Kan sensur være positivt?

Kan sensur være positivt?

Hvilke ytringer er skadelige for samfunnet? Hvordan tenker sensurmyndighetene? Filmskaper Håvard Fossum har reist til Sverige, India, Iran, Sør-Sudan, Kina, Tyskland og USA for å få dem i tale. Resultatet er ”Meet the Censors” som presenteres under Berlinalen.

Meet the Censors er et arbeid i utvikling som skal presenteres i det norske huset under Berlinalen 10. februar. Veien til å bli å lage film har ikke vært snorrett, forteller dokumentarfilmskaper Håvard Fossum til Rushprint.

– Jeg har journalistikkutdanning i bunn, har studert kunst og har en master i visuell antropologi. Det gjør nok at jeg ser en del forskjellige måter å fortelle historier på. Jeg falt ikke helt til ro innenfor noen av fagene, men det gir mening å kombinere dem, særlig i denne filmen. Jeg tror det har vært en styrke å møte sensuristene med et antropologisk blikk, og det har vært viktig for meg å bruke journalistiske metoder og erfaring i researchen til filmen, i etiske vurderinger og i tidvis spente samtaler med politikere og religiøse ledere.

Fossum har stilt ut på Høstutstillingen, og laget portrettfilm av en ensom, innvandringskritisk pensjonist i Nord-Norge. Han har laget en satirisk kortfilm enkelte fryktet ville bli tolket som ytre-høyrepropaganda. Og han har eksportert søppel til Vest-Afrika, i filmøyemed.

– Jeg ønsker ikke nødvendigvis å provosere, men vil virkelig at seeren skal rykke til litt, ta stilling, stille kritiske spørsmål, også til hva jeg forteller. Hva slags samfunn vil vi ha, og hvilket ansvar har vi for å få det? Kan ikke sensur være bra? Jeg ønsker å skape debatt. Historiene og menneskene i filmene mine skal helst peke på noe større.

«Jeg hadde noen sinnssvakt sære samtaler med en Stor-Ayatollah i Iran om homoseksualitet og hvorfor i all verden det ikke er lov å skrive noe om».

PROBLEMATISERE YTRINGSFRIHET

I Meet The Censors går filmskaperen i dialog med representanter for sensurorganer, i mer og mindre demokratiske land.

– Målet med filmen er å problematisere tanken om ytringsfrihet og sensur som det gode mot det onde. Jeg tror det forenkler en ekstremt viktig debatt, og gjør det vanskelig å se det jeg mener er en helt menneskelig refleks de fleste av oss har, at det ikke bare er fristende, men tidvis føles helt nødvendig at skremmende ytringer blir kvelt. Vi ønsker at det vi misliker skal forsvinne ut av synsfeltet. Vi vil ikke ha nynazister, likevel marsjerer de i gatene. Men ønsker vi at staten skal fjerne de?

Hvordan vil du beskrive sensurtilstanden i verden nå, i 2019?

 – Sterke ledere velges, og de lover å rydde opp i sine land, fjerne «usunne» eller upatriotiske holdninger og skape korrekte nasjoner. Vi lever i stadig mer polariserte samfunn, i alle fall kan det virke sånn på den politiske retorikken, og jeg ser eksempler på at både den politiske venstresiden og høyresiden ønsker å stilltie de som ikke har det de mener er korrekte holdninger og meninger. Og jeg kan kjenne meg igjen i den fristelsen. Jeg synes det er veldig ubehagelig med marsjerende nynazister. Hva skjer med ordskiftet dersom retorikken deres normaliseres? Skaper ikke netthets et fryktklima som gjør det veldig hardt for minoriteter og utsatte grupper å ytre seg?

– Tanken var: Hadde det vært så gærent om staten grep inn og fjernet nynazistene? På reisene mine de siste fire årene, til ulike regimer og demokratier, har jeg forsøkt å teste påstanden om at sensur kan være positivt.

STATLIG SENSUR

 Hva er sensur? Eller hva slags definisjon har dere operert med i filmen?

– Det er et dritvanskelig spørsmål. Det er så svært. Man kan lett ende opp med å se sensur i absolutt alle deler av livet ditt.

