plass her, slik at forholdet og relasjoner mellom ulike filmproduksjoner, filmarbeidere og filmskapere kan tre frem.
Filmografien bør også inkludere informasjon om de enkelte titlers tilgjengelighet. I dag er noen få eldre titler som NB har digitalisert tilgjengelig via filmografien, og via NBs gamle nettsøk (nb.no/sok) er også en rekke filmer tilgjengelig, i hovedsak reklamefilmer, opplysningsfilmer og annen produksjon. Er man i NBs lokaler, har man imidlertid tilgang til en større del av fil(m)samlingen.
Det Danske Filminstitus filmdatabase kan være et forbilde, selv om heller ikke denne basen lenker til tilgjengelighet utenfor DFIs egne tjenester.
Digitalisere
Titler som er tilgjengelige, men ikke digitalisert i tilfredsstillende kvalitet, må digitaliseres. For mange eldre titler vil det være det beste at arbeidet utføres av Nasjonalbiblioteket og bekostes av det offentlige, men for nyere titler vil samarbeid med produsent og distributør være den beste veien å gå, slik NB tidligere har samarbeidet med private distributører om DVD-utgivelser.
Kompensere
Når de aller fleste norske bøker utgitt før 2000 er tilgengelig på nb.no/Bokhylla.no skyldes det at Nasjonalbiblioteket og norske forlag og forfattere ble enige om en kompensasjonsordning. En tilsvarende avtale trengs også for den norske filmarven. Avtalen bør i utgangspunktet dekke all norsk film, også hitteverk. Nyere film bør holdes utenfor, og i likhet med Bokhylla-avtalen så må det være mulig for rettighetshavere å holde enkelttitler utenfor.
Publisere
Alle norske filmer som digitaliseres av det offentlige, bør gjøres tilgjengelige for den norske befolkningen. For å ivareta rettighetsspørsmålet vil nok en differensiert tilgang være nødvendig. Gjennom et samarbeid mellom det offentlige, rettighetshavere/opphavere og norske strømme- og leiefilmtjenester, kan rettighetsavtaler gjøre det mulig å tilgjengeliggjøre både den eldste og den ferskeste delen av den norske filmarven samtidig som det kommersielle potensialet blir ivaretatt.
For filmer som ikke (lenger) har et kommersielt potensiale, vil det være viktig at det finnes et sted hvor den norske filmhistorien alltid er tilgjengelig, hvor den presenteres med kontekst og formidles med kunnskap. Kort sagt trengs et (digitalt) filmmuseum. På den måten kan filmarven holdes levende og tilgjengelig på de plattformene publikum bruker.
Tone Føreland og Marius Øfsti er stipendiater i Audiovisuelle medier ved Høgskolen i Innlandet. Tone Føreland er også ansatt som filmarkivar ved Nasjonalbiblioteket, men skriver her som uavhengig forsker og ikke på vegne av denne institusjonen.
Det er mulig å sikre og formidle den norske filmarven på en god måte, men det trengs en betydelig offentlig innsats, mener Tone Føreland og Marius Øfsti. Her gjør de rede for de største utfordringene vi står overfor i arbeidet med å sikre filmarven og ikke minst gjøre den tilgjengelig.
Nasjonalbiblioteketmelder om rekordtall for de digitale tjenestene under koronaen, men det er neppe den norske filmarven folk har brukt tid på. Den er fortsatt vanskelig å finne, enten du leter på Nasjonalbiblioteket, hos kommersielle filmtjenester eller for den saks skyld på DVD.
Rushprint har skrevet om mangelen på norsk film på nett tidligere, men hva er egentlig hindrene på veien mot en bredt tilgjengelig filmarv? Kan vi komme dit? Ja, sier vi – men det trengs en innsats.
Finnes filmen?
Siden Norsk filminstitutt ble opprettet i 1955 har det vært en aktiv innsamling av den norske filmarven. I 1990 ble film inkludert i pliktavleveringsloven som vil si at alle allment tilgjengelige dokument, som filmer vist offentlig, utgitte VHS og DVD, skal avleveres til en statlig mottaksinstitusjon. Mottaksansvaret for film var delt mellom Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB) fram til 2008 da hele arkivansvaret med innsamling og bevaring ble overført til NB.
