Rent prinsipielt er det ingen gode grunner til at strømmeproduksjoner ikke skal kunne kvalifisere til støtte fra NFI, mener Christian With. Her gjør han som advokat for Rubicon rede for noen av konsekvensene av avgjørelsen i Medieklagenemnda, der NFI ikke fikk medhold til å trekke tilbake tilskuddet til «BeForeigners».
HBO, Netflix og andre strømmeaktører har for alvor gjort sitt inntog i det norske film- og TV- markedet og debatten i bransjen og på politisk hold er i full gang om hvordan vi skal pålegge disse aktørene å legge igjen penger i Norge; enten gjennom avgifter, eller gjennom investeringsforpliktelser i norsk innhold.
På samme tid har det vært diskutert om produksjoner som norske produksjonsselskaper gjør for strømmeaktørene, kan motta produksjonstilskudd fra Norsk Filminstitutt (NFI). NFI har i praksis så langt veiledet søkerne om at slike produksjoner ikke kan motta produksjonstilskudd, primært under henvisning til at produsentene overdrar rettighetene til de ferdige produksjonene til strømmeplattformen uten å sitte igjen med egne rettigheter etter ferdigstilling. Denne problemstillingen kom på spissen i Medieklagenemndas sak 2018/485, der undertegnede representerte klager (Rubicon).
Medieklagenemnda er en uavhengig klagenemnd som behandler klager over NFI sine vedtak etter Forskrift om tilskudd til audiovisuell produksjon 2016-10-31-1264. Disse forskriftene regulerer vilkårene for å kunne motta produksjonstilskudd, herunder vilkår i § 3-3 om at produksjonsselskapet må kunne dokumentere at de har de «nødvendige rettighetene til å gjennomføre prosjektet» (§ 3-3, bokstav a), og at de «må kunne inngå avtaler om salg, distribusjon og visning etter ferdigstillelse» (§ 3-3, bokstav b).
Klagesaken gjaldt produksjonstilskudd til produksjonen Fremvandrerne (Beforeigners), sesong 1, som Rubicon produserte i samarbeid med HBO Nordic. Serien er skrevet av Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, og regissert av Jens Lien.
Saken er av vesentlig prinsipiell betydning, all den tid den gir viktige avklaringer på det tidligere omdiskuterte spørsmålet om produksjoner for strømmeaktørene kvalifiserer for produksjonstilskudd fra NFI. For øvrig er det på det rene at slike produksjoner kan kvalifisere for støtte etter insentiv-ordningen, men dette var ikke omdiskutert.
Faktum i saken var at Rubicon hadde søkt om, og fått innvilget produksjonstilskudd på 9,5 millioner kroner fra NFI etter kunstnerisk vurdering. I forbindelse med Rubicons utbetalingsanmodning for første rate av produksjonstilskuddet, fattet imidlertid NFI vedtak om å ikke utbetale tilskuddet. Begrunnelsen for avslaget var at HBO, etter NFI´s oppfatning i realiteten var eier av rettighetene til produksjonen, ikke Rubicon. Dermed anså NFI vilkårene i forskriften for ikke lenger å være oppfylt. NFI anla saken bredt, men de sentrale anførslene fra NFI var at HBO hadde en så kontrollerende posisjon, og hadde ervervet såpass omfattende rettigheter i prosjektet, at det var HBO, ikke Rubicon, som var produksjonsselskapet bak «Fremvandrerne». Det sentrale rettslige grunnlaget for NFI sitt vedtak om å ikke utbetale tilskuddet var forskriften § 3-3, bokstav a) og bokstav b).
NFI sitt vedtak ble påklaget av Rubicon til Medieklagenemnda som fattet avgjørelse i saken den 20. desember 2019. Medieklagenemnda kom til at NFI sitt vedtak måtte oppheves. Konsekvensen av dette er at NFI skal utbetale produksjonstilskuddet på 9,5 millioner kroner til Rubicon, i samsvar med tildelingsbrevet.
