– NFI forstår ikke hva som kreves for å få frem mangfold

– NFI forstår ikke hva som kreves for å få frem mangfold

Makten til å definere våre fortellinger, identitet og kulturarv forvaltes nesten utelukkende av «hvite» beslutningstakere. Når vi år etter år befinner oss i samme debatt må vi tørre å omtale den kollektive svikten for det den er, nemlig uvøren forvaltning av felleskapets ressurser og strukturell diskriminering, skriver produsent Khalid Maimouni i dette innlegget.

Foto: Fluefangeren – en film NFI først ikke ville ha, for så å ta æren for den.

Her forleden stusset jeg skikkelig over hvordan NFIs selektive minne brukes i sitt tilsvar på Endre Lund Eriksens kritikk av hvordan filmpolitikken og forvaltningen av regelverket setter hindringer for nye uerfarne produsenter i regionen som går med spillefilmambisjoner. Jeg kjente meg godt igjen i de hindringene og avstanden som Endre beskriver i sitt innlegg, mens jeg kjente meg ikke igjen i den smigrende kommentaren fra NFIs direktør for utvikling- og produksjonsavdelingen: «At den nåværende innretningen av tilskuddsordningene gjør det vanskeligere å debutere som spillefilmprodusent er nok riktig. Men at det automatisk sender debuterende selskap bakerst i køen stemmer ikke – vi vurderer nøye helheten i et prosjekt. Hvis det er kunstneriske eller produksjonsmessige argument som taler for prosjektet og selskapet, så vektlegger vi det.» – skriver Sveinung Golimo i sitt tilsvar før han avslutter med: «Slik vi gjorde bl.a. med debuterende produsent og filmskaper bak Fluefangeren, filmen som ble årets Nordisk råd-kandidat og vant Amanda for beste regi».

Jeg mener at Golimos innledning i kommentaren tegner et realistisk bilde av hvordan NFI arbeider, og tenker at avslutningen på den er velmenende fra hans ståsted. Min første respons var naturligvis at det er veldig hyggelig at NFI vedkjenner seg produksjonen «Fluefangeren» i slike ordlag, men dessverre var denne koblingen både uheldig i denne sammenheng, og til dels et veldig dårlig eksempel å bruke når man sitter med hele bildet foran seg. For sammenlikningen blir veldig historieløs fra NFI sin side og forvrenger egentlig min egen opplevelse av kontakten jeg hadde med NFI som en ny og uerfaren produsent. Det min nordnorske kollega ikke har registrert er at hindringene og avstanden han beskriver fantes også lenge før «track record»-kravet ble introdusert.

NFI som bremsekloss

I lys av den åpenbare og generelle mangelen av reell satsning på mangfold i filmfeltet mener jeg NFI og bransjen ellers kan ha godt av å få sine oppfatninger utfordret og korrigert. Jeg tror veldig mange nye og uerfarne kan lære et og annet av erfaringene som er opparbeidet gjennom min reise med «Fluefangeren». Alle i bransjen vet egentlig at Izer Alius «Fluefangeren» ble skapt på tross av NFI og opprinnelig som et standpunkt mot den «etablerte produsenten». Vi trodde faktisk at vårt første møte med NFI skulle være akkurat slik Golimo ønsker at NFI skal fremstå. Nemlig at man det tas en grundig helhetsvurdering av prosjektet og at man veier opp den kunstneriske og produksjonsmessige mot hvor lite midler prosjektet hadde behov for å komme i mål. Dessverre ble NFI etter min mening selve grunnen til at «Fluefangeren» forble i tre år kun som 8Tb med data lagret på en harddisk under skrivebordet mitt. Hver eneste dag i tre år ble jeg påminnet at NFI hadde definert en norsk regissør og produsent, og deres produksjon som ikke norsk nok og ikke berettiget produksjonsstøtte.

Når jeg leser at NFI uttaler seg offentlig om at de vektlegger debuterende produsenter og regissører ved å vise til «Fluefangeren» blir jeg faktisk påminnet om den verste forskjellsbehandlingen jeg har opplevd fra et offentlig forvaltningsorgan noen gang. Nemlig det at jeg måtte begi meg på en tre årig lang ørkenvandring med en spillefilm som tærte på alle involverte, og som verst av alt forsinket karrieren til en av våre mest lovende regissører. Alt dette fordi NFI tolket produksjonen bort og vekk fra søknadskøen uten noe helhetsvurdering eller vektlegging av noe annet enn en kulturtest. For hadde NFI virkelig vektlagt de opplagte kunstneriske og produksjonsmessige fordelene i «Fluefangeren» slik jeg oppfatter Golimos kommentar inviterer til så ville denne produksjonen vært en enda større suksess allerede for 3 år siden. For hadde Golimos påstand vært sant ville vi ikke bare hatt glede av «Fluefangeren» mye tidligere, men kanskje enda flere av Izers filmer ville ha funnet vei til lerretet i mellom tiden.