Det inkluderte også filmsamlingen som NFI hadde bygd opp siden 1955. Man skulle derfor tro at ordningene for å ta vare på filmen på det aller mest grunnleggende nivået i Norge var gode, spesielt for film utgitt etter 1990. Selv om det finnes flere ordninger for å sikre at film blir avlevert – som at NFI holder tilbake en del av produksjonsstøtten til filmen er avlevert og at filmer som meldes på til Kortfilmfestivalen i Grimstad, automatisk blir levert til NB, er ikke pliktavleveringen ufeilbarlig.
Morten Tyldums første kinofilm, novellefilmen Fort forover(2000) med en ung Aksel Hennie, var i alle fall ikke å finne da festivalleder Torunn Nyen så etter den i 2012. Pliktavleveringen er nemlig ikke bare avhengig av at mottaksinstitusjonen finnes, men også av at materiale blir avlevert. For små produsenter kan avleveringen medføre ekstra kostnader som man ikke ser seg råd til. Det kan også hende at informasjon om avleveringsplikten ikke har nådd ut til alle produsenter og distributører. Det kan også sees som et ressursspørsmål med tanke på oppfølging av hvorvidt utgitte filmer blir avlevert.
I tillegg har store teknologiske endringer med overgang fra analog til digital lyd- og bildeteknologi de siste tiårene, endret filmproduksjon og –distribusjon. Det kan ha gjort det vanskeligere å følge opp pliktavleveringsloven før teknologien har blitt standardisert og krav til avlevert materiale har blitt justert slik at det er i samsvar med produksjonsformatene.
Eksempelet med Fort forover understreker også at det ikke er så lett å vite hva man har mistet før man leter etter det. Norsk langfilmproduksjon er godt dokumentert, så man vet hva som har blitt laget og vist. Da det ble gjort opp status for den norske filmarven i Verneplanen i 2001 (Verneplan for levende bilder i Norge) kom man fram til at 20 av (til da) 650 norske langfilmer var tapt. Men hva med kortfilm, reklamefilm, opplysningsfilm og annen produksjon?
I Danmark kom det i 1987 en utgivelse om statens engasjement i dansk kortfilmproduksjon som gir en grundig oversikt over aktive produksjonsmiljø helt tilbake til 1897. Et tilsvarende prosjekt om norsk kortfilm som også fokuserer mer på filmene som ble produsert, vil gjøre det enklere å finne ut om filmen fortsatt finnes når man skal lete i arkiver. Hva som er produsert kan man til en viss grad se ut fra hva som finnes i arkivene, men det løser ikke utfordringer som at det i mange arkiv er store restanser på registrering og at filmbokser er merket med arbeidstitler, har uleselig skrift eller er umerket. En oversikt over hva som har blitt produsert av hvem og når, vil derfor også være nyttig for å identifisere film i registreringsarbeidet i arkivene.
Det finnes også filmsamlinger i andre ABM-institusjoner. Kulturdepartementets historiske satsing høsten 2019 ga 87 mill. kroner i økte årlige bevilgninger til NB for å øke kapasiteten både for digitalisering av egen samling, men også for å digitalisere samlinger med bl.a. film og video som finnes i arkiv- og museum over hele landet.
En hovedgrunn for satsingen er at film og video er materialtyper som brytes ned over tid. For å bevare innholdet, inskripsjonene med lyd og bilder som er lagret på filmruller og magnetbånd, må innholdet digitaliseres og lagres på andre format. I verneplanen vurderte man mengden av materiale som utgjorde norsk filmproduksjon som overkommelig og at det ville være mulig å redde den norske filmarven dersom tilstrekkelig med ressurser ble stilt til rådighet. Spørsmålet er om man vil vurdere det likedan i dag, nesten 20 år senere?
Hennie og Tyldums første samarbeid finnes ikke i noen arkiver.
I hvilket format finnes filmen?
Dersom filmen finnes er det ikke gitt at den eksisterer i et format som er egnet for digital distribusjon. Analoge formater må digitaliseres, og tidligere digitale formater som DVD har lavere kvalitet enn det som forventes av moderne strømmetjenester. Vi ser allerede at nye norske filmer ikke gjøres tilgjengelig i de aller beste formatene. Den eneste norske filmen som er utgitt i 4K oppløsning er dokumentaren Supervention II (Aarskog, 2016), og det meste som finnes av eldre norsk film på strømmetjenester er ikke en gang i HD. Å sørge for at film er tilgjengelig i det best mulige formatet, også etterhvert som hjemmeformatene blir bedre, er en stor oppgave. Det er imidlertid også bare et spørsmål om tid og penger, for kunnskapen og mulighetene finnes.