Medieklagenemndas nærmere begrunnelse for vedtaket var som følger;
– At HBO hadde stor innflytelse over produksjonen, men at dette måtte ses i sammenheng med de store investeringene i prosjektet og at plattformens posisjon ikke skiller seg vesentlig fra lokale dramaproduksjoner med norske mediehus, der mediehuset tar eierandeler i produksjonen, eksklusiv rett til å få produsert og sendt produksjonen på sine plattformer, samt at eierandelen tilbakeføres til produksjonsselskapet dersom man ikke går i produksjon;
– At produksjonsselskapet hadde det overordnede ansvaret for finansiering og gjennomføring av produksjonen, herunder søke offentlig støtte og motta slik støtte til produksjonskontoen til bruk i produksjon, inngå avtaler med cast og crew, ha ansvaret for eventuelle budsjettoverskridelser osv. Videre var det produksjonsselskapet som hadde det kunstneriske ansvaret for produksjonen, samt at produksjonsselskapet hadde rett til andel av inntekter fra utnyttelsen av de ferdige programmene og formatet. Dermed anså nemnda vilkåret i § 3-3, bokstav a («nødvendige rettigheter») for oppfylt.
Når det gjaldt vilkåret i § 3-3, bokstav b (at «søker må kunne inngå avtaler om salg, distribusjon og visning etter ferdigstillelse»), kom Medieklagenemnda til følgende;
– at denne bestemmelsen ikke kan tolkes dit hen at produksjonsselskapet må kunne inngå avtaler om kommersiell utnyttelse av produksjonen etter at produksjonen er ferdigstilt. Dette ble begrunnet med at det er helt vanlig at rettigheter til distribusjon, visning etc. i praksis avtales og gjennomføres før ferdigstillelse- typisk i forbindelse med produsentens finansieringsarbeid. Konsekvensen av dette er at § 3-3, bokstav b bare stiller krav om at produksjonsselskapet i utviklings- og produksjonsfasen må kunne inngå avtaler om den kommersielle utnyttelsen av den ferdige produksjonen;
– at det ikke var tvilsomt at «Fremvandrerne» ikke kunne anses som en såkalt entrepriseproduksjon, der produsenten kun engasjeres for å være den «teknisk gjennomføreren» av et ferdig utviklet prosjekt som tilhører plattformen;
– at «Fremvandrerne» er en produksjon som klart oppfyller formålet bak tilskuddsordningen, det vil si at ordningene skal tilgodese produksjoner av høy kulturell og kunstnerisk kvalitet, som når et stort publikum i Norge og utlandet og som formidler norsk filmkultur og som bidrar til en profesjonell bransje med sunn økonomi.
Dermed anså nemnda også vilkåret i § 3-3, bokstav b for oppfylt, og det ble fastslått at NFI ikke hadde hjemmel til å nekte utbetaling av produksjonstilskuddet.
Enhver klagesak vil måtte avgjøres på grunnlag av sakens konkrete faktiske og rettslige omstendigheter. Etter mitt skjønn kan imidlertid ikke NFI avvise å støtte norske produksjoner for strømmeaktørene på generelt grunnlag, under henvisning til at disse erverver for omfattende rettigheter. Strømmeaktørene står i praksis ofte for den vesentlige delen av finanseringen til de produksjonene de går inn i, og de har stort territorielt nedslagsfelt. Det er dermed ikke overraskende at rettighetsoverdragelsene blir mer omfattende enn det vi tradisjonelt er vant med i Norge der et lokalt mediehus går inn med en mindre del av finansieringen mot eksklusive rettigheter i Norge. Så er det videre på det rene at de rene entrepriseproduksjonene ikke kan eller bør støttes, der produsenten i praksis kun sitter igjen med en margin over budsjettet. Dette var imidlertid ikke situasjonen i klagesaken.
Det lokale markedet for serieproduksjon blir stadig mer utfordrende, spesielt fra et finansieringsståsted, og i dette utfordrende landskapet mener jeg at strømmeaktørens aktivitet i Norge utgjør et kjærkomment bidrag, både kreativt og finansielt. Så skal man selvfølgelig ikke være naiv; alle produksjonsavtaler må forhandles med sikte på å oppnå et forsvarlig resultat for alle involverte i produksjonene, både produsenter og andre. Som ellers i bransjen beror dette på forhandlingene mellom profesjonelle parter. Rent prinsipielt er det imidlertid ingen gode grunner til at ikke strømmeproduksjoner som bidrar til bred formidling av norske produksjoner ut i verden ikke skal kunne kvalifisere til støtte fra NFI på samme måte som det «tradisjonelle» dramaproduksjoner gjør.