Når man ikke sier akkurat det man mener til kjæresten sin i morgenkaoset, liksom.

– Det var viktig å få en avgrensning på plass tidlig i prosessen, så det ikke skled fullstendig ut. I filmen defineres sensur som når staten bestemmer hvem som kan ytre seg og om hva. For de av oss som bor i demokratier handler det altså om noe vi kan påvirke gjennom valg og deltagelse, vi kan få regjeringer som ønsker å regulere ytringer og vi kan velge politikere som vil kjempe mot sensur. Filmen tar altså for seg statlig sensur.

Den handler ikke om egensensuren firmaer og enkeltpersoner gjør?

– Det blir hevdet at mainstreammedier sensurer debatt, f.eks i innvandringspørsmål, og at stemmer og ytringer som er sterkt kritiske til innvandring ikke slipper til. Men selv om dette skulle være tilfelle, er det etter min mening helt feil å kalle dette sensur, det er redaksjonelle avgjørelser. Hvis staten hadde gått inn og nektet avisene å trykke innvandringskritiske eller upatriotiske ytringer, ville det vært sensur.

– Det er spørsmålet: Ønsker vi at staten, på et eller annet vis, med de beste intensjoner skal begrense ytringer? For å gjøre samfunnet tryggere, mer stabilt, bedre, hyggeligere? Eller ønsker vi å holde fast på prinsippet om ytringsfrihet så langt som det går? Vi har jo sensur i Norge uansett, barneporno er for eksempel ikke tillatt.

Indiske sensurister i arbeid

FRA DE VELMENENDES SIDE

Ideen til Meet the Censors ble unnfanget i refleksjoner om hvordan vi aldri får se verden fra sensuristenes perspektiv, vinklingen er alltid fra «ofrene».

– Spørsmålet som melder seg hos meg er: Hva er det vi går glipp av? Hva er det vi ikke forstår når vi ikke får høre motargumentene? Hvorfor vet vi så lite om hva sensurmyndighetene tenker? Svaret er nok til dels at det er veldig tidkrevende å få den tilgangen; å få disse menneskene i tale. Det som trigget hele reisen, det som var motivasjonen er en provokasjon av et spørsmål: Kan sensur være bra? Og jeg forventet å få gode argumenter for sensur.

Ja, kan sensur være bra?

– Det blir det opp til seeren å avgjøre. Jeg prøver å møte argumentene for sensur med motargumenter, refleksjoner om de større konsekvensene av å begrense ytringene, som at vi kan miste evnen til å diskutere sensitive tema, at skremmende meninger ikke nødvendigvis forsvinner med at de ikke kan ytres, eller at makten til å sensurere kan misbrukes til å kvele kritikk. Filmen følger en essaystruktur, der vi hopper inn og ut av scener, men der det ikke er karakterene, men argumentene og det stadig dypere dykket jeg gjør ned i sensuruniverset som styrer utviklingen i filmen.

Tilgang har som alltid vært nøkkelen

TVILENDE SENSURISTER

Fossum understreker hvordan bakgrunnen som journalist og antropolog har gjort det lett å få folk i tale.

– Alle jeg har møtt har hatt et behov for å fortelle. Særlig for de som hyppig blir kritisert av media har det vært tydelig positivt å få lov begrunne det de gjør. Dette er mennesker som gjør en vanskelig jobb med mange harde valg, under komplekse politiske føringer.

Sikkert krevende psykisk også.

– Vi tenker veldig svarthvitt. At de er roboter som sitter og følger en manual. I virkeligheten er det jo mennesker som tviler, vurderer og som går i dialog med dem de vurderer, som i gamle DDR. Det er mer nyansert enn vi tenker, og kompleksiteten har vært viktig for meg i prosjektet. Filmen er ikke en mating av hvor kjipt det er med sensur.

Hva har vært felles for menneskene du møter i filmen?