Utviklingen av digital teknologi har ikke bare gitt endringer i produksjon og distribusjon av film. Det har også ført til nye strategier for bevaring av film, og det siste tiåret har digital bevaring av film produsert på analoge format, blitt en sentral del av bevaringsarbeidet i filmarvinstitusjoner. Digitalisering av analoge format i høy kvalitet, gir gode muligheter til å lage formidlingsfiler i format tilpasset ulike plattformer uten unødig slitasje på originalmaterialet. Dersom filmer bevares etter moderne bevaringsstrategier, kan det derfor være et godt utgangspunkt for å lage formidlings-/strømmefiler i høy kvalitet. Prioriteringer for bevaringsarbeidet kan dermed bli avgjørende for hva som er mulig å gjøre tilgjengelig. Fysisk tilstand og kulturhistorisk verdi er to sentrale moment i slike prioriteringer, men også etterspørsel og jubileer har betydning. Dersom man mangler oversikter og har store restanser, kan de to første prioriteringene være vanskelige å gjennomføre på en god måte.
Hvem eier filmen?
Da Nordisk film i Danmark kunne lansere tjenesten Dansk Filmskat (som riktignok fikk relativt skarp kritikk da den ble lansert i 2015 ) skyldes det at selskapet sitter på 100 år med sammenhengende rettigheter til filmene, både som produksjonsselskap og distribusjonsselskap.
I Norge har vi ingen selskaper med like rikholdige arkiver, og både produksjonsselskapet og distribusjonsselskapet med de lengste tradisjonene, Norsk Film A/S og Kommunenes Filmcentral, er nedlagt. I tillegg er det mange filmer som ble laget før det fantes et hjemmemarked, og hvem som dermed eier rettighetene for distribusjon utenfor kino kan være uklart. For eksempel var Knut Bohwim i Team Film (bl.a Olsenbanden-filmene) i konflikt med Nordisk Film Distribusjon om hvem som hadde rettighetene til distribusjon på VHS og TV2, og hvilke krav han hadde som regissør av de fleste av filmene.
Når selskapene som produserte og eller distribuerte filmene ikke lenger er aktive kan det resultere i at arkivene inneholder såkalte “hitteverk”. Det vil si et verk som fortsatt er beskyttet av opphavsrett, men hvor rettighetshaver er ukjent eller ikke kan spores opp. Mangelen på, eller uklarhet rundt rettighetshavere kan være til hinder for digitalisering og/eller publisering.
I tillegg til at rettighetene til mange filmer ligger i nå nedlagte selskaper, er det også en rekke individuelle rettigheter som må tas hensyn til. Ofte vil musikkrettigheter bli en bremsekloss da det i mange tilfeller blir for dyrt å kjøpe de ut for nye markeder uten særlig muligheter for inntjening. En nyere tv-serie som Kampen for tilværelsen (2014) er ikke lenger tilgjengelig fordi NRK ikke vil betale ut kompensasjon til Skuespillerforbundet under en gammel avtale hvor tilgjengeliggjøring på nett er dyrere enn med dagens avtaleverk.
Til en viss grad dekkes hensynet til enkelte rettighetsholdere gjennom avtalen om bibliotekvederlag som skal sikre kompensasjon for utlån av film, både fysisk og digitalt, gjennom bibliotekene. Dette forutsetter imidlertid at det finnes fysiske eller digitale kopier tilgjengelig.
Kampen for tilværelsen
Hvem skal betale?
Med unntak av hitteverk er de aller fleste problemer med rettigheter mulig å løse med penger. Enkelte norske klassikere vil vi ikke behøve å bekymre oss for, rett og slett fordi de stadig har kommersiell verdi. At Flåklypa Grand Prix (Ivo Caprino, 1975) glimrer med sitt fravær på strømmetjenester skyldes at den stadig dukker opp på bestselgerlisten til iTunes.
Utfallet av konflikten mellom Bohwim og Nordisk Film Distribusjon var i alle fall ikke til hinder for at Nordisk nå forvalter rettighetene til filmene som har figurert både på iTunes sine salgslister og ikke minst på TV2 Sumos nye satsning på norske filmer.