Fra et rent faglig og kunstnerisk perspektiv er «Fluefangeren» en bragd og det var den allerede i 2013. Jeg mener at det er en bragd som må få lov til å stå igjen som det standpunktet den var ment som. Spesielt når NFI klarte å svikte totalt i møte med en uerfaren produsent som var helt oppriktig om hva produksjonen hadde behov for. Derfor ble denne produksjonen fra et finansiering ståsted en katastrofe for selskapet fordi ingen kan leve av filmproduksjon uten NFI i et så lite marked som Norge. Det er nettopp pga. dette avhengighetsforholdet at jeg er nødt til å minne NFI om at de faktisk snudde ryggen til produsenten og regissøren da vi trengte deres støtte aller mest. Derfor kan ikke denne kunstneriske suksessen tilskrives NFIs fremsynthet eller målrettede vektlegging, men for alltid tilskrives den ulønnede staben som skal ha all ære for tilliten de har vist oss, og for å aldri svikte visjonen til regissøren.

Khalid Maimouni

Kolliderte med forskrifter og sedvane

Lanseringen av den etterlengtede spillefilmen bekreftet at vi hadde så rett i veldig mange av de valgene vi tok i 2013. Vi brøt med alle formelle og innimellom også etiske regler i produksjonsboka for skape noe som kom fra et genuint sted. Vi skulle skape en film på regissørens premiss uansett hva. Dessverre bekreftet denne reisen også mye av det jeg fryktet; at etablerte maktstrukturer i bransjen ikke klarer å forholde seg til filmskapere som i kraft av sin bakgrunn utfordrer forskrifter og forestillingen om hva som gjør en norsk film «norsk».

Den største seieren i denne sammenhengen var uten tvil da våre kolleger, filmarbeidere som oss, anerkjente filmens og regissørens særegne kvaliteter med en Amanda for Beste regi og en nominasjonen som Norges kandidat til Nordisk Råds Filmpris i 2017. Mye av den motstanden vi møtte underveis var plutselig borte, selvom noe av det hadde satt dype spor etter seg. «Fluefangeren» er og forblir for meg den perfekte produksjonen som skulle utfordre de forskriftene, strukturene og sedvanene som jeg mener fortsatt står i veien for et genuint mangfold i bransjen, og som den dag i dag ikke finner vei til skjermene våre eller til det store lerretet.

Mangfold er egentlig et veldig vidt begrep, og jeg skal ikke ta for meg den lave kvinneandelen i bransjen, eller regionale forhold, men mangelen på representasjon av filmskapere med minoritetsbakgrunn har jeg et naturlig eierskap til. Jeg bør vite et og annet om dette fordi i løpet av 10 år som filmarbeider i bransjen har jeg gang på gang fått bekreftet at filmskapere med minoritetsbakgrunn blir utsatt for en type problematisering som legger et enormt fokus på deres opphav, min inkludert. Våre fortellinger tillegges ikke den samme relevans i dagens TV- og kinomarked som de filmene og TV-seriene som ellers karakteriseres som «blendahvite» og utdaterte. Jeg er enig i at det er ikke noe annet enn sørgelig å dele vårt yrkesfelt i dem og oss, men hva om hverdagen vår deles i oss og dem av noen få som sitter med alle beslutningene? Det frister å si at det kanskje ikke handler om hudfarge eller opphav… men hvem er det vi egentlig forsøker å narre her?

Det er ikke lenge siden Dansk Filminstitutt begrunnet sitt avslag til en barnefilm med at filmen ikke ville treffe et bredt publikum fordi hovedrolleinnehavere var «brune». Jeg møter stadig filmskapere som blir neglisjert og deres historier problematisert fordi de har en flerkulturell egenart. Jeg har møtt flere som blir tvunget av produsenter til å utvikle sine prosjekter til det ugjenkjennelige, mens andre blir møtt med kun maktarroganse fordi NFI sier klart i fra at uten den etablerte produsentens befaling så blir det ingen film. Men hva om disse produsentene ikke har den nødvendige kompetansen eller viljen til å få frem akkurat dette mangfoldet?

