Mangfold gjennom portvokterens nåløye

Mangfold gjennom portvokterens nåløye

NFI, Talent Norge og Norsk Tipping har lyst ut «UP 2.0» – et utviklingsprogram for filmskapere som tilhører underrepresenterte grupper. Det framstår likevel som uklart hvem dette programmet er ment for, mener produsent Nadina Helen Bakos.

Foto fra Hisham Zamans «Brev til kongen»

I 2012 påpekte Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgard i artikkelen “Et skritt tilbake?” at kunst- og kulturfeltet inneholder ulike inklusjons- og eksklusjonsmekanismer, og er preget av skjeve rekrutteringsmønstre. Dette ble også trukket frem i rapporten som kom i mars i år, “Øyet som ser”. I den sammenheng synes jeg at det er interessant å se på kriteriene som stilles til søkerne. For å kvalifisere må man enten ha oppnådd gode resultater innen andre formater tidligere, eller ha laget kun én spillefilm eller ett lengre verk og ønsker å komme videre i karrieren. Et tilleggskriterium er at søkeren har utdannelse og/eller erfaring fra filmproduksjon.

Nysgjerrig på hva det innebærer å ha oppnådd gode resultater innen andre formater tidligere, tok jeg en telefon til NFI. Personen i den andre enden kunne fortelle meg at filmskaperen må ha laget en eller flere kortfilmer, musikkvideo og liknende som er blitt vist på festivaler, og gjerne vunnet priser. Fornøyd tenkte jeg at det har de fleste filmskapere oppnådd. Da jeg spurte om alle filmfestivaler oppfylte kriteriet, var svaret nei. Det var vel egentlig bare A-festivaler som oppfylte kriteriene om gode resultater. Eksempler på A-festivaler er Berlinalen, Filmfestivalen i Cannes, Sundance, SXSW m.fl. Da lurer jeg på: hvis det er et kriterium, hvorfor står ikke det i utlysningen? Skal søkeren forstå det automatisk selv? Eller er det slik at NFI ikke ønsker å vise hvor ekskluderende de faktisk er? (Red anm.: NFI understreker i en kommentar til redaksjonen at hvilke festivaler som kvalifiserer blir et skjønnsspørsmål, og at det ikke nødvendigvis bare er A-festivaler)

Samme person poengterte også at filmskapere som har laget mer enn én spillefilm, var diskvalifisert. Da er spørsmålet mitt: Hvor mange er det som faktisk oppfyller kravene? Så vidt jeg kan se er det i utgangspunktet et ganske lite mulighetsvindu. I mitt nettverk på la oss si 1000 filmskapere og filmarbeidere, vet jeg om fire som faktisk oppfyller kriteriene. Det betyr IKKE at det de andre skaper ikke er relevant, originalt eller har lave publikumstall.

Et nåløye foran et nåløye…

Det står i utlysningen at du blir bedre rustet til å komme gjennom portvokternes nåløye etter å ha deltatt i programmet. Det er bra at NFI er bevisst sin egen rolle i å holde folk utenfor, men hvorfor skal man måtte komme seg gjennom et nåløye for å forstå et annet? Spillereglene forandrer seg jevnlig, og for de som mangler den kulturelle kapitalen man trenger for å manøvrere seg i dette landskapet, blir det bare flere hindre og ikke færre.

Når jeg setter dette i sammenheng med kritikken av NFI fra Riksrevisjonen fra 2017, så lurer jeg på hvordan NFI har tenkt å nå målet om at minst 80 prosent av deltakerne skal lage film innen lengre formater innen tre år etter endt deltakelse. For ordens skyld, i rapporten fra Riksrevisjonen står det følgende på side 43: “Revisjonen konstaterer at NFI per i dag ikke har noen tilskuddsordninger hvor nye talenter kan få støtte til utvikling og produksjon.”

Jeg ser at inntakspanelet består av tre representanter fra NFI, en fra Talent Norge og en fra Internasjonalt Samisk Filminstitutt. Det er interessant at det opprinnelige inntakspanelet var mangfoldsfritt. Etter kritikk gjorde NFI et forsøk på å mangfoldsvaske panelet. Er det vanskelig å finne kvalifiserte folk med minoritetsbakgrunn til å sitte i panelet? 