– Det gjennomgående – og det er noen hederlige unntak – er at dette er folk som tenker og er overbevist over at det de gjør er bra for samfunnet. At de gjør en viktig jobb, at de hindrer umoralske ytringer i å spre seg. Noen jo gjøre denne jobben, det kan være byråkrater som ikke nødvendigvis er enig i alt de blir satt til, men som må følge retningslinjene.

Hva tenker du om politikken bak disse føringene?

– Det er ikke alltid lett å skille mellom hva som er gunstig for regjeringen og hva som er gunstig for landet. Tør vi gi regjeringer den enorme makten det er å kunne sensurere hva vi kan si og hvem som kan ytre seg? Jeg synes det er skremmende. Jeg kan velge en politiker i dag, som vil bruke makten til å fjerne nynazistiske ytringer, ting jeg ikke liker. Men plutselig kommer det noen som tenker diametralt motsatt, noen som sitter med akkurat samme makt til å fjerne andre typer ytringer.

INGEN HEKSEJAKT

Fossum omtaler prosessen med å få tilgang til intervjuobjektene som lang, men ikke nødvendigvis kjedelig. Han gjorde alle henvendelsene selv.

– Det var nødvendig siden dette handler om tillit. Det var mange møter og mye overtalelse, og så har jeg hatt dyktige fiksere i de mest betente landene. Ambisjonsnivået har gjort prosjektet viktig nok til at viktige folk har giddet å bruke tid på det. Og så hjalp det nok at jeg ønsket å møte folk som i liten grad har blitt spurt om arbeidet sitt før, og som ikke har fått muligheten til å gå i dybden på hvorfor de mener det de gjør er rett. Og det var viktig å få de til å forstå at jeg ikke var ute på heksejakt. Det foregår mye dypt problematisk i flere av landene jeg har vært i, men vi blir ikke noe klokere av den heksejakta. Fordømming gjør lite for forståelsen.

I hvilken grad har du utfordret de du har snakket med?

– Det har vært en balanse, jeg har hele tiden måttet tenke taktisk, på hvordan jeg får det beste ut av intervjuobjektene, hva de føler og mener. Jeg har vært veldig ærlig når jeg er uenig med det de holder på med. Jeg hadde noen sinnssvakt sære samtaler med en Stor-Ayatollah i Iran om homoseksualitet og hvorfor i all verden det ikke er lov å skrive noe om.

HVA SLAGS SAMFUNN VIL VI HA?

Iran er imidlertid full av reformvennlige, og myndighetene har funnet «fiffige» sensurløsninger. Tyskland og India deler en forståelse av Staten som «foreldre», ifølge Fossum. I Sverige fjerner man bøker fra bibliotekene. Det var vanskeligere å få sensurmyndighetene i USA i tale enn kollegene i Kina.  Men hva med vårt eget land?

– Norge er ikke med i filmen, fordi jeg mener vi ikke kan se noen tydelig tendens til eller faktisk sensur som i så fall ikke bedre kunne drøftes med et annet land som eksempel. Jeg mener vi er heldig på den måten. Alle landene i filmen er valgt ut fordi jeg mener de bedre enn andre land belyser spesifikke sider av sensur som i sum gir en så dyp undersøkelse som jeg klarer på spørsmålet om sensur kan være positivt.

I Berlin skal Håvard Fossum dele sine perspektiver med representanter for tysk fjernsyn og den norske veteransluggeren Odd Isungset. Temaet er selvsensur, hvordan behandle kontroversielt innhold og hvorvidt allmenkringkasterne slipper alle stemmer til.

– Det kan hende jeg er blitt litt blind av å jobbe med dette temaet så lenge, men jeg ser temaet om sensur som noe som vokser og vokser i debatten om hvilket samfunn vi vil ha. I et demokrati har vi muligheten til å påvirke. Det krever at vi setter oss inn i komplekse spørsmål som jeg mener sensur er. Det er sinnssykt mye som står på spill. Det handler i ytterste forstand om prinsippet alt annet bygger på, nemlig ytringsfriheten. Knuser vi ytringsfriheten, knuser vi de andre frihetene våre også.


Meet the Censors  Manus/regi: Håvard Fossum. Produsent: Ingvil Giske i Medieoperatørene


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kan sensur være positivt?