Christian With er advokat i Bing Hodneland
Rent prinsipielt er det ingen gode grunner til at strømmeproduksjoner ikke skal kunne kvalifisere til støtte fra NFI, mener Christian With. Her gjør han som advokat for Rubicon rede for noen av konsekvensene av avgjørelsen i Medieklagenemnda, der NFI ikke fikk medhold til å trekke tilbake tilskuddet til «BeForeigners».
HBO, Netflix og andre strømmeaktører har for alvor gjort sitt inntog i det norske film- og TV- markedet og debatten i bransjen og på politisk hold er i full gang om hvordan vi skal pålegge disse aktørene å legge igjen penger i Norge; enten gjennom avgifter, eller gjennom investeringsforpliktelser i norsk innhold.
På samme tid har det vært diskutert om produksjoner som norske produksjonsselskaper gjør for strømmeaktørene, kan motta produksjonstilskudd fra Norsk Filminstitutt (NFI). NFI har i praksis så langt veiledet søkerne om at slike produksjoner ikke kan motta produksjonstilskudd, primært under henvisning til at produsentene overdrar rettighetene til de ferdige produksjonene til strømmeplattformen uten å sitte igjen med egne rettigheter etter ferdigstilling. Denne problemstillingen kom på spissen i Medieklagenemndas sak 2018/485, der undertegnede representerte klager (Rubicon).
Medieklagenemnda er en uavhengig klagenemnd som behandler klager over NFI sine vedtak etter Forskrift om tilskudd til audiovisuell produksjon 2016-10-31-1264. Disse forskriftene regulerer vilkårene for å kunne motta produksjonstilskudd, herunder vilkår i § 3-3 om at produksjonsselskapet må kunne dokumentere at de har de «nødvendige rettighetene til å gjennomføre prosjektet» (§ 3-3, bokstav a), og at de «må kunne inngå avtaler om salg, distribusjon og visning etter ferdigstillelse» (§ 3-3, bokstav b).
Klagesaken gjaldt produksjonstilskudd til produksjonen Fremvandrerne (Beforeigners), sesong 1, som Rubicon produserte i samarbeid med HBO Nordic. Serien er skrevet av Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, og regissert av Jens Lien.
Saken er av vesentlig prinsipiell betydning, all den tid den gir viktige avklaringer på det tidligere omdiskuterte spørsmålet om produksjoner for strømmeaktørene kvalifiserer for produksjonstilskudd fra NFI. For øvrig er det på det rene at slike produksjoner kan kvalifisere for støtte etter insentiv-ordningen, men dette var ikke omdiskutert.
Faktum i saken var at Rubicon hadde søkt om, og fått innvilget produksjonstilskudd på 9,5 millioner kroner fra NFI etter kunstnerisk vurdering. I forbindelse med Rubicons utbetalingsanmodning for første rate av produksjonstilskuddet, fattet imidlertid NFI vedtak om å ikke utbetale tilskuddet. Begrunnelsen for avslaget var at HBO, etter NFI´s oppfatning i realiteten var eier av rettighetene til produksjonen, ikke Rubicon. Dermed anså NFI vilkårene i forskriften for ikke lenger å være oppfylt. NFI anla saken bredt, men de sentrale anførslene fra NFI var at HBO hadde en så kontrollerende posisjon, og hadde ervervet såpass omfattende rettigheter i prosjektet, at det var HBO, ikke Rubicon, som var produksjonsselskapet bak «Fremvandrerne». Det sentrale rettslige grunnlaget for NFI sitt vedtak om å ikke utbetale tilskuddet var forskriften § 3-3, bokstav a) og bokstav b).
NFI sitt vedtak ble påklaget av Rubicon til Medieklagenemnda som fattet avgjørelse i saken den 20. desember 2019. Medieklagenemnda kom til at NFI sitt vedtak måtte oppheves. Konsekvensen av dette er at NFI skal utbetale produksjonstilskuddet på 9,5 millioner kroner til Rubicon, i samsvar med tildelingsbrevet.
Medieklagenemndas nærmere begrunnelse for vedtaket var som følger;
– At HBO hadde stor innflytelse over produksjonen, men at dette måtte ses i sammenheng med de store investeringene i prosjektet og at plattformens posisjon ikke skiller seg vesentlig fra lokale dramaproduksjoner med norske mediehus, der mediehuset tar eierandeler i produksjonen, eksklusiv rett til å få produsert og sendt produksjonen på sine plattformer, samt at eierandelen tilbakeføres til produksjonsselskapet dersom man ikke går i produksjon;
– At produksjonsselskapet hadde det overordnede ansvaret for finansiering og gjennomføring av produksjonen, herunder søke offentlig støtte og motta slik støtte til produksjonskontoen til bruk i produksjon, inngå avtaler med cast og crew, ha ansvaret for eventuelle budsjettoverskridelser osv. Videre var det produksjonsselskapet som hadde det kunstneriske ansvaret for produksjonen, samt at produksjonsselskapet hadde rett til andel av inntekter fra utnyttelsen av de ferdige programmene og formatet. Dermed anså nemnda vilkåret i § 3-3, bokstav a («nødvendige rettigheter») for oppfylt.
Når det gjaldt vilkåret i § 3-3, bokstav b (at «søker må kunne inngå avtaler om salg, distribusjon og visning etter ferdigstillelse»), kom Medieklagenemnda til følgende;
– at denne bestemmelsen ikke kan tolkes dit hen at produksjonsselskapet må kunne inngå avtaler om kommersiell utnyttelse av produksjonen etter at produksjonen er ferdigstilt. Dette ble begrunnet med at det er helt vanlig at rettigheter til distribusjon, visning etc. i praksis avtales og gjennomføres før ferdigstillelse- typisk i forbindelse med produsentens finansieringsarbeid. Konsekvensen av dette er at § 3-3, bokstav b bare stiller krav om at produksjonsselskapet i utviklings- og produksjonsfasen må kunne inngå avtaler om den kommersielle utnyttelsen av den ferdige produksjonen;
– at det ikke var tvilsomt at «Fremvandrerne» ikke kunne anses som en såkalt entrepriseproduksjon, der produsenten kun engasjeres for å være den «teknisk gjennomføreren» av et ferdig utviklet prosjekt som tilhører plattformen;
– at «Fremvandrerne» er en produksjon som klart oppfyller formålet bak tilskuddsordningen, det vil si at ordningene skal tilgodese produksjoner av høy kulturell og kunstnerisk kvalitet, som når et stort publikum i Norge og utlandet og som formidler norsk filmkultur og som bidrar til en profesjonell bransje med sunn økonomi.
Dermed anså nemnda også vilkåret i § 3-3, bokstav b for oppfylt, og det ble fastslått at NFI ikke hadde hjemmel til å nekte utbetaling av produksjonstilskuddet.
Enhver klagesak vil måtte avgjøres på grunnlag av sakens konkrete faktiske og rettslige omstendigheter. Etter mitt skjønn kan imidlertid ikke NFI avvise å støtte norske produksjoner for strømmeaktørene på generelt grunnlag, under henvisning til at disse erverver for omfattende rettigheter. Strømmeaktørene står i praksis ofte for den vesentlige delen av finanseringen til de produksjonene de går inn i, og de har stort territorielt nedslagsfelt. Det er dermed ikke overraskende at rettighetsoverdragelsene blir mer omfattende enn det vi tradisjonelt er vant med i Norge der et lokalt mediehus går inn med en mindre del av finansieringen mot eksklusive rettigheter i Norge. Så er det videre på det rene at de rene entrepriseproduksjonene ikke kan eller bør støttes, der produsenten i praksis kun sitter igjen med en margin over budsjettet. Dette var imidlertid ikke situasjonen i klagesaken.
Det lokale markedet for serieproduksjon blir stadig mer utfordrende, spesielt fra et finansieringsståsted, og i dette utfordrende landskapet mener jeg at strømmeaktørens aktivitet i Norge utgjør et kjærkomment bidrag, både kreativt og finansielt. Så skal man selvfølgelig ikke være naiv; alle produksjonsavtaler må forhandles med sikte på å oppnå et forsvarlig resultat for alle involverte i produksjonene, både produsenter og andre. Som ellers i bransjen beror dette på forhandlingene mellom profesjonelle parter. Rent prinsipielt er det imidlertid ingen gode grunner til at ikke strømmeproduksjoner som bidrar til bred formidling av norske produksjoner ut i verden ikke skal kunne kvalifisere til støtte fra NFI på samme måte som det «tradisjonelle» dramaproduksjoner gjør.
Christian With er advokat i Bing Hodneland