Fire forslag

Jeg tar meg den frihet å komme med fire forslag til NFI, Talent Norge, regionale filmsentre, filmprodusenter og TV-kanalene:

Inviter mennesker som er i kontakt med miljøer du ønsker å rekruttere fra. Om så bare til et møte for å bli bedre kjent. Kanskje du til og med blir overrasket over hvor mange flinke folk vi har i bransjen vår og som du ikke kjenner til. Jeg sitter både på navn og telefonnummer på flere nøkkelpersoner som har god kontakt med miljøer og grupper hvis du ikke finner dem selv.

Vær transparente på kriteriene og kravene som stilles, og svar ærlig de gangene filmskapere forlanger svar. Da kaster du verken bort din egen tid eller andres.

Dra dit hvor miljøene og gruppene befinner seg. Et godt sted å starte i Oslo er Cafeteateret. Ikke tro at de mest spennende filmskaperne oppsøker porten til de etablerte institusjonene eller produsentene. Endel aner ikke at f.eks NFI finnes en gang.

Praktiser en “Åpen dør”. Mangfold er noe hver enkelt produsent og filminstitusjon må forplikte seg til, på lik linje med gode arbeidsvilkår og 50% kvinneandel. Ikke fordi du skal tekkes noen, men fordi det er lønnsomt og gir konkurransefortrinn. Hvis du lurer på hvorfor det er smart, vil jeg anbefale undersøkelsen “Mangfoldsledelse – idealer og praksis” og intervjuet med FERD-direktør Johan H. Andresen på temaet mangfold.

Som produsent skal jeg gjøre det jeg kan for å løfte frem historiene som ikke blir fortalt i dag og som publikum etterlyser. Vi i filmkollektivet PurpleDragons praktiserer “Åpen dør” og holder til på Sentralen i Oslo. Vi byr på kaffe, te og popkorn.

Jeg slutter meg til det Khalid Maimouni skrev i Rushprint i 2018: Det er en ny tid nå og den er mangfoldig.

Nadina Helen Bakos, produsent i Filmkollektivet PurpleDragons

Mangfold gjennom portvokterens nåløye

Mangfold gjennom portvokterens nåløye

NFI, Talent Norge og Norsk Tipping har lyst ut «UP 2.0» – et utviklingsprogram for filmskapere som tilhører underrepresenterte grupper. Det framstår likevel som uklart hvem dette programmet er ment for, mener produsent Nadina Helen Bakos.

Foto fra Hisham Zamans «Brev til kongen»

I 2012 påpekte Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgard i artikkelen “Et skritt tilbake?” at kunst- og kulturfeltet inneholder ulike inklusjons- og eksklusjonsmekanismer, og er preget av skjeve rekrutteringsmønstre. Dette ble også trukket frem i rapporten som kom i mars i år, “Øyet som ser”. I den sammenheng synes jeg at det er interessant å se på kriteriene som stilles til søkerne. For å kvalifisere må man enten ha oppnådd gode resultater innen andre formater tidligere, eller ha laget kun én spillefilm eller ett lengre verk og ønsker å komme videre i karrieren. Et tilleggskriterium er at søkeren har utdannelse og/eller erfaring fra filmproduksjon.

Nysgjerrig på hva det innebærer å ha oppnådd gode resultater innen andre formater tidligere, tok jeg en telefon til NFI. Personen i den andre enden kunne fortelle meg at filmskaperen må ha laget en eller flere kortfilmer, musikkvideo og liknende som er blitt vist på festivaler, og gjerne vunnet priser. Fornøyd tenkte jeg at det har de fleste filmskapere oppnådd. Da jeg spurte om alle filmfestivaler oppfylte kriteriet, var svaret nei. Det var vel egentlig bare A-festivaler som oppfylte kriteriene om gode resultater. Eksempler på A-festivaler er Berlinalen, Filmfestivalen i Cannes, Sundance, SXSW m.fl. Da lurer jeg på: hvis det er et kriterium, hvorfor står ikke det i utlysningen? Skal søkeren forstå det automatisk selv? Eller er det slik at NFI ikke ønsker å vise hvor ekskluderende de faktisk er? (Red anm.: NFI understreker i en kommentar til redaksjonen at hvilke festivaler som kvalifiserer blir et skjønnsspørsmål, og at det ikke nødvendigvis bare er A-festivaler)