Fluefangeren brøytet vei

Vår 2013 nektet en filmskaper å innordne seg denne maktarrogansen; han ville ikke vente på tillatelse fra en produsent for å lage sin film. Izer Alius mantra da jeg møtte han var at hvis han skulle mislykkes med en film så skulle han mislykkes på egne premisser. En inspirerende samtale over en kopp kaffe ble til flere gåturer og tilslutt et «statment». Sommeren 2013 var Izer plutselig tilbake i sin fødeby i Kondovo, Makedonia med et par filmskole-studenter fra Lillehammer på slep og en stor familie i ryggen. Resultatet ble den prisvinnende «Fluefangeren» som i ren frustrasjon nesten ble lagt ut på PirateBay i 2014.

Jeg hadde den store gleden av å produsere «Fluefangeren» når alle andre problematiserte den, og i min første kontakt med NFI som produsent ble både filmen og et dokumentert filmtalent diskvalifisert til å søke om forhåndsstøtte. Vinter 2013/14 ble vi møtt av NFIs resolutte tolkning av forskriftene hvor det ble uttalt at filmen ikke tilfredstilte kulturtesten til å søke forhåndsstøtte. Filmen var fremmedspråklig og spilt inn utenfor EØS-området, selv om alle navn på stedene i filmen var fiktive, og fortellingen var i sin essens en metafor for en handling som kunne like gjerne ha funnet sted i Norge.

To år seinere opplevde vi at NFI allikevel tolket samme forskrift annerledes i møte med en annen spillefilm. Den var engelskspråklig med opptak utenfor EØS-område, akkurat som i vårt tilfelle. Det eneste som var annerledes denne gangen var at denne produksjonen var anført av en etablert filmprodusent som tidligere jobbet i NFI. Denne ble plutselig godkjent som en norsk produksjon fordi NFI kan når de ønsker det, utvise skjønn. Det finnes altså et tolkningsrom, men skal vi akseptere at mangfold blir tolket bort fra norske skjermer og kinoer?

Når de små må alliere seg med de store

Mer mangfold foran og bak kamera, på TV og kino omtales under hver eneste festtale og fremheves i hver filmmelding, men i praksis har beslutningstakere som NFI og NRK overlatt ansvaret for mangfold til en kynisk og i denne sammenhengen en «blendahvit» filmindustri. En industri som ikke makter å levere den bredden og mangfold vi bør forvente oss i dag. Dette blir for hvert nytt år aktualisert i en serie med debattinnlegg som endrer lite eller ingenting. I år er det aktuelt igjen i sammenheng med NRKs storsatsning «Nesten Voksen» som kritiseres for å være både utdatert og «blendahvit», og hvor underholdningsredaktør i NRK svarer på kritikken med: «Vi lyktes ikke å finne flerkulturelle skuespillere med riktig kompetanse, som hadde tid til å delta.».

Min erfaring er at når bransjen skal rekruttere så leter de konsekvent i sine lukkede nettverk, blant sine venner og i enkelte tilfeller til og med blant familiemedlemmer. Bransjen har ingen målrettede tiltak mht. satsning på mangfold og gjør nærmest ingenting mtp. rekruttering av filmarbeidere med minoritetsbakgrunn. «Hvite» styreledere, eiere og investorer sitter på flere verv; gjerne i dobbeltroller, og som stort sett jobber i skjulte prosesser som gir ingen andre adgang bortsett fra dem som passer inn. Denne praksisen hvor toppledere belønner hverandre med tjenester vil veldig sjeldent belønne kvinner, minoriteter eller regionene med mindre de selv tjener uhorvelig mye på det.

Golimo oppfordrer til at nye uerfarne produsenter i regionene skal samarbeide med etablerte og oppegående produsenter for at deres spillefilmer skal nå opp i konkurranse med andre produksjoner. Jeg har selv vært nødt til å finne en mer erfaren produsent å samarbeide med da jeg skulle realisere Izers andre spillefilm «12 Bragder». Dette var på sterk oppfordring fra NFI, men slike samarbeidskonstellasjoner blir gjennomsyret av egeninteresser til den «erfarne» parten og med NFI sitt krav til kompetanse og profesjonalitet blir styrkeforholdet fullstendig forvridd i den andre retningen. Det å samarbeide med erfarne produsenter blir derfor ingen god opplevelse når den «erfarne» parten ikke overholder avtaler og e-poster blir ikke besvart på over ett år. Jeg ville vært ytterst forsiktig med å anbefale min nordnorske kollega Endre Lund Eriksen å kaste seg inn i et samarbeid med noen ut i fra ren nødvendighet. Samarbeid som utelukkende er tuftet av nødvendighet er ikke et samarbeid, men en tvangstrøye. Jeg ville vært ytterst kritisk til slike allianser med mindre man oppsøker et samarbeid basert på felles interesser og tuftet på prosjekt.