Strømmetjenestene kan gi et økonomisk potensial for filmklassikere som ikke lenger genererer særlig salg. Det er nok dessverre ikke sånn at mange nordmenn leter opp Veiviseren (Nils Gaup, 1987) for å leie den på iTunes en kveld, men når den nå ligger i Nordisk Film sitt utvalg i et utvalg tjenester er det nok mange som tenker at de godt kunne se den (igjen). Dermed gir den verdi til både tilbyder og rettighetshavere, også om det bare blir med intensjonen. Så har også filmen funnet veien til nettopp Nordisk sitt utvalg, til tross for at den hverken ble produsert eller distribuert av dem i 1987, da selskapet ikke var i det norske markedet.
For de aller fleste norske filmer vil det likevel ikke være et stort nok marked til å forsvare kostnadene ved å tilgjengeliggjøre filmene i kommersielle strømmetjenester. For noen viktige plattformer, som iTunes eller Blu-ray, er det også egne krav til levering og/eller avgifter som driver kostnadene ytterligere.
Dersom bredden av den norske filmarven skal gjøres tilgjengelig må derfor en betydelig del av midlene komme fra det offentlige eller andre aktører som ikke forventer å få investeringen tilbake. At det offentlige tar ansvar for kulturarven ved å gjøre den norske filmarven tilgjengelig digitalt, vil være i samsvar med Kulturdepartementets visjon om best mulig tilgang til kulturarven for flest mulig, og på den måten inkludere den norske filmarven i den digitale allmenningen (St.meld. nr. 24 (2008-2009) Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv). I 2015 la Kulturdepartementet endringer i publikumsadferd og nye seermønstre til grunn for føringer som skulle styrke samarbeidet mellom NFI og NB til beste for bevaring og formidling av filmarven (Meld. St. 30 (2014-2015) En framtidsrettet filmpolitikk). For filminteresserte kan det derfor være et realistisk håp at den norske filmarven på sikt vil bli mer tilgjengelig i digitale tjenester fra disse institusjonene.
Hvordan skal filmene nå publikum?
Selv om vi så langt har listet opp en rekke hindringer for eldre norske filmer, er det likevel en rekke filmer som er tilgjengelig for publikum på ulike plattformer. Dessverre er mange av disse tilgjengelig på nettopp «ulike» plattformer. Både SF og Nordisk har investert i norsk filmarv og gjort titler tilgjengelig, men å finne en enkelt tittel vil i mange tilfeller betyr å lete på mange tjenester og tegne en rekke abonnementer.
Kunder som får sitt tv-tilbud fra Altibox vil kunne se en rekke klassikere som SF har rettigheter til, for eksempel Anja Breiens Hustruer-trilogi, gjennom «Godt Norsk» portalen. Get-abonnenter vil kunne leie de samme titlene gjennom SF-Anytime. For enkelte av titlene som Nordisk har rettighetene til, kan det bli verre. Hamsun (Jan Troell, 1996) er for eksempel bare å finne på Get gjennom Nordisk Film+, men Get-kunder kan selvfølgelig velge å abonnere på TV2 Sumo som også tilbyr Nordisk Film+ filmene.
Hustruer
Get-kunder som vil fordype seg i Hans Petter Moland vil ikke finne Aberdeen (2000), som kan streames hos Altibox/Godt Norsk. Secondløitnanten (1993) er derimot både på Godt Norsk og til leie på SF Anytime, forutsatt at den som søker staver det «second løitnanten». Aberdeen på sin side kan leies hos Nettkino, men det kan ikke Secondløitnanten uansett hvordan det staves.
Alle disse filmene er riktignok tilgjengelig på Filmarkivet, men Filmarkivet kan ikke konkurrere med de øvrige tjenestene hverken i synlighet eller brukervennlighet. Det er heller ikke slik at «alle» norske filmer er på Filmarkivet. Jakten på Nyresteinen (Idsø, 1996) glimrer for eksempel med sitt fravær på alle tjenester unntatt iTunes (som på sin side har ingen av de øvrige titlene vi har nevnt). Den som skal fullføre Elling-trilogien må før eller siden gå på biblioteket eller Finn, da de er de eneste som kan skaffe deg Elsk meg i morgen (Næss, 2005).
Ikke får du særlig mye hjelp til å navigere i det digitale utvalget om du bruker tjenester som Justwatch eller Playpilot heller. Dette er programmer som samler film fra en rekke tilbydere og lar deg søke etter en film på alle samtidig, men de mangler enten norske filmer eller viktige norske tilbydere. To norske forsøk på lage tilsvarende tjenester, Parrot Play og Filmgrail, ser ut til å ha lagt ned eller endret fokus.