Samme person poengterte også at filmskapere som har laget mer enn én spillefilm, var diskvalifisert. Da er spørsmålet mitt: Hvor mange er det som faktisk oppfyller kravene? Så vidt jeg kan se er det i utgangspunktet et ganske lite mulighetsvindu. I mitt nettverk på la oss si 1000 filmskapere og filmarbeidere, vet jeg om fire som faktisk oppfyller kriteriene. Det betyr IKKE at det de andre skaper ikke er relevant, originalt eller har lave publikumstall.

Et nåløye foran et nåløye…

Det står i utlysningen at du blir bedre rustet til å komme gjennom portvokternes nåløye etter å ha deltatt i programmet. Det er bra at NFI er bevisst sin egen rolle i å holde folk utenfor, men hvorfor skal man måtte komme seg gjennom et nåløye for å forstå et annet? Spillereglene forandrer seg jevnlig, og for de som mangler den kulturelle kapitalen man trenger for å manøvrere seg i dette landskapet, blir det bare flere hindre og ikke færre.

Når jeg setter dette i sammenheng med kritikken av NFI fra Riksrevisjonen fra 2017, så lurer jeg på hvordan NFI har tenkt å nå målet om at minst 80 prosent av deltakerne skal lage film innen lengre formater innen tre år etter endt deltakelse. For ordens skyld, i rapporten fra Riksrevisjonen står det følgende på side 43: “Revisjonen konstaterer at NFI per i dag ikke har noen tilskuddsordninger hvor nye talenter kan få støtte til utvikling og produksjon.”

Jeg ser at inntakspanelet består av tre representanter fra NFI, en fra Talent Norge og en fra Internasjonalt Samisk Filminstitutt. Det er interessant at det opprinnelige inntakspanelet var mangfoldsfritt. Etter kritikk gjorde NFI et forsøk på å mangfoldsvaske panelet. Er det vanskelig å finne kvalifiserte folk med minoritetsbakgrunn til å sitte i panelet? 

Fire forslag

Jeg tar meg den frihet å komme med fire forslag til NFI, Talent Norge, regionale filmsentre, filmprodusenter og TV-kanalene:

Inviter mennesker som er i kontakt med miljøer du ønsker å rekruttere fra. Om så bare til et møte for å bli bedre kjent. Kanskje du til og med blir overrasket over hvor mange flinke folk vi har i bransjen vår og som du ikke kjenner til. Jeg sitter både på navn og telefonnummer på flere nøkkelpersoner som har god kontakt med miljøer og grupper hvis du ikke finner dem selv.

Vær transparente på kriteriene og kravene som stilles, og svar ærlig de gangene filmskapere forlanger svar. Da kaster du verken bort din egen tid eller andres.

Dra dit hvor miljøene og gruppene befinner seg. Et godt sted å starte i Oslo er Cafeteateret. Ikke tro at de mest spennende filmskaperne oppsøker porten til de etablerte institusjonene eller produsentene. Endel aner ikke at f.eks NFI finnes en gang.

Praktiser en “Åpen dør”. Mangfold er noe hver enkelt produsent og filminstitusjon må forplikte seg til, på lik linje med gode arbeidsvilkår og 50% kvinneandel. Ikke fordi du skal tekkes noen, men fordi det er lønnsomt og gir konkurransefortrinn. Hvis du lurer på hvorfor det er smart, vil jeg anbefale undersøkelsen “Mangfoldsledelse – idealer og praksis” og intervjuet med FERD-direktør Johan H. Andresen på temaet mangfold.

Som produsent skal jeg gjøre det jeg kan for å løfte frem historiene som ikke blir fortalt i dag og som publikum etterlyser. Vi i filmkollektivet PurpleDragons praktiserer “Åpen dør” og holder til på Sentralen i Oslo. Vi byr på kaffe, te og popkorn.

Jeg slutter meg til det Khalid Maimouni skrev i Rushprint i 2018: Det er en ny tid nå og den er mangfoldig.

Nadina Helen Bakos, produsent i Filmkollektivet PurpleDragons

MENY