Sårt tiltrengt fornyelse

For mitt vedkommende har jeg erfart hvor vanskelig det er å løfte frem filmskapere med minoritetsbakgrunn i bransjen vår. Jeg har opplevd hvor hodeløse «hvite» investorer kan være når de truer med å trekke tilbake sin finansiering til et filmprosjekt kun fordi de har anledning til det, og er helt blinde for det mangfoldet de tilsynelatende kappes om å bringe frem. Bransjen har behov for fornyelse, en genuin og oppriktig satsning på filmtalenter med minoritetsbakgrunn og historier som gir håp og får frem nye helter og forbilder. Det skorter på alle fronter hva gjelder mangfold, og det som bør problematiseres fremover er hvorfor «hvite» beslutningstakere ikke kan innrømme at de har gitt etter for de kommersielle kravene?

Alle analyser og tall viser at mangfold ikke prioriteres av de som bestiller innhold, og filmprodusenter er blitt bare mer og mer trygghetssøkende og de fleste skyr unna alt som er annerledes. Mangelen på rekruttering av filmarbeidere med minoritetsbakgrunn kan nok tilskrives mye forskjellig men mye av det handler rett og slett om fordommer. Makten til å definere våre fortellinger, identitet og kulturarv forvaltes nesten utelukkende av «hvite» beslutningstakere. Når vi år etter år befinner oss i samme debatt må vi tørre å omtale den kollektive svikten for det den er, nemlig uvøren forvaltning av felleskapets ressurser og strukturell diskriminering.

Det er et faktum at NFI og statskanalen ikke lever opp til sitt samfunnsansvar og egne målsetninger. Når de kommer til kort peker de på det etablerte produksjonsmiljøet og toer sine hender. Disse målsetningene er altså for lengst overlatt til et marked og en filmindustri som bryr seg kun om en trygg, konform og «gjenkjennelig» hverdag; hvor terroristen er brun, ikke hvit, gangsteren er fra B-gjengen, ikke Bandidos, og hasj-selgeren heter Karim, ikke Cappelen.

Jeg har ingen interesse av å bli brukt som posterboy av NFI for en satsning som jeg betaler for fra min egen lomme. Eller at «Fluefangeren» skal brukes som et alibi for at noen i bransjen satser genuint på nye stemmer eller annerledestenkende filmskapere; det være seg samer, nordlendinger, sørlendinger, vestlendinger, trøndere, østlendinger eller nye landsmenn. Jeg mener ærlig tatt at NFI bør bli mye flinkere til å kartlegge og orientere seg i landskapet de rår over, og satse på de som har en nærhet til det mangfoldet som løftes. NFI ville ha godt av å erkjenne at det er en ny tid nå med en rekke helt nye utfordringer. For kvinner er utålmodige, regionene er blitt utålmodige, disse nye landsmenn er også plutselig utålmodige, og publikum vil bli det hvis ikke vi fornyer oss raskt og i takt med samtiden.

Jeg er enig med Golimo i at vi må alle starte et sted og dette mener jeg bør gjelde først og fremst for NFI selv. NFI må starte å ta innover seg at et arbeidsuhell fra NFI kan ha uante konsekvenser for en filmskaper, en produksjon eller til og med for et helt produksjonsmiljø. Jeg har den siste tiden tatt en helhetsvurdering av mitt samarbeid med NFI og vektlagt hvem har mest utbytte av hvem i denne relasjonen. Resultatet av min vurdering er at min tillit til NFI er i dag på et bunnivå. Jeg er overbevist om at NFI ikke forstår hva som kreves for å få frem mer mangfold; rett og slett fordi NFI akkurat som den etablerte produsenten mangler den nødvendige kompetansen og nærheten som må være på plass for å slippe til de stemmene jeg savner mest. Jeg for min egen del startet et sted for lenge siden og jeg skal fortsette å eie min fortelling selv; for min hudfarge og opphav skal ingen få lov til å bruke mot meg eller mine filmskapere. Det er en ny tid nå.

Skrevet av Khalid Maimouni, filmprodusent i The End AS

Sorry, comments are closed for this post.