Noe av problemet er at ingen norske strømme- eller leiefilmtjenester er både tilgjengelig for alle og har filmer fra alle distributører. Både Get og Altibox har satset på norske filmer, men har gjort avtaler med ulike distributører og siden ingen kan tegne abonnement hos begge vil mye forbli utilgjengelig. TV2 Sumos satsning på både eldre norske filmer og nyere leiefilmer fra Nordisk Film Distribusjon er spennende, men om ikke Sumo også kjøper inn/åpner for film fra andre selskaper, vil det ikke føre oss nærmere drømmen om en samlende plattform for norsk film.
Filmbib og Filmoteket, begge tjenester som lar deg se film gratis via bibliotekets lånekort, har kanskje større potensiale. I skrivende stund finner vi likevel bare 18 norske filmer på Filmoteket. Filmbib har et bredt utvalg av norske kort- og dokumentarfilmer, men rettigheter kjøpes ut for fem år og er basert på innsendte søknader. Så selv om ordningen er et takknemlig bidrag til både visning og ikke minst noe inntekt for norske kort- og dokumentarfilmskapere, er det ikke en tjeneste som er laget for å ivareta eller formidle en filmarv i sin helhet.
Hvor går veien videre?
Vi tror det er mulig å sikre og formidle den norske filmarven på en god måte, men vi tror at det trengs en betydelig offentlig innsats:
Registrere
Det burde være lett for publikum og forskere å finne fram i den delen av norsk filmarv som er tilgjengelig. NBs noe bortgjemte filmografi er en god start, men også den kunstneriske kortfilmen og annen filmproduksjon bør få plass her, slik at forholdet og relasjoner mellom ulike filmproduksjoner, filmarbeidere og filmskapere kan tre frem.
Filmografien bør også inkludere informasjon om de enkelte titlers tilgjengelighet. I dag er noen få eldre titler som NB har digitalisert tilgjengelig via filmografien, og via NBs gamle nettsøk (nb.no/sok) er også en rekke filmer tilgjengelig, i hovedsak reklamefilmer, opplysningsfilmer og annen produksjon. Er man i NBs lokaler, har man imidlertid tilgang til en større del av fil(m)samlingen.
Det Danske Filminstitus filmdatabase kan være et forbilde, selv om heller ikke denne basen lenker til tilgjengelighet utenfor DFIs egne tjenester.
Digitalisere
Titler som er tilgjengelige, men ikke digitalisert i tilfredsstillende kvalitet, må digitaliseres. For mange eldre titler vil det være det beste at arbeidet utføres av Nasjonalbiblioteket og bekostes av det offentlige, men for nyere titler vil samarbeid med produsent og distributør være den beste veien å gå, slik NB tidligere har samarbeidet med private distributører om DVD-utgivelser.
Kompensere
Når de aller fleste norske bøker utgitt før 2000 er tilgengelig på nb.no/Bokhylla.no skyldes det at Nasjonalbiblioteket og norske forlag og forfattere ble enige om en kompensasjonsordning. En tilsvarende avtale trengs også for den norske filmarven. Avtalen bør i utgangspunktet dekke all norsk film, også hitteverk. Nyere film bør holdes utenfor, og i likhet med Bokhylla-avtalen så må det være mulig for rettighetshavere å holde enkelttitler utenfor.
Publisere
Alle norske filmer som digitaliseres av det offentlige, bør gjøres tilgjengelige for den norske befolkningen. For å ivareta rettighetsspørsmålet vil nok en differensiert tilgang være nødvendig. Gjennom et samarbeid mellom det offentlige, rettighetshavere/opphavere og norske strømme- og leiefilmtjenester, kan rettighetsavtaler gjøre det mulig å tilgjengeliggjøre både den eldste og den ferskeste delen av den norske filmarven samtidig som det kommersielle potensialet blir ivaretatt.
For filmer som ikke (lenger) har et kommersielt potensiale, vil det være viktig at det finnes et sted hvor den norske filmhistorien alltid er tilgjengelig, hvor den presenteres med kontekst og formidles med kunnskap. Kort sagt trengs et (digitalt) filmmuseum. På den måten kan filmarven holdes levende og tilgjengelig på de plattformene publikum bruker.
Tone Føreland og Marius Øfsti er stipendiater i Audiovisuelle medier ved Høgskolen i Innlandet. Tone Føreland er også ansatt som filmarkivar ved Nasjonalbiblioteket, men skriver her som uavhengig forsker og ikke på vegne av denne institusjonen.