Håvard Fossums «Meet the Censors» og Mariken Halles “Vi er her nå” er tatt ut til CPH:DOX. Vi har sett nærmere på filmene og hva som gjør dem kvalifisert til å delta på Nord-Europas viktigste og en av verdens mest spenstige dokumentarfestivaler.
Foto: Håvard Fossum (til venstre) i «Meet the Censors»
CPH:DOX har siden starten i 2002 blitt Nord-Europas mest toneangivende festival for dokumentar. Den kombinerer store navn og titler med sprelsk tematisk programmering, sterke konkurranseprogrammer, en rekke faglige samtaler og events – og gjennomsyres av en vilje til stadig å tøye grensene for hva dokumentarfilm kan være. Det gjelder for eksempel utforskningen av grenselandet mellom kunst og dokumentar, vektleggingen av aktivistdokumentaren og satsingen på hybridfilm.
Derfor er det ikke tilfeldig at Mariken Halles nye film, Vi er her nå, som strengt tatt kanskje ikke er en dokumentar, innlemmes i programmet. Både hun og Håvard Fossum med Meet the Censors er plukket ut til henholdsvis sideprogrammene F:ACT AWARD og NORDIC:DOX. Ellers vises også Erlend E. Mos danske prosjekt Journey to Utopia, Anders Hammers norsk-amerikanske Do not split og den dansk-norske samproduksjonen A New Beginning (norsk coprodusent: Substans film) på festivalen.
Allerede under Berlinalen i fjor kunne Fossum presentere Meet the Censors der han går i dialog med representanter for sensurorganer, i mer og mindre demokratiske land. Målet har hele tiden å være lyttende, kunne han fortelle til Rushprint i vårt intervju med ham i fjor:
– Målet med filmen er å problematisere tanken om ytringsfrihet og sensur som det gode mot det onde. Jeg tror det forenkler en ekstremt viktig debatt, og gjør det vanskelig å se det jeg mener er en helt menneskelig refleks de fleste av oss har, at det ikke bare er fristende, men tidvis føles helt nødvendig at skremmende ytringer blir kvelt. Vi ønsker at det vi misliker skal forsvinne ut av synsfeltet. Vi vil ikke ha nynazister, likevel marsjerer de i gatene. Men ønsker vi at staten skal fjerne de?
– Sterke ledere velges, og de lover å rydde opp i sine land, fjerne «usunne» eller upatriotiske holdninger og skape korrekte nasjoner. Vi lever i stadig mer polariserte samfunn, i alle fall kan det virke sånn på den politiske retorikken, og jeg ser eksempler på at både den politiske venstresiden og høyresiden ønsker å stilltie de som ikke har det de mener er korrekte holdninger og meninger. Og jeg kan kjenne meg igjen i den fristelsen. Jeg synes det er veldig ubehagelig med marsjerende nynazister. Hva skjer med ordskiftet dersom retorikken deres normaliseres? Skaper ikke netthets et fryktklima som gjør det veldig hardt for minoriteter og utsatte grupper å ytre seg?
Mariken Halles «alternative komedie», som Jon Inge Faldalen omtalte den i sin kritikk her på rushprint.no, har premiere neste uke.
I filmen betrakter (ifølge Faldalen) «bløte babyer forundret foreldrenes frynsete samlivsbruddstykker. Ingen lager filmer som den særegne kunstneren Mariken Halle, som står for manus, regi, foto og klipp på den i ordenes aller beste forstand uferdige og forlatte motforestillingen Vi er her nå. Etter sterke Kanskje i morgen og Verden venter er dette hennes hittil klart beste film,» mener han.
«Litt Cassavetes, litt Dogme95, men kanskje mest lik Abbas Kiarostami i Close-Up (1991) gir hun igjen fra seg regikontrollen, særlig til alle de instinktivt improviserende babyene, og som regissør forblir hun bare delvis en director i betydningen retningsgiver, men like mye en attender, en deltaker, og en collector, en innsamler. Hun fasiliterer uansett svært sterkt skuespill fra både de som i liten grad verken behøver eller tar instruksjon og de voksne som gjør det.»