– NFI forstår ikke hva som kreves for å få frem mangfold

– NFI forstår ikke hva som kreves for å få frem mangfold

Makten til å definere våre fortellinger, identitet og kulturarv forvaltes nesten utelukkende av «hvite» beslutningstakere. Når vi år etter år befinner oss i samme debatt må vi tørre å omtale den kollektive svikten for det den er, nemlig uvøren forvaltning av felleskapets ressurser og strukturell diskriminering, skriver produsent Khalid Maimouni i dette innlegget.

Foto: Fluefangeren – en film NFI først ikke ville ha, for så å ta æren for den.

Her forleden stusset jeg skikkelig over hvordan NFIs selektive minne brukes i sitt tilsvar på Endre Lund Eriksens kritikk av hvordan filmpolitikken og forvaltningen av regelverket setter hindringer for nye uerfarne produsenter i regionen som går med spillefilmambisjoner. Jeg kjente meg godt igjen i de hindringene og avstanden som Endre beskriver i sitt innlegg, mens jeg kjente meg ikke igjen i den smigrende kommentaren fra NFIs direktør for utvikling- og produksjonsavdelingen: «At den nåværende innretningen av tilskuddsordningene gjør det vanskeligere å debutere som spillefilmprodusent er nok riktig. Men at det automatisk sender debuterende selskap bakerst i køen stemmer ikke – vi vurderer nøye helheten i et prosjekt. Hvis det er kunstneriske eller produksjonsmessige argument som taler for prosjektet og selskapet, så vektlegger vi det.» – skriver Sveinung Golimo i sitt tilsvar før han avslutter med: «Slik vi gjorde bl.a. med debuterende produsent og filmskaper bak Fluefangeren, filmen som ble årets Nordisk råd-kandidat og vant Amanda for beste regi».

Jeg mener at Golimos innledning i kommentaren tegner et realistisk bilde av hvordan NFI arbeider, og tenker at avslutningen på den er velmenende fra hans ståsted. Min første respons var naturligvis at det er veldig hyggelig at NFI vedkjenner seg produksjonen «Fluefangeren» i slike ordlag, men dessverre var denne koblingen både uheldig i denne sammenheng, og til dels et veldig dårlig eksempel å bruke når man sitter med hele bildet foran seg. For sammenlikningen blir veldig historieløs fra NFI sin side og forvrenger egentlig min egen opplevelse av kontakten jeg hadde med NFI som en ny og uerfaren produsent. Det min nordnorske kollega ikke har registrert er at hindringene og avstanden han beskriver fantes også lenge før «track record»-kravet ble introdusert.

NFI som bremsekloss

I lys av den åpenbare og generelle mangelen av reell satsning på mangfold i filmfeltet mener jeg NFI og bransjen ellers kan ha godt av å få sine oppfatninger utfordret og korrigert. Jeg tror veldig mange nye og uerfarne kan lære et og annet av erfaringene som er opparbeidet gjennom min reise med «Fluefangeren». Alle i bransjen vet egentlig at Izer Alius «Fluefangeren» ble skapt på tross av NFI og opprinnelig som et standpunkt mot den «etablerte produsenten». Vi trodde faktisk at vårt første møte med NFI skulle være akkurat slik Golimo ønsker at NFI skal fremstå. Nemlig at man det tas en grundig helhetsvurdering av prosjektet og at man veier opp den kunstneriske og produksjonsmessige mot hvor lite midler prosjektet hadde behov for å komme i mål. Dessverre ble NFI etter min mening selve grunnen til at «Fluefangeren» forble i tre år kun som 8Tb med data lagret på en harddisk under skrivebordet mitt. Hver eneste dag i tre år ble jeg påminnet at NFI hadde definert en norsk regissør og produsent, og deres produksjon som ikke norsk nok og ikke berettiget produksjonsstøtte.

Når jeg leser at NFI uttaler seg offentlig om at de vektlegger debuterende produsenter og regissører ved å vise til «Fluefangeren» blir jeg faktisk påminnet om den verste forskjellsbehandlingen jeg har opplevd fra et offentlig forvaltningsorgan noen gang. Nemlig det at jeg måtte begi meg på en tre årig lang ørkenvandring med en spillefilm som tærte på alle involverte, og som verst av alt forsinket karrieren til en av våre mest lovende regissører. Alt dette fordi NFI tolket produksjonen bort og vekk fra søknadskøen uten noe helhetsvurdering eller vektlegging av noe annet enn en kulturtest. For hadde NFI virkelig vektlagt de opplagte kunstneriske og produksjonsmessige fordelene i «Fluefangeren» slik jeg oppfatter Golimos kommentar inviterer til så ville denne produksjonen vært en enda større suksess allerede for 3 år siden. For hadde Golimos påstand vært sant ville vi ikke bare hatt glede av «Fluefangeren» mye tidligere, men kanskje enda flere av Izers filmer ville ha funnet vei til lerretet i mellom tiden.

Fra et rent faglig og kunstnerisk perspektiv er «Fluefangeren» en bragd og det var den allerede i 2013. Jeg mener at det er en bragd som må få lov til å stå igjen som det standpunktet den var ment som. Spesielt når NFI klarte å svikte totalt i møte med en uerfaren produsent som var helt oppriktig om hva produksjonen hadde behov for. Derfor ble denne produksjonen fra et finansiering ståsted en katastrofe for selskapet fordi ingen kan leve av filmproduksjon uten NFI i et så lite marked som Norge. Det er nettopp pga. dette avhengighetsforholdet at jeg er nødt til å minne NFI om at de faktisk snudde ryggen til produsenten og regissøren da vi trengte deres støtte aller mest. Derfor kan ikke denne kunstneriske suksessen tilskrives NFIs fremsynthet eller målrettede vektlegging, men for alltid tilskrives den ulønnede staben som skal ha all ære for tilliten de har vist oss, og for å aldri svikte visjonen til regissøren.

Khalid Maimouni

Kolliderte med forskrifter og sedvane

Lanseringen av den etterlengtede spillefilmen bekreftet at vi hadde så rett i veldig mange av de valgene vi tok i 2013. Vi brøt med alle formelle og innimellom også etiske regler i produksjonsboka for skape noe som kom fra et genuint sted. Vi skulle skape en film på regissørens premiss uansett hva. Dessverre bekreftet denne reisen også mye av det jeg fryktet; at etablerte maktstrukturer i bransjen ikke klarer å forholde seg til filmskapere som i kraft av sin bakgrunn utfordrer forskrifter og forestillingen om hva som gjør en norsk film «norsk».

Den største seieren i denne sammenhengen var uten tvil da våre kolleger, filmarbeidere som oss, anerkjente filmens og regissørens særegne kvaliteter med en Amanda for Beste regi og en nominasjonen som Norges kandidat til Nordisk Råds Filmpris i 2017. Mye av den motstanden vi møtte underveis var plutselig borte, selvom noe av det hadde satt dype spor etter seg. «Fluefangeren» er og forblir for meg den perfekte produksjonen som skulle utfordre de forskriftene, strukturene og sedvanene som jeg mener fortsatt står i veien for et genuint mangfold i bransjen, og som den dag i dag ikke finner vei til skjermene våre eller til det store lerretet.

Mangfold er egentlig et veldig vidt begrep, og jeg skal ikke ta for meg den lave kvinneandelen i bransjen, eller regionale forhold, men mangelen på representasjon av filmskapere med minoritetsbakgrunn har jeg et naturlig eierskap til. Jeg bør vite et og annet om dette fordi i løpet av 10 år som filmarbeider i bransjen har jeg gang på gang fått bekreftet at filmskapere med minoritetsbakgrunn blir utsatt for en type problematisering som legger et enormt fokus på deres opphav, min inkludert. Våre fortellinger tillegges ikke den samme relevans i dagens TV- og kinomarked som de filmene og TV-seriene som ellers karakteriseres som «blendahvite» og utdaterte. Jeg er enig i at det er ikke noe annet enn sørgelig å dele vårt yrkesfelt i dem og oss, men hva om hverdagen vår deles i oss og dem av noen få som sitter med alle beslutningene? Det frister å si at det kanskje ikke handler om hudfarge eller opphav… men hvem er det vi egentlig forsøker å narre her?

Det er ikke lenge siden Dansk Filminstitutt begrunnet sitt avslag til en barnefilm med at filmen ikke ville treffe et bredt publikum fordi hovedrolleinnehavere var «brune». Jeg møter stadig filmskapere som blir neglisjert og deres historier problematisert fordi de har en flerkulturell egenart. Jeg har møtt flere som blir tvunget av produsenter til å utvikle sine prosjekter til det ugjenkjennelige, mens andre blir møtt med kun maktarroganse fordi NFI sier klart i fra at uten den etablerte produsentens befaling så blir det ingen film. Men hva om disse produsentene ikke har den nødvendige kompetansen eller viljen til å få frem akkurat dette mangfoldet?