Kan sensur være positivt?

Hvilke ytringer er skadelige for samfunnet? Hvordan tenker sensurmyndighetene? Filmskaper Håvard Fossum har reist til Sverige, India, Iran, Sør-Sudan, Kina, Tyskland og USA for å få dem i tale. Resultatet er ”Meet the Censors” som presenteres under Berlinalen.

Meet the Censors er et arbeid i utvikling som skal presenteres i det norske huset under Berlinalen 10. februar. Veien til å bli å lage film har ikke vært snorrett, forteller dokumentarfilmskaper Håvard Fossum til Rushprint.

– Jeg har journalistikkutdanning i bunn, har studert kunst og har en master i visuell antropologi. Det gjør nok at jeg ser en del forskjellige måter å fortelle historier på. Jeg falt ikke helt til ro innenfor noen av fagene, men det gir mening å kombinere dem, særlig i denne filmen. Jeg tror det har vært en styrke å møte sensuristene med et antropologisk blikk, og det har vært viktig for meg å bruke journalistiske metoder og erfaring i researchen til filmen, i etiske vurderinger og i tidvis spente samtaler med politikere og religiøse ledere.

Fossum har stilt ut på Høstutstillingen, og laget portrettfilm av en ensom, innvandringskritisk pensjonist i Nord-Norge. Han har laget en satirisk kortfilm enkelte fryktet ville bli tolket som ytre-høyrepropaganda. Og han har eksportert søppel til Vest-Afrika, i filmøyemed.

– Jeg ønsker ikke nødvendigvis å provosere, men vil virkelig at seeren skal rykke til litt, ta stilling, stille kritiske spørsmål, også til hva jeg forteller. Hva slags samfunn vil vi ha, og hvilket ansvar har vi for å få det? Kan ikke sensur være bra? Jeg ønsker å skape debatt. Historiene og menneskene i filmene mine skal helst peke på noe større.

«Jeg hadde noen sinnssvakt sære samtaler med en Stor-Ayatollah i Iran om homoseksualitet og hvorfor i all verden det ikke er lov å skrive noe om».

PROBLEMATISERE YTRINGSFRIHET

I Meet The Censors går filmskaperen i dialog med representanter for sensurorganer, i mer og mindre demokratiske land.

– Målet med filmen er å problematisere tanken om ytringsfrihet og sensur som det gode mot det onde. Jeg tror det forenkler en ekstremt viktig debatt, og gjør det vanskelig å se det jeg mener er en helt menneskelig refleks de fleste av oss har, at det ikke bare er fristende, men tidvis føles helt nødvendig at skremmende ytringer blir kvelt. Vi ønsker at det vi misliker skal forsvinne ut av synsfeltet. Vi vil ikke ha nynazister, likevel marsjerer de i gatene. Men ønsker vi at staten skal fjerne de?

Hvordan vil du beskrive sensurtilstanden i verden nå, i 2019?

 – Sterke ledere velges, og de lover å rydde opp i sine land, fjerne «usunne» eller upatriotiske holdninger og skape korrekte nasjoner. Vi lever i stadig mer polariserte samfunn, i alle fall kan det virke sånn på den politiske retorikken, og jeg ser eksempler på at både den politiske venstresiden og høyresiden ønsker å stilltie de som ikke har det de mener er korrekte holdninger og meninger. Og jeg kan kjenne meg igjen i den fristelsen. Jeg synes det er veldig ubehagelig med marsjerende nynazister. Hva skjer med ordskiftet dersom retorikken deres normaliseres? Skaper ikke netthets et fryktklima som gjør det veldig hardt for minoriteter og utsatte grupper å ytre seg?

– Tanken var: Hadde det vært så gærent om staten grep inn og fjernet nynazistene? På reisene mine de siste fire årene, til ulike regimer og demokratier, har jeg forsøkt å teste påstanden om at sensur kan være positivt.

STATLIG SENSUR

 Hva er sensur? Eller hva slags definisjon har dere operert med i filmen?

– Det er et dritvanskelig spørsmål. Det er så svært. Man kan lett ende opp med å se sensur i absolutt alle deler av livet ditt.