Foto: Håvard Fossum (til venstre) i «Meet the Censors»
CPH:DOX har siden starten i 2002 blitt Nord-Europas mest toneangivende festival for dokumentar. Den kombinerer store navn og titler med sprelsk tematisk programmering, sterke konkurranseprogrammer, en rekke faglige samtaler og events – og gjennomsyres av en vilje til stadig å tøye grensene for hva dokumentarfilm kan være. Det gjelder for eksempel utforskningen av grenselandet mellom kunst og dokumentar, vektleggingen av aktivistdokumentaren og satsingen på hybridfilm.
Derfor er det ikke tilfeldig at Mariken Halles nye film, Vi er her nå, som strengt tatt kanskje ikke er en dokumentar, innlemmes i programmet. Både hun og Håvard Fossum med Meet the Censors er plukket ut til henholdsvis sideprogrammene F:ACT AWARD og NORDIC:DOX. Ellers vises også Erlend E. Mos danske prosjekt Journey to Utopia, Anders Hammers norsk-amerikanske Do not split og den dansk-norske samproduksjonen A New Beginning (norsk coprodusent: Substans film) på festivalen.
Allerede under Berlinalen i fjor kunne Fossum presentere Meet the Censors der han går i dialog med representanter for sensurorganer, i mer og mindre demokratiske land. Målet har hele tiden å være lyttende, kunne han fortelle til Rushprint i vårt intervju med ham i fjor:
– Målet med filmen er å problematisere tanken om ytringsfrihet og sensur som det gode mot det onde. Jeg tror det forenkler en ekstremt viktig debatt, og gjør det vanskelig å se det jeg mener er en helt menneskelig refleks de fleste av oss har, at det ikke bare er fristende, men tidvis føles helt nødvendig at skremmende ytringer blir kvelt. Vi ønsker at det vi misliker skal forsvinne ut av synsfeltet. Vi vil ikke ha nynazister, likevel marsjerer de i gatene. Men ønsker vi at staten skal fjerne de?
– Sterke ledere velges, og de lover å rydde opp i sine land, fjerne «usunne» eller upatriotiske holdninger og skape korrekte nasjoner. Vi lever i stadig mer polariserte samfunn, i alle fall kan det virke sånn på den politiske retorikken, og jeg ser eksempler på at både den politiske venstresiden og høyresiden ønsker å stilltie de som ikke har det de mener er korrekte holdninger og meninger. Og jeg kan kjenne meg igjen i den fristelsen. Jeg synes det er veldig ubehagelig med marsjerende nynazister. Hva skjer med ordskiftet dersom retorikken deres normaliseres? Skaper ikke netthets et fryktklima som gjør det veldig hardt for minoriteter og utsatte grupper å ytre seg?
Mariken Halles «alternative komedie», som Jon Inge Faldalen omtalte den i sin kritikk her på rushprint.no, har premiere neste uke.
I filmen betrakter (ifølge Faldalen) «bløte babyer forundret foreldrenes frynsete samlivsbruddstykker. Ingen lager filmer som den særegne kunstneren Mariken Halle, som står for manus, regi, foto og klipp på den i ordenes aller beste forstand uferdige og forlatte motforestillingen Vi er her nå. Etter sterke Kanskje i morgen og Verden venter er dette hennes hittil klart beste film,» mener han.
«Litt Cassavetes, litt Dogme95, men kanskje mest lik Abbas Kiarostami i Close-Up (1991) gir hun igjen fra seg regikontrollen, særlig til alle de instinktivt improviserende babyene, og som regissør forblir hun bare delvis en director i betydningen retningsgiver, men like mye en attender, en deltaker, og en collector, en innsamler. Hun fasiliterer uansett svært sterkt skuespill fra både de som i liten grad verken behøver eller tar instruksjon og de voksne som gjør det.»