Fluefangeren brøytet vei

Vår 2013 nektet en filmskaper å innordne seg denne maktarrogansen; han ville ikke vente på tillatelse fra en produsent for å lage sin film. Izer Alius mantra da jeg møtte han var at hvis han skulle mislykkes med en film så skulle han mislykkes på egne premisser. En inspirerende samtale over en kopp kaffe ble til flere gåturer og tilslutt et «statment». Sommeren 2013 var Izer plutselig tilbake i sin fødeby i Kondovo, Makedonia med et par filmskole-studenter fra Lillehammer på slep og en stor familie i ryggen. Resultatet ble den prisvinnende «Fluefangeren» som i ren frustrasjon nesten ble lagt ut på PirateBay i 2014.

Jeg hadde den store gleden av å produsere «Fluefangeren» når alle andre problematiserte den, og i min første kontakt med NFI som produsent ble både filmen og et dokumentert filmtalent diskvalifisert til å søke om forhåndsstøtte. Vinter 2013/14 ble vi møtt av NFIs resolutte tolkning av forskriftene hvor det ble uttalt at filmen ikke tilfredstilte kulturtesten til å søke forhåndsstøtte. Filmen var fremmedspråklig og spilt inn utenfor EØS-området, selv om alle navn på stedene i filmen var fiktive, og fortellingen var i sin essens en metafor for en handling som kunne like gjerne ha funnet sted i Norge.

To år seinere opplevde vi at NFI allikevel tolket samme forskrift annerledes i møte med en annen spillefilm. Den var engelskspråklig med opptak utenfor EØS-område, akkurat som i vårt tilfelle. Det eneste som var annerledes denne gangen var at denne produksjonen var anført av en etablert filmprodusent som tidligere jobbet i NFI. Denne ble plutselig godkjent som en norsk produksjon fordi NFI kan når de ønsker det, utvise skjønn. Det finnes altså et tolkningsrom, men skal vi akseptere at mangfold blir tolket bort fra norske skjermer og kinoer?

Når de små må alliere seg med de store

Mer mangfold foran og bak kamera, på TV og kino omtales under hver eneste festtale og fremheves i hver filmmelding, men i praksis har beslutningstakere som NFI og NRK overlatt ansvaret for mangfold til en kynisk og i denne sammenhengen en «blendahvit» filmindustri. En industri som ikke makter å levere den bredden og mangfold vi bør forvente oss i dag. Dette blir for hvert nytt år aktualisert i en serie med debattinnlegg som endrer lite eller ingenting. I år er det aktuelt igjen i sammenheng med NRKs storsatsning «Nesten Voksen» som kritiseres for å være både utdatert og «blendahvit», og hvor underholdningsredaktør i NRK svarer på kritikken med: «Vi lyktes ikke å finne flerkulturelle skuespillere med riktig kompetanse, som hadde tid til å delta.».

Min erfaring er at når bransjen skal rekruttere så leter de konsekvent i sine lukkede nettverk, blant sine venner og i enkelte tilfeller til og med blant familiemedlemmer. Bransjen har ingen målrettede tiltak mht. satsning på mangfold og gjør nærmest ingenting mtp. rekruttering av filmarbeidere med minoritetsbakgrunn. «Hvite» styreledere, eiere og investorer sitter på flere verv; gjerne i dobbeltroller, og som stort sett jobber i skjulte prosesser som gir ingen andre adgang bortsett fra dem som passer inn. Denne praksisen hvor toppledere belønner hverandre med tjenester vil veldig sjeldent belønne kvinner, minoriteter eller regionene med mindre de selv tjener uhorvelig mye på det.

Golimo oppfordrer til at nye uerfarne produsenter i regionene skal samarbeide med etablerte og oppegående produsenter for at deres spillefilmer skal nå opp i konkurranse med andre produksjoner. Jeg har selv vært nødt til å finne en mer erfaren produsent å samarbeide med da jeg skulle realisere Izers andre spillefilm «12 Bragder». Dette var på sterk oppfordring fra NFI, men slike samarbeidskonstellasjoner blir gjennomsyret av egeninteresser til den «erfarne» parten og med NFI sitt krav til kompetanse og profesjonalitet blir styrkeforholdet fullstendig forvridd i den andre retningen. Det å samarbeide med erfarne produsenter blir derfor ingen god opplevelse når den «erfarne» parten ikke overholder avtaler og e-poster blir ikke besvart på over ett år. Jeg ville vært ytterst forsiktig med å anbefale min nordnorske kollega Endre Lund Eriksen å kaste seg inn i et samarbeid med noen ut i fra ren nødvendighet. Samarbeid som utelukkende er tuftet av nødvendighet er ikke et samarbeid, men en tvangstrøye. Jeg ville vært ytterst kritisk til slike allianser med mindre man oppsøker et samarbeid basert på felles interesser og tuftet på prosjekt.

Sårt tiltrengt fornyelse

For mitt vedkommende har jeg erfart hvor vanskelig det er å løfte frem filmskapere med minoritetsbakgrunn i bransjen vår. Jeg har opplevd hvor hodeløse «hvite» investorer kan være når de truer med å trekke tilbake sin finansiering til et filmprosjekt kun fordi de har anledning til det, og er helt blinde for det mangfoldet de tilsynelatende kappes om å bringe frem. Bransjen har behov for fornyelse, en genuin og oppriktig satsning på filmtalenter med minoritetsbakgrunn og historier som gir håp og får frem nye helter og forbilder. Det skorter på alle fronter hva gjelder mangfold, og det som bør problematiseres fremover er hvorfor «hvite» beslutningstakere ikke kan innrømme at de har gitt etter for de kommersielle kravene?

Alle analyser og tall viser at mangfold ikke prioriteres av de som bestiller innhold, og filmprodusenter er blitt bare mer og mer trygghetssøkende og de fleste skyr unna alt som er annerledes. Mangelen på rekruttering av filmarbeidere med minoritetsbakgrunn kan nok tilskrives mye forskjellig men mye av det handler rett og slett om fordommer. Makten til å definere våre fortellinger, identitet og kulturarv forvaltes nesten utelukkende av «hvite» beslutningstakere. Når vi år etter år befinner oss i samme debatt må vi tørre å omtale den kollektive svikten for det den er, nemlig uvøren forvaltning av felleskapets ressurser og strukturell diskriminering.

Det er et faktum at NFI og statskanalen ikke lever opp til sitt samfunnsansvar og egne målsetninger. Når de kommer til kort peker de på det etablerte produksjonsmiljøet og toer sine hender. Disse målsetningene er altså for lengst overlatt til et marked og en filmindustri som bryr seg kun om en trygg, konform og «gjenkjennelig» hverdag; hvor terroristen er brun, ikke hvit, gangsteren er fra B-gjengen, ikke Bandidos, og hasj-selgeren heter Karim, ikke Cappelen.

Jeg har ingen interesse av å bli brukt som posterboy av NFI for en satsning som jeg betaler for fra min egen lomme. Eller at «Fluefangeren» skal brukes som et alibi for at noen i bransjen satser genuint på nye stemmer eller annerledestenkende filmskapere; det være seg samer, nordlendinger, sørlendinger, vestlendinger, trøndere, østlendinger eller nye landsmenn. Jeg mener ærlig tatt at NFI bør bli mye flinkere til å kartlegge og orientere seg i landskapet de rår over, og satse på de som har en nærhet til det mangfoldet som løftes. NFI ville ha godt av å erkjenne at det er en ny tid nå med en rekke helt nye utfordringer. For kvinner er utålmodige, regionene er blitt utålmodige, disse nye landsmenn er også plutselig utålmodige, og publikum vil bli det hvis ikke vi fornyer oss raskt og i takt med samtiden.

Jeg er enig med Golimo i at vi må alle starte et sted og dette mener jeg bør gjelde først og fremst for NFI selv. NFI må starte å ta innover seg at et arbeidsuhell fra NFI kan ha uante konsekvenser for en filmskaper, en produksjon eller til og med for et helt produksjonsmiljø. Jeg har den siste tiden tatt en helhetsvurdering av mitt samarbeid med NFI og vektlagt hvem har mest utbytte av hvem i denne relasjonen. Resultatet av min vurdering er at min tillit til NFI er i dag på et bunnivå. Jeg er overbevist om at NFI ikke forstår hva som kreves for å få frem mer mangfold; rett og slett fordi NFI akkurat som den etablerte produsenten mangler den nødvendige kompetansen og nærheten som må være på plass for å slippe til de stemmene jeg savner mest. Jeg for min egen del startet et sted for lenge siden og jeg skal fortsette å eie min fortelling selv; for min hudfarge og opphav skal ingen få lov til å bruke mot meg eller mine filmskapere. Det er en ny tid nå.

Skrevet av Khalid Maimouni, filmprodusent i The End AS

Sorry, comments are closed for this post.

MENY