Når man ikke sier akkurat det man mener til kjæresten sin i morgenkaoset, liksom.

– Det var viktig å få en avgrensning på plass tidlig i prosessen, så det ikke skled fullstendig ut. I filmen defineres sensur som når staten bestemmer hvem som kan ytre seg og om hva. For de av oss som bor i demokratier handler det altså om noe vi kan påvirke gjennom valg og deltagelse, vi kan få regjeringer som ønsker å regulere ytringer og vi kan velge politikere som vil kjempe mot sensur. Filmen tar altså for seg statlig sensur.

Den handler ikke om egensensuren firmaer og enkeltpersoner gjør?

– Det blir hevdet at mainstreammedier sensurer debatt, f.eks i innvandringspørsmål, og at stemmer og ytringer som er sterkt kritiske til innvandring ikke slipper til. Men selv om dette skulle være tilfelle, er det etter min mening helt feil å kalle dette sensur, det er redaksjonelle avgjørelser. Hvis staten hadde gått inn og nektet avisene å trykke innvandringskritiske eller upatriotiske ytringer, ville det vært sensur.

– Det er spørsmålet: Ønsker vi at staten, på et eller annet vis, med de beste intensjoner skal begrense ytringer? For å gjøre samfunnet tryggere, mer stabilt, bedre, hyggeligere? Eller ønsker vi å holde fast på prinsippet om ytringsfrihet så langt som det går? Vi har jo sensur i Norge uansett, barneporno er for eksempel ikke tillatt.

Indiske sensurister i arbeid

FRA DE VELMENENDES SIDE

Ideen til Meet the Censors ble unnfanget i refleksjoner om hvordan vi aldri får se verden fra sensuristenes perspektiv, vinklingen er alltid fra «ofrene».

– Spørsmålet som melder seg hos meg er: Hva er det vi går glipp av? Hva er det vi ikke forstår når vi ikke får høre motargumentene? Hvorfor vet vi så lite om hva sensurmyndighetene tenker? Svaret er nok til dels at det er veldig tidkrevende å få den tilgangen; å få disse menneskene i tale. Det som trigget hele reisen, det som var motivasjonen er en provokasjon av et spørsmål: Kan sensur være bra? Og jeg forventet å få gode argumenter for sensur.

Ja, kan sensur være bra?

– Det blir det opp til seeren å avgjøre. Jeg prøver å møte argumentene for sensur med motargumenter, refleksjoner om de større konsekvensene av å begrense ytringene, som at vi kan miste evnen til å diskutere sensitive tema, at skremmende meninger ikke nødvendigvis forsvinner med at de ikke kan ytres, eller at makten til å sensurere kan misbrukes til å kvele kritikk. Filmen følger en essaystruktur, der vi hopper inn og ut av scener, men der det ikke er karakterene, men argumentene og det stadig dypere dykket jeg gjør ned i sensuruniverset som styrer utviklingen i filmen.

Tilgang har som alltid vært nøkkelen

TVILENDE SENSURISTER

Fossum understreker hvordan bakgrunnen som journalist og antropolog har gjort det lett å få folk i tale.

– Alle jeg har møtt har hatt et behov for å fortelle. Særlig for de som hyppig blir kritisert av media har det vært tydelig positivt å få lov begrunne det de gjør. Dette er mennesker som gjør en vanskelig jobb med mange harde valg, under komplekse politiske føringer.

Sikkert krevende psykisk også.

– Vi tenker veldig svarthvitt. At de er roboter som sitter og følger en manual. I virkeligheten er det jo mennesker som tviler, vurderer og som går i dialog med dem de vurderer, som i gamle DDR. Det er mer nyansert enn vi tenker, og kompleksiteten har vært viktig for meg i prosjektet. Filmen er ikke en mating av hvor kjipt det er med sensur.

Hva har vært felles for menneskene du møter i filmen?

– Det gjennomgående – og det er noen hederlige unntak – er at dette er folk som tenker og er overbevist over at det de gjør er bra for samfunnet. At de gjør en viktig jobb, at de hindrer umoralske ytringer i å spre seg. Noen jo gjøre denne jobben, det kan være byråkrater som ikke nødvendigvis er enig i alt de blir satt til, men som må følge retningslinjene.

Hva tenker du om politikken bak disse føringene?

– Det er ikke alltid lett å skille mellom hva som er gunstig for regjeringen og hva som er gunstig for landet. Tør vi gi regjeringer den enorme makten det er å kunne sensurere hva vi kan si og hvem som kan ytre seg? Jeg synes det er skremmende. Jeg kan velge en politiker i dag, som vil bruke makten til å fjerne nynazistiske ytringer, ting jeg ikke liker. Men plutselig kommer det noen som tenker diametralt motsatt, noen som sitter med akkurat samme makt til å fjerne andre typer ytringer.

INGEN HEKSEJAKT

Fossum omtaler prosessen med å få tilgang til intervjuobjektene som lang, men ikke nødvendigvis kjedelig. Han gjorde alle henvendelsene selv.

– Det var nødvendig siden dette handler om tillit. Det var mange møter og mye overtalelse, og så har jeg hatt dyktige fiksere i de mest betente landene. Ambisjonsnivået har gjort prosjektet viktig nok til at viktige folk har giddet å bruke tid på det. Og så hjalp det nok at jeg ønsket å møte folk som i liten grad har blitt spurt om arbeidet sitt før, og som ikke har fått muligheten til å gå i dybden på hvorfor de mener det de gjør er rett. Og det var viktig å få de til å forstå at jeg ikke var ute på heksejakt. Det foregår mye dypt problematisk i flere av landene jeg har vært i, men vi blir ikke noe klokere av den heksejakta. Fordømming gjør lite for forståelsen.

I hvilken grad har du utfordret de du har snakket med?

– Det har vært en balanse, jeg har hele tiden måttet tenke taktisk, på hvordan jeg får det beste ut av intervjuobjektene, hva de føler og mener. Jeg har vært veldig ærlig når jeg er uenig med det de holder på med. Jeg hadde noen sinnssvakt sære samtaler med en Stor-Ayatollah i Iran om homoseksualitet og hvorfor i all verden det ikke er lov å skrive noe om.

HVA SLAGS SAMFUNN VIL VI HA?

Iran er imidlertid full av reformvennlige, og myndighetene har funnet «fiffige» sensurløsninger. Tyskland og India deler en forståelse av Staten som «foreldre», ifølge Fossum. I Sverige fjerner man bøker fra bibliotekene. Det var vanskeligere å få sensurmyndighetene i USA i tale enn kollegene i Kina.  Men hva med vårt eget land?

– Norge er ikke med i filmen, fordi jeg mener vi ikke kan se noen tydelig tendens til eller faktisk sensur som i så fall ikke bedre kunne drøftes med et annet land som eksempel. Jeg mener vi er heldig på den måten. Alle landene i filmen er valgt ut fordi jeg mener de bedre enn andre land belyser spesifikke sider av sensur som i sum gir en så dyp undersøkelse som jeg klarer på spørsmålet om sensur kan være positivt.

I Berlin skal Håvard Fossum dele sine perspektiver med representanter for tysk fjernsyn og den norske veteransluggeren Odd Isungset. Temaet er selvsensur, hvordan behandle kontroversielt innhold og hvorvidt allmenkringkasterne slipper alle stemmer til.

– Det kan hende jeg er blitt litt blind av å jobbe med dette temaet så lenge, men jeg ser temaet om sensur som noe som vokser og vokser i debatten om hvilket samfunn vi vil ha. I et demokrati har vi muligheten til å påvirke. Det krever at vi setter oss inn i komplekse spørsmål som jeg mener sensur er. Det er sinnssykt mye som står på spill. Det handler i ytterste forstand om prinsippet alt annet bygger på, nemlig ytringsfriheten. Knuser vi ytringsfriheten, knuser vi de andre frihetene våre også.


Meet the Censors  Manus/regi: Håvard Fossum. Produsent: Ingvil Giske i Medieoperatørene